Fasitsvar på oppdragelse

[Gjest TS]

Jeg leser litt rundt på ulike fora og synes det er ganske fascinerende å se hvor mange som mener å sitte på fasitsvar på hvordan man skal oppdra barn. "Bare gjør sånn og sånn så spiser barnet alt/ sover uten å gråte/ sutrer ikke, for sånn gjorde jeg og det virket." Er det virkelig så mange som ikke tror på at barn er ulike og at det som virker for en ikke nødvendigvis virker for en annen? Er det rart mødre i dag blir utbrent når de hele tiden skal vurderes og dømmes...

[Saeria]

Jeg tenker som så, at de som kommer med denne typen uttalelser i bunn og grunn bare vil komme med et velmenende råd. Ikke at de sitter med en fasit, selv om det kan virke som om de tror det. De ordlegger seg nok litt klossete, og har vel ikke tenkt over hvordan budskapet de sender blir mottatt.

Dersom en person gjentar og gjentar det samme rådet, uten å ta i mot signaler om at selv ikke det fungerer på det aktuelle barnet, DA kan man begynne å lure på om vedkommende føler at h*n sitter med Fasiten.

Andre tenker jeg som sagt, at bare vil komme med et velmenende råd.

[Gjest Gjest]

Andre tenker jeg som sagt, at bare vil komme med et velmenende råd.

Jeg håper dette stemmer. Mitt inntrykk er dessverre at mange er nedlatende mot de som f.eks har barn som er kresne i matveien, og legger skylden på foreldrene, for deres egne barn spiser alt fordi de har vært så "flinke."

[Gjest Gjest_Flette-Mette_*]

Det verste jeg ser her er alle som har så "perfekte" barn og som forteller hvor lett det er å få dem til å rydde og hjelpe til i huset.

Ja, særlig morsom er det når det "perfekte" barnet er 3 år og du sliter med en 16-åring som ikke gidder bidra .. "litt" forskjell ute og går når det gjelder alder Selvom poden mer enn gjerne deltok som liten så er det noe helt annet når man nærmer seg konfirmasjonsalder.

[Gjest Gjest_Lillemor_*]

Det verste jeg ser her er alle som har så "perfekte" barn og som forteller hvor lett det er å få dem til å rydde og hjelpe til i huset.

Ja, særlig morsom er det når det "perfekte" barnet er 3 år og du sliter med en 16-åring som ikke gidder bidra .. "litt" forskjell ute og går når det gjelder alder Selvom poden mer enn gjerne deltok som liten så er det noe helt annet når man nærmer seg konfirmasjonsalder.

Og jeg synes det er kjempemorsomt når mine "perfekte" barn på 14 og 16 fremdeles gjør som de får beskjed om, selv om alle rundt meg sa det samme som deg da de var mindre... ("Bare vent til de blir større, så skal vi se om de er like hjelpsomme da...")

Men jeg er til dels enig med trådstarter.

Jeg har ungdommer som alle mener har god oppdragelse, men likevel får jeg veldig kritikk for min oppdragelse av dem.

De klarer ikke se at jeg muligens har funnet en oppdragerstil som barna mine responderer godt på, og at det er derfor de er som de er.

Men til gjengjeld er jeg fullt klar over at den oppdragerstilen som passer mine barn, ikke passer alle andres.

[Gjest Gjest_Flette-Mette_*]

Jeg har verdens kjekkeste gutter på 18 og 23 - men rydding har de aldri tatt på kommando - de har tatt det når det passer dem.

Sist uke hadde vi en diskusjon på jobb og jeg er langt fra den eneste med ungdommer som ikke bidrar stort hjemme - det dreide seg både om sønner og døtre - likt over hele linjen. Så derfor synes jeg det er så merkelig at her på KG er det ingen som opplever det på samme måte

Eldstemann bor for seg selv og har orden på hver minste ting nå .. ingen skulle tro at rotegutten til mor plutselig har nærmest fått støv på hjernen. Men slik var jeg og da jeg flyttet hjemmefra.

[Gjest Lillmor]

Jeg har verdens kjekkeste gutter på 18 og 23 - men rydding har de aldri tatt på kommando - de har tatt det når det passer dem.

Sist uke hadde vi en diskusjon på jobb og jeg er langt fra den eneste med ungdommer som ikke bidrar stort hjemme - det dreide seg både om sønner og døtre - likt over hele linjen. Så derfor synes jeg det er så merkelig at her på KG er det ingen som opplever det på samme måte

Eldstemann bor for seg selv og har orden på hver minste ting nå .. ingen skulle tro at rotegutten til mor plutselig har nærmest fått støv på hjernen. Men slik var jeg og da jeg flyttet hjemmefra.

Jeg har også hatt samme diskusjonen med andre foreldre, og det virker som om de fleste har det som deg, og at jeg er en av de få som har barn som gjør det de får beskjed om, når de får beskjed om det.

