Kona vil ikke akseptere at vi skal skilles

[Gjest Gjest_mann_*]

Jeg er en mann som har vært gift i mange år. Ekteskapet har vel aldri vært av de beste, men de siste årene har jeg skjønt at dette ikke er noe jeg kan leve i resten av livet mitt. Vi har unger sammen, og de er de som har holdt oss sammen.

I løpet av våren ble det klart for meg at jeg måtte ta fatt i dette, og etter årevis med samtaler om ikke har ført noen vei så bestemte jeg meg for at jeg ville skilles. Hun har mange ganger sagt det samme til meg, men når jeg for 5 uker siden fortalte henne om avgjørelsen min så snudde hun på flisa. Nå er hun plutselig så glad i meg, så forelsket og så klar for å kjempe. Men det er for sent for meg for jeg er helt sikker på det valget jeg har tatt.

Vi bor enda i samme hus mens vi venter på separasjonsbevillingen og fordi jeg venter på nytt sted å bo. Det begynner å bli veldig vanskelig for hun gir ikke slipp. Hun er på meg hele tiden med alt fra kjærlighetserklæringer til beskyldninger og mistenksomhet. Hun overvåker hva jeg gjør på datan, sjekker telefonen min, ringer meg hele tiden og spør rare spørsmål. Vet ikke hvor lenge jeg greier dette, og gjør gode miner til slett spill pga ungene.

Hvordan skal jeg få henne til å innse at valget mitt er tatt og ikke kommer til å endres? Jeg vil jo ikke skilles som uvenner, men det virker som om at når jeg er hyggelig så får hun noe å henge seg fatt i. Vil jo ikke være en drittsekk heller.

[leirbål]

Aller først, så trist at dere skal skilles.

Hvis du ønsker å skilles som venner hadde jeg rådet deg til å finne en billig hybel på dagen.Eller sov på sofaen hos kamerater hvis det ikke lar seg gjøre. Det du gjør mot henne nå er langsom tortur. Det blir sjelden vennskap utav det.

Hun ønsker ikke å skilles. Truslene hennes i årenes løp har nok vært sinte ord slengt ut i desperasjon, for å tvinge deg til forandring.

Når du fortsetter å bo der vil sårene hele tiden holdes ferske og vonde. Hun får ikke begynt på sorgprosessen sin.

Alle vil nok skilles som venner. Spesielt når det er barn inne i bildet. Ikke alle klarer det. Men hvis du fortsetter å bo der imens du venter på en ny bolig og seprasjonsbevilgningen, tror jeg ikke dere klarer det.

Flytt ut nå, sett ned foten når det gjelder informasjon om privatlivet ditt og la henne komme videre. Fortell henne det hun må vite av hensyn til barna og vær høflig og vennlig. Men ikke vær den snille, trøstende, varme vennen. Det gir henne bare håp.

Lykke til.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Been there - done that.

Mitt råd er:

Gjør det kontant og raskt.

Jeg var forståelsesfull, brukte tid, tenkte tid vil hjelpe han til å forstå og til å komme seg "over" dette. Det kostet meg trekvart år å komme til enighet og oppgjør med advokater. Det kunne vært gjort rent og tydelig og raskt og unngått masse bråk.

Du er ikke den som kan støtte henne - så flytt ut.

Det du sitter og venter på nå er at hun omsider skjønner dette og aggresjonen kommer. Den kommer, vær du sikker. Og da kommer hun for "å ta" deg. Men da er det greit og ha vært tydelig, rolig og sikker.

Nå gir du henne forhåpninger og hun lider under den situasjonen hun er nå for hun greier ikke å slippe. Det er bedre og bli ferdig i den perioden hvor den ene part er litt handlingslammet. Høres ille ut - jeg mener ikke du skal være urettferdig (det blir du nok uansett i hennes øyne ). Men det er en god ting og bli ferdig før hevnlyst og aggresjon kommer. Det er bedre for deres samarbeidsforhold, for barna osv.

Du må bare stå støtt på dine ben og gjennomføre det du har sagt du skal gjennomføre og ikke vente - Action

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Enda en med samme erfaring. There ain`t no easy way out..! Så flytt i dag. Og hold alt på et praktisk nøytralt plan, bruk ikke mer tid på henne enn du må. Noen andre må hjelpe henne over det.

[Gjest Gjest]

Henger meg på de andre her. Flytt ut så fort som mulig i en billig hybelleil. el. der du også har mulighet til å ha barna litt.

Og så må du snakke med barna om det om du ikke har gjort det allerede. Barn er ofte sårbare når slike ting skjer og det er viktig at du omsetter det som til et språk som barna forstår. Det er ikke alltid like lett, men viktig.

Vær også høflig og ordentlig når det gjelder praktiske ting ovenfor din kone. Ser ut som det kom som en bombe på henne siden hun kommer med forsøk for å få deg tilbake? Gi henne litt tid til å komme seg, deretter er det viktig at dere får på plass en god ordning for barna. Det vil være lurt å bosette seg slik at man får spillerom i forhold til din kone samtidig som det bør være et sted barna kan besøke deg.

