Hvor finner man mindre perfekte jenter ?

[Steinar40]

Jeg tror neppe en jente med samme problem som deg selv - vil være særlig sunt og utviklende for deg , om du ønsker å komme ut av problemene dine - heller en større kilde til konflikter dere imellom og turbulens & problemer .

To sammen med angst og depresjoner samtidig ...herrejesus for et forhold ...tror ikke du bør satse på det .Dere trekker hverandre NED istede for opp og frem .

F. eks - Blir liksom som to narkomane som slår seg i lag ....som ruser seg sammen osv ...Begge er dårlige forbilder og gir dårlig inflytelse for hverandre .Og trekker hverandre lenger og lenger ned i problemer .

Nei sats heller på å bearbeide dine egne problemer og bli " frisk " selv ...fremfor å oppsøke mennesker med problemer ...Det har du neppe godt av .

Ja, dette er sunn fornuft i min verden

Du må først få kontroll over problemet, så ikke problemet har kontrollen over deg.

Dette kan gjøres vha medisinering og/eller profesjonell terapi.

Samtidig kan du jo også være på utkikk etter modne damer som ikke må ut på byen etc. hver helg Du kan jo se etter noen som er litt eldre enn deg selv også. Det kan sikkert gjøre det lettere.

[Gjest Gjest]

Som du sier ; En jente uten nevnte problemer, rolig og med mindre sosiale behov er sikkert det ideelle, men hvorfor vil en slik jente søke til en mann som meg ?

Hvorfor ikke? Du har ikke noe mindre å tilby enn andre, det er bare i en annen form. Det er ikke dermed sagt at et liv sammen med deg vil bli noe dårligere. Klart det er utfordrende å leve med en person som har psykiske problemer, men det er forskjell på dem og. Noen gjør det de kan for å bli bedre, takler utfordringene og reiser seg etter et nederlag, mens andre suller seg inn i selvmedlidenhet. Man merker fort hvilken kategori personen tilhører. Jeg ville ikke tenkt meg om to ganger med en som falt i første kategorien, og ville styrt langt unna en som tilhørte den andre kategorien.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg tror neppe en jente med samme problem som deg selv - vil være særlig sunt og utviklende for deg , om du ønsker å komme ut av problemene dine

Jeg skjønner veldig godt tankegangen din, og har ingen problemer med å se hvor du vil.

Men når man har hatt et problem i x antall år, uten noen form for endring, er det kanskje på tide å stikke fingeren i jorda, innse at ting er kommet for å bli, og innrette seg der etter.

Man kan ikke fortsette å leve (alene og ensom) i troen på at "en gang" skal alt bli bedre. Man må finne en løsning nå, basert på gjeldende situasjon.

En annen ting ; de fleste er enige om at vi bevisst, eller ubevisst, søker oss mot personer som er lik oss selv. En naturlov om du vil. Men denne loven skal plutselig ikke gjelde for personer som har psykiske plager ?

Akkurat som en veldig beskjeden jente skulle finne seg deg den beinharde motorsykkelbanditten bare for å "balansere" seg selv eller forholdet ? Det fungere ikke slik. Vi finner våre likesinnende. Like barn leker best osv.

Jeg har slitt med denne lidelsen i 11 år, og har hatt en relativt streng og ensom oppvekst før det som har formet min personlighet, uavhengig av de siste 11 årene. Det har ikke vært noen endringer på disse 11 årene. Har prøvet alt mulig innen normal medisin og noe alternativt. Alt fra håndspåleggelse til Snåsamannen. Ingenting har hjulpet.

Lenge siden jeg gikk på antideppresiva, de hjalp forøvrig ingenting. Har spurt om en nye runde/nye typer nå som jeg er i jobb, men nå mener (ny lege) at jeg ikke er syk nok. Har depresjoner/angst, bare ikke nok. Så lenge jeg klarer å pine meg selv gjennom jobb, og undertrykke mine følelser, vil jeg heller ikke få noe ytterlige hjelp i form av feks piller.

