Å ikke tro på forskning og vitenskap

[Gjest Gjest]

For meg så er det sånn at jeg kan lese så mye jeg vil om andres erfaringer med mer eller mindre klarsynte drømmer, samtaler med døde, forvarsler om dødsfall (kjenner flere som har hatt ganske interessante opplevelser, uten å mene så mye om det), påfallende synkroniteter, regresjoner til tidligere liv osv osv uten at det gjør noe med min tro. Det gjør noe med interessen min for området, men på dette området ønsker jeg å erfare selv, eller forholde meg "likegyldig". Uten at jeg har noe mål jeg TROR jeg kommer til å nå, mener jeg at vekt på personlig "opplysthet"/innsikt har mer for seg enn å tro på, om ikke andres opplevelser (jeg tror stort sett på ting venner og familie forteller meg) så i hvert fall andres tolkning av hva de opplever.

Når man ser hvor mye svada folk tror på - jeg har tilbrakt noen timer med å lese innlegg på alternativt nettverk o.l og endel hopper jo på hver eneste litt autoritære uttalelse - og tror at en prikk foran øyet (noen som er vanlig, "floaters" og ulike skader (eller en forvillet celle?) på netthinne, hornhinne eller linse, jeg har det selv) er engler eller ånder eller at hvert eneste vidundermiddel som markedsføres fra noen som kaller seg Doktor er mye bedre enn ALT legestanden har kommet fram til (for denne er jo egentlig ute etter både å forkorte livene våre, pine oss og utrydde oss) - det styrker ikke troen min på at det er mer mellom himmel og jord, men det styrker troen på at jeg må finne svar selv og ikke høre på hakke gale folk

Til vitenskap og forskning forholder jeg meg nok annerledes, og har stort sett tillit til det man kommer fram til... i hvert fall det jeg får satt meg inn i. For et forskningsmateriale blir jo presentert ganske grundig, så man kan få god forståelse for kjernen i materialet. Derimot er jeg ofte kritisk til hvordan man nyttiggjør seg oppdagelsene (som ressursbruk, ulike samfunnsvitenskapelige eller ikke minst økonomiske teorier, bruk av tilsetningsstoffer, hormonliknende stoffer etc og farmasiens "monopol" på behandling av psykisk sykdom).

[Gjest Gjest]

Jeg har sittet en del på nettet og diverse debattforum i det siste, og det er en ting som overrasker meg veldig. Jeg er interessert i bl.a. forskning, vitenskap og helse, og har derfor lest en del rundt dette. Må si jeg blir ganske forundret over en del folk jeg kommer over på disse debattforumene... Er mange flinke debattanter rundt omkring, som vet hva de snakker om, og som klarer å linke til gode kilder for å bekrefte påstandene.

Mens de som står på "andre siden" (for meg som tror på forskningsresultater) virker det som at uansett hvor godt dokumentert noe er, eller hvor godt det blitt forsket på, så vil det aldri bli bra nok. Jeg tror ikke på Gud, healing, og mye andre diverse alternative teorier og ideer, av den grunnen at jeg rett og slett ikke har noe grunnlag for å tro på at dette stemmer/fungerer. Hadde det derimot dukket opp bevis, eller i det minste noe som sannsynliggjør fenomenene, jo da hadde jeg jo selvfølgelig endret mening, og blitt mer åpen for at det kunne ligge noe i det.

Er egentlig bare veldig nysgjerrig på hvordan folk kan rettferdiggjøre ovenfor seg selv at det de tror stemmer, selv etter at det har blitt bevist gang på gang, at det ikke gjør det?

Hva om jeg forteller deg at jeg iblandt drømmer om situasjoner(møte med personer, samtalen, sted ol.) som skjer iløpet av dagen, kan jeg forklare det, kan du?

[Gjest Gjest]

Hva om jeg forteller deg at jeg iblandt drømmer om situasjoner(møte med personer, samtalen, sted ol.) som skjer iløpet av dagen, kan jeg forklare det, kan du?

Skriv ned drømmene dine så fort som mulig etter du har våknet, med så mange detaljer som du kan huske. Før statistikk over hvor mange av drømmene dine som "treffer" ting som skjer i hverdagen din (notert ned hendelsene også så fort som overhodet mulig), og hvor godt de evt treffer. Du har ikke lov til å endre på notatene under noen omstendigheter. Får du gode treff på mer enn 30-40% av drømmene kan det i beste fall være interessant.

