Oppvokst med 2 psykopatiske foreldre

[Gjest Gjest_kristine_*]

Hei,

Jeg leser sjelden om barn som har vokst opp med 2 psykopatiske foreldre.

Jeg savner en støttegruppe for oss som har opplevd å leve med psykopatiske foreldre. Håper med dette å nå andre der ute som har erfart lignende slik at vi kan komme i kontakt med hverandre. Dele tanker og støtte hverandre.

For meg er det vanskelig å beskrive det jeg har opplevd til venner og mannen min - enda mannen min har levd med disse menneskene i over 20 år.

Jeg er redd for ikke å bli trodd - at jeg overdriver og innbiller meg ting som har skjedd.

Moren min er bare ond slik jeg ser henne. Hjernen bak alt - utspekulert - løgnaktig - intrigemaker - blottet for samvittighet og empati. Hun skal alltid være midtpunktet. Jeg kan aldri huske hun har sagt unnskyld til oss. Eller spurt oss om hvordan vi har det.

Hun går igjennom livet med holdningen "hva kan du gjøre for meg". Hun suger livskraften ut av meg.

Jeg har prøvd å gi henne alt - ingen ting er bra nok.

Jeg har hjulpet henne med praktiske ting, støttet henne når hun trengte noen å snakke med, kjøpt gaver til henne - tatt henne med på reiser.

Hun liker ingen - snakker stygt om alle - setter alle i familien opp mot hverandre - har splittet meg og søsteren min slik at vi i dag ikke har noen kontakt.

Hun har ingen moral. Hun har fortalt mine innerste tanker til sine "venninner", hun har stjålet og løyet.

Setter du deg opp mot henne - så lager hun et h... og så har hun faren min.

Jeg tror ikke han er like ond som henne - han har psykopatiske trekk, men han kan føle skyld og han har sagt unnskyld ved noen anledninger.

Moren min vet hvordan hun skal styre faren min.

Hun visste alltid hvordan hun skulle hisse opp faren min og så få rettet sinnet hans over på oss unger.

Etter julinga - kom hun som en trøstende engel til oss med papirposen hun lærte oss og puste inn i når vi hyperventilerte.

Og jeg skjønte det ikke før jeg ble voksen - at hun faktisk var den verste av de to.

Den psykiske mishandlingen sitter igjen. Vi gikk på tå og hev for disse menneskene hele barndommen.

Vi visste aldri når sinnet deres ville blusse opp.

Styggordene de sa om oss - hvor slemme unger vi var - hvor dårlig vi behandlet moren vår - jeg skal drepe deg din j..unge.

I ungdomsårene husker jeg bare at det begynte om morgenen - ikke bruk for lang tid på badet for da klikker det for ham tenkte jeg - "din selvopptatt f.. tror du at du er så j.. pen. Kom deg ut av badet".

Om ettermiddagen fulgte jeg med i vinduet når bilen hans ville komme - han sjekket alltid telefonrøret om det var varmt når han kom hjem. For å sjekke at jeg ikke hadde brukt telefonen.

Var jeg ute med venner så kjørte han rundt i bilen sin etter meg for å finne ut hvor jeg var.

Det er trist å tenke på at ingen så oss den gangen. Noen voksenpersoner som kunne ha reddet oss fra dette trivelige og godt likte ekteparet.

Og så er jeg trist over at jeg og søsteren min ikke har kontakt lenger.

Hun bor forresten sammen med de idag...

De fortsetter å tråkke på henne og bruke henne - alikevel velger hun og bli og forsvarer de når jeg forteller henne hva jeg syntes om dem.

Søsteren min har også fortalt om seksuelt misbruk fra faren vår (han er ikke hennes biologiske far). Et misbruk som varte fra ca. 11-15 års alderen. Enda så velger hun de fremfor meg - jeg skjønner det ikke.

Selv har jeg ikke opplevd seksuelt misbruk av ham.

Jeg har kuttet ut foreldrene mine i dag - det skjedde ganske nylig. De forandrer seg aldri. Jeg må tenke på meg og mine (barna mine og mannen min).

Jeg hadde blitt veldig glad hvis det fantes noen andre der ute som kan relatere seg til noe av det jeg har skrevet.

Klem fra meg

[Gjest Gjest]

[m74]

Må bare si at jeg kjenner meg igjen i noe av dette. Jeg var for lenge gift med en dame som har mange av trekkene du beskriver at din mor har. Vi har barn sammen og jeg følte meg fanget av at jeg følte jeg måtte være lojal overfor henne i forholdet til barna. jf :"Moren min vet hvordan hun skal styre faren min.

Hun visste alltid hvordan hun skulle hisse opp faren min og så få rettet sinnet hans over på oss unger." Jeg måtte bli sint og kjefte og smelle. Ikke for min egen del, men for å støtte henne og hennes fiks innfall.

Jeg er så glad jeg er ute av det og kan støtte barna mine i følelsene de har når moren har vært grovt urimelig. Trenger aldri å bli sint og hisse meg opp heller.

Egentlig er vel det jeg prøver å si at det kan godt hende du har rett i at moren din er "hjernen" - en mann som har levd sammen med en som er slik du beskriver din mor, kan bli ødelagt av det uansett hvor snill han måtte være i utgangspunktet.