Og stå på den ene siden....og være fars kjæreste

[Gjest En som bidrar mye!]

Jeg må bare få luftet noen tanker... før jeg blir sprø.

Er i dag samboer med en mann som har en sønn i 10 års alder. Både sønnen og faren har funskjonshemming. Jeg vil si alvorlige funskjonshemninger som krever medisiner på 1 hold og mye forståelse, tid og krefter på det andre holdet.

Jeg tilbyr av meg selv hver eneste dag for disse 2. Har også vært med på foreldremøter på skolen til sønnen.

Jeg rydder i huset, vasker dems klær, holder mye orden på dems klær, mine egne klær osv. Har også stått for en del grunnleggende oppdragelselstips som barnefaren ikke har brukt. Disse er nå på banen heldigvis for å ha ro i huset og øke mer selvstendighet for barnet. Men ellers er faren behjelpelig med sønnen sin til en hvis grad. Så lenge han har energi til det før hans egen funskjonshemming slår til. Faren er kokk og krever og få lage maten slik han vil det.

Jeg sitter og klemmer og koser med sønnen hans i sofaen for å gi han masse kjærlighet. Det samme gjør jeg med kjæresten min. Gir han kjempe masse kjærlighet.

Jeg føler at dem utenforstående ikke ser meg eller det store arbeidet jeg gjør. Blandt annet på foreldremøtet fikk jeg ikke et eneste blikk av læreren. Hun snakket kun til faren om barnet og enset meg ikke en eneste gang omtrent. Jeg følte meg så utrolig utenfor! Enda det er meg hjemme som hjelper barnet med leksene mye av tiden!

Vi skal sammen til rådgivning snart. Det var jeg som tok denne telefonen.

Da jeg ringte damen på kontoret fikk jeg så utrolig lite forståelse i telefonen.

En sur, mistenksom grinete dame med kald stemme.

Grøss og gru tenkte jeg. Er det slik det er å ta telefoner til rådgivningstjenesten.

Er det slik det er når ''kjæresten til faren'' ringer i hit og dit og ordne ting for det beste til familien. Er med på møter for å være best mulig oppdatert når det gjelder barnet osv. Jeg brer meg ut i det store og vide for dem begge 2 hver eneste svartens dag.

Føler meg så utrolig oversett!! Dette gir en sorg inni meg. Et stort hull rett og slett.

Jeg tenker; dere skulle bare visst hvordan det var hjemme der hvor mye jeg hjelper til... Jeg kunne faktisk blitt kalt mor, for jeg gjør alle oppgavene en mor skal gjøre for sitt barn selv om det ikke er mitt barn. Men igjen blir jeg bare kalt ''kjæresten til far''. Ikke enset et eneste blikk omtrent.

Min kjæreste er flink til å fortelle hvor flink jeg er... Men det hjelper så lite når jeg møter så mye kulde av alle dem andre der ute.

Noen som har noen råd?

Det er vel ikke slik det er å skulle være kjæresten til far, reservemor og diverse?

[Gjest Gjest]

Det er dessverre sånn det er i mange tilfeller. Ja kaller det for "ond-stemor-syndromet". Det er så mange som ser på stemødre som et hår i suppa at den innsatsen man gjør ikke blir verdsatt.

Man får heller konsentrere seg om de man er glad i, som kjæresten din og sønnen hans. Gjør livet godt for deg selv og dem (men ikke la deg utnytte såklart!), og prøv å ikke bry deg om at andre ikke ser alt det gode du gjør. Hva andre tenker og mener er jo ikke så viktig til syvende og sist, er det vel?

[leirbål]

Forstår godt fortvilelsen og frustrasjonen din, etter å ha lest det du har skrevet.

Du gjør en virkelig fantastisk jobb!

Når det gjelder å bli sett og hørt på de forskjellige områdene i livet deres har jeg ikke noen veldig gode råd å komme med, annet enn å si ifra.

De som overser deg fordi du "bare" er kjæresten til faren gjør det ikke av ond vilje. Så hvis du på en tydelig måte sier ifra at du er minst like involvert i gutten som en biologisk mor, vil det kanskje forandre seg.

Jeg tror også at litt av grunnen er at du er kvinne. En dame som f.eks. hjelper er barn vil ikke høre noe om dette. En mann som gjør det samme vil sannsynligvis få mye skryt og oppmerksomhet. Spesielt hvis det ikke er hans barn.

Jeg vil derfor råde deg til å velge hvilke arenaer du vil bli sett og respektert på, f.eks. skolen, så får andre instanser som ikke er så ofte inne bildet være som de vil.

[Gjest Gjest]

Tror det er et godt råd som er gitt over, ikke bry deg så mye om div andre arenaer, men sats på å bli synlig der hvor du syns det betyr mest.

Så bør du også sørge for å ivareta ditt eget privatliv:) venninner, kolleger/studier/jobb, trening, interesser. Det er jo ofte på de forntene vi finner den bekreftelsen som betyr mest i det lange løp. Nærmeste familie tar en ofte for gitt, og det kan være litt sårt, spesielt for en stemor/steforelder som allerede er i en utsatt posisjon.

Til sist: du gjør vel ikke alt husarbeidet? I såfall gjør du dine nærmeste en stor og dum bjørnetjeneste.