Hva synes dere om "Bli kjent-fasen" med ny mann?

[Gjest gjestdeluxe]

Dere som treffer nye mennesker som potensiell partner, hva synes dere om "Bli kjent-fasen"?

Føles det som et jobbintervju?

Kan det virke for instrumentelt?

Jeg blir nok men gang kjent med en ny mann, og denne gangen er det en som er ute etter et seriøst forhold. Han er 45, og har tre barna fra før (20-årene), og har vært skilt i noen år.

Vi skal treffes snart igjen, og han vil gjerne fortelle mer om seg selv. Selv føler jeg ikke at jeg har så mye å "fortelle". Har ingen stor historie annet enn at jeg har studert, bodd her og der, vært i noen forhold, hatt noen langvarige "relasjoner" gående, og har ikke barn.

En annen skilt trebarnsfar jeg nylig traff mente jeg burde slippe meg mer løs. Han stilte også spørsmål, og det virket som om han var "på vakt". Er det slik det er med fedre?

Er det meningen at dette skal være komplisert?

[waco]

Er ikke greia at man har først og fremst lyst til å bli bedre kjent før man finner ut om det er noen livspartnervalg man har ovenfor seg?

[Gjest kaptein Kaos]

Ja, det er et skue uten like! Vi lever i en tidsalder der kvinner og menn liker å forvirre hverandre til døde i denne fasen. Det hersker kaos og usikkerhet mellom mann og kvinne. Hvis man ikke klarer gjøre noe fornuftig utav forholdet med "ungdomskjæresten" som man gjerne traff før man ble 20 og har klart å gifte seg inne 23år, så ender man opp i "kaosmarkedet" og må begynne på en forvirrende jakt etter partner.

Som dame stiller man selvsagt skyhøye krav til en fremtidig mann, og skal spille fryktelig dyrebar og "hard to get", med unntak av når man er full og kåt på byen og bare tar med seg en vilt fremmed for en natts hygge. Man har jo behov. Gud vite man er jo verdens midtpunkt og selv den minste feil kan ikke tolereres. Og finner man nye feil man ikke liker hos en fremtidig mann, ja da må den føyes på ikke-listen (som selvsagt vokser med årene!).

Etter mye om og menn, kanskje man endelig ender på date med faktisk er normal nok til at man liker vedkommende, det er da moroa virkelig begynner. Skal man vente 3 dager med å sende meldign. Liker vedkommende meg egentlig. Så tenker man kaotiske tanker i sitt hode, og antar selvsagt det verste; denne mannen er kun ute etter sex og er en drittsekk. Da får jeg bare være litt ekstra kjip mot ham og se om han fortsatt viser interesse. (Selvsagt går han lei, når du ikke gidder gi ham noe positiv respons). Nei, han er nok ikke interessert nok, og definitivt ofr useriøs. Han må nok "dumpes" - da i form av flere uker med uteblivende svar på meldinger, telefoner o.l. - kanskje med et sporadisk svar - til han definitivt ikke gidder mer!

Er det rart man støtt er singel?

[Gjest gjestdeluxe]

Det blir jo litt slitsomt å "bli kjent" med flere nye, dersom det ikke virker med den ene eller andre, altså om kjemien plutselig ikke stemmer.

Så kommer man til spørsmålet om vi egentlig er kompatible. Og hvordan stiller han seg til barn, når han har tre så store barn fra før av? Vil de starte med bleieskift igjen, eventuelt bare forid det er prisen han må betale for at en ny og yngre vil ha ham, eller er han ikke interessert i det?

Hva slags forhold har skilte menn til sin eks-kone og store barn? Treffes de ofte?

Finnes det virkelig ingen kjekke menn som fortsatt ikke har eks-kone og barn, og som er over 40?!

[Gjest gjestdeluxe]

Er ikke greia at man har først og fremst lyst til å bli bedre kjent før man finner ut om det er noen livspartnervalg man har ovenfor seg?

Jo, det er vel det.

[Gjest Purple Haze]

Jeg både elsker og hater den "bli-kjent-fasen". Elsker at det kribler og er spennende, men hater usikkerheten og tvilen som alltid følger med.

Tror alltid det er komplisert i startfasen, uansett om man har mye eller lite bagasje med seg. Nettopp fordi det er mye å finne ut av når man møter et nytt menneske. Passer man sammen som personer, har man kjemi, er man forelsket, er det noe å bygge videre på? Mange ting som skal klaffe for at man skal ønske å gå videre.

[Gjest Gjest]

Synes ikke det er vanskelig i det hele tatt! Av den enkle grunn at jeg aldri involverer meg eller engang ser på menn mer enn fem sekunder som jeg ikke er meget interessert i.

[Ethereal]

Bli-kjent-fasen kan være hyggelig og stressende. Hvis man blir kjent med hverandre og det helt fra starten er klart at "hvis vi matcher nå, da skal vi bli sammen" syns jeg det er slitsomt og stressende.

