Hans barn...

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 1,5 år og bodd sammen i ett år. Han har to barn som han har 1-2 dager i uken. Problemet mitt er at jeg fortsatt ikke føler meg noe knytt til dem følelsesmessig. For meg blir de litt som hvilke som helst andre barn, det syns jeg er litt synd for alle sin del.

Jeg er svært glad i mine tantebarn, men er ikke sånn kjempe begeistret for andres barn og jeg føler litt at hans barn blir litt som "andres" følelsesmessig.

Kanskje kommer dette av at de ikke er her like ofte som hos sin mor også??Samtidig er jeg veldig opptatt av at de skal ha det fint når de er hos oss.

For dere som har vært i samme situasjon, føler dere dere knytt til hans/hennes barn?? Og hvor lang tid tok det?

[Gjest Gjest_trist_*]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 1,5 år og bodd sammen i ett år. Han har to barn som han har 1-2 dager i uken. Problemet mitt er at jeg fortsatt ikke føler meg noe knytt til dem følelsesmessig. For meg blir de litt som hvilke som helst andre barn, det syns jeg er litt synd for alle sin del.

Jeg er svært glad i mine tantebarn, men er ikke sånn kjempe begeistret for andres barn og jeg føler litt at hans barn blir litt som "andres" følelsesmessig.

Kanskje kommer dette av at de ikke er her like ofte som hos sin mor også??Samtidig er jeg veldig opptatt av at de skal ha det fint når de er hos oss.

For dere som har vært i samme situasjon, føler dere dere knytt til hans/hennes barn?? Og hvor lang tid tok det?

Eksen (rart å si det, var bare få dager siden vi gjorde det slutt) sin datter og jeg var veldig knyttet til hverandre. Er kjempeglad i den jenta. Hun er litt sær på sin måte, men jeg fant ut av hvordan jeg skulle tilnærme meg henne. Hun likter meg veldig godt. Jeg har egne barn, han er også veldig glad i dem! De liker han og snakker om han støtt og stadig (snakket om han i stad, "mamma kanskje K kan hjelpe deg med å henge skapet på veggen") De synes det er stas å ha han her eller gjøre ting sammen med han:)Vi har ikke bodd sammen, jeg har vært hos dem oftere enn eks har vært hos oss. Eller sammen med ungene da.

Vi hadde vært sammen i ett år, men kjente hverandres barn fra før av (som andres barn)

[Gjest ts]

Eksen (rart å si det, var bare få dager siden vi gjorde det slutt) sin datter og jeg var veldig knyttet til hverandre. Er kjempeglad i den jenta. Hun er litt sær på sin måte, men jeg fant ut av hvordan jeg skulle tilnærme meg henne. Hun likter meg veldig godt. Jeg har egne barn, han er også veldig glad i dem! De liker han og snakker om han støtt og stadig (snakket om han i stad, "mamma kanskje K kan hjelpe deg med å henge skapet på veggen") De synes det er stas å ha han her eller gjøre ting sammen med han:)Vi har ikke bodd sammen, jeg har vært hos dem oftere enn eks har vært hos oss. Eller sammen med ungene da.

Vi hadde vært sammen i ett år, men kjente hverandres barn fra før av (som andres barn)

Håper virkelig jeg vil føle det likedan etterhvert. Kanskje tar det bare lengre tid for meg??

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke du skal bekymre deg jeg. Så lenge du tenker over det så reflektert som du gjør så kommer det nok uansett etterhvert tror jeg. Jeg har ikke stebarn men jeg har to barn.. Når nummer to kom gikk jeg lenge og tenkte at hvis jeg måtte velge mellom barna mine så hadde jeg helt klart valgt nummer en fordi jeg var mer knyttet til han. Også gikk jeg og ventet og lurte på om jeg skulle få like sterke føleleser for nummer to. Det tok "evigheter" men det kom jo til slutt.

[Gjest ts]

Jeg synes ikke du skal bekymre deg jeg. Så lenge du tenker over det så reflektert som du gjør så kommer det nok uansett etterhvert tror jeg. Jeg har ikke stebarn men jeg har to barn.. Når nummer to kom gikk jeg lenge og tenkte at hvis jeg måtte velge mellom barna mine så hadde jeg helt klart valgt nummer en fordi jeg var mer knyttet til han. Også gikk jeg og ventet og lurte på om jeg skulle få like sterke føleleser for nummer to. Det tok "evigheter" men det kom jo til slutt.