Jeg hater å såre stoltheten min. Føle seg ydmyket og svak som mann. Det skjer daglig så lenge jeg er sammen med en normal sosial jente.

Har opprettet en ærlig, men anonym (ikke bilde) profil på MP, så får vi se om noen virkelig vil ha meg som jeg er

Takk for alle velmente og koselige innlegg.

[Gjest Nk.]

Hvorfor ikke? Du har ikke noe mindre å tilby enn andre, det er bare i en annen form. Det er ikke dermed sagt at et liv sammen med deg vil bli noe dårligere. Klart det er utfordrende å leve med en person som har psykiske problemer, men det er forskjell på dem og. Noen gjør det de kan for å bli bedre, takler utfordringene og reiser seg etter et nederlag, mens andre suller seg inn i selvmedlidenhet. Man merker fort hvilken kategori personen tilhører. Jeg ville ikke tenkt meg om to ganger med en som falt i første kategorien, og ville styrt langt unna en som tilhørte den andre kategorien.

Som er strengt tatt en måte å si at man må kvitte seg med problemene sine før man kan date... Å reise seg etter nederlag kan bety så mangt, men for de fleste med div psykiske problemer vil man ligge noe "bak" gjennomsnittet. Så man har faktisk mindre å tilby.

Jeg har sloss meg gjennom mye etterhvert, uten at det er noe poeng i å overta tråden for å skryte av mine problemer, men jeg vil si jeg har vært utrolig vellykket med dette. Likevel er jeg ett stykke bak mine jevnaldrende, spesielt når det gjelder utdannelse og karriere. Har for tiden en sjeledrepende kjedelig jobb, men er fornøyd da jeg ser på dette som hakket bedre enn å ta imot sosialhjelpen jeg fikk tilbud om av psykologen.

Men selv om jeg ser på noe sånt som en opptur så vil jo verden sammenlikne meg med vinnerne i samfunnet, og raskt plassere meg i taper-kategorien.

Kanskje jeg kan komme meg opp til dere normale en dag, men sammenlignet med hvor mye tid og krefter alt har tatt til nå så vil det ta sin tid. Da blir jo spørsmålet, fortsette og sloss med dette i 5-10 år til man kanskje er bra nok til å komme forbi andredaten med noen. Eller finne noen som er villig til å godta deg for den du er?

[Steinar40]

Har prøvet alt mulig innen normal medisin og noe alternativt. Alt fra håndspåleggelse til Snåsamannen. Ingenting har hjulpet.

Men du skriver ingenting om at du virkelig har forsøkt å gå i profesjonell terapi hos en dyktig psykolog/psykiatriker - dette er nok det eneste som virkelig kunne hjelpe deg tror jeg.

Jeg personlig har aldri vært hos psykolog/psykiatriker, men jeg har jo fått med meg igjennom media at det er vanskelig å komme inn. Det gjelder jo selvfølgelig også å finne en som er dyktig.

Uansett, lykke til

Endret 18. juli 2009 av Steinar40

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Men du skriver ingenting om at du virkelig har forsøkt å gå i profesjonell terapi hos en dyktig psykolog/psykiatriker - dette er nok det eneste som virkelig kunne hjelpe deg tror jeg.

Takk for tilbakemelding. På 11 år får man tid til det meste. Har gått to runder med 2 forskjellige. Ingen endring. Har gitt opp det. Been there done that. Det gjelder forøvrig det meste jeg har prøvet. Prøvd de fleste tingene både to tre ganger. Gidder ikke mere nå. Nå er "alt" prøvet. Nå må man innrette seg etter situasjonen og handle deretter. Takk

Som er strengt tatt en måte å si at man må kvitte seg med problemene sine før man kan date... Å reise seg etter nederlag kan bety så mangt, men for de fleste med div psykiske problemer vil man ligge noe "bak" gjennomsnittet. Så man har faktisk mindre å tilby.

Takk. Mange gode poeng. Godt å høre at andre klarer å komme seg (sakte men sikkert tilbake). Ikke tenk på det.

