Blir stressa/sur av unger

[Gjest Kråkaa]

Har ingen barn selv men begynner å få en samling tantebarn. Ønsker meg selv barn engang i fremtiden men ikke nå.

Men lurer på om jeg egentlig kommer til å bli noen koslig mor egentlig..Jeg blir så stressa av barn,det grenser til at jeg føler meg som ei sur gammel geit.

Når vi er på besøk/får besøk til/av de minste så blir jeg stressa av "bråket" deres. De bråker ikke mer enn andre barn men all denne hylinga,ulingen,guglingen og skrikinga gjør meg helt ør i hodet (Snakker ikke om en arme av småbarn her..Det er 2 av de aller minste)

Merker jeg får trang til å gjemme meg. Og all denn Mamma Mamma Mamma Mamma i einingen!

Joda,barn er jo bråkete og masete men hvorfor klarer jeg ikke å venne meg til det? Eventuelt synes det er sjarmerende?

Får jeg spørsmål om å være barnevakt så kjenner jeg at jeg kvier meg. Så får jeg skyldfølelse fordi jeg kvier meg for å være barnevakt til egen tantebarn.

Synspunkter?

[Gjest Gjest]

Jeg har det på samme viset selv. Jeg tror det er ganske så normalt De fleste jeg kjenner føler det på det viset. Det er selvsagt noen veldig barnekjære personer som synes barn er søte og koselig samme hva, men dem tror jeg er i mindretall.

Det du må huske på, er at egne barn er annerledes. Jeg vet om mange som ikke kan fordra barn generellt sett, men som forguder sine egne. Kjærligheten man føler til egne barn, vil gjøre en litt "blind" for den verste mammamammammamma-ingen deres. Selvsagt vil de nok gå en på nervene, men kjærligheten vil likevel være der.

Og husk også: de er ikke slik for evig og alltid. De vokser opp og flytter ut en gang.

[LadyB]

Ikke ha skyldfølelse for det! Jeg er helt enig. Jeg er faktisk litt redd for unger, jeg, for det er så mye med dem jeg ikke forstår... Litt rart at man kan være så redd for noe man har vært selv egentlig! (Men jeg håper at denne barneangsten er noe jeg kan vokse av meg.)

Uansett, du trenger Virkelig ikke ha dårlig samvittighet for dette! Tror, som personen over, at det er ganske normalt.

[Gjest Loggi]

Jeg blir så stressa av barn,det grenser til at jeg føler meg som ei sur gammel geit.

Jeg er en mamma og jeg er ganske sikker på at jeg er en sur gammel geit..

Sorry at jeg ikke har noe annen kommentar. Men måtte bare le av den morsomme formuleringen

[Gjest Gjest]

Og her er nok en sur gammel geit.

Det er absolutt ikke noe rart med deg, de fleste mødre har det nok på samme måten innimellom. Jeg likte heller ikke så godt barn tidligere, men det sies at du fort blir vant til det når dine egne kommer. Så slapp av og nyt tiden hvor du bare har tanteunger.

[Gjest Eurodice]

Har ingen barn selv men begynner å få en samling tantebarn. Ønsker meg selv barn engang i fremtiden men ikke nå.

Men lurer på om jeg egentlig kommer til å bli noen koslig mor egentlig..Jeg blir så stressa av barn,det grenser til at jeg føler meg som ei sur gammel geit.

Når vi er på besøk/får besøk til/av de minste så blir jeg stressa av "bråket" deres. De bråker ikke mer enn andre barn men all denne hylinga,ulingen,guglingen og skrikinga gjør meg helt ør i hodet (Snakker ikke om en arme av småbarn her..Det er 2 av de aller minste)

Merker jeg får trang til å gjemme meg. Og all denn Mamma Mamma Mamma Mamma i einingen!

Joda,barn er jo bråkete og masete men hvorfor klarer jeg ikke å venne meg til det? Eventuelt synes det er sjarmerende?

