Gå aldri fra et gråtende barn

[Gjest Mom]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3007850.ece

[Gjest *Mim*]

Det var godt å lese, synes jeg. Det er viktig å følge barnet sitt, og ikke tenke for mye på at "alle andre" har barn som sover problemfritt på 19.00 til 7.00.

[Gjest Gjest]

Det var en dålrig artikkel med dårlige råd. du skal IKKE sitte på rommet til barnet sovner. det strider mot det andre fagfolk anbefaler. årsaken er at når barnet våkner så husker det at du satt ved sengen, og nå gjør du ikke det lenger, og da begynner barnet å gråte. derfor skal barnet være våken og innforstått med at du forlater rommet.

[Gjest Gjest]

Nye teorier og metoder for barneoppdragelse kommer jo poppende hver uke. At en forsker/pedagog el.l. sier noe betyr ikke at det er en sannhet. Det er en mening, og det vil komme nye meninger på nytt og på nytt. Og det er selvsagt helt greit. Det "skumle" er at mange tar alt som blir sagt fra sånne personer som fasit.

Det beste man kan gjøre er å lese litt om hva fagfolk mener, og så tenke ut en passende metode for seg selv. Ingen har fasiten, uansett hvor mye fagfolk de er.

[Gjest Gjest]

Det var en dålrig artikkel med dårlige råd. du skal IKKE sitte på rommet til barnet sovner. det strider mot det andre fagfolk anbefaler. årsaken er at når barnet våkner så husker det at du satt ved sengen, og nå gjør du ikke det lenger, og da begynner barnet å gråte. derfor skal barnet være våken og innforstått med at du forlater rommet.

Helt enig. Dårlig ide. Gjør barnet bare mer engstelig når det våkner og ingen voksne er der.

[Gjest Gjest]

Helt enig. Dårlig ide. Gjør barnet bare mer engstelig når det våkner og ingen voksne er der.

Nettopp, og dette er en kjent sannhet, og gjelder for alle barn. At man da foreslår at foreldrene skal sitte der til barnet sovner gjør det abre vanskeligere for barnet når det våkner igjen.

[Gjest imli]

Er også enig i det at man ikke bør sitte hos ungen til den sovner. Da lager man problemer for både seg selv om ungen...

[Gjest Gjest]

Greit nok at man bør trøste barn som gråter, men å skulle sitte ved sengen til barnet sovner fordi barnet ellers blir redd...? Hvorfor baserer man seg på at barn er redde for å ligge i sengen sin alene? Det er jo ikke en ny og fremmed plass. Det er den trygge, gode senga som barnet (i de fleste tilfeller) har sovet i hver natt hele sitt lille liv.

De fleste foreldre hører dessuten godt forskjell på om barnet gråter av redsel/fortvilelse, eller om det er en mer sutrete gråt fordi det ikke er gøy å legge seg.

Enkelte forskningsrapporter tyder på en del hysteri og behov for å skape bomullsbarn.

[Ingwe]

Nettopp, og dette er en kjent sannhet, og gjelder for alle barn.

Jeg håper sitatet over er ironi.

Vi leste masse "ekspertråd" og trålte bibioteket før poden kom, men det har endt med at vi i stedet har fulgt magefølelsen hele veien. Bl.a. ligger eller sitter vi ved siden av poden til han sover. Dersom det er jeg som legger han, får han litt pupp, deretter får han base litt rundt, bable litt, kose litt, til han til slutt finner roen selv. Enten ved siden av oss, eller i sin egen seng (han er ca. halvannet år). Dette tar vanligvis rundt 10 minutter. I spesielle situasjoner (f.eks. da vi stilte klokken), kan det ta opptil 30 min. Det er ingen grining eller sutring. Dersom han våkner senere, sovner han igjen av seg selv, dersom det da ikke er noe spesielt, f.eks. at han har tisset på seg, ikke finner smokken eller har mareritt.

Andre ting vi "ikke måtte finne på å gjøre" som vi allikevel gjorde, var å la han sovne ved puppen da han var mindre. Ikke noe problem å få han til å sove uten den senere.

Han sov i samme rom som oss til han var ca. ett år. Ikke noe problem å flytte han på eget rom.

Vi samsov lenge. Ikke noe problem å få han til å sove i egen seng.

Ammet om natten inntil nylig. Lurte på hvordan jeg skulle få avvennet det smidigst mulig. Det sluttet han med av seg selv.

Det er i det hele tatt mange "problemer" vi skulle få, som aldri har oppstått. Og vi har ikke tatt noen spesielle grep, bare latt han få utvikle seg i sitt eget tempo og fått han til å føle seg trygg.

Eneste "issue" vi har nå, er at han har begynt å våkne litt for tidlig (rundt kl.06.00). Men kjenner jeg ham rett, er det bare en fase som han vokser ut av om noen uker/måneder.

Da oppstår kanskje noen annet... ;-)

FOLLOW YOUR GUT!!