[Gjest Jennie]

Jeg har sittet en del på nettet og diverse debattforum i det siste, og det er en ting som overrasker meg veldig. Jeg er interessert i bl.a. forskning, vitenskap og helse, og har derfor lest en del rundt dette. Må si jeg blir ganske forundret over en del folk jeg kommer over på disse debattforumene... Er mange flinke debattanter rundt omkring, som vet hva de snakker om, og som klarer å linke til gode kilder for å bekrefte påstandene.

Mens de som står på "andre siden" (for meg som tror på forskningsresultater) virker det som at uansett hvor godt dokumentert noe er, eller hvor godt det blitt forsket på, så vil det aldri bli bra nok. Jeg tror ikke på Gud, healing, og mye andre diverse alternative teorier og ideer, av den grunnen at jeg rett og slett ikke har noe grunnlag for å tro på at dette stemmer/fungerer. Hadde det derimot dukket opp bevis, eller i det minste noe som sannsynliggjør fenomenene, jo da hadde jeg jo selvfølgelig endret mening, og blitt mer åpen for at det kunne ligge noe i det.

Er egentlig bare veldig nysgjerrig på hvordan folk kan rettferdiggjøre ovenfor seg selv at det de tror stemmer, selv etter at det har blitt bevist gang på gang, at det ikke gjør det?

Nå prøver jeg bare å svare for meg selv ut fra mitt synspunkt, og kan ikke svare for andre. (Jeg er ikke noen 'flink debattant', bare så det er sagt, men følte for å svare på dette). Dette er også litt svar på tina sitt innlegg.

Jeg har i alle år vært veldig interessert i vitenskap og vitenskapens måter å forklare verden på. Som barn elsket jeg å lese Illustrert Vitenskap Jeg vokste opp i et religiøst hjem, og var religiøs selv, frem til jeg var 16-17. (I kristne kretser er faktisk 'religiøs' et negativt ladet ord, det beskriver noen som er opptatt av hva som er synd og hva som ikke er synd, de er selvrettferdige og tror at de kan 'frelse seg selv' bare det er flinke nok, fromme nok og hellige nok - i motsetning til en som bare tar i mot nåden og kjærligheten fra Jesus, den eneste som kan frelse, og på den måten blir satt fri til å elske Gud og elske mennesker)

Da jeg ble 16-17, syntes jeg at det ble 'kjedelig' å være religiøs. Jeg hadde på en måte ikke noe personlig forhold til Gud, og det var ingenting som tilsa at Han fantes. Det var vanskelig å følge alle reglene Jeg var imidlertid en søkende person, og studerte andre syn på tilværelsen, både andre religioner og vitenskapens forklaringer. Til slutt kom jeg frem til at det finnes ingen Gud. Kanskje var mennesker oppstått tilfeldig, kanskje var det aliens som hadde plassert oss på denne kloden, hehe.

Så, etter mange år, så jeg tilfeldigvis en bok på et loppemarked som jeg kjøpte sammen med mange flere bøker. Den handlet om en mann som hadde vært en av lederene i New Age, hørtes spennende ut og kostet 5 kr Det jeg ikke visste, var at denne mannen i slutten av boken tok i mot Jesus og fikk livet sitt forandret totalt. Jeg var litt skeptisk til måten han etter hvert omtalte New Age som Satans verk osv, det får jo være måte på fanatisme, tenkte jeg.

Men noe i meg (sikkert mye nysgjerrighet) fikk meg til å tenke at jeg ville prøve det som han hadde gjort. Ta i mot Jesus. Så jeg sa: Jesus, kom inn i hjertet mitt og jobb med meg. Så tenkte jeg ikke mer på det, og gikk og la meg. Midt på natten våknet jeg, og fikk en fantastisk følelse av nærvær. Følelsen av å bli elsket var så intens at den glemmer jeg aldri! Da jeg våknet dagen etterpå, stod alt så klart for meg. Etter det har jeg ikke tvilt, hvordan kan jeg det, når jeg har møtt en levende Gud?

