Hvilke råd gir du til din datter?

[ZINA]

Hei,

Min datter på 19 år skal reise til utlandet for å studere. Som mor har jeg det kjempe vondt å sende henne alene. Det er første gang for oss begge.

Jeg stoler mye på henne, og vet at hun er rolig, og fornuftig, men samtidig er bekymret. Mange tanker som slår hodet mitt.

Jeg har tenkt å skrive et brev til henne som hun kan ta med seg der hvor jeg kommer med råd fra mor til datter, og trenger dermed hjelp til å få med alt som er viktig.

Hvilke råd ville dere søm mødre ha gitt deres døtre i en sånn situasjon?

Takker alle som kommer med tips.

[asterix]

Jeg for min del ville gitt kun et råd: "Stol på deg selv."

Med en fornuftig oppdragelse som basis tror jeg bestemt det er det man kommer best ut av ting med.

[Mamma1]

Helt enig, hun er en voksen kvinne og vil nok klare seg helt fint.

Å stole på seg selv er det eneste rådet som er verdt å gi.

Og at hun alltid kan ringe hjem så skal hun få hjelp uansett hva grunnen er.

[Gjest imli]

Hun er voksen og greier sikkert dette fint. Er hun ikke moden nok, er det for sent å gjøre noe med nå uansett. Det er på tide å slippe taket å la jenta gjøre egne erfaringer.

[Haris Pilton]

Jeg reiste til LA for å gå på språkskole i 2 måneder når jeg var 17 år, og flyttet til New York for å studere når jeg var 19 år.

Jeg og mamma har et veldig, veldig nært forhold. Likevel gikk det helt fint både i LA og New York.

Første gangen kjøpte mamma en liten bamse til meg (det høres barnslig ut, men det passet i sammenhengen, hehe) som jeg hadde i senga mi. Jeg hadde den også med meg til New York, og da fikk jeg også en liten, symbolsk gave i tillegg til et lykke til-kort hvor det stod hvor glad hun og pappa er i meg, som jeg kunne se på hvis jeg lengtet hjem.

Et brev med tips og råd er jo søtt, men overhodet ikke nødvendig. Du skal jo ikke dø.

Du kan gi henne den støtten hun trenger over telefon og mail, når hun trenger det.

[Gjest Gjest]

Jeg har en datter som studerer i Australia på tredje året, hun reiste ned da hun var 20 år.

For å berolige meg selv mest, reiste jeg sammen med henne og tilbrakte de første 14 dagene der nede. Det var foreldremøte, jeg fikk hilse på noen av lærerne, klassekamerater og foreldre deres. Jeg fikk se leiligheten hennes og treffe de hun skulle bo sammen med. Fikk sett universitetet og området rundt.

Dette gav meg "ro i sjela", og jeg visste at hun var i "trygge" hender.... (trygt er jo relativt, jeg vet at hun vet at det mor IKKE vet har hun ikke vondt av.....)

Noen praktiske tips:

- Skype (har du kamera, er hun så nær at du nesten kan "ta" på henne)

- Vi fant ut at vi kan ha gratis telefonabbonement i Australia, som er viderekoblet hjem til Norge. Denne kan hun ringe oss på og bare betale lokaltakst.

- Take care, ta vare på deg selv for nå står du på dine egne bein og må ta egne og kloke beslutninger

- La din datter vite at du alltid er der for henne, selv om du ikke fysisk er der.

- De setter alltid pris på noen "overraskende" kroner på kontoen.....

- Få disposisjonsrett på kontoen hennes, slik at du kan overføre penger til henne uten forsinkelser. Det har vært kluss i forhold til betaling av skolepenger, slik at hun plutselig hadde dobbelt trekk av skolepenger ett semester (Det varte bare et par døgn før pengene var tilbake, men det hadde blitt kriise hvis vi ikke kunne hjelpe til da) Hun må da skrive fullmakt til banken, slik at du kan ringe og ordne opp i slike praktiske problemer hvis det skulle oppstå.

- Fullmakt til Lånekassen er lurt å ha, da kan du ringe fra Norge hvis noe skulle oppstå, og få informasjon hvis det dukker opp noe i forhold til saksbehandling.

Tja, det ble hvis flest praktiske råd, men dere trenger kanskje det også?

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg er en 19 år gammel jente som reiser ned til Australia om et halvt år.

Hadde mamma skrevet et brev til meg med råd hadde jeg seriøst synest det var litt rart? En fin tanke altså, men likevel.. Hvorfor brev i stedet for å fortelle henne det muntlig nå om det skulle være noe tenker jeg? Det går nok så fint så skal du se:)

[Gjest Gjest]

Kom til å tenke på faren til Michael J. Fox's rollefigur i serien Family Ties.... rådene han ga da sønnen skulle flytte hjemmefra. Det var noe slikt:

Glem aldri hvem du er, eller hvor du kommer fra. Og aldri, aldri glem nøklene dine

[ViljaH]

Jeg har en datter som studerer i Australia på tredje året, hun reiste ned da hun var 20 år.

