Barnet trives ikke hos far...

[Sørlandsmamma]

H*n er hos faren tors-søn annenhver uke, der har h*n også et ste-søsken.

I dagene før h*n skal dit gruer h*n seg stort sett hver gang og siste morgenen her hjemme er h*n sur og frekk... Tonen er også en helt annen etter hun har vært der. Veldig humørsvingninger.

H*n sier at stemor er sur og kjefter alltid, noe som jeg har tatt opp med far og han har sagt at dette stemmer men skal ta det opp med henne så det ordner seg. Det har nok holdt en stund etter vi pratet om det, men det er jo ikke godt nok.

Er mye mer, men vil ikke legge ut om det her.

Lurer litt på når barna kan bestemme mer selv hvor de vil være? Har lest det før, men husker det ikke.

Har noen råd til hva jeg skal gjøre? Det er så fortvilende å sende h*n avgårde når det er så ille... Det er rett og slett hjerteskjærende.

Jeg har tenkt å ta kontakt med familiekontoret og få veiledning av de, jeg vil gå riktig fram med dette.

Takker så mye for råd

[Gjest Gjest]

7 og 12 er de juridiske aldrene hvor det skal tas mer og mer hensyn til barnet.

[Gjest Smaragd]

Hei:)

Er skilsmissebarn selv, og i sånne situasjoner som dette må du vere ekstremt påpasselig på hva du sier når barnet er der.

Det er utrolig kjiipt å høre en forelder snakke ned den andre.

Sier ikke at du gjør dette altså, vil bare gi et godt råd om at dere må vere forsiktige

Små barn har store ører, og forstår som regel MYE mer en en tror de gjør!

Kanskje du må prate litt annerledes til henne?

Prøve å unngå fraser som:

- jammmen tre dager går jo kjempefort...

- det går sikkert bedre denne gangen...

- vi skal dra å kjøpe en leke når du kommer igjen...

- du trenger ikke dra til pappa viss du ikke vil...

Et barn SKAL ikke velge mellom mor og far!

Vi hadde faste ordninger, som skulle mye til for å bli brutt. Vi viste hvor vi stod, og sånn var det bare. Annenhver jul og nyttår hos mor og far til vi var voksne.

ER SÅ GLAD for at jeg aldri har måttet velge hvem jeg skulle vere hos!

Faste rutiner er det som funker best...selv om man har en alkoholisert far som meg....

Så lenge man ikke blir mishandlet eller noe sånt selvfølgelig!

Så mitt råd er rett og slett holde på rutinene sine, både hos deg og far.

Barnet vil lære seg å "leve i to verdener" fortere enn du kanskje tror

(Men det med en sur stemor, kan jo selvfølgelig tas opp igjen og igjen og håpe på det blir bedre... )

Og sist men ikke minst... IKKE syns synd på barnet ditt fordi hun skal til pappa!

Det gagner ingen...

[Gjest Gjest_linn_*]

Ok..nr 1: Av de fire alternativene smaragn skrev,som en bør si "anderledes" til barnet.Er nok den med å love leke mest tiltalende,for barnet vel og merke.En kan ikke kjøpe en leke til barnet annen vær uke.For å få barnet til å ville dra til faren sin.

2:TS snakket ikke om rutiner.Hvis barnet mistrives,så har ikke dette med rutiner å gjøre.

Ellers må jeg komentere at en burde ikke måtte GJENTA igjen og igjen at en stemor skal oppføre seg!Stemoren må ta opp evt konflikter hun har med barnet med FAREN,og så må faren ta dette opp med barnet.Så kan en håpe på at situasjonen blir bedre på den måten.

Hadde blitt urolig selv.Hvis dette var mitt barn.Barnet skal vel faktisk glede seg til å besøke pappa?!

Og som TS skriver,er det mer.Så svaret ditt smaragd,blir for enkelt synes jeg.Ikke slemt ment.Men du hadde nok en annen situasjon en dette.Og vel og bra er jo det

Jeg har sett tilfeller hvor "stemødre" har vært sjalu,og forskjellsbehandlet barna osv.Det er er ikke godt å se på.Og det må være fælt å tenke på,at kanskje ens barn er igjennom noe sånt.

En skulle ønske en kunne være flue på veggen!!

Ta dette opp med noen som har peiling.Ikke la dette fortsette!

Lykke til

[Gjest regine ii]

Barn skal høres fra de er 7 år, og jo eldre de blir, jo større vekt skal det legges på deres egen mening.

Jeg syns det er viktig at barn ikke skal måtte velge. Samtidig er det viktig at barn blir hørt og at deres opplevelse av situasjonen tas på alvor! Dersom ungen gir uttrykk for sterk mistrivsel med dagens samværsordning, så må du, som omsorgsforelder faktisk ta tak i siutasjonen. Det kan faktisk bety at DU tar avgjørelsen om at "nei, denne gangen reiser du ikke til far". Poenget er at du er den som bestemmer, ikke barnet, samtidig som barnet skal høres! Vanskelig å gjøre det rette, ja, men du er den voksne, ikke ungen.

