Hvordan er det egentlig å være mor?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei.

Jeg lurer på om noen kan fortelle meg litt om hvordan det oppleves å være mor til et barn jeg.

Selv er jeg 21 år, og er midt i utdannelsen min. Så jeg prøver å være fornuftig å vente til jeg er ferdig, men har ennå 2 1/2 år igjen. Jeg er veldig glad i barn, og jeg har de 2 siste årene tenkt mye på det å få barn. Jeg har tidligere jobbet i barnehage. Noe jeg trivdes kjempe godt med.

Jeg og kjæresten min har bodd sammen i 2 år nå. Og han har leilighet, og fast jobb. Så sånn sett så er det ikke noe problem.

Jeg føler meg så klar for å bli mor. Men jeg er redd for at jeg har hengt meg så mye opp i det, at jeg ikke klarer å se hvordan det faktisk vil forandre livet mitt å få et barn.. Om jeg vil klare det ansvaret det innebærer.

Jeg tenker mye på det, og leser mye om det. Men jeg synes allikevel det er vanskelig å se for meg hvordan hverdagen vil bli, og hvordan livet mitt vil forandre seg.

Det jeg egentlig spør om, er om noen av dere der ute kan fortelle litt om hvordan dere opplevde å bli mor? Om hvordan hverdagen forandret seg. Om positive og negative sider med det å få og ha et barn.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg lurer på om noen kan fortelle meg litt om hvordan det oppleves å være mor til et barn jeg.

Selv er jeg 21 år, og er midt i utdannelsen min. Så jeg prøver å være fornuftig å vente til jeg er ferdig, men har ennå 2 1/2 år igjen. Jeg er veldig glad i barn, og jeg har de 2 siste årene tenkt mye på det å få barn. Jeg har tidligere jobbet i barnehage. Noe jeg trivdes kjempe godt med.

Jeg og kjæresten min har bodd sammen i 2 år nå. Og han har leilighet, og fast jobb. Så sånn sett så er det ikke noe problem.

Jeg føler meg så klar for å bli mor. Men jeg er redd for at jeg har hengt meg så mye opp i det, at jeg ikke klarer å se hvordan det faktisk vil forandre livet mitt å få et barn.. Om jeg vil klare det ansvaret det innebærer.

Jeg tenker mye på det, og leser mye om det. Men jeg synes allikevel det er vanskelig å se for meg hvordan hverdagen vil bli, og hvordan livet mitt vil forandre seg.

Det jeg egentlig spør om, er om noen av dere der ute kan fortelle litt om hvordan dere opplevde å bli mor? Om hvordan hverdagen forandret seg. Om positive og negative sider med det å få og ha et barn.

Du klarer å bli mor, det bare blir du det når barnet kommer.

Det er annerledes å ha fullt ansvar for et barn enn det å eks. jobbe i barnehage eller det å være tante til et barn.

Hele ansvaret ligger på deg som mor og det gjør det ikke når du bare passer andres barn.

Det å bli mor forandrer hele hverdagen på godt og `vondt`

Du kan ikke gjøre ting spontant på samme måte som før, alt må planlegges.

Det er sletts kke bare søtt å ha barn, det kan av og til være pyton og frustrerende også.

[Gjest Gjest]

Det er helt herlig å være mor, som oftest. Det er klart det er slitsomt, man får mindre tid til seg selv og spontaniteten forsvinner. Men man får så mye igjen av disse herlige små skapningene.

Jeg skal innrømme at det er mye mere slitsomt enn jeg hadde trodd på forhånd, selv om jeg har jobbet i barnehage og har mange nieser og nevøer, det blir noe helt annet å ha det hele og fulle ansvaret dag og natt.

Men man vokser på det også, og lærer masse av det. Selv på slitsomme, stressende dager er det herlig, selv om barna kan gjøre meg gal så er det fortsatt herlig. (etter jeg har roet meg ned).

[Ms.Blaise]

Det er utrolig slitsomt å være mamma synes jeg. Men på den annen side er det kjempeherlig. Du blir aldri så glad i noen som du blir i ditt eget barn. Han kan ligge å hylvræle, nekte å spise, klenge, sutre og være i pytonhumør, og alikavel synes jeg han er det nydeligste på jord=)

Man kan heller ikke sammenligne hvordan det er å passe andres barn med det å ha sitt eget.