For meg er det ikke sånn at nå etterpå forkaster jeg alt av vitenskap. Jeg synes fremdeles det er veldig spennende med alt forskerne finner ut. Det er bare ikke så viktig for meg lenger. Det er jo mange forskere som faktisk kommer frem til at sannsynligheten for at det står en intelligent skaper bak oss mennesker er veldig stor. Det er mye forskning som peker i retning av at det finnes en Gud. Jeg vil anbefale boken 'Våg å tenke - våg å tro!' av Øyvind Gaarder Andersen. Der prøver han å besvare en del vanskelige spørsmål.

Dette innlegget var ikke ment som en preken, bare min personlige erfaring!

[Gjest Gjest]

Det er jo mange forskere som faktisk kommer frem til at sannsynligheten for at det står en intelligent skaper bak oss mennesker er veldig stor. Det er mye forskning som peker i retning av at det finnes en Gud.

Kilde!

[Gjest Gjest]

Det er jo mange forskere som faktisk kommer frem til at sannsynligheten for at det står en intelligent skaper bak oss mennesker er veldig stor. Det er mye forskning som peker i retning av at det finnes en Gud.

Men så spørs det hvordan man kan regne på sannsynligheten for at det finnes en Gud. Jeg stiller meg skeptisk til dette. Vi er ikke i stand til å fatte HVA Gud er engang, bare se på alle de ulike "nivåene" av gudebeskrivelser i all verdens religioner. Vi er heller ikke i stand til å finne helt sikkert ut hva som er tilfeldig og hva som er årsaksbestemt, i ytterste konsekvens. Se på evolusjonen - det er ikke genmaterialet på et gitt tidspunkt som bestemmer hvilken vei arten vil utvikle seg, arten har sånn sett ikke noe MÅL, bare en mengde mulige utviklingsretinger. Det er miljøet som bestemmer hvilke retninger som er mulige. Hele tiden. Det ER ekstremt mye som er tilfeldig i universet vårt når vi anvender statistikk på det som skjer. Og det bekrefter ikke en Gudskraft... Samtidig kan det jo hende det er en skaper bak dette, kanskje det som virker - og framstår på grafene våre som - tilfeldig, har en hensikt, men sannsynligghetsforskning tror jeg ikke kan anvendes for å finne denne. Det kan være en svakhet ved statistikk som metode, selvfølgelig

Uansett vil kanskje ikke dét være avgjørende for om man tror på en Gud/mening eller ikke, men det er en brikke i det å forstå forskjellen mellom tro og vitenskap.

Og forresten er det trådstarter skriver om, dårlig kildebruk o.l i de mer materialistiske avgreiningene av alternativverdenen, som kvakksalverdietter, -medisiner etc, som gjerne tar vitenskapelige begreper til inntekt for produktene og teoriene sine, men anvender det kunnskapsløst og feilaktig, veldig interessant.

[Gjest Jennie]

Kilde!

Det var dumt av meg å slenge ut en slik påstand uten kildehenvisning, beklager. Nå er det ikke sånn at jeg må vinne en diskusjon, tvert i mot Men fordi jeg påstod det jeg påstod, skal jeg svare:

Big Bang- teorien f.eks, bekrefter det vi leser i Bibelen, at universet har en begynnelse. Alt som eksisterer i universet sprang ut fra en enorm energi som ble utløst på et område mindre enn et atom. Hvor kom denne energien fra?

Robert Jastrow, professor ved Columbia University og grunnlegger av og direktør for Goddard Romforskningssenter (og agnostiker), sier om Big Bang i boken 'God and the Astronomers': 'det vesentlige elementet i astronomien og i 1.Mosebok de samme; kjeden av begivenheter som leder til mennesket begynner plutselig og brått, i et bestemt øyeblikk i tiden, i et glimt av lys og energi.'

Arnt Inge Vistnes, førsteamanuensis ved fysisk institutt, Universitetet i Oslo, sier i 'Fysikkens verdensbilde i dag' at noen fysikere tror på en materialistisk forklaring av universet, mens mange andre fysikere tror på Gud. De 'tror fullt og fast på et Big Bang, men også på en personlig Gud som skapte verden..De tror på en personlig Gud som kan gripe inn og endre på livsløp og skape undere.'

