Jeg er sliten og rådløs

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nå skriver jeg mer i håp om at andre har erfaring med det problemet jeg har, og kan dele sine erfaringer med meg, slik at jeg kanskje kan komme ett skritt videre.

For nå er jeg så sliten! Jeg føler at jeg har brukt all min kreativitet og oppfinnsomhet for å løse problemet, og nå er jeg tom! Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

Barnet er i alderen 12-16 år, og selv om jeg for lettvinthets skyld sier ”han” her, kan det like godt være en jente jeg beskriver. Jeg ønsker ikke å si alder eller kjønn, for jeg vil unngå gjenkjennelse så langt det er mulig.

Problemet er at barnet har en sterkt redusert evne til abstrakt tankegang. Det er nesten helt umulig for han å resonere seg fram til et svar ved hjelp av logikk. Alt jeg sier og gjør må være så konkret som overhodet mulig, hvis ikke skjønner han ikke hva jeg mener.

PPT og legene sier at jeg må gi barnet tid… noen barn modnes senere enn andre barn, og at det vil gå seg til! I mellomtiden må jeg bare gjøre så godt jeg kan

Men den manglende evnen til logisk og abstrakt tankegang begynner virkelig å bli et stort problem i hverdagen i tillegg til på skolen… dere kan jo selv tenke på hvor mye dere resonerer i løpet av en dag.

”For å komme fram til det resultatet må vi gjøre slik og sånn, i den rekkefølgen, for å oppnå det vi ønsker”… det klarer ikke barnet mitt.

Jeg må lære barnet alt fra bunnen av… hver minste lille ting må forutses, slik at jeg kan fortelle ham hva han må gjøre hvis slik og sånn skjer.

Jeg kan illustrere mangelen på logisk tenkning med et konstruert eksempel.

Hvis han kaster ball mot en vegg, og jeg ber ham slutte fordi han kan treffe vinduet, vil ikke han umiddelbart se sammenhengen mellom ballen og et knust vindu

Jeg må være så konkret at jeg sier: ”hvis ballen treffer vinduet kan vinduet knuses, så derfor må du kaste ballen et annet sted (der du ikke risikerer å treffe vinduet med ballen).” Da er jeg konkret nok til at han skjønner hva jeg mener!

Han er ikke dum, det er ingenting i veien med intelligensen hans.

Han scorer høyt på alle tester, og får gode karakterer i alle fag, der det er snakk om faktakunnskap. Men med en gang han må løse en resonerende oppgave blir han helt blank… han klarer ikke tenke abstrakt!

Jeg er rådløs! Hvordan skal jeg klare å trene opp evnen hans til å tenke abstrakt og logisk?

Jeg har prøvd ALT jeg kan komme på i tillegg til alt legene og PPT har bedt meg om å gjøre.

Er det noen som har noen kloke ord å komme med til en sliten mor?

Og hvis noen også kan si at legene har rett, og at det vil gå seg til med tiden, så vil jeg gjerne høre det også.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg kan forresten komme med et konkret eksempel på hvordan jeg må forutse og konkretisere alt.

Eksempelet er en bagatell i seg selv, men når det er 10-15 slike bagateller hver eneste dag, blir det mye.

Fra barnet begynte å lage seg mat selv, har jeg prentet inn at varm væske skal i kopp, ikke i glass, for koppen er laget for å tåle varme drikker.

Det var ikke konkret nok!

For selv om jeg sa at koppen var laget for å tåle varme drikker, hadde jeg sikkert ikke sagt at glass IKKE tålte sterk varme.

Og det han da gjør når vi ikke hadde flere rene kopper, er å helle kokende vann (for å lage seg "rett i koppen" suppe), i melkeglass.... som selvsagt sprakk.

Heldigvis brant han seg ikke, men det var bare flaks.

Det er slikt en kan forvente av en langt yngre person en barnet jeg snakker om her.

[Heart7086]

Har du fått noe diagnose på barnet?

Det første jeg tenkte var nemlig Asberger, det du forteller minner meg veldig mye om en i nær slekt her nemlig..

Ellers må en vel bare være veldig konkret, prente inn at han må begynne å prøve å tenke "litt rundt grøten"..

Hvilken hjelp får han på skolen?

Må bare beklage at jeg ikke kan komme med noe mer tips/råd, kanskje det blir enklere om du svarer på spm:)

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Har du fått noe diagnose på barnet?