Du kan ikke forberede deg på hvordan det er å bli mamma, det kommer som kastet på deg. Snur livet totalt opp ned. Du kan ikke lengre være like spontan eller gjøre som du selv vil når du vil. Et annet lite menneskes behov kommer foran dine i alt og ett. Men det er absolutt verdt det. Jeg kan knapt huske livet mitt før jeg ble mamma, og er ofte sliten og trøtt når kvelden endelig senker seg. Men et lite glimt av elsklingen veier opp for det slitsomme=)

[marmelade]

Så spennende tråd

følger med her jeg også gjerne.. Har planer om å bli mor selv snart.. håper på flere svar =)

[Gjest Gjest]

Jeg elsker barna mine. De er de herligste menneskene jeg vet om.

Det verste med å være mamma er alle bekymringene. Jeg bekymrer meg når de er syke, når de er lei seg, når de som 16-17-åringer drar til utlandet med venner, når de driver med klatring og andre farlige aktiviteter. Jeg prøver å glede meg med de, og er stolt av alt de klarer, men magen og hodet er likevel fult av bekymringer.

[Susan Sto Helit]

Jeg har alltid ønsket meg barn, og visst at jeg ville bli mamma. Men jeg er egentlig glad for at jeg gjorde meg ferdig med studier o.l. før jeg fikk barn.

De største forandringene jeg merker på livet mitt, er:

- at mine single venninner er mye mindre tilstedeværende. De har forsvunnet litt etter at jeg ble mindre "ut på byen og oppe hele natta"-person...

- Jeg klarer meg med MYE mindre søvn, men er stort sett alltid trøtt.

- Jeg kommer meg sjeldnere ut og gjør ting, for noen må alltid være hjemme, selv om barnet sover...

- Det er vanskelig å komme seg ut døra til "riktig tid" om morgenen, og jeg er sjelden på jobb så tidlig som jeg planlegger.

- Timene på jobb er utrolig vanskelige å få til å gå opp, på tross av fleksitid, fordi det er en som skal leveres og hentes i barnehage før og etter jobb.

- Helgene brukes stort sett ute, på en lekeplass eller i skogen eller andre steder det skjer noe spennende for små barn.

-Vi har mye mer kontakt med familie, og er ofte hos både mine foreldre, og svigers, for at de skal få være sammen med barnebarnet sitt.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk ungen min. Og jeg ønsker meg veldig en til. Men det føles ganske godt å ha hatt muligheten til å bare være meg en stund først.

[Gjest *Mim*]

Ingen kan si hvordan du får det som mamma. Mitt råd er å ta det litt rolig, ikke stresse med å gjøre alt riktig. Kose seg!

Men det er jo slitsomt å ha barn også, kanskje særlig i begynnelsen. Barnets behov kommer før dine, og søvn må du bare ta når du kan. Noen synes denne perioden er særlig slitsom, andre - som jeg -koser seg veldig med en baby og har rolige dager. Jeg synes det er en herlig følelse å være så nær et menneske, å være så viktige for hverandre. Det er spennende å se et barn vokse opp. I hverdagen er det mye som må på plass i forhold til et barn - mat, soving, klær, transport, barnehage, skole, men det er viktig at barna ikke styrer alt, synes jeg. De skal tilpasses et liv med andre, og det er vår jobb.

Barna mine er morsomme, flinke, søte og greie. Jeg liker å være sammen med dem - og jeg setter også pris på en frikveld.

[cogito]

Det er veldig slitsomt og samtidig heilt fantastisk! Og meir av begge delar enn det eg hadde forestilt meg!

Babyen styrer kvardagen. Skal me reise, er det mykje meir me må tenkje på. Berre ein tur til byen, krev litt planlegging. Har mykje mindre tid til meg sjølv, sover for lite og er derfor sjeldan heilt opplagt.

Men han gir meg så utruleg masse! Han gir oss alltid eit stort smil når me tar han opp frå senga. Det er ei stor oppleving kvar gong han lærer seg noko nytt. Han har akkurat starta å seie mamamama, og då smelter eg fullstendig... :rødme:

Eg har sjølv 2 år med studier igjen. Kan jo ikkje seie noko om korleis det er å vere studentmamma, sidan eg er i permisjon. Men er eigentleg ikkje bekymra for det. Eg tenkjer faktisk at det kan vere ein fordel i forhold til å vere i jobb, fordi eg vil ha meir fleksible dagar!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det må jeg si var raske svar, og så mange fine svar.