[cilja]

Vi samsov med veslejenta til hun var fire-fem måneder. Så begynte vi gradvis å venne henne til egen seng, så gjennomførte vi "Controlled Crying" metoden. Det vil si hun gråt seg i søvn to, tre netter alene i sin egen seng. Dette er nå ett år siden. Jenta vår ber om å få gå å legge seg når det blir kveld. Hun koser seg i sengen sin. Det er langt fra lett å gjennomføre, og det er ikke tvil om at barnet gjennomgår tidsbegrenset stress, men så lærer barnet at "ok, jeg er trygg selv om jeg er alene". Og så er det gjort.

Mine egne urinstinkter forteller meg at hele familien burde gå å legge seg og stå opp samtidig og sove sammen, tett inntil hverandre, men dessverre fungerer dette dårlig i de livene vi lever i dag.

[Caramba]

Hun påpeker at barn under 2-3 år ikke har den intellektuelle kapasiteten til å skjønne at foreldrene fremdeles er i nærheten når de går ut av rommet.

Denne her synes jeg var vel i overkant. Har en gutt på 2 år og han vet utmerket godt at vi er i nærheten når vi går ut av rommet. Jeg tenker det der gjelder for spedbarn.

Synes artikkelen var vel drøy og at hun oppfordrer til noe voldsomt styr rundt leggingen. Skal man virkelig sitte ved senga til de sovner til barnet fyller 3 år???? Ærlig talt.... Da hadde ikke gutten min sovnet før det var gått mange timer hver kveld, hvertfal. Barn trenger litt ro for å sove.

Vi har aldri praktisert "skrikekur", men da gutten vår var liten og vi vente ham til å sove alene, så gikk vi ut og inn av rommet med smokk, bredde over dyna og sa natta når han gråt. Vi sto gjerne rett utenfor døra og gikk inn igjen med en gang han gråt. Noen kvelder måtte vi gjenta dette maaaaaange ganger, andre kvelder holdt det kanskje med en gang. Vi lot ham aldri ligge og gråte, og gikk aldri ut av rommet før han var rolig. En fin "metode" som fungerte bra for alle parter. Gutten vår sovner lett og er fornøyd og grei og legge.

Endret 1. april 2009 av Caramba

[Caramba]

Eneste "issue" vi har nå, er at han har begynt å våkne litt for tidlig (rundt kl.06.00). Men kjenner jeg ham rett, er det bare en fase som han vokser ut av om noen uker/måneder.

Vel, dette har vår gutt gjort helt fra han var 6-7 mnder. Han er nå 2 år og 3 mnd og er en ihuga morgenfugl som våkner klokken 6 hver dag. Har nå innsett at sånn er det og det er ingen fase. Her i huset står vi tidlig opp

[Gjest Gjest]

Vi prøvde omtrent alt av råd før vi bega oss ut på å la gutten min gråte seg i søvn. Det gikk veldig lett og han er nå veldig glad i senga si og legger seg uten problem. Ingen utrygghet i det hele tatt. Han hadde aldri klart å sove om vi hadde blitt i rommet, og han gråt med en gang vi gikk- altså var det kun en løsning. Denne metoden fungerer sikkert ikke på så mange andre, men som flere andre sier: følg magefølelsen din!

[Gjest Gjest]

"Controlled Crying" metoden. Det vil si hun gråt seg i søvn to, tre netter alene i sin egen seng.

Utrolig trist å utsette barna for slikt, og fullstendig unødvendig! Det finnes mange gode metoder å velge mellom, man trenger ikke å velge de som grense mot mishandling. Et lite barn skal nemlig ikke måtte gråte seg i søvn.

[Gjest Gjest]

fire-fem måneder

LA meg fortelle deg noe om babyer på 4-5 måneder. De har basisbehov, de skriker ikke for å være vrange eller på trass. de skriker fordi de har basisbehov: utrygghet, sult, tørst, vondt i magen osv. Ved samtlige av disse årsakene skal du stilne gråten ved å dekke behovet. Istedet lot du en liten baby gråte til h*n sovnet, uten at du skjenket en tanke til om barnet var tørst, sulten, hadde vondt i magen, trengte varme fra deg... Og du gjorde det tre kvelder på rad. Stakkars baby! Foreldre burde tvinges til å gå på kurs før de fikk barn. Kanskje du er en kjempegod mor på andre områder, men i forhold til den lille babyen din så tok du helt feil valg! INGEN lar en liten baby ligge og skrike. Controlled crying og andre idiot-metoder av samme slag er forrresten beregnet på barn som er større enn ett år.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Det var en dålrig artikkel med dårlige råd. du skal IKKE sitte på rommet til barnet sovner. det strider mot det andre fagfolk anbefaler. årsaken er at når barnet våkner så husker det at du satt ved sengen, og nå gjør du ikke det lenger, og da begynner barnet å gråte. derfor skal barnet være våken og innforstått med at du forlater rommet.