Får jeg spørsmål om å være barnevakt så kjenner jeg at jeg kvier meg. Så får jeg skyldfølelse fordi jeg kvier meg for å være barnevakt til egen tantebarn.

Synspunkter?

Du har absolutt ingen grunn til å ha skyldfølelse, synes jeg. Barn kan være slitsomme. Og en annen ting, du har slett ingen forpliktelse til å være barnevakt. Hvis du har lyst og anledning til det iblant, er det en annen sak.

Endret 6. april 2009 av Belladonna

[hjertesukka]

Høres ut som om du får hele hurven over deg samtidig. Og da kan jeg godt forstå at du synes det er slitsomt. Prøv å få noen av dem på tomannshånd og gjør noe hyggelig sammen.

Selv har jeg rolige barn, men jeg har en hyperaktiv nevø og sammen med han så spiller jeg alltid et spill eller finner på noe utendørs. Noe som han også setter pris på.

Jeg synes også enkelte barn kan være slitsomme, spesielt hvis de er mange og alle roper i munnen på hverandre.

Ellers kan jeg love deg at med dine egne blir det noe helt annet.

[Filur]

Jeg har også en skokk med tantebarn, og får stadig høre av min ene søster at jeg er såå sær, som ikke takler bråk og mas. Men så tar jeg ikke fem øre for å be ungene være stille eller gå å leke et annet sted da.

Allikevel vet jeg at jeg kommer til å bli en habil mor, hvis jeg noen gang får lyst på barn. Mye av gunnen til det er at jeg har vert tante siden jeg var barn selv. Har masse erfaring med unger, og har observert nok til å ha noen idéer om hvordan jeg skal oppdra mine egne. Det er en ressurs å ha små barn innpå livet før man får egne, så benytt deg av det. Det kommer mest sansynlig til å gagne deg senere, siden du har mulighet til å lære av andres "feil".

Så blir det sikkert annerledes med ens egne, det sier jo alle..

[Gjest En mamma]

Har ingen barn selv men begynner å få en samling tantebarn. Ønsker meg selv barn engang i fremtiden men ikke nå.

Men lurer på om jeg egentlig kommer til å bli noen koslig mor egentlig..Jeg blir så stressa av barn,det grenser til at jeg føler meg som ei sur gammel geit.

Når vi er på besøk/får besøk til/av de minste så blir jeg stressa av "bråket" deres. De bråker ikke mer enn andre barn men all denne hylinga,ulingen,guglingen og skrikinga gjør meg helt ør i hodet (Snakker ikke om en arme av småbarn her..Det er 2 av de aller minste)

Merker jeg får trang til å gjemme meg. Og all denn Mamma Mamma Mamma Mamma i einingen!

Joda,barn er jo bråkete og masete men hvorfor klarer jeg ikke å venne meg til det? Eventuelt synes det er sjarmerende?

Får jeg spørsmål om å være barnevakt så kjenner jeg at jeg kvier meg. Så får jeg skyldfølelse fordi jeg kvier meg for å være barnevakt til egen tantebarn.

Synspunkter?

Først vil jeg si at det antagelig er litt annerledes med egne barn. Noen mener at man tåler mer fra egne barn, kanskje det er noe i det, eller..?

Jeg tror også at det er lurt å lese en del litteratur om barn, barneoppdragelse og lignende.Lær mest mulig om barn og barnepsykologi, for noe av grunnen til at noen e har kort lunte, blir stressa osv kan jo være at de erfarer ting/konflikter med barna de ikke klarer å forstå eller håndtere, da kan det hjelpe å lære litt. Men alt du leser og det andre forteller deg, ikke ta alt for god fisk, vær litt kritisk og velg ut det du vil tro på. Reflekter.

Ja, barn kan være bråkete og masete, noen kan også være rett og slett uoppdragne og kan trenge å bli satt litt på plass. Man skal ikke tåle ALT av barn. Vær deg selv, sett dem på plass om du føler for. Si evt nei til å være barnevakt.