Tar også med det antropiske prinsipp. Det dette prinsippet sier er at alle de tilsynelatende vilkårlige, konstante forhold i fysikken har en merkelig ting felles - de har nøyaktig de verdiene du trenger hvis du vil ha et univers som er i stand til å produsere liv. Dette påpekes av Martin Rees, professor i astronomi i Cambridge i 'Just six numbers: The deep forces that shape the universe'. Det er blant annet seks tallverdier, eller naturkonstanter, som ligger bak universets grunnleggende fysiske egenskaper. Hvis disse ble endret bare bitte litte grann, ville det ikke finnes noen stjerner..noe liv. Her er også en artikkel om emnet:

http://www.illvit.no/polopoly.jsp?d=154&a=2807

Biokjemiker og nobelprisvinner Francis Crick, sier i 'Life Itself': ' En ærlig person, bevæpnet med all den kunnskap vi nå har, kan bare si at i en viss forstand synes for øyeblikket livets opprinnelse nesten å være et mirakel, så mange er betingelsene som måtte være tilstede for å få det i gang.'

Filosofen Anthony Flew, som tidligere var ateist, har skrevet boken 'There Is A God'. Nå er ikke Flew blitt en kristen. Men han avviser ikke muligheten. Han er overbevist om at et uendelig intelligent Sinn står bak universet og vår eksistens. Ved en offentlig debatt som fant sted i mai 2004 ved New York University fortalte han at han nå trodde på Guds eksistens - 'på grunn av utviklingen innen den moderne vitenskap som synes å peke mot en høyere Intelligens'.

Dette er noe av det jeg baserer min uttalelse på Det finnes sikkert mange motargumenter, og det er helt i orden. Det jeg egentlig ville skulle få frem med mitt første innlegg var hvorfor JEG tror

[Gjest Jennie]

Men så spørs det hvordan man kan regne på sannsynligheten for at det finnes en Gud. Jeg stiller meg skeptisk til dette. Vi er ikke i stand til å fatte HVA Gud er engang, bare se på alle de ulike "nivåene" av gudebeskrivelser i all verdens religioner. Vi er heller ikke i stand til å finne helt sikkert ut hva som er tilfeldig og hva som er årsaksbestemt, i ytterste konsekvens. Se på evolusjonen - det er ikke genmaterialet på et gitt tidspunkt som bestemmer hvilken vei arten vil utvikle seg, arten har sånn sett ikke noe MÅL, bare en mengde mulige utviklingsretinger. Det er miljøet som bestemmer hvilke retninger som er mulige. Hele tiden. Det ER ekstremt mye som er tilfeldig i universet vårt når vi anvender statistikk på det som skjer. Og det bekrefter ikke en Gudskraft... Samtidig kan det jo hende det er en skaper bak dette, kanskje det som virker - og framstår på grafene våre som - tilfeldig, har en hensikt, men sannsynligghetsforskning tror jeg ikke kan anvendes for å finne denne. Det kan være en svakhet ved statistikk som metode, selvfølgelig

Uansett vil kanskje ikke dét være avgjørende for om man tror på en Gud/mening eller ikke, men det er en brikke i det å forstå forskjellen mellom tro og vitenskap.

Det du skriver fikk meg til å tenke på noe jeg har lest om C.S.Lewis. I en brevveksling med Sheldon Vanauken, skriver Sheldon: 'Hvorfor venter Gud seg så mye av oss? Hvorfor krever han denne anstrengelse å tro? Om han gjorde det klart at han finnes - like klart som en soloppgang eller en klippe eller et barneskrik - ville vi ikke være like lykkelige over å få velge ham og hans lover?'

C.S. Lewis svarer: ' Jeg tror ikke at det finnes et bindende bevis på kristendommen, like lite som på materiens eksistens og heller ikke på den gode vilje og ærligheten hos mine beste venner. Jeg tror at alle tre eksemplene (utenom kanskje det andre om materien) er mer sannsynlig enn alternativene... Og hvorfor gjør ikke Gud det demonstrativt klart for oss? Er det så sikkert at han er interessert i en form for teisme som ville være en tvungen logisk tilslutning til et avgjørende argument? Er vi interessert i det når det gjelder våre personlige spørsmål? Jeg begjærer at min venn tror at jeg er en hederlig kar uten alle bevis. Det ville ikke være noen tillit i det hele tatt om han ventet på vanntette bevis...'