Hvis man derimot går inn for å være venner, og se hva som skjer, da syns jeg det er spennende og koselig.

[MissStiles]

jeg synes også at den "bli-kjent-fasen" både kan være hyggelig og slitsom. Det kommer helt ann på en selv og personen man skal bli kjent med.

Akkurat nå holder jeg på å bli kjent med en fyr. Det går faktisk mye enklere enn jeg trodde. Praten går kjempebra mellom oss og det føles som om vi alltid har noe å prate om. Det liker jeg. Vi er begge veldig interessert i å få vite ting om hverandre og det hjelper jo. Enkelt å prate med han og faktisk.

Men det har vært andre tilfeller hvor jeg har følt at det er skikkelig slitsomt. Spesielt hvis det bare er jeg som prater og jeg får bare ja og nei svar tilbake. Sånt er veldig slitsomt! Da føler man nok ofte at man ikke kommer noen vei.

[Gjest gjestdeluxe]

Etterhvert må en se etter om den ene parten liker den andre mye mer enn vice versa. Det beste ville jo være om vi var enige og likte hverandre omtrent like mye.

Men det er selvsagt spennende også.

[Gjest pastablasta]

Finnes det virkelig ingen kjekke menn som fortsatt ikke har eks-kone og barn, og som er over 40?!

...da faller han nok ikke i kategorien kjekk, men i kategorien "rar mann som er over 40, og enda ikke har noen barn, hva er det som er galt med han mon tro?".

Så.. nei.

Men det er ett defininsjons-spørsmål, for hva er egentlig kjekk?

[Gjest Gjest Merethe]

Som de fleste andre her synes jeg det er både slitsomt og fint. Helt i starten synes jeg det bare er morsomt og spennende, for da er jeg enda så trygt forankret i mitt vanlige liv. Men så snart følelsene vokser og vi tilbringer mer tid sammen, blir jeg utrygg og får dette tankekjøret. Hva om han ikke er helt der jeg er? Hva om han driver med andre? Hvor bærer dette hen? Alt dette kommer når jeg har åpnet meg og gjort meg sårbar. Det er slitsomt og det er en kritisk fase for meg, for jeg vet jeg har en tendens til å bli mistroisk. Jeg prøver å skjule det, men tror ikke helt jeg lykkes.. Jeg tror det kommer av at jeg har mange dårlige erfaringer.

[Gjest Gjest]

Som de fleste andre her synes jeg det er både slitsomt og fint. Helt i starten synes jeg det bare er morsomt og spennende, for da er jeg enda så trygt forankret i mitt vanlige liv. Men så snart følelsene vokser og vi tilbringer mer tid sammen, blir jeg utrygg og får dette tankekjøret. Hva om han ikke er helt der jeg er? Hva om han driver med andre? Hvor bærer dette hen? Alt dette kommer når jeg har åpnet meg og gjort meg sårbar. Det er slitsomt og det er en kritisk fase for meg, for jeg vet jeg har en tendens til å bli mistroisk. Jeg prøver å skjule det, men tror ikke helt jeg lykkes.. Jeg tror det kommer av at jeg har mange dårlige erfaringer.

Gir du uttrykk for dette da? Selv har jeg en tendens til å si akkurat hva jeg føler og mener, og blir ofte sint når jeg blir usikker. Heldigvis har jeg nå verdens beste kjæreste som tåler alt, det er så fantastisk. Det finnes jo de som gjør det slutt etter første krangel også.

[momo]

Både gøy og slitsomt. Synes det er litt slitsomt nå da jeg har truffet en del menn siste tiden. Kan vel si att de det er lettest med er de man bare vil være venner med, for da er det ikke press og forventninger der. Er det en jeg liker og som ser ut til å like meg, så blir det litt stress og. For da kommer alle bekymringer, liker han meg like mye, treffer han andre, vil han noe seriøst eller er det bare sex. Nå er det mere slitsomt fordi de 2 siste var bare ute etter sex, men ville jo heller ikke gi slipp, men noe seriøst ville de ikke.

[Gjest Gjest Merethe]

Gir du uttrykk for dette da? Selv har jeg en tendens til å si akkurat hva jeg føler og mener, og blir ofte sint når jeg blir usikker. Heldigvis har jeg nå verdens beste kjæreste som tåler alt, det er så fantastisk. Det finnes jo de som gjør det slutt etter første krangel også.

Vel, jeg kan gi uttrykk for at jeg har dårlige erfaringer, men denne usikkerheten min skjuler jeg som best jeg kan. Tror jeg gjør det for ikke å gjøre meg enda mer sårbar. Den kommer til uttrykk på en indirekte måte. Vanskelig å forklare.. Er jeg sjalu f.eks, så sier jeg ikke det. Er han for mye ute på byen etter min mening, og jeg er redd det er andre inne i bildet, kan jeg komme på å si jeg ikke liker menn som drikker så mye, men egentlig har det ikke med det å gjøre. M.a.o tror jeg (er ikke sikker) at det kommer til uttrykk i form av en slags kritikk.