Syns det høres ut som et greit første skritt å snakke med familievernkontoret, men det kan være at det er nødvendig at far også trekkes med i dette.

Ser han at det er problematisk? eller sier han bare at alt er supert når barnet er hos han og at det er du som er vrang? Det har jo og noe å si på hva du kan og skal gjøre ifht. ungens situasjon.

Å love ungen en leke! etter endt samvær er virkelig ikke noe godt råd - skal barnet bestikkes da, for å være hos faren?!?

[Gjest Gjest]

Barn skal høres fra de er 7 år, og jo eldre de blir, jo større vekt skal det legges på deres egen mening.

Jeg syns det er viktig at barn ikke skal måtte velge. Samtidig er det viktig at barn blir hørt og at deres opplevelse av situasjonen tas på alvor! Dersom ungen gir uttrykk for sterk mistrivsel med dagens samværsordning, så må du, som omsorgsforelder faktisk ta tak i siutasjonen. Det kan faktisk bety at DU tar avgjørelsen om at "nei, denne gangen reiser du ikke til far". Poenget er at du er den som bestemmer, ikke barnet, samtidig som barnet skal høres! Vanskelig å gjøre det rette, ja, men du er den voksne, ikke ungen.

Syns det høres ut som et greit første skritt å snakke med familievernkontoret, men det kan være at det er nødvendig at far også trekkes med i dette.

Ser han at det er problematisk? eller sier han bare at alt er supert når barnet er hos han og at det er du som er vrang? Det har jo og noe å si på hva du kan og skal gjøre ifht. ungens situasjon.

Å love ungen en leke! etter endt samvær er virkelig ikke noe godt råd - skal barnet bestikkes da, for å være hos faren?!?

Jeg er enig i mye av det du skriver, men vil kommentere et par ting.

Moren skal være forsiktig med å si at "nei, denne gangen reiser du ikke til far". Det kan brukes mot henne senere. Har du hørt om PAS? Foreldrefientlighetssyndromet på norsk? Det er noe noen fedre har begynt å klamre seg fast til hvis barnet ikke vil være hos dem. Da er det nemlig morens feil, for hun påvirker barnet til å mislike far. Da blir moren den onde personen, og faren blir det uskyldige offeret. Både leger og psykologer kan la seg manipulere av far til å tro at dette er årsaken. I verste fall kan faren få den daglige omsorgen for barnet. Man skal altså være svært forsiktig med å ta slike avgjørelser for barnet. Fordi det kan brukes mot moren senere.

En annen ting er at det kan hende det ser ut som barnet har det bra når hun er hos far, selv om hun ikke har det så bra. Fordi barn viser ikke alltid hvordan de har det hvis de føler seg utrygge. Da kan reaksjonen komme når barnet er tilbake hos mor, hvor hun føler seg trygg.

Dette er kjempevanskelig og det er heller ikke lett å få hjelp. Dessverre er det en del barn som får psykiske senskader på grunn av slike belastninger i oppveksten. Jeg håper helsepersonell, advokater og rettsvesen snart får mer kompetanse på denne problemstillingen.

[Sørlandsmamma]

Tusen takk for svar )

Ang det smaragd skriver, så er det ikke snakk om å kjæpe leker osv til barnet for å dra til faren. Og jeg snakker heller ikke stygt om faren foran barnet. Rutinene er der, det er vel 5 år siden vi gikk fra hverandre. Kjempeflott innlegg du skrev, men mulig at du misforsto litt som hun etter deg skrev.

Ja, det er veldig fortvilende å se at h*n ikke har det godt. Og som sistemann skrev her så stemmer det at faren sier at alt er for det meste greit når h*n er der, men når da barnet kommer hjem så forteller h*n hvordan h*n egentlig har hatt det. Og jeg sier ikke at det er grusomt der, de gjør gøye ting og sånn. Men h*n savner tid alene med faren, liker ikke "stemoren" (som nok helt sikkert har sjalusi-issues ovenfor barnet), sliter med forholdet til stebroren osv osv.

H*n sa senest i dag morges at h*n gruer seg tilsommerferien for da må h*n være så lenge hos pappa og de...

Jeg er bare veldig glad for at h*n er så trygg at h*n sier alt til meg og åpner seg sånn.

Jeg er utrolig redd for at dette skal gi h*n senskader, at h*n ikke vil til faren når h*n blir stor nok til å bestemme selv og ser hvordan ting egentlig er. Jeg vil jo at de skal ha et godt forhold.