Det første jeg tenkte var nemlig Asberger, det du forteller minner meg veldig mye om en i nær slekt her nemlig..

Ellers må en vel bare være veldig konkret, prente inn at han må begynne å prøve å tenke "litt rundt grøten"..

Hvilken hjelp får han på skolen?

Må bare beklage at jeg ikke kan komme med noe mer tips/råd, kanskje det blir enklere om du svarer på spm:)

Takk for svaret.

Diagnoser som asperger, autisme, ADD, psykisk utviklingshemming, pluss et par andre diagnoser er utelukket etter utdredning.

Han skal til ny nevrologisk undersøkelse når han blir litt eldre for å undersøke en spesiell type hjerneskade i frontal pannelapp, men fram til da har han ingen diagnose.

Skolen har dessverre alt for lite ressurser til å gi den tilpassede undervisningen barnet trenger, men vi har god dialog og samarbeider godt for å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon.

Han følger vanlig undervisning, med vanlig pensum, men har fått 3 timer med spesialundervisning. Det er selvsagt alt for lite, og derfor får jeg ukeplanen på forskudd, slik at jeg kan konkretisere stoffet hvis det er nødvendig.

Og jeg hjelper med de resonerende oppgavene ved å stille konkrete spørsmål for å hjelpe han å se sammenhenger.

Jeg må også legge til at hvis han først har lært noe, sitter det, og han gjør sjelden samme feil to ganger hvis alt er likt.

Men hvis en faktor endrer seg, ser han ikke sammenhengen.

Satt på spissen, kan jeg sammenligne det med at hvis han har lært at 2+2=4, husker han det, men han klarer ikke bruke den kunnskapen til å resonere seg fram til at 1+3 også blir 4... det må konkretiseres, og læres på nytt.

[stjernekyss]

Jeg tenker også asperger. Har han fått noen utredning?

[stjernekyss]

Ok, vi postet visst på likt.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg vil også være tydelig på at han fungerer godt sosialt, er veldig godt likt av andre barn på egen alder og yngre.

Han har stor omsorg for andre, er empatisk, og er veldig pliktoppfyllende og tillitvekkende.

[Gjest Gjest]

Jeg vil også være tydelig på at han fungerer godt sosialt, er veldig godt likt av andre barn på egen alder og yngre.

Han har stor omsorg for andre, er empatisk, og er veldig pliktoppfyllende og tillitvekkende.

Ta deg en tur inn på bokstavbarna. no, mye erfaring og kompetanse blandt de fleste der inne.

Se om barnet "lærer mer i bilder".

[Helen]

Jeg forstår godt at du er sliten, jeg kjenner igjen mye av det du beskriver her. Jeg har en sønn på 13 år som er veldig lik ditt barn. Han er under utredning både for asberger og adhd.

Jeg vil råde deg til å gå inn på forumet til Foreldrehjelpen, der finner du helt sikker andre foreldre som er i din situasjon.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår godt at du er sliten, jeg kjenner igjen mye av det du beskriver her. Jeg har en sønn på 13 år som er veldig lik ditt barn. Han er under utredning både for asberger og adhd.

Jeg vil råde deg til å gå inn på forumet til Foreldrehjelpen, der finner du helt sikker andre foreldre som er i din situasjon.

13 år er ganske sent for utredning,min er 7 år og har hatt påfallende adferd siden han var ganske så liten.

Taklet din samlingsstund, store rom, har han sanseforstyrrelser? Hvordan er språket? kan han føre en gjensidig samtale og er han interessert i venner?

[Jinx82]

Nå skriver jeg mer i håp om at andre har erfaring med det problemet jeg har, og kan dele sine erfaringer med meg, slik at jeg kanskje kan komme ett skritt videre.

For nå er jeg så sliten! Jeg føler at jeg har brukt all min kreativitet og oppfinnsomhet for å løse problemet, og nå er jeg tom! Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

Barnet er i alderen 12-16 år, og selv om jeg for lettvinthets skyld sier ”han” her, kan det like godt være en jente jeg beskriver. Jeg ønsker ikke å si alder eller kjønn, for jeg vil unngå gjenkjennelse så langt det er mulig.