For å berolige meg selv mest, reiste jeg sammen med henne og tilbrakte de første 14 dagene der nede. Det var foreldremøte, jeg fikk hilse på noen av lærerne, klassekamerater og foreldre deres.

Wow. Mamma er med datteren på 20 på første skoledag, og på foreldremøte...!! Det høres helt merkelig ut for meg, som flyttet til byen da jeg var 16 for å gå på gymnas (uten at mamma var med første skoledag) og senere reiste til USA for å bo der et år da jeg var 19 - også der uten at mamma var med.

For meg høres det ut som at du seriøst trenger å slippe taket i datteren din, og stole på at du har oppdratt henne vel!

Det som er viktig er vel ting hun for lengst burde lært;

- være forsiktig med alkohol når hun ikke er i trygge omgivelser

- være forsiktig med fremmede/nye bekjentskaper - one night stands hadde jeg bestemt unngått i USA

- være forsiktig med å gå i halvmørke bakgater etter mørkets frembrudd

- er det mørkt ute så ta taxi hjem

Ellers er det en del regler som gjelder i andre land som vi ikke bryr oss så mye om i Norge, f.eks.

- når du er på et utested så aldri sett igjen drinken din mens du er på do f.eks. Hold den hele tiden så du vet noen ikke får puttet noe oppi den

- helst se på bartenderen når denne mikser drinken din så du vet det ikke er puttet noe oppi, eller drikk øl

- når du kjører bil i byen så ha bildørene låst til enhver tid. Hender folk prøver seg på tull når du står på rødt lys.

Kommer ikke på noe mer. Mye common sense egentlig, pluss man plukker opp mye i starten når man kommer dit av de lokale.

[Gjest Gjest]

Wow. Mamma er med datteren på 20 på første skoledag, og på foreldremøte...!! Det høres helt merkelig ut for meg, som flyttet til byen da jeg var 16 for å gå på gymnas (uten at mamma var med første skoledag) og senere reiste til USA for å bo der et år da jeg var 19 - også der uten at mamma var med.

For meg høres det ut som at du seriøst trenger å slippe taket i datteren din, og stole på at du har oppdratt henne vel!

Dette tenkte jeg også... Fikk nesten hakeslepp... Og jeg ville IKKE likt (selv med et nært forhold til mamma) at hun var med de første fjorten dagene, er jo da hun skal finne seg til rette, treffer nye mennesker og skal bli kjent på skolen. Og foreldremøte!? Jaja... Men jeg flyttet også hjemmefra for å gå på videregående da jeg var 15 1/2 og det mer enn nok at foreldrene mine kjørte flyttelasset og så dro sin vei samme dag.

Men til trådstarter, det viktigste er som det blir sagt at hun skal ta vare på seg selv og at hun kan ringe dere uansett hva det er - postitiv eller negativt - og når hun vil:) Hun er da tross alt voksen, og vil sikkert ha et supert opphold i utlandet!

[asterix]

Jeg har en datter som studerer i Australia på tredje året, hun reiste ned da hun var 20 år.

For å berolige meg selv mest, reiste jeg sammen med henne og tilbrakte de første 14 dagene der nede. Det var foreldremøte, jeg fikk hilse på noen av lærerne, klassekamerater og foreldre deres. Jeg fikk se leiligheten hennes og treffe de hun skulle bo sammen med. Fikk sett universitetet og området rundt.

Dette gav meg "ro i sjela", og jeg visste at hun var i "trygge" hender.... (trygt er jo relativt, jeg vet at hun vet at det mor IKKE vet har hun ikke vondt av.....)

...

Sorry, men hadde moren min gjort noe sånt tror jeg at hadde vurdert meget sterk å skyte dama. Om man ikke kan dra alene til utlandet når man er 20 år, når kan man det da?

Jeg dro selv til Thailand som utvekslingsstudent i et år da jeg var 17 år, og eldstesønnen min på 17 år bor for tiden alene på hybel og går andreåret på videregående på Island.

Har stor tro på å la ungdom prøve vingene og teste ut flygedyktigheten på egen hånd før de skal i gang med selve livet(partner, barn osv).

[L@dy]

Hadde mamma skrevet et brev til meg med råd hadde jeg seriøst synest det var litt rart? En fin tanke altså, men likevel.. Hvorfor brev i stedet for å fortelle henne det muntlig nå om det skulle være noe tenker jeg? Det går nok så fint så skal du se:)

Hehhe....ja, jeg er helt enig.

[Gjest gninnot]

Jeg synes et slikt brev hørtes ut som en fantastisk ide og skulle ønske min egen mor hadde kommet på den ideen (selv om jeg bare flyttet en times kjøretur vekk).

Om jeg hadde vært mor ville jeg nok skrevet noen oppmuntrende ord i forhold til studiene de periodene hun mister motivasjonen. Som datter ville jeg satt svært pris på å lese noen felles minner fra barndommen. Det er ikke akkurat et tips