(i 99% av tilfellene i alle fall, det hender av og til at jeg får svar tilbake at de tar det senere, for så å glemme det.)

Og ja, det er merkelig at det ikke kommer fram på et slik diskusjonsforum der så mange ulike foreldre er samlet.

Men det er kanskje slik med de fleste, som det er med meg...

Jeg fokuserer på de 99 gangene der de gjør det de skal, og "glemmer" å fortelle om den ene gangen de ikke gidder.

Vi fortellervel gjerne om slik det vanligvis er, ikke unntakene.

Men som svar på trådstarters innlegg: når man spør om svar på en konkret problemstilling, så er det jo naturlig at vi svarer på grunnlag av egne erfaringer.

Da forteller vi ofte om den metoden som fungerte på vårt barn, men du hører ingenting om de femti eller hundre metodene vi prøvde før vi fant den ene som virket...

Det er ikke snakk om å være feilfri, det er ikke snakk om å være allvitende, vi bare fokuserer på den metoden som etter vår erfaring virker best.

Da er det opp til den som spør om råd å vurdere om dette er en metode som kan passe dem, eller om de velger å prøve noe annet.

Det er jo tross alt foreldrene som kjenner barna best, og da er det klart at det er foreldrene som kan vurdere om dette er en metode som passer til akkurat deres barn.

Men en annen ting, er at jeg har erfart at veldig mange foreldre er ute etter mirakelkurer og lettvindte løsninger, og at mange sorterer ut det som krever en del fra dem selv, til fordel for andre og enklere metoder.

Et eksempel er debatten om søvn, et annet eksempel 8som ikke har vært tatt opp i dette forumet) er moren som hadde fått vite fra legen at barnet var hveteallergisk.

Hun ba om råd hos alle hun kjente, og også inne på ulike nettforum.

Da hun innså hvor mye som krevdes for å legge om til hvetefritt kosthold, bestemte hun seg for at barnet ikke hadde hveteallergi likevel... og fortsatte som før.

Alle som prøvde å si til henne at det ville bli rutine etterhvert ble beskyldt for å være allvitende og "perfekte". Det var HUN som visste hva som var best for hennes barn, og det som fungerte for oss var ikke nødvendigvis det beste for hennes barn... (jeg har et barn med cøliaki)

Og den erfaringen danner grunnlaget for motspørsmålet jeg ønsker å stille trådstarter: når man allerede vet hva som fungerer, eller ikke fungerer, på deres barn, hvorfor da spørre om råd i det hele tatt?

[cilja]

Tja...

Det finnes ingen fasit. Men personlig tror jeg det finnes grunnleggende væremåter/ metoder/ retningslinjer man kan følge som fungerer for mange barn.

Jeg tror den største feilen noen foreldre gjør er å lete etter svar hos barnet. De har ikke skjønt at det er foreldrene som er lederne i flokken, og som skal vise vei på en forståelsesfull, bestemt og kjærlig måte.

Det finnes mange foreldre som virker å være kunnskapsløse og handlingslammede når det kommer til å oppdra sine barn.

[Gjest Gjest_Flette-Mette_*]

Jeg har også hatt samme diskusjonen med andre foreldre, og det virker som om de fleste har det som deg, og at jeg er en av de få som har barn som gjør det de får beskjed om, når de får beskjed om det.

(i 99% av tilfellene i alle fall, det hender av og til at jeg får svar tilbake at de tar det senere, for så å glemme det.)

Og ja, det er merkelig at det ikke kommer fram på et slik diskusjonsforum der så mange ulike foreldre er samlet.

Men det er kanskje slik med de fleste, som det er med meg...

Jeg fokuserer på de 99 gangene der de gjør det de skal, og "glemmer" å fortelle om den ene gangen de ikke gidder.

Vi fortellervel gjerne om slik det vanligvis er, ikke unntakene.

Men som svar på trådstarters innlegg: når man spør om svar på en konkret problemstilling, så er det jo naturlig at vi svarer på grunnlag av egne erfaringer.

Da forteller vi ofte om den metoden som fungerte på vårt barn, men du hører ingenting om de femti eller hundre metodene vi prøvde før vi fant den ene som virket...

Det er ikke snakk om å være feilfri, det er ikke snakk om å være allvitende, vi bare fokuserer på den metoden som etter vår erfaring virker best.

Da er det opp til den som spør om råd å vurdere om dette er en metode som kan passe dem, eller om de velger å prøve noe annet.

Det er jo tross alt foreldrene som kjenner barna best, og da er det klart at det er foreldrene som kan vurdere om dette er en metode som passer til akkurat deres barn.