I det ekte, personlige forholdet mellom Jesus og meg, trengs det ingen vitenskapelige bevis. Du synes sikkert det høres litt 'far out' ut når jeg sier sånne ting, og det ville det gjort for meg også før jeg ble kristen

[Gjest Gjest_Mann38_*]

Det er litt vanskelig for meg å se at en drøm der man kommer susende ned fra verdensrommet og flyr over havet mens man sleper en demon etter håret, kan tolkes som et forvarsel om et kommende jordskjelv og en tsunami som krever mange tusen menneskeliv et par dager senere. Særlig når drømmen ikke inneholder noen av akkurat de elementene: Ikke noe jordskjelv, ingen tsunami og ingen dødsfall. Jeg skjønner ikke den indre logikken i tolkningen, for å si det slik. Særlig når du sier at drømmen var så tydelig at du var i stand til å si både nasjonaliteten til demonen og kystene du fløy langs. En spesiell interesse for området, kanskje?

En spesiell interesse for geografi og fremmede kulturer.

Å drømme om det eksakte episenteret for jordskjelvet og den veien bølgen tok langs strendene, synes jeg er litt for eksakt for å være en tilfeldighet. Hvis du noengang har sett indonesiske demonmasker så skjønner du hvorfor det var lett å identifisere den som indonesisk. Thailandske buddisttempler er også lette å kjenne igjen hvis man har litt interesse for slikt, ellers så hadde jeg en slags kart-følelse av hvor vi var på vei. Logikken kunne desverre ikke tolke det noen annen vei. Som sagt var det en såpass merkelig drøm at jeg la spesielt merke til dem. Det føltes heller ikke ut som en vanlig drøm og minnet om den forsvant heller ikke som vanlige drømmer.

Jeg tviler på at slike drømmer er ment å advare mot hendelser, muligens er det bare en tilfeldig glipp i virkeligheten.

[Gjest Gjest]

Midt på natten våknet jeg, og fikk en fantastisk følelse av nærvær. Følelsen av å bli elsket var så intens at den glemmer jeg aldri! Da jeg våknet dagen etterpå, stod alt så klart for meg. Etter det har jeg ikke tvilt, hvordan kan jeg det, når jeg har møtt en levende Gud?

Du bygger altså hele din tro på en personlig opplevelse midt på natten som mest sannsynlig bare var en drøm?

[Gjest Gjest]

Vitneskap er basert på løgn. Religion er basert på sannheten

[tøydokka]

og jeg tar meg i jesu navn en rocketomat.. he he

[Gjest Gjest_Line_*]

Midt på natten våknet jeg, og fikk en fantastisk følelse av nærvær. Følelsen av å bli elsket var så intens at den glemmer jeg aldri! Da jeg våknet dagen etterpå, stod alt så klart for meg. Etter det har jeg ikke tvilt, hvordan kan jeg det, når jeg har møtt en levende Gud?

Jeg har opplevd akkurat det samme etter 30 fleinsopp. Det kalles en åpenbaringsopplevelse og er uten tvil noe som preger både følelser og sinnet. Slikt kan komme spontant og hvis man tolker det inn i en relgiøs kontekst eller er relgiøst anlagt fra før så er det lett å se på dette som et møte med Gud. Det samme kan frembringes ved meditasjon eller rett og slett naturopplevelser. Det finnes folk som har en spesiell form for epilepsi som også har slike opplevelser (temporal lobe epilepsi).

I enkelte kulturer frembringer man slike opplevelser ved langvarig faste eller selvpining som feks i enkelte Hindu-kulter. I mange Indianerstammer var det et rituale der unge menn gikk avsted i ørkenen uten mat, av og til for å innta store mengder piggeple eller tobakk, og de kom ikke tilbake før de hadde sett den store ånd og fått åpenbart totemdyret sitt. Peyotekaktus brukes forøvrig helt lovlig av nordamerikanske indianere for å komme i en slik sinnstilstand. I sydamerika er det vanlig med et hallusinogent brygg som kalles ayahuasca.

