psykolog etter dødsfall

[Gjest Anonymous]

Hei.

Jeg mistet min mor i sommer, jeg vet ikke hvordan jeg takler det. Tidvis veldig dårlig og andre ganger bedre. Jeg er ung og vet ikke helt hvordan jeg skal klare å leve med dette. Jeg klarer ikke se fremover. Har vurdert psykolog, men vet ikke om det er en situasjon å søke psykolog i. Har noen erfaring med psykolgo i en sånn situasjon? Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger...

[punkyB]

Kondolerer med moren din , føler med deg !

Snakk med din fastlege ang. psykolog for uansett må du ha henvisning derfra tror jeg. Tror nok ikke det vil være så dumt å ha noen til å hjelpe deg med å bearbeide følelsene.

[Gjest Hilde K S]

Hei !

Det er veldig vanlig å skikkelig opp og nedturer etter at en av dine nærmeste har dødd.

Å ikke klare å se framover er en del av sorgarbeidet og vil med tiden gå over.

Å oppsøke psykolog for å ha noen å snakke med om rare følelser som dukker opp ( det er feks vanlig å bli sinte på foreldre som dør, særlig når man er ung ).

Og dette er en vanlig problemstilling å oppsøke psykolog for. De utfører en mengde hjelp i sorgarbeid.

Å miste en man er glad i er for noen det mest traumatiske de kan oppleve i løpet av livet.

Så ja, oppsøk en psykolog.

Klemmer

[Gjest Anonymous]

Er litt redd for å gå til psykolog og egentlig. Hva tror dere vil skje der? I en sånn situasjon liksom... Føler meg nesten som en galning hvis jeg må gå til psykolog for dette, men vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest Hilde K S]

Jeg gjentar ; det er helt vanlig å gå til psykolog i forbindelse med sorgarbeid.

Hva skjer der ? Dere bare snakker sammen.

[Gjest Minnie Emmerdale]

Jeg skal begynne med samtaleterapi førstkommende mandag. Jeg tror det vil hjelpe meg veldig masse.

Minnie

[Milly:)]

Høres ut som det kan lønne seg for deg å gå til psykolog ja. Har erfaring med at det kan bli mye, MYE verre senere i livet hvis du ikke søker hjelp når du har det vondt.

[Cita]

Er litt redd for å gå til psykolog og egentlig. Hva tror dere vil skje der? I en sånn situasjon liksom... Føler meg nesten som en galning hvis jeg må gå til psykolog for dette, men vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg vet ærlig talt ikke hva som "skjer" hos en psykolog, men vil jo tro at et besøk der, nettopp vil HINDRE deg i å føle deg som en "galning" som du skriver :blunke:

Vil heller kalle det et sunnhetstegn jeg, å vurdere å gå til psykolog.

Noen tanker og følelser er vi ikke i stand til å takle alen, og da er psykologer en fin ting.

Vil tro at han/hun kan tilbakevise fort at dine tanker i denne situasjonen du nå er i, tilhører en "galnings" tanker.

Du høres ganske så fornuftig ut spør du meg

Klem Cita

[Rapitap]

Enig med godtfolket, og, kondolerer til deg. Kan ikke være lett å miste sin mor..... Ja, gå til psykolog eller en psykoterapaut? Det finnes sikkert mange 'sorg' grupper og å snakke om det til en enkelt, eller i en gruppe hvor folkene er i den samme situasjonen, kan hjelpe deg med å sette følelsene dine i perspektiv, tror jeg!

Varm klem iallefall!

=)

[VesleBråka]

Enig med Anafugia, mange har stor nytte av sorggrupper. Kanskje psykolog passer bedre for deg. Det vet du ikke før du prøver, men det er veldig bra du tar initativ til å takle det som er vanskelig.

[tuji]

Det er dessverre ikke en smal sak å få time hos psykolog i Norge. Du må ha henvisning fra lege, og være forberedt på en viss ventetid.

[Gjest gjesten]

Jeg føler med deg, mistet min far i november i fjor bare 52 år ble han.

Jeg sliter mye med depresjon og klarer til tider ikke å fungere normalt.

Det eneste som gjør at jeg holder noenlunde bakkekontakt er mine 2 barn.

Føler at jeg ikke fikk sagt alt jeg hadde på hjertet før han ble borte og når sant skal sies så var han en meget vanskelig mann å ha med å gjøre.