Men en annen ting, er at jeg har erfart at veldig mange foreldre er ute etter mirakelkurer og lettvindte løsninger, og at mange sorterer ut det som krever en del fra dem selv, til fordel for andre og enklere metoder.

Et eksempel er debatten om søvn, et annet eksempel 8som ikke har vært tatt opp i dette forumet) er moren som hadde fått vite fra legen at barnet var hveteallergisk.

Hun ba om råd hos alle hun kjente, og også inne på ulike nettforum.

Da hun innså hvor mye som krevdes for å legge om til hvetefritt kosthold, bestemte hun seg for at barnet ikke hadde hveteallergi likevel... og fortsatte som før.

Alle som prøvde å si til henne at det ville bli rutine etterhvert ble beskyldt for å være allvitende og "perfekte". Det var HUN som visste hva som var best for hennes barn, og det som fungerte for oss var ikke nødvendigvis det beste for hennes barn... (jeg har et barn med cøliaki)

Og den erfaringen danner grunnlaget for motspørsmålet jeg ønsker å stille trådstarter: når man allerede vet hva som fungerer, eller ikke fungerer, på deres barn, hvorfor da spørre om råd i det hele tatt?

Problemet ved å diskutere med deg her og nå er at du sier ingenting om hva ungene dine gjør hjemme. Hvilke oppgaver er det du gir dem som de utfører til din tilfredstillelse i 99% av tilfellene?

Jeg har til gode å treffe noen som har ungdom som alltid har det ryddig og rent på rommet sitt - hvis ikke foreldrene gjør arbeidet for dem.

Hvis poenget ditt er at du ber dem rydde rommet en gang i måneden så er det jo ikke akkurat så rart at de gjør det. Derimot så er det sjeldnere ungdom har ryddig og pent rom hver dag.

Min yngste sønn går f.eks. ut med hunden hver gang jeg spør ham - men han er ganske mye tregere når det gjelder rydding av soverom og kjellerstuen.

[Gjest Gjest_Lillemor_*]

Problemet ved å diskutere med deg her og nå er at du sier ingenting om hva ungene dine gjør hjemme. Hvilke oppgaver er det du gir dem som de utfører til din tilfredstillelse i 99% av tilfellene?

Jeg har til gode å treffe noen som har ungdom som alltid har det ryddig og rent på rommet sitt - hvis ikke foreldrene gjør arbeidet for dem.

Hvis poenget ditt er at du ber dem rydde rommet en gang i måneden så er det jo ikke akkurat så rart at de gjør det. Derimot så er det sjeldnere ungdom har ryddig og pent rom hver dag.

Min yngste sønn går f.eks. ut med hunden hver gang jeg spør ham - men han er ganske mye tregere når det gjelder rydding av soverom og kjellerstuen.

Nå blir det ganske langt utenfor trådens tema, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det er så interessant, men jeg kan svare likevel.

Barna rydder, tørker støv, og støvsyger på rommene sine 3 dager i uken (mandag, onsdag og fredag), pluss at de på fredag tar av sengetøyet og legger det på vask før de går på skolen. Det ene barnet setter også på vaskemaskinen før de går... den oppgaven bytter de på.

Når de tar rommene sine på fredagen, må de i tillegg til å rydde, tørke støv og støvsuge gulvene, også støvsuge madrassene, og legge på nytt sengetøy.

De har to dager i uken hver, da det er deres jobb å skrelle poteter, og de må legge egne klær på plass når det er vasket.

Utover dette har de ingen faste plikter, men hjelper til der det er nødvendig... for eksempel med snømåking, gressklipping, vindusvask osv.

Til sammen blir det ca 20-30 minutter med plikter hver dag i tillegg til lekser.

[Silmarill]

Jeg leser litt rundt på ulike fora og synes det er ganske fascinerende å se hvor mange som mener å sitte på fasitsvar på hvordan man skal oppdra barn. "Bare gjør sånn og sånn så spiser barnet alt/ sover uten å gråte/ sutrer ikke, for sånn gjorde jeg og det virket." Er det virkelig så mange som ikke tror på at barn er ulike og at det som virker for en ikke nødvendigvis virker for en annen? Er det rart mødre i dag blir utbrent når de hele tiden skal vurderes og dømmes...

De aller fleste VET at barn er ulike!

De som skriver at "jeg gjordet slik og sånn" skriver det for å gi gode råd vil jeg anta!

Jeg har selv gjort det!

Ingen som mener noe vondt med det.

Ingen som har barn selv tror at det finns et "fasitsvar" på barneoppdragelse!

Det finns ikke!

Mulig enkelte SOM IKKE HAR BARN SELV mener de har fasitsvaret på barneoppdragelse fordi dem ikke har egne barn selv...men som er tanter/onkler/barnehageansatte o.l.

Der må jeg le litt, av de som ikke selv har barn som mener dem er "eksperter" på barneoppdragelse!