Du kan selvfølgelig tolke dette som et møte med Gud, jeg gjør hvertfall det selv om jeg bruker kunstig stimuli for å frembringe tilstanden. Hvis Gud er overalt er han sikkert også inni deg, du må bare finne fram til han på en måte som passer deg og den tro du måtte sverge til.

Desverre er det enkelte som blir så beveget av slike relgiøse åpenbaringer at de tror de er Guds utvalgte profet og grunnlegger en relgion omkring det. Vi vet jo hvor mye faenskap som kom ut av Moses sin brennende busk og Muhammeds lille meditasjonsstund i hulen.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Vitenskap og forskning kan manipulers. Man skal være skeptisk man skal ikke tro blind på alt vitenskapen kommer med

Selvfølgelig kan vitenskap manipuleres, MEN hvorfor er alternativet da å sette sin lit til tomme hisotorier om en gud som ikke kan dokumenteres på noensomhelst måte?

Det er liksom greit å tro på noe som ikke har rot i virkeligheten, men et forskningsresultat som KAN være litt tvilsomt er ikke godt nok?

[Gjest Jennie]

Jeg har opplevd akkurat det samme etter 30 fleinsopp. Det kalles en åpenbaringsopplevelse og er uten tvil noe som preger både følelser og sinnet. Slikt kan komme spontant og hvis man tolker det inn i en relgiøs kontekst eller er relgiøst anlagt fra før så er det lett å se på dette som et møte med Gud. Det samme kan frembringes ved meditasjon eller rett og slett naturopplevelser. Det finnes folk som har en spesiell form for epilepsi som også har slike opplevelser (temporal lobe epilepsi).

I enkelte kulturer frembringer man slike opplevelser ved langvarig faste eller selvpining som feks i enkelte Hindu-kulter. I mange Indianerstammer var det et rituale der unge menn gikk avsted i ørkenen uten mat, av og til for å innta store mengder piggeple eller tobakk, og de kom ikke tilbake før de hadde sett den store ånd og fått åpenbart totemdyret sitt. Peyotekaktus brukes forøvrig helt lovlig av nordamerikanske indianere for å komme i en slik sinnstilstand. I sydamerika er det vanlig med et hallusinogent brygg som kalles ayahuasca.

Du kan selvfølgelig tolke dette som et møte med Gud, jeg gjør hvertfall det selv om jeg bruker kunstig stimuli for å frembringe tilstanden. Hvis Gud er overalt er han sikkert også inni deg, du må bare finne fram til han på en måte som passer deg og den tro du måtte sverge til.

Bare så det er sagt, så var jeg ikke på noen måte påvirket under denne opplevelsen. Men jeg respekterer din holdning, og vet at det er mange som forklarer lignende opplevelser på denne måten. Og uansett hva jeg da sier og forteller om mine senere opplevelser, helbredelser og generelt at jeg har funnet en mening med livet som jeg alltid har lett etter, så regner jeg med at du vil bruke lignende forklaringer. Det er helt greit, det er din mening

Min personlige mening, er at hvis det hadde vært det samme om jeg tok i mot Jesus eller f.eks mediterte, (som jeg også har prøvd, jeg var jo veldig søkende tidligere, og har prøvd mye), så burde jo de tingene gitt meg den samme følelsen av tilfredshet. Men sannheten er den at ingenting ga meg det, før jeg tok i mot Jesus, og etter det har jeg ikke hatt behov for å lete lenger

[Gjest Gjest_Line_*]

Bare så det er sagt, så var jeg ikke på noen måte påvirket under denne opplevelsen. Men jeg respekterer din holdning, og vet at det er mange som forklarer lignende opplevelser på denne måten. Og uansett hva jeg da sier og forteller om mine senere opplevelser, helbredelser og generelt at jeg har funnet en mening med livet som jeg alltid har lett etter, så regner jeg med at du vil bruke lignende forklaringer. Det er helt greit, det er din mening

Min personlige mening, er at hvis det hadde vært det samme om jeg tok i mot Jesus eller f.eks mediterte, (som jeg også har prøvd, jeg var jo veldig søkende tidligere, og har prøvd mye), så burde jo de tingene gitt meg den samme følelsen av tilfredshet. Men sannheten er den at ingenting ga meg det, før jeg tok i mot Jesus, og etter det har jeg ikke hatt behov for å lete lenger