Problemet er at barnet har en sterkt redusert evne til abstrakt tankegang. Det er nesten helt umulig for han å resonere seg fram til et svar ved hjelp av logikk. Alt jeg sier og gjør må være så konkret som overhodet mulig, hvis ikke skjønner han ikke hva jeg mener.

PPT og legene sier at jeg må gi barnet tid… noen barn modnes senere enn andre barn, og at det vil gå seg til! I mellomtiden må jeg bare gjøre så godt jeg kan

Men den manglende evnen til logisk og abstrakt tankegang begynner virkelig å bli et stort problem i hverdagen i tillegg til på skolen… dere kan jo selv tenke på hvor mye dere resonerer i løpet av en dag.

”For å komme fram til det resultatet må vi gjøre slik og sånn, i den rekkefølgen, for å oppnå det vi ønsker”… det klarer ikke barnet mitt.

Jeg må lære barnet alt fra bunnen av… hver minste lille ting må forutses, slik at jeg kan fortelle ham hva han må gjøre hvis slik og sånn skjer.

Jeg kan illustrere mangelen på logisk tenkning med et konstruert eksempel.

Hvis han kaster ball mot en vegg, og jeg ber ham slutte fordi han kan treffe vinduet, vil ikke han umiddelbart se sammenhengen mellom ballen og et knust vindu

Jeg må være så konkret at jeg sier: ”hvis ballen treffer vinduet kan vinduet knuses, så derfor må du kaste ballen et annet sted (der du ikke risikerer å treffe vinduet med ballen).” Da er jeg konkret nok til at han skjønner hva jeg mener!

Han er ikke dum, det er ingenting i veien med intelligensen hans.

Han scorer høyt på alle tester, og får gode karakterer i alle fag, der det er snakk om faktakunnskap. Men med en gang han må løse en resonerende oppgave blir han helt blank… han klarer ikke tenke abstrakt!

Jeg er rådløs! Hvordan skal jeg klare å trene opp evnen hans til å tenke abstrakt og logisk?

Jeg har prøvd ALT jeg kan komme på i tillegg til alt legene og PPT har bedt meg om å gjøre.

Er det noen som har noen kloke ord å komme med til en sliten mor?

Og hvis noen også kan si at legene har rett, og at det vil gå seg til med tiden, så vil jeg gjerne høre det også.

Jeg har en nær venn som er nesten på samme måte, han er 27 år nå,

og har problemer med å se konsekvensene som følger etter en handling.

For å kunne se dette, må han tenke seg godt om først, og det er dette han ofte glemmer av "i farten"..

Når han forteller meg noe han planlegger å gjøre, alt fra ting i huset/reiser/budsjett + + trenger jeg ofte bare påpeke mulige følger av det han forteller meg han skal gjøre.. Da klarer han å "se" konsekvensene selv, etter en liten påminnelse som: "Er det så lurt.. hva med..har du glemt.. hva om?" Han ser bare "målet".. Som å ha suppen oppi et eller annet som han kan drikke av, (som du beskriver), og ikke "veien", (hva er passende å ha suppen oppi)..

Hva med å veilede gutten til selv å finne svarene, når han står ovenfor et problem som skal løses?

Han: Jeg drar ut

Du: Det er kaldt ute, hva bør du gjøre før du går?

Han: Vet ikke

Du: Hvordan kan du holde deg varm utendørs?

Han: Kle på meg?

Du: Ja, hva tror du blir best?

Han: Kanskje denne jakken?

Du: Ja, om det blir for kaldt eller varmt kan du bare komme inn og bytte.

Banalt eksempel, men her får gutten ta et selvstendig valg selv om du hjelper ham på vei, dessuten får han ta konsekvensene av dette etterpå, (om han blir for varm eller kald) Prøving og feiling er vanlig i alle læringssituasjoner, og mestringsfølelsen øker etterhvert som han klarer å forutse og ta de rette beslutningene på egen hånd.

[Helen]

13 år er ganske sent for utredning,min er 7 år og har hatt påfallende adferd siden han var ganske så liten.

Taklet din samlingsstund, store rom, har han sanseforstyrrelser? Hvordan er språket? kan han føre en gjensidig samtale og er han interessert i venner?

Han har vært under utredning i flere år, men det har gått veldig sakte. Han er til ukentlige samtaler på bup, det har han gjort i over ett år nå.