Sliter med savnet etter han, samtidig som jeg har erkjent at far var en dårlig far og ektemann. Det er her den indre konflikten oppstår hos meg.

Jeg har nå bestemt meg for å oppsøke fastlegen og be om antidepresiva, tror dette kan hjelpe og kanskje burde du også vurder noe slikt?

Lykke til videre.

[Gjest Pingla]

19.juni var det 1 år siden mor døde i armene min. Hun fikk et hjerteinnfarkt uten noe forvarsel. Jeg forsøkte Hjerte/lunge redning, men det var ikke håp; ambulansen var der etter 10 minutter.

Jeg har det fortsatt veldig vondt og savner henne masse. Faren min døde for 8 år siden så nå er det bare bror og meg igjen.

Jeg følte også i perioder at jeg holdt på å bli gal av alle tankene og sorgen som satt som en klump i kroppen. Jeg har en fantastisk samboer (snart min mann) som har opplevd noe av det samme, og han har vært min psykolog. Jeg har også brukt venner og kjente og pratet om det som skjedde, stilt spørsmål om det jeg gjorde var nok.... Det er viktig å snakke om det og blir noen lei så si i fra at du må få lov å prate om det... Kanskje en psykolog kan hjelpe deg, men som andre har sagt her det er dessverre lang ventetid.

Det er fortsatt veldig sårt å ikke ha fått tatt farvel, men jeg vet at hun hadde en fin dag den siste hun levde

Ønsker at du får den hjelpen du føler at du trenger og at venner og familie rundt deg ser at du trenger hjelp til å takle sorgen

[Gjest Anonymous]

Det var meg som begynte dette temaet her.

Det har gått en stund nå og jeg har vært hos psykolog. Som mange sa, det er lange ventelister, de fleste opp mot ett år! Jeg ble veldig fortvilet da jeg ringte rundt å fikk vite det. Hva skal jeg med psykolog om ett år?? Da har det enten klikket fullstendig eller så er jeg bedre...

Takket være godt vennskap fikk jeg en avbestilt time. Vet ikke helt hva jeg satt igjen med etter timen. Tror jeg i utgangspunktet hadde håpt han ville gi meg en slags fasit på noe. Det gjorde han ikke, så jeg ble litt skuffet. Men det var godt å prate med en som ga meg full oppmerksomhet.

Tiden leger alle sår, sa han... Men minnene vil vi for alltid ha.

[Gjest Lady-M]

Jeg vil anbefale privat psykolog hvis du har råd til det. Man får mer igjen for pengene her også... Det er viktig at man finner kjemien med terapeuten, gjør man ikke det er det viktig å prøve en ny. Det er tross alt livet ditt dette handler om.

Moren min døde brått og brutalt for 3 år siden. Det er fortsatt vondt og jeg savner henne fryktelig mye. Men man lærer seg til å leve med det, vi har ikke noe valg.

Husk at minnene vil alltid være der og mamman din vil alltid ha en plass i hjertet ditt.

Varm klem til deg...

[Gjest Poirot]

Jeg har nå bestemt meg for å oppsøke fastlegen og be om antidepresiva, tror dette kan hjelpe og kanskje burde du også vurder noe slikt?

Jeg tror ikke dette er en god løsning før andre alternativer er vurdert. Når du en dag slutter på evt medikamneter vil jo tankene fremdeles være der. Sorgen har ikke blitt bearbeidet. Den forsvinner ikke før man har gått gjennom en sorgprosess, og den kan ta tid.

Jeg ville prøvd privat psykolog (kortere ventetid) eller sorggruppe før jeg gikk over til medisiner for hodet.

[Amica]

Mange menigheter (Den norske kirke) har mye å stille opp med for de som er i en slik situasjon som deg.

Sorgarbeid er noe det finnes mye kompetanse på i kirken, og som det arbeides mye med.

Sjekk med kirkekontoret der du bor om det finnes en sorggruppe du kan være med i.

Hvis ikke, så kan du få samtaletid med presten eller diakonen.

Disse er vant til å møte mennesker som sørger, og har ofte lang og god erfaring.

Dessuten er dette helt gratis, og du får mye raskere kontakt.

Det er IKKE nødvendig å være troende eller noe slikt, og det er ikke nødvendig å snakke om Gud eller lignende med mindre du legger opp til det selv. (Tanken bak er ikke å misjonere, men å ta vare på mennesker.)

Lykke til!