Så tar du fatt i det andre praktiske, fordeling av verdier o.l. Og hvem som skal fortsette å bo i boligen o.l. Ikke vent lenge med det, det blir bare så mye verre av det.

[Gjest Brent]

Vil jo ikke være en drittsekk heller.

Sorry, men det er nesten det du bør være...

Ok, det var litt overdrevet. Men jeg får frysninger av beskrivelsen din, for det er tett opptil hvordan det var hos oss i starten. Og det utviklet seg til et mareritt, delvis min feil fordi jeg var altfor lite tydelig og bestemt.

Samme historien: dårlig ekteskap, dårlig kommunikasjon, en kone som stort sett kaller meg dust og idiot og truer med skilsmisse annenhver dag. Når jeg så tar henne på ordet, etter mange år, så snur hun på flisa og vil ikke slippe. Først med tårer og bønner om tilgivelse, deretter med sinne og trusler, og så med grov manipulasjon av barna. Til tider alt på en gang, og fy f... det har vært tøft!

Håper situasjonen blir annerledes for deg, men som sagt er det noe med det å ikke ville gi slipp som får det til å fryse nedover ryggen på meg. Det jeg ville gjort hvis jeg var smartere for noen år siden, blir også mitt råd til deg: Å være veldig klar og tydelig ("du har ingenting med å sjekke min mobil!"), unngå mest mulig føleri og "samtaler" og gråsoner, flytte ut, dele hus, del unger, kuttet all unødvendig kommunikasjon. Ferdig med det.

Ikke forhandle selv, bruk fagfolk. Lag avtaler OG FØLG DEM, ikke fall for fristelsen til å være "snill", enten om det gjelder barnepass, penger, praktisk hjelp eller hva det nå er. Sier ikke at du skal være slem, men hvis hun er i nærheten av hvordan min ex var, så er alt sånt bare påskudd. Vær redelig, men fjern og distansert. Dere har hvert deres liv nå, ingen vits i å trekke det i langdrag. Og for himmelens skyld, kom deg ut. Nå.

Når dette er sagt, så håper jeg at det ikke blir så ille for dere. Men den typen kvinne (eller mann) som ikke vil gi slipp kan rett og slett være farlige. Merker man tendenser til slikt vil jeg råde hvem som helst til å løpe så for de kan...

[Gjest x-kone]

Sorry, men det er nesten det du bør være...

Ok, det var litt overdrevet. Men jeg får frysninger av beskrivelsen din, for det er tett opptil hvordan det var hos oss i starten. Og det utviklet seg til et mareritt, delvis min feil fordi jeg var altfor lite tydelig og bestemt.

Samme historien: dårlig ekteskap, dårlig kommunikasjon, en kone som stort sett kaller meg dust og idiot og truer med skilsmisse annenhver dag. Når jeg så tar henne på ordet, etter mange år, så snur hun på flisa og vil ikke slippe. Først med tårer og bønner om tilgivelse, deretter med sinne og trusler, og så med grov manipulasjon av barna. Til tider alt på en gang, og fy f... det har vært tøft!

Håper situasjonen blir annerledes for deg, men som sagt er det noe med det å ikke ville gi slipp som får det til å fryse nedover ryggen på meg. Det jeg ville gjort hvis jeg var smartere for noen år siden, blir også mitt råd til deg: Å være veldig klar og tydelig ("du har ingenting med å sjekke min mobil!"), unngå mest mulig føleri og "samtaler" og gråsoner, flytte ut, dele hus, del unger, kuttet all unødvendig kommunikasjon. Ferdig med det.

Ikke forhandle selv, bruk fagfolk. Lag avtaler OG FØLG DEM, ikke fall for fristelsen til å være "snill", enten om det gjelder barnepass, penger, praktisk hjelp eller hva det nå er. Sier ikke at du skal være slem, men hvis hun er i nærheten av hvordan min ex var, så er alt sånt bare påskudd. Vær redelig, men fjern og distansert. Dere har hvert deres liv nå, ingen vits i å trekke det i langdrag. Og for himmelens skyld, kom deg ut. Nå.

Når dette er sagt, så håper jeg at det ikke blir så ille for dere. Men den typen kvinne (eller mann) som ikke vil gi slipp kan rett og slett være farlige. Merker man tendenser til slikt vil jeg råde hvem som helst til å løpe så for de kan...

Huff ja, det er neste fælt å måtte være sånn mot en person man var glad i engang. Jeg opplevde det samme med exmannen, han var den som truet med skilsmisse i hytt og pine hos oss og til slutt tok jeg han på ordet og så brøt helvete løs.

Men det har gått seg til heldigvis og nå er vi i stand til å samarbeide på normalt vis, jeg skriver vi jeg selv om det ikke var jeg som hadde samarbeidsproblemer.

Vær bestemt men redelig, er et godt råd.

[Gjest GjestH]

Ikke flytt og forandre adresse før dere har blitt enige om barnefordeling. Hun kan bruke det mot deg senere.

Håper det ordner seg for dere. Jeg har vært der hun er nå, og hun har det ikke greit uansett om hun har sagt at hun vil skilles tidliger.