Jeg vet egentlig det, at man klarer nok ikke å forestille seg helt hvordan det er, før man sitter oppi det. Men allikevel, så gir det jo litt mer forståelse for hvordan det er, av å høre andre fortelle om sin hverdag.

Blant annet det med bekymringer. Det er vel noe av det jeg ikke har tenkt så mye igjennom må jeg innrømme. Og det har jo stor betydning.

Og jeg skjønner jo det dere sier om at det kommer jo ikke til å bli likt som å passe på noen i barnehagen o.l. Der har vi jo dem bare noen timer om dagen. Men man får allikevel et lite inntrykk av hvordan dagen til et lite barn er. Jeg synes i hvert fall det var lærerikt.

Dere må gjerne fortelle mer om deres hverdag. Dette var kjempe spennende å høre om! Fortell mer!

Og hvis det er noen som kan fortelle litt om det økonomiske også, så hadde det vært fint. Jeg har ikke sjekket helt hvor mye vi kan få i støtte og sånn ennå. Men siden min samboer jobber, så spørs det vel hvor mye jeg får i støtte selv om jeg er student. Det har selvfølgelig betydning for om det passer å få barn nå, for da har vi jo antageligvis bare en inntekt å leve på. Og jeg vil jo gjerne at barnet mitt skal få det den trenger. Mener ikke at jeg bare skal skjemme den bort med alle lekene den vil ha. Men at vi skal kunne kjøpe en ordentlig dress til den, så den ikke fryser og sånne ting.

Ellers må dere fortsatt komme med innspill. Hvordan er det når barnet blir større? Skole, lekser, fotballdugnader, ble nevnt turer til syden.. Slike ting.

Takk for alle svar foreløpig! Det var spennende å lese, og til mye hjelp! =)

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det er forresten helt herlig å høre hvordan dere snakker om barna deres. Om hvor mye glede de gir dere i hverdagen. Jeg sitter her å smiler for meg selv mens jeg leser innleggene deres. Jeg gleder meg så mye til den dagen jeg selv får en slik gledesspreder! :rødme:

[cogito]

Og hvis det er noen som kan fortelle litt om det økonomiske også, så hadde det vært fint. Jeg har ikke sjekket helt hvor mye vi kan få i støtte og sånn ennå. Men siden min samboer jobber, så spørs det vel hvor mye jeg får i støtte selv om jeg er student. Det har selvfølgelig betydning for om det passer å få barn nå, for da har vi jo antageligvis bare en inntekt å leve på. Og jeg vil jo gjerne at barnet mitt skal få det den trenger. Mener ikke at jeg bare skal skjemme den bort med alle lekene den vil ha. Men at vi skal kunne kjøpe en ordentlig dress til den, så den ikke fryser og sånne ting.

Som student kan du få foreldrestipend. Det tilsvarer det maksimalt kan få i lån og stipend elles, berre at du no får alt som stipend! Dette er uavhengig av om du vel å ta permisjon eller studerer. Avhengig av inntekta til sambuaren din, kan du i tillegg få forsørgerstipend. Sjekk www.lanekassen.no/fodsel.

Eg veit jo ikkje kva sambuaren din har i inntekt, og kva utgifter de har elles. Men me trur iallfall at me vil klare oss fint dei næraste åra på berre ei inntekt og studielån/stipend. Sjølvsagt blir det ikkje romsleg, men me har råd til å kjøpe det barnet treng. Det går an å kjøpe mykje brukt og kjøpe andre nødvendig ting på sal.

Endret 1. april 2009 av cogito

[Gjest Gjest]

jeg er 22 år, mamma og student. synes dattra mi er den skjønneste på jord.. hun gir meg så utrolig mange gleder. og selv om hun er rampete av og til så gjør det ingen verdens ting. livet mitt forandra seg totalt da jeg ble mamma. alt dreide seg om dattra mi, og veldig lite om meg selv.

som student og mamma klarer jeg meg supert. har A i alle fag! men det er travelt. i høst studerte jeg + jobba deltid + å ta meg av dattera mi.. det var absolutt ikke noe fritid i det hele tatt. nå har jeg kun studiene og dattra mi, så har litt mer tid.. men anbefaler deg egentlig å vente med å få barn til studiene er fullført. må innrømme at jeg av og til misunner mine medstudenter som kan slappe av i sofaen etter en lang dag på skolen, øve til eksamen uten dårlig samvittighet for å være borte fra dattra mi, osv..