Han takler ikke samlingstunder så godt fordi han ikke klarer å sitte rolig, har "mark i rompa". Han har et greit språk, men har problemer med språkforståelsen. Han misforstår det meste egentlig, han må ha klare beskjeder for at han skal forstå. Kollektive beskjeder forstår han ikke.

Han har ikke mange venner fordi han mangler sosiale antenner, han forstår rett og slett ikke hvordan han skal fungere sammen med jevnaldrende. Han havner ofte i slåsskamp fordi han misforstår ting.

Han er veldig opptatt av urettferdighet og skal passe på alle. I samtaler detter han ofte ut, eller kommer med ting som ikke har noe med samtalen å gjøre. Han forstår ikke ironi og ordtak. Det må forklares veldig grundig for at han skal skjønne det.

På skolen gjør han det helt greit faglig, det er det sosiale som er det største problemet.

Ellers er han lik ditt barn i det at han må ha ting grundig forklart for at han skal skjønne det, men alikevel er det ikke sikkert han skjønner det.

Han har store konsentrasjonsproblemer og mangler impulskontroll, men det er nok pga adhd.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hva med å veilede gutten til selv å finne svarene, når han står ovenfor et problem som skal løses?

Det er stort sett den metoden vi prøver å bruke på praktiske ting her hjemme.

Vi stiller konkrete spørsmål for å få ham til å se sammenhengen mellom ting.

Men vi kan ikke alltid være tilstede der han er, og vi kan ikke alltid forutse hva kan kan komme til å gjøre, hvilke uforutsette ting som kan dukke opp.

Da må vi prøve å være i forkant, og gi klare beskjeder om hva han må gjøre hvis slik og sånn skulle skje.

Det er spesielt viktig hvis konsekvensene av et feilsteg kan bli veldig store.

[Gjest Gjest]

Han har vært under utredning i flere år, men det har gått veldig sakte. Han er til ukentlige samtaler på bup, det har han gjort i over ett år nå.

Han takler ikke samlingstunder så godt fordi han ikke klarer å sitte rolig, har "mark i rompa". Han har et greit språk, men har problemer med språkforståelsen. Han misforstår det meste egentlig, han må ha klare beskjeder for at han skal forstå. Kollektive beskjeder forstår han ikke.

Han har ikke mange venner fordi han mangler sosiale antenner, han forstår rett og slett ikke hvordan han skal fungere sammen med jevnaldrende. Han havner ofte i slåsskamp fordi han misforstår ting.

Han er veldig opptatt av urettferdighet og skal passe på alle. I samtaler detter han ofte ut, eller kommer med ting som ikke har noe med samtalen å gjøre. Han forstår ikke ironi og ordtak. Det må forklares veldig grundig for at han skal skjønne det.

På skolen gjør han det helt greit faglig, det er det sosiale som er det største problemet.

Ellers er han lik ditt barn i det at han må ha ting grundig forklart for at han skal skjønne det, men alikevel er det ikke sikkert han skjønner det.

Han har store konsentrasjonsproblemer og mangler impulskontroll, men det er nok pga adhd.

Hei.

Jeg regner med barnet ditt har en individuell plan som skal følges? I den vil jeg råde dere til å jobbe med SOSIALE HISTORIER, slike barn TRENGER en "bruksanvisning" for å kunne forstå sosiale koder.

At han ikke klarer å sitte rolig i en samling kan skyldes at det blir for MYE SANSEINNTRYKK. Det støtter også oppom når du skriver at han har problemer med å ta i mot beskjeder. Er dere sikker på at han EGENTLIG forstår innholdet i det som blir formidlet?

Ut i fra det jeg leser her( han havner i sloss kamp ) fordi han ikke forstår sosiale koder vitner det om frustrasjon, han blir jo ikke forstått.

Undersøk ulike arbeidsmetoder som KAT kassen og ulike sosiale historier, få skjerming når sanseinntrykk blir for sterke. Kan også nevne ART som er en bra arbeidsmetode, han har krav på spesialpedagogisk hjelp, det får vel han nå som han er under BUP.

[Gjest Gjest]

Veldig forenklet kan jeg si at asbergere er "halvt autist og halvt vanlig", jo fortere folk forstår dette og hvordan det skal arbeides med dem jo mer kan vi gjøre, det er for mye fordommer og uvitenhet der ute.

[Gjest Gjest]

Takk for svaret.