Håper og tror du har rett. Kanskje hadde det kommet fortere om de bodde her hele tiden også?

[Frk Johansen]

Jeg skjønner deg godt! Har selv to barn, og sambo har et barn som har vært her bare innimellom. Jeg har ikke noe sterke følelser for barnet, tenker også at det ikke er min rolle. Jeg er passe glad i han, men han har jo en egen god mamma, jeg skal IKKE være hans mamma, jeg er pappas kjæreste og samboer som setter like grenser for han som mine egne barn. Nå har han begynt å være her mer og jeg ser at det er lettere å komme innpå han nå. Både fordi han spør meg litt om skolearbeidet om faren er opptatt og jeg av og til kjører han til fritidsaktiviteter etc. Du må ikke elske hans barn over alt på jord, men vis respekt og vær naturlig så vil eventuelle følelser komme av seg selv tenker jeg. Vi er samboere på 3. året, og det er først siden jul føler jeg at jeg har næret gode varme følelser for barnet. Altså virkelig gode følelser... Alle er vi forskjellige, noen har lett for å knytte seg til barn, jeg er ikke en av de, kunne aldri jobbet i skoleverket eller barnehage, på noen måter føler jeg meg kald når jeg er sammen med venninner som hiver seg over barna mine og susser på de, jeg ville aldri gjort det tilbake med unger som ikke var mine egne. Håper jeg blir tante en dag, da vil jeg kanskje få en spesiell følelse for tantebarna mine, jeg håper i allefall det!

[Gjest grubleline]

Jeg har vært samboer i tre år med en mann som har to barn fra før. Det er først det siste året at jeg har blitt glad i barna, og jeg merker fortsatt at forholdet mellom meg og dem er i utvikling i positiv retning.

Det betyr ikke at jeg har vært en "ond stemor" som har behandlet barna dårlig. Jeg har vært opptatt av å gjøre alt så riktig som mulig overfor dem og har alltid vært blid, grei og imøtekommende, samtidig som jeg har vært grensesetter. Følelser kommer og går, så det er vanskelig å si noe konkret om tidsperspektiv. Men jeg vil anslå at det gikk litt som følger:

1. året: Jeg hadde ikke så veldig mange positive følelser for barna i det hele tatt. De var oppdratt ganske annerledes enn det jeg var vant til fra familie og venner sine barn, så jeg reagerte negativt på mye av det barna gjorde (uten å vise dem det).

2. året: Jeg hadde blitt vant til barnas væremåte og samtidig fått satt noen grenser som gjaldt meg personlig (f.eks. man får ikke viljen sin hos meg hvis man maser og er grinete). Vi inngikk vel et slags kompromiss, ved at jeg aksepterte barna mer samtidig som de lærte at jeg hadde visse grenser som var annerledes enn de var vant til.

3. året: Det var dette året jeg kjente at jeg hadde blitt glad i barna. De er ikke lenger bare min samboers barn, de er også mine bonusbarn.

Nå er vi inne i vårt fjerde år sammen, og jeg merker omtrent fra gang til gang (barna er hos oss annenhver helg pluss ferier) at vi kommer hverandre nærmere og at tillit og gode følelser går begge veier.

Det kan ta tid å bli glad i andres barn. Noen får veldig kjapt følelser for partnerens barn, mens andre jobber med seg selv i årevis. Det har nok å gjøre med hvor lett vi blir glad i andre mennesker generelt, og samtidig er det ikke til å stikke under en stol at barnas personlighet også spiller inn. Noen barn har rett og slett en ufyselig oppførsel, mens andre barn er kanskje normalt greie men har vanskelig for å nærme seg nye mennesker og dermed tar det lang tid å bli kjent med steforeldre. Husk også at barn er individer, og noen ganger blir det bare personlighetskræsj. Det er ikke en selvfølge at man skal få god kjemi bare man jobber hardt nok for det.

Det som er viktig er at man som voksen er reflektert og ansvarsbevisst i en slik sammenheng, og det virker det jo som om du er, ts. Prøv å legg bort tankene om følelser og mangelen på disse, og la det heller komme naturlig. Om du aldri klarer å bli glad i stebarnet ditt så er det faktisk ingen krise, så lenge du behandler barnet med vennlighet, respekt og omtanke. Man trenger ikke elske noen for å behandle dem bra.