Jeg ønsker meg så barn..

[Gjest Gjest_siri_*]

For tre år siden tok jeg en abort. Jeg ser i ettertid at det var et fornuftig valg, men jeg har slitt litt med anger og frustrasjon. Samtidig fikk jeg et brennende ønske om å bli mor den gangen og det ønsket blir bare sterkere jo eldre jeg blir (jeg er 21 nå og syns det er en passende alder), men fram til nå har ikke samboeren min følt seg klar til å få barn. For noen måneder siden sluttet jeg på p-pillen på grunn av bivirkninger og gikk over til å bruke kondom. Etter dette har jeg hatt uteblitt mens (ca 2 måneder), noe som har skjedd før, så det er ikke noe sikkert tegn på at jeg er gravid. Jeg har heller ikke merket noen andre tegn som jeg kjenner igjen fra sist gang jeg var gravid, men jeg har hørt at hvert svangerskap er forskjellig og kjøpt en graviditetstest som jeg enda ikke har turt å ta.

Det som er problemstillingen har utspring i samtalen jeg hadde med samboeren min for noen dager siden. Han sier at hvis jeg er gravid nå så føler han seg klar til å bli pappa, men hvis jeg ikke er gravid, vil han fortsette å vente til tingene ligger enda bedre til rette for det. Vi er selvfølgelig ikke fullt etablerte, men begge har en grei inntekt og vi vet begge at vi kan klare det økonomisk nå.

Jeg føler det som en forvirrelse ,eller hva jeg skal kalle det, å vite at han er klar for å få barn, men at han likevel vil vente.

Ligger situasjonen noen gang helt perfekt til rette for å få barn?

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg tenkte det kunne være litt fint å få høre litt hvordan dere ville følt det hvis dere var i min situasjon. Man blir jo ofte gående litt opp i sine egne tanker.

[Gjest Gjest]

Sik jeg ser det så ser han på et barn som et greiere alternativ enn abort, men å vente med barn som et greiere alternativ enn å få barn nå.

Tenkte slik selv i lenge perioder. "Skjer det, så bærer jeg det frem, men jeg inviterer heller ikke til det".

[GlaJenta88]

Dette er igrunn akkurat sånn som jeg har hatt det en stund. Jeg har (heldigvis) aldri vært gjennom en abort selv, men hadde jeg blitt gravid for noen år siden hadde det nok vært det beste valget for oss også på det tidspunktet.

Jeg og samboer har hatt en prat for ikke så lenge siden hvor vi bestemte oss for å kutte ut prevensjonen om 2-3 år. Dette betyr at vi visste at vi ville dele livet sammen, men han vil bli ferdig med lærlingtiden sin og jeg vil bli ferdig, eller nesten ferdig, med det nye utdannelsesløpet mitt.

Meen, så satt jeg der en dag. Men en positiv test i hånda, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har gledet meg sånn til den dagen skulle komme, og var ikke forberedt på den fortvilelsen og redselen som kom og trengte seg på. Det var jo ikke nå vi ville ha barn! Likevel så tror jeg at jeg ikke hadde klart å gjennomføre en abort på det grunnlaget at det "skjedde 2 år for tidlig". Samboer ble, om mulig, enda mer vettskremt enn meg. Men nå gleder vi oss så smått begge to. (Mulig jeg er litt mer ivrig enn han, men det er ikke så rart når han ikke kan kjenne det på kroppen selv). Uansett så virker det jo som om samboeren din føler at dere hadde klart det hvis det skulle skjedd, men at det ikke er helt optimalt enda.

Om dere velger å kutte ut prevensjon eller ikke, så ønsker jeg deg lykke til! Jeg skulle gjerne ha skrevet litt mer, men den hersens kvalmen tar knekken på meg om kveldene for tiden, så jeg tror jeg må logge av rett og slett. Kommer innom og kommenterer mer imorgen! Lykke til i alle fall!

[leirbål]

Jeg tror aldri det blir en helt perfekt tid å få barn på. Det vil alltid være noe som kan forbedres. F eks: økonomien kunne vært bedre, eller vi går på skole. Vi har nettopp begynt i ny jobb, eller håper på en forfremmelse. Vi leier, og vil kjøpe først.

Vi har nettopp kjøpt, og skal pusse opp først. Vi skal reise først. Vi er for unge, gamle. osv.

Det er fordeler og ulemper uansett hvilken situasjon man er i i livet.

Men av og til er det greit å bare tørre.

[cilja]

Sik jeg ser det så ser han på et barn som et greiere alternativ enn abort, men å vente med barn som et greiere alternativ enn å få barn nå.

Tenkte slik selv i lenge perioder. "Skjer det, så bærer jeg det frem, men jeg inviterer heller ikke til det".

Veldig enig. Følte det også slik selv noen år.

Dere er jo forsatt ganske unge, men etter min mening, ikke for unge. Tror det er lettere å bli foreldre første gang jo mer orden man har på resten av livet, dvs et stabilt forhold, god utdannelese, fast jobb, grei økonomi etc., men det er ikke noe "must". Vi var ikke klappet og klart etablert da vi ble foreldre, men ville ikke endret noe.