Er det mulig? Det har kommet endel ny forskning etter 90-tallet som sier det motsatte. Jeg kan aldri tenke meg at barn har godt av å gråte seg i søvn fordi de er redde eller lurer på hvor mamma og pappa er.

Jeg har oppdratt 3 barn- alle med ulikt søvnmønster, og har ALDRI latt de gråte seg i søvn. Alle tre legger seg uten problemer i dag, og sover fredelig hele natta. Det er fordi jeg har TRYGGE BARN

[Ingwe]

Av millioner av barn tviler jeg på at mitt barn er det eneste unntaket, så når noen kommer med såkalte fasiter, reagerer jeg på at dette da automatisk skal være allmengyldig.

Jeg husker selv hvor usikker jeg var da jeg var nybakt mor, og jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at jeg bare skulle stole på meg selv, istedenfor å tråle igjennom en haug med litteratur som gav vidt sprikende råd (ikke minst utdaterte).

Ang. at jeg tror at det er en fase at han har begynt å våkne så tidlig, er fordi han i lang tid har våknet kl.07. Han våknet pludrende 5.15 i dag (natt) (!!), men fikk han heldigvis til å sovne igjen, og sov til 07.30. Kanskje fasen er over? Evig optimist..

Sorry, mener ikke å kuppe tråden.

Er helt enig med gjesten med innlegg #16 og Gjest_mamma_*. Strider i mot hele min natur å la en baby skrike. (En barn du kan snakke med er noe annet, men for meg personlig ville det også være helt feil.)

Jeg forstår at foreldre kan bli frustrerte over barn som ikke vil sove og er åpen for å prøve alle metoder (vi har venner som har brukt Ferber), men jeg tror også at noen (ikke alle) er lite forberedt på alt arbeidet som faktisk kreves når man har små barn. Ikke alt skal være quick fixes.

Endret 5. april 2009 av jolie

[cilja]

LA meg fortelle deg noe om babyer på 4-5 måneder. De har basisbehov, de skriker ikke for å være vrange eller på trass. de skriker fordi de har basisbehov: utrygghet, sult, tørst, vondt i magen osv. Ved samtlige av disse årsakene skal du stilne gråten ved å dekke behovet. Istedet lot du en liten baby gråte til h*n sovnet, uten at du skjenket en tanke til om barnet var tørst, sulten, hadde vondt i magen, trengte varme fra deg... Og du gjorde det tre kvelder på rad. Stakkars baby! Foreldre burde tvinges til å gå på kurs før de fikk barn. Kanskje du er en kjempegod mor på andre områder, men i forhold til den lille babyen din så tok du helt feil valg! INGEN lar en liten baby ligge og skrike. Controlled crying og andre idiot-metoder av samme slag er forrresten beregnet på barn som er større enn ett år.

HALLO gjest... Du har tydeligvis ikke lest innlegget mitt godt nok. Ei heller vet du tilstrekkelig om det du snakker om. Hvor mange bøker om baby og barns søvn har du lest? Ingen tipper jeg. Jeg har lest mange bøker angående dette. Pluss at jeg våger å lytte til mine egne instinkter og min intuisjon.

Kanskje du har lyst til å fortelle hvordan du har gjort det med dine barn?

[Gjest Gjest]

Vi har samsovet, vi har sittet på rommet til barnet vårt sovner og vi har aldri hatt en våkenatt, vi har en trygg unge som er helt motsatt av det han burde vært i følge "ekspertenes råd". Det finnes to eksperter på mitt barn og det e rmeg og pappaen hans.

Så det var en god artikkel med gode råd og det viktigste av dem alle: drit i hva andre gjør, følg mavefølelsen og ditt barn. Ikke alle andres.

[Gjest Gjest]

Interessant. Denne artikkelen sier jo det motsatte av alle de proffe nannyene man ser på TV - de sier tvert imot at man skal legge barnet og så gå ut ganske raskt. Med denne metoden kan det fort bli interessant for barnet å skulle leke og ha det gøy - da må man i så fall sitte helt stille og ikke si noe.

Samboeren min har jobbet i barnehage og som barnevakt i noen år. Da en kamerat av ham ble pappa og han og moren til barnet etter en stund ikke lenger bodde sammen, ga samboeren min ham noen råd når det gjaldt legging: Legg barnet, si "nå skal du sove, natta" og gå ut. Hvis barnet gråter, gi det et minutt eller to og gå så inn og si med vennlig, men bestemt stemme: "nå er det natt, nå skal du sove. natta". og ut igjen. Etter en stund ble hun en engel når det gjelder soving. Som regel sovnet hun etter et - to minutters gråting. Jeg har selv vært på hyttetur med henne flere ganger - og når hun skal legge seg sier hun bare: "OK" til å legge seg. Hun er sliten etter dagens aktiviteter, men ikke utslitt.

Dere som har barn selv - hvorfor så krasse mot hverandre? Jeg er sikker på at ingenting er "fasiten" på alt - barn er forskjellige, familier er forskjellige. Kanskje dere lider av søvnmangel og legger dere for sent?