[MarianneE]

så fine svar dere har!

Har ikke noe revolusjonerende å skrive, men slutter meg bare til det dere andre har skrevet.

[Gjest Gjest_Line_*]

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk ungen min. Og jeg ønsker meg veldig en til. Men det føles ganske godt å ha hatt muligheten til å bare være meg en stund først.

Signerer denne. Elsker gutten min over alt på jord, men jeg er veldig glad jeg ventet til jeg var 29

[Gjest Gjest_gjest_*]

Signerer denne. Elsker gutten min over alt på jord, men jeg er veldig glad jeg ventet til jeg var 29

Takk for enda flere fine svar. Kom gjerne med fler =)

Når det gjelder deg Line, så skjønner jeg hva du mener med å vente. Og det er vel det som holder meg tilbake også. Jeg tror nok at morsinnstinktet kommer nok uansett når barnet kommer. Og jeg vet vi vil klare oss. Men tror nok jeg kommer til å vente til jeg er ferdig på skolen. Det er vel det beste for både meg, faren OG barnet. Er kanskje litt lettere å få det til å gå så lenge jeg er ute i jobb. Men det er noe med det som ble skrevet over her også da, at på skolen er det mer fleksibelt. Så sånn sett så hadde det kanskje vært lettest. Men hva med eksamener og sånn da? Hvis den kommer midt i eksamenstider, og jeg virkelig ikke kan dra fra babyen? Det er kanskje noe fritak og sånn på skolen i slike situasjoner?

Det er vel egentlig ingen som kan fortelle meg hva som er best for meg når det gjelder å vente, eller å ikke vente. Men derfor er det litt greit å høre to eller flere sider av en slik sak. Fra dere som har opplevd dette selv.

Takk for all hjelp så langt! =)

[Noemi]

Hei!

Dette var en hyggelig tråd.

Får meg til å tenke på da jeg ble mor for første gang da jeg var 21 år. Det var jo ikke så planlagt og gjennomtenkt som du legger opp til. Det bare ble sånn...og abort var ikke noe alternativ for meg. Jeg var student langt hjemmefra og forholdet til barnefaren var så som så. Gikk et 3årige studium og jenta mi ble født på slutten av første året. Reiste hjem noen uker før terminen. Fikk utsatt en eksamen + fikk tatt en eksamen hjemme. Jenta ble født i slutten av mai, midt i eksamenstida. Husker jeg satt på eksamen i begynnelsen av juni med melkespreng og bekymring over den lille. Men det gikk...helt utrolig hvor ting ordner seg... Jeg fortsatte på andre året samme høsten og ble ferdig med studiet til normal tid med bra resultat....forøvrig som enslig mor...

....og nå er jenta konfirmant om få uker og jeg har ikke angret et sekund på at jeg valgte å få henne. Ja, det var noen slitsomme år... men når jeg ser på bilder fra den tida så ser jeg ikke slitet og det jeg husker mest er ikke slitet. Det er det glade barneansiktet og hennes hand i min....hvor har disse årene blitt av ... men fortsatt er det mye glede..såklart det er bekymringer og alt det der, men det slipper man ikke forbi...Som mor tror jeg man vil være bekymret for ungene sine resten av livet...man lærer seg bare å leve med det.

Har fått en datter til nå. Ei som fortsatt er lita i mange år til....men årene går og snart står hun der som konfirmant hun også...og jeg vil lure igjen på hvor årene ble av

Så hvordan kan jeg oppsummere dette svaret? Jo. Jeg var ung og sprek da jeg fikk mitt første barn. Og forhåpentligvis kanskje jeg holder med ganske ung og sprek til å være bestemor en gang i tida også

Det er i begynnelsen av 20åra man er sprekest og flere burde få barn tidligere. Men samfunnet i dag er ikke lagt opp slik. Man må gå på skole først, man må få seg jobberfaring først, økonomien må være bra først osv osv...

Hvis man kan, så planlegg, men ikke planlegg i hjel. Alt ordner seg stort sett. Man går glipp av mye ved å få barn tidlig, men man kan gå glipp av mye ved å få barn sent også :gjeiper: Det kommer vel helt ann på hva man ser på som viktig i livet.