Mange jenter tenker for romantisk (enkelt) om dette spørsmålet. Det er også mange praktiske ting som oppstår når man har vært lenge syk (og fremdeles er det). Man henger etter både økonomisk og opplevelsesmessig. Man har lite eller ingenting. Ikke har man reist eller opplevd noe særlig heller på disse årene. Alt i alt, ikke en livsituasjon jenter bare elsker å komme inn i.

[Steinar40]

Takk for tilbakemelding. På 11 år får man tid til det meste. Har gått to runder med 2 forskjellige. Ingen endring. Har gitt opp det. Been there done that. Det gjelder forøvrig det meste jeg har prøvet. Prøvd de fleste tingene både to tre ganger. Gidder ikke mere nå. Nå er "alt" prøvet. Nå må man innrette seg etter situasjonen og handle deretter. Takk

Nei, livet er ikke alltid så lett.

Det positive er at du jobber og ikke gir opp

Og hvem vet hva som kan skje på MP etc. ......

[Gjest gjestdeluxe]

Vi finner våre likesinnende. Like barn leker best osv.

Takk for alle velmente og koselige innlegg.

Akkurat som Ninni Stoltenberg, hun er jo sammen med en likesinnet: begge har vært narkomane og har hatt problemer overtid, og da har de funnet styrke i hverandre.

[Gjest Smaragd]

Kjære Trådstarter.

En svært klok mann jeg kjenner, sa en gang til meg: at det man frykter mest, skal man rolig og behersket nærme seg med små skritt.

For "forer" man frykten med å bli redd, vil den bli verre, og kan utvikle seg til en fobi.

Jeg har hatt fobi mot edderkopper. gikk jeg i et nett, hoppet jeg ut av alle klær, og hoppet i nærmeste dusj!

TAKLET ikke tanken av å ha en edderkopp PÅ meg!!!

Etter han fortalte meg dette, har jeg stoppet opp og sett på "krypene" som henger rundt omkring, i stedenfor å løpe derifra.

Dette har gitt meg et mere avslappet forhold til "krypene", og jeg merker at panikkanfallene ikke er der omtrent i det hele tatt lenger.

Jeg ville nok fortsatt fått panikk om det var en PÅ meg, men føler uansett at frykten er temmet mye.

Kanskje dette også er din "medisin" ?

Ta små skritt av gangen, og sakte og rolig gjøre mer enn du turte før.

F.eks. Om du syns å gå på butikken alene er skummelt, og alltid går med noen, så be de vente utenfor i to minutter, før de kommer inn i butikken til deg.

Du vet de er der, men du er fortsatt alene i butikken.

Neste gang kan de kanskje vente i tre minutter... osv.

Bare for å la kroppen få venne seg til tanken.

På samme måte kan man finne en måte å "ta" dine redsler på.

Verdt et forsøk, det funket på meg iallfall

Det er nemlig alltid lettere å møte folk i "real life".

Men klart det ikke er lett når man har problemer med å vere ute blandt folk!

Jeg ville prøvt å temme frykten din på denne måten, og så i neste omgang jobbet for å klare å gå dit en møter folk - steder som de har nevnt til deg tidligere i innleggene

Lykke til og god sommer!

[Steinar40]

Jeg ville prøvt å temme frykten din på denne måten, og så i neste omgang jobbet for å klare å gå dit en møter folk - steder som de har nevnt til deg tidligere i innleggene

Utmerket innlegg (etter min mening selvfølgelig)

[Gjest Gjest]

Men å utfordre frykten sin er uansett enklere når man er to. Uansett om hans kommende kjæreste har angst eller ikke, så vil det at han ikke er alene om alt mer gjøre at han vil klare å f.eks gå ut blant folk når hun er med. Det trenger ikke være snakk om å gå fra sofakroken til Karl Johan seks dager i uken, man må jo starte forsiktig.

Det er ikke så lett å gjøre noe med ting når man er alene og problemet er f.eks sosial angst. Å bli motarbeidet av lege gjør det heller ikke enklere. Det er ikke bare å bytte lege alltid heller, det er få plasser ledig og man har bare 2 bytter pr år.

Lykke til med "jakten", TS.