Diagnoser som asperger, autisme, ADD, psykisk utviklingshemming, pluss et par andre diagnoser er utelukket etter utdredning.

Han skal til ny nevrologisk undersøkelse når han blir litt eldre for å undersøke en spesiell type hjerneskade i frontal pannelapp, men fram til da har han ingen diagnose.

Skolen har dessverre alt for lite ressurser til å gi den tilpassede undervisningen barnet trenger, men vi har god dialog og samarbeider godt for å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon.

Han følger vanlig undervisning, med vanlig pensum, men har fått 3 timer med spesialundervisning. Det er selvsagt alt for lite, og derfor får jeg ukeplanen på forskudd, slik at jeg kan konkretisere stoffet hvis det er nødvendig.

Og jeg hjelper med de resonerende oppgavene ved å stille konkrete spørsmål for å hjelpe han å se sammenhenger.

Jeg må også legge til at hvis han først har lært noe, sitter det, og han gjør sjelden samme feil to ganger hvis alt er likt.

Men hvis en faktor endrer seg, ser han ikke sammenhengen.

Satt på spissen, kan jeg sammenligne det med at hvis han har lært at 2+2=4, husker han det, men han klarer ikke bruke den kunnskapen til å resonere seg fram til at 1+3 også blir 4... det må konkretiseres, og læres på nytt.

Jeg vil bare påpeke en ting. Du skriver at skolen ar altfor lite ressurser til å tilpasse hans undervisning. Skolen har en PLIKT til å tilpasse hans undervisning. De kan ikke bruke argumentasjon som lite ressurser. Så du får klage.

En annen ting jeg lurer på er hvorfor de skal vente til han blir eldre før de skal ta den undersøkelsen på han. Nå har de utelukket div.diagnoser,og han er mellom 12-16 år, så hvorfor venter de så lenge?

Har du krevd å få den undersøkelsen nå?

Min erfaring er at de venter altfor lenge for å se eks. om barnet modner seg osv. Nå er det ike de om hjelper som ser problemene i hverdagen,men foreldrene.

Jeg har stor forståelse for deg. Jeg vet det kan være en kamp å ha et annerledes barn. Jeg strevde fra barnet var tre år. 20 år gammel fik barnet diagnosen.

Desverre resulterte det i at de som skulle hjelpe fik ødelagt barndom,ungdtid.

Lite populært at foreldre vet mere enn fagfolk, noe som skjedde i våret tilfelle

[Gjest Gjest]

En annen mamma her til ett barn med spesielle behov.

Har hatt det veldig tøft, de angrep meg samtidig som jeg kjempet for barnet mitt. Har blitt stigmatisert, krenket og utsatt for psykisk mishandling.

Uansett, kjemper videre og vet at den som ler sist ler best. Sitter også inne med høy kompetanse innenfor bokstavdiagnoser.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg vil bare påpeke en ting. Du skriver at skolen ar altfor lite ressurser til å tilpasse hans undervisning. Skolen har en PLIKT til å tilpasse hans undervisning. De kan ikke bruke argumentasjon som lite ressurser. Så du får klage.

En annen ting jeg lurer på er hvorfor de skal vente til han blir eldre før de skal ta den undersøkelsen på han. Nå har de utelukket div.diagnoser,og han er mellom 12-16 år, så hvorfor venter de så lenge?

Har du krevd å få den undersøkelsen nå?

Min erfaring er at de venter altfor lenge for å se eks. om barnet modner seg osv. Nå er det ike de om hjelper som ser problemene i hverdagen,men foreldrene.

Jeg har stor forståelse for deg. Jeg vet det kan være en kamp å ha et annerledes barn. Jeg strevde fra barnet var tre år. 20 år gammel fik barnet diagnosen.

Desverre resulterte det i at de som skulle hjelpe fik ødelagt barndom,ungdtid.

Lite populært at foreldre vet mere enn fagfolk, noe som skjedde i våret tilfelle

Takk for svar.

Jeg vet at skolen har plikt til å sette inn de ressursene som er nødvendige for at han skal få tilpasset undervisning, og jeg har klaget, men det hjelper lite når de ikke har mer å gi... derfor har vi kommet fram til den løsningen jeg beskrev.

Når det gjelder hvorfor de vil vente med den undersøkelsen, har jeg fått forklart at de ønsker å vente til puberteten har kommet godt i gang før de gjør noe mer.