Lykke til

[Gjest Gjest]

De største forandringene jeg merker på livet mitt, er:

- at mine single venninner er mye mindre tilstedeværende. De har forsvunnet litt etter at jeg ble mindre "ut på byen og oppe hele natta"-person...

- Jeg klarer meg med MYE mindre søvn, men er stort sett alltid trøtt.

- Jeg kommer meg sjeldnere ut og gjør ting, for noen må alltid være hjemme, selv om barnet sover...

- Det er vanskelig å komme seg ut døra til "riktig tid" om morgenen, og jeg er sjelden på jobb så tidlig som jeg planlegger.

- Timene på jobb er utrolig vanskelige å få til å gå opp, på tross av fleksitid, fordi det er en som skal leveres og hentes i barnehage før og etter jobb.

- Helgene brukes stort sett ute, på en lekeplass eller i skogen eller andre steder det skjer noe spennende for små barn.

-Vi har mye mer kontakt med familie, og er ofte hos både mine foreldre, og svigers, for at de skal få være sammen med barnebarnet sitt.

Les innlegget ditt en gang til. Ser du at det er du som har forsvunnet for de single venninnene dine - ikke de som har forsvunnet for deg? De er der de alltid har vært og fortsatt masse tid, mens du er på lekeplassen, i skogen eller sammen med familien hans og din. Ellers er du på jobb eller hjemme - og er stort sett alltid trøtt. Hva om du plukker opp telefonen og ringer noen av de single venninnene dine? Kanskje de ikke er så langt unna likevel?

Jeg er forøvrig ikke single, men jeg merker at de som har fått barn i venneflokken er veldig utilgjengelige og tar omtrent aldri kontakt - da kan vi snakke om hvor mange ganger i året vi hører fra dem... De svarer aldri ja til invitasjoner heller.

[Susan Sto Helit]

Les innlegget ditt en gang til. Ser du at det er du som har forsvunnet for de single venninnene dine - ikke de som har forsvunnet for deg? De er der de alltid har vært og fortsatt masse tid, mens du er på lekeplassen, i skogen eller sammen med familien hans og din. Ellers er du på jobb eller hjemme - og er stort sett alltid trøtt. Hva om du plukker opp telefonen og ringer noen av de single venninnene dine? Kanskje de ikke er så langt unna likevel?

Jeg er forøvrig ikke single, men jeg merker at de som har fått barn i venneflokken er veldig utilgjengelige og tar omtrent aldri kontakt - da kan vi snakke om hvor mange ganger i året vi hører fra dem... De svarer aldri ja til invitasjoner heller.

De single venninnene mine er nok ganske opptatte de også. Med sine liv.

Om jeg foreslår kino, så er de slitne, skal jobbe lenge, trene, eller det passer ikke den dagen...

Når jeg spør om de vil komme en tur på besøk, så svarer de ja, men klarer ikke finne en dag som passer.

De avtaler alltid at de skal ta kontakt med meg, så kan jeg komme til dem og se film eller noe. Men det skjer aldri.

Vi har snakket om å reise på jentetur, men det har liksom bare kokt bort det også.

Så nei, det er ikke bare meg.

Jeg har fortalt dem at jeg kan gå turer/gå på kino/stikke på besøk eller hva de nå kunne tenke seg, alle ettermiddager etter at lillegutten er lagt. (18-19)

Men det har knapt skjedd at noen av dem har villet bli med på noe da.

Har en venninne med to små barn, og hun og jeg finner i det minste på noe jevnlig på kvelder midt i uka. (Ennå så trøtte vi egentlig er.)

Men når "kravet" er at jeg må tilbringe en lørdagskveld på byen, drikke MYE, og være på utesteder til det stenger, så føler jeg vi har forskjellige liv. (Ikke at de er SÅ mye ute de heller, men det er liksom da de er sosiale.)

[Gjest mom]

Her inne er det en gjeng som elsker å være foreldre iallefall.

http://barnifrihet.com/forums.php

Min opplevelse er for å virkelig elske det å være mor, og virkelig fylles av kjærlighet for mine barn hver eneste dag, å virkelig kunne NYTE det å være mamma, er avhengig av at jeg følger hjertet. At jeg tar valg som passer vår familie, og ikke blindt følger strømmen.

Jeg tror mange blir veldig stresset og bekymret av en travel hverdag, og lite kontakt med barna i hverdagen.