Det viktigste er DIN oppfatning av virkeligheten og at den gir DEG mening. I både relgions- og vitenskaps-leieren er det folk som gjerne vil tvinge på andre SITT virkelighetssyn. Jeg fant en forklaring som for meg inkluderer både vitenskapen og troen på at det finnes noe annet bak denne virkeligheten man opplever til daglig. Jeg ville aldri klart å tro på noe som stred mot vitenskaplige kjensgjerninger, men synes likevel at ting henger sammen på en måte som taler om en bevissthet i universet som også er en del av oss selv.

Jeg regner med at det er for deg omtrent som for meg, vi har opplevd noe som på mange måter føles mer virkelig enn virkeligheten og som er umulig å sette ord på. Man sitter igjen med en bokstavlig talt visshet om at det man har opplevet er sant. Hvis det gir mening og er en positiv ting i livet så synes jeg det er tullete av andre å prøve å redde oss fra å tro på ting som ikke kan bevises. Det finnes en logisk grense for hva vi KAN vite noe om med visshet, og det som er bortenfor den grensen er lettest å forklare med hjertet og ikke hjernen.

Vitenskapen sliter med at de stadig finner mindre og mindre partikler og at ting både kan eksistere og ikke eksistere samtidig, dukke opp og forsvinne i intet. Sånt får meg til å tro at Gud har en sans for humor.

Jeg har også hatt frelses-opplevelsen uten påvirkning av noe stoff, men likheten mellom den spontane og fremprovoserte opplevelsen trakk ikke noe ifra den overbevisende følelsen av at man var i Guds nærvær.

[Gjest Jennie]

Du bygger altså hele din tro på en personlig opplevelse midt på natten som mest sannsynlig bare var en drøm?

Nei, følelsen av å være i kontakt med Gud er der hele tiden etter at dette skjedde. Og jeg våknet opp da det skjedde, jeg sov ikke. Følelsen av å vite, å føle at alt faller på plass, er vanskelig å forklare. Men den er der

[Gjest Jennie]

Jeg regner med at det er for deg omtrent som for meg, vi har opplevd noe som på mange måter føles mer virkelig enn virkeligheten og som er umulig å sette ord på. Man sitter igjen med en bokstavlig talt visshet om at det man har opplevet er sant. Hvis det gir mening og er en positiv ting i livet så synes jeg det er tullete av andre å prøve å redde oss fra å tro på ting som ikke kan bevises. Det finnes en logisk grense for hva vi KAN vite noe om med visshet, og det som er bortenfor den grensen er lettest å forklare med hjertet og ikke hjernen.

Enig

[Gjest Gjest]

Det viktigste er DIN oppfatning av virkeligheten og at den gir DEG mening.

Er ikke det viktigste å vite hva som er ekte og falskt?

I både relgions- og vitenskaps-leieren er det folk som gjerne vil tvinge på andre SITT virkelighetssyn.

Jeg ønsker ikke å tvinge på andre mitt virkelighetssyn. Å argumentere for eget virkelighetssyn og oppsøke debatter hvor man kan diskutere disse emnene er ikke å tvinge livssynet sitt på andre.

[Gjest Gjest]

Det finnes en logisk grense for hva vi KAN vite noe om med visshet

Logisk nok kan man ikke vite noe helt sikkert, så hvorfor ikke bare holde seg til sannsynligheter?

og det som er bortenfor den grensen er lettest å forklare med hjertet og ikke hjernen.

Er den letteste forklaringen den beste?

Vitenskapen sliter med at de stadig finner mindre og mindre partikler og at ting både kan eksistere og ikke eksistere samtidig, dukke opp og forsvinne i intet.

Sliter? All kunnskap er da fremskritt.

Jeg har også hatt frelses-opplevelsen uten påvirkning av noe stoff, men likheten mellom den spontane og fremprovoserte opplevelsen trakk ikke noe ifra den overbevisende følelsen av at man var i Guds nærvær.

Hva om alt dette bare er i hodet ditt? Hva har du å tape på å stille deg selv det spørsmålet noen ganger?