Ser jo bare selv at jeg ble veldig preget at mine foreldres skilsmisse, de var helt j***** mot hverandre. Men begge var "snille" mot oss, blir en litt annen situasjon i dette tilfellet.

Igjen, tusen takk for gode svar! Setter veldig pris påå få andres synspunkt!

Skal ringe familiekontoret nå og få en time. Vi har forresten vært der før, ca 1 år siden eller noe... Men nå blir det bare meg i første omgang, for å høre hvordan jeg bør forholde meg og hva jeg evt bør gjøre.

[Gjest Gjest]

http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/pas.htm

[Gjest Gjest]

http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/pas.htm

Ja, der har du jo virkelig et oppegående menneske. Not.

Mye kan sies av bra ting om fedres rettigheter, men jeg anbefaler på det sterkeste å finne andre kilder enn den galningen der.

[Gjest K]

Jeg blir virkelig lei meg når jeg leser innlegget ditt. Dette er ingen lett situasjon. Såklart er det vanskelig og vondt å sende barnet til far når ting er slik. Man må ta dette på alvor. Ser du har forsøkt å ta det opp med far også. Synes du gjør veldig lurt i å kontakte familievernkontoret. Min erfaring med dem er udelt positive. Kanskje far vil være med en gang også?

Hva med at far ordner slik at barnet får mer alenetid med han under samvær? Uten stemor og stebror tilstede?

Jeg synes du virker som en veldig oppegående og sterk person som kun vil ditt barns beste. Lykke til!

[Sørlandsmamma]

Tusen takk K!

Setter så pris på tilbakemeldingene her, har ikke så mange andre å prate med dette om...

Men har pratet med fam.kontoret i dag og de ringer meg en av de nærmeste dagene med en time. Så det er bra

Hun hadde et raserianfall ut av en annen verden i kveld og det er så vondt å se, for jeg vet jo at det er fordi hun sliter...

Nei, det skal bli orden på dette! Håper jeg får en time fort

[Gjest annemor30]

Tusen takk K!

Setter så pris på tilbakemeldingene her, har ikke så mange andre å prate med dette om...

Men har pratet med fam.kontoret i dag og de ringer meg en av de nærmeste dagene med en time. Så det er bra

Hun hadde et raserianfall ut av en annen verden i kveld og det er så vondt å se, for jeg vet jo at det er fordi hun sliter...

Nei, det skal bli orden på dette! Håper jeg får en time fort

Far/stemor synes vel helelr ikke at det er koselig at h*n ikke vil være hos dem heller vil jeg tro? Kanskje dere kan gå ned på samvær en tid? feks fra fredag til lørdag? Denne situasjonen din er ikke lett uansett.. Men ingen er jo tjent med at barnet mistrives heller.

[Gjest Gjest]

Tusen takk K!

Setter så pris på tilbakemeldingene her, har ikke så mange andre å prate med dette om...

Men har pratet med fam.kontoret i dag og de ringer meg en av de nærmeste dagene med en time. Så det er bra

Hun hadde et raserianfall ut av en annen verden i kveld og det er så vondt å se, for jeg vet jo at det er fordi hun sliter...

Nei, det skal bli orden på dette! Håper jeg får en time fort

Er det mulig å bli enig med far at hun for en periode har samvær fra lørdag til søndag istedet for fra torsdag til søndag?

Slik det kan se ut så har det kjørt seg helt fast. I slike tilfeller er jeg redd det heller ødelegger barn-far-forholdet enn styrker det, hvis barnet presses til samvær mot sin vilje.

[Gjest gjesr]

H*n er hos faren tors-søn annenhver uke, der har h*n også et ste-søsken.

I dagene før h*n skal dit gruer h*n seg stort sett hver gang og siste morgenen her hjemme er h*n sur og frekk... Tonen er også en helt annen etter hun har vært der. Veldig humørsvingninger.

H*n sier at stemor er sur og kjefter alltid, noe som jeg har tatt opp med far og han har sagt at dette stemmer men skal ta det opp med henne så det ordner seg. Det har nok holdt en stund etter vi pratet om det, men det er jo ikke godt nok.

Er mye mer, men vil ikke legge ut om det her.

Lurer litt på når barna kan bestemme mer selv hvor de vil være? Har lest det før, men husker det ikke.

Har noen råd til hva jeg skal gjøre? Det er så fortvilende å sende h*n avgårde når det er så ille... Det er rett og slett hjerteskjærende.

Jeg har tenkt å ta kontakt med familiekontoret og få veiledning av de, jeg vil gå riktig fram med dette.

Takker så mye for råd

Hei!

Jeg synes du skal ta dette opp med barnets far.

Be han på en kopp kaffi og ta en prat om problemet.

Ville anta og tro at han er til stede når han har samvær med barnet sitt.