Nå beveger jeg meg ut på syltynn is for jeg har ikke satt meg inn i den frontale pannelappens funksjoner, men etter som jeg forsto utviklet den seg seg kraftig gjennom puberteten, og de regnet med at de ville få et tydeligere bilde når puberteten gikk mot slutten.

Jeg kjenner igjen det du skriver om å vente for å se om modningen kommer i gang av seg selv, og jeg tror ikke helt de skjønner barnet mitt! Jeg tror ikke de klarer å forstå.

De ser et barn med mye kunnskaper, som er modnere enn de fleste på sin alder på mange områder, men som på ett eneste område har store problemer.

Dessverre virker det å ikke kunne se sammenhenger/resonere inn på de fleste områder i livet, og problemet blir veldig stort.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg forstår godt at du er sliten, jeg kjenner igjen mye av det du beskriver her. Jeg har en sønn på 13 år som er veldig lik ditt barn. Han er under utredning både for asberger og adhd.

Jeg vil råde deg til å gå inn på forumet til Foreldrehjelpen, der finner du helt sikker andre foreldre som er i din situasjon.

Takk for svar.

Beklager at jeg ikke har svart deg tidligere, men jeg har prøvd å komme meg inn på den nettsiden du anbefalte... (får ikke aktiviseringsmail, så jeg har ikke fått kommet inn ennå)

Vi sliter nok på to forskjellige måter, for mitt barn har ikke den adferdsproblematikken du beskriver litt lengre ned i tråden, og jeg ser at du har en langt tøffere hverdag enn jeg har.

Det gjør meg litt ydmyk! Jeg vet at jeg burde ikke klage over at jeg er sliten, fordi det finnes så mange som har langt større problemer enn jeg har.

Men likevel kan jeg kjenne på utfordringene du og andre har, og kjenne meg igjen i dem... det er ikke lett å ha barn som har særskilte behov, og det er ikke lett for barna å ha så store utfordringer i hverdagen.

Det jeg synes er verst, er at barnet i det ene øyeblikket kan være "voksen", for i neste øyeblikk være 5...

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte en dag i forrige uke da vi satt og snakket om alt og ingengting.

Vi kom innpå at han ønsket seg noe spesielt, og jeg sa at ikke hadde penger, og at han måtte vente, og barnet svarte kjekt: "det er da ikke noe problem. Du kan da bare gå i minibanken og hente mer"...

Jeg trodde først at han fleipet, og begynte å le, men da jeg så hvor såret han ble, skjønte jeg at han faktisk mente alvor...

Han skjønner hvordan banken fungerer, men har litt problemer med å skjønne kreditt/lån... det blir for abstrakt.

I hans hode er det bare å gå i minibanken for å låne litt penger.

Huff, dette ble klaging, og det beklager jeg...

Det kommer nok av at jeg er litt frustrert for tiden.

Jeg ønsker så hardt på hans vegne at han skal komme opp på det nivået hans jevnaldrende er, han går glipp av så mye av sin ungdomstid med de utfordringene han har, og det synes jeg er leit.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Og plutselig ble livet lyst og lett igjen! Sånn helt ut av det blå fikk jeg tilbake troen på meg selv som mor...

Det har ingenting med barnet jeg har beskrevet i denne tråden å gjøre, men jeg fikk et fantastisk komplement fra mitt andre barns venninne... hun ringte meg (ikke til barnet mitt) for å snakke med meg om et problem som hun ikke klarte å snakke med foreldrene sine om.

Barne mine er veldig åpne mot meg, vi kan snakke om alt (på deres nivå), og når mine barns venner også ser på meg som en fortrolig, som en de kan snakke med, innser jeg at jeg ikke er så mislykket som jeg har følt meg de siste dagene.

Jeg fikk et energi-kick av den samtalen, jeg fikk tilbake troen på meg selv som omsorgsperson og mor, og jeg fikk tilbake lysten til å kjempe videre.

Den telefonsamtalen ble vinn-vinn... hun fikk hjelp med sitt problem, og jeg fikk tilbake troen på meg selv.

Det høres sikkert veldig dumt ut at så lite kan gjøre så stor forskjell, men det fikk meg til å innse at problemene mitt barn har ikke var hovedproblemet mitt... problemet mitt var at jeg følte meg utilstrekkelig.