Er bare redd for å gjøre meg sårbar, og være den som elsker mest. Gjør meg så utrygg.

[Gjest Gjest]

Ja, det er et skue uten like! Vi lever i en tidsalder der kvinner og menn liker å forvirre hverandre til døde i denne fasen. Det hersker kaos og usikkerhet mellom mann og kvinne. Hvis man ikke klarer gjøre noe fornuftig utav forholdet med "ungdomskjæresten" som man gjerne traff før man ble 20 og har klart å gifte seg inne 23år, så ender man opp i "kaosmarkedet" og må begynne på en forvirrende jakt etter partner.

Som dame stiller man selvsagt skyhøye krav til en fremtidig mann, og skal spille fryktelig dyrebar og "hard to get", med unntak av når man er full og kåt på byen og bare tar med seg en vilt fremmed for en natts hygge. Man har jo behov. Gud vite man er jo verdens midtpunkt og selv den minste feil kan ikke tolereres. Og finner man nye feil man ikke liker hos en fremtidig mann, ja da må den føyes på ikke-listen (som selvsagt vokser med årene!).

Etter mye om og menn, kanskje man endelig ender på date med faktisk er normal nok til at man liker vedkommende, det er da moroa virkelig begynner. Skal man vente 3 dager med å sende meldign. Liker vedkommende meg egentlig. Så tenker man kaotiske tanker i sitt hode, og antar selvsagt det verste; denne mannen er kun ute etter sex og er en drittsekk. Da får jeg bare være litt ekstra kjip mot ham og se om han fortsatt viser interesse. (Selvsagt går han lei, når du ikke gidder gi ham noe positiv respons). Nei, han er nok ikke interessert nok, og definitivt ofr useriøs. Han må nok "dumpes" - da i form av flere uker med uteblivende svar på meldinger, telefoner o.l. - kanskje med et sporadisk svar - til han definitivt ikke gidder mer!

Er det rart man støtt er singel?

Hehe, dette innlegget er jo fantastisk!!! Satt på spissen selvsakt, men mye sant!

[Cannavaro]

Er det meningen at dette skal være komplisert?

Selvfølgelig skal det IKKE være komplisert. Tydeligvis så er noen ganske kompliserte i denne "sjekke-tilværelsen"......og så detaljstyrte (nei han var kledd sånn....nei han sa det...... nei han ville ikke det..... nei han hadde hatt så mange partnere......nei han hadde barn....nei han bodde der.... o.s.v). Hvorfor i svarte gjør man det så vanskelig for seg selv ??? og heller prøve å se etter positive egenskaper og hva vedkommende kan utfylle deg med, se etter kjemien, om det kribler litt og kjenn etter gode "vibber". I bli-kjent-fasen er det jo masser av inntrykk som skal inn.....jeg tror mange "leter" etter det som er negativt fremfor å se det positive som sikkert finnes hos mange mennesker. Nei, det behøver ikke være komplisert..MEN, mange idag er jo ute etter det PERFEKTE og det er nok vanskelig å finne...(det er jo bare å ta en titt i seg selv, om man er perfekt eller ei). Nei...lave skuldre, litt munterhet, glimtet i øyet og ingen beskjedenhet da er mye gjort......og SMS`ene mellom hver andre gjør juppinallen varm (nei, hvem f... bryr seg om hvem som skriver FØRST !!!) Så tror jeg bli-kjent-fasen kan være lærerik på mange måter faktisk......

[Steinar40]

Det blir jo litt slitsomt å "bli kjent" med flere nye, dersom det ikke virker med den ene eller andre, altså om kjemien plutselig ikke stemmer.

Så kommer man til spørsmålet om vi egentlig er kompatible. Og hvordan stiller han seg til barn, når han har tre så store barn fra før av? Vil de starte med bleieskift igjen, eventuelt bare forid det er prisen han må betale for at en ny og yngre vil ha ham, eller er han ikke interessert i det?

Hva slags forhold har skilte menn til sin eks-kone og store barn? Treffes de ofte?

Finnes det virkelig ingen kjekke menn som fortsatt ikke har eks-kone og barn, og som er over 40?!

Jeg er nok den eneste kjekke mannen som er i gjen - jeg er i hvert fall helt unik hehe

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg er nok den eneste kjekke mannen som er i gjen - jeg er i hvert fall helt unik hehe

Ja, skulle tro det, Steinar. Det er bare fint at menn registrerer seg her, synes jeg.

Samtidig har du det vel ikke så aller verst i forhold til andre single menn her, da du er god på å markedsføre deg på en balansert måte - ikke for mye og ikke for lite. Da blir mange jenter interessert, og du ser jo at den ene etter den andre sender link til sine single 35 årige venninner

Det blir iallfall litt action her.

[Gjest gjestdeluxe]

Så tror jeg bli-kjent-fasen kan være lærerik på mange måter faktisk......

Den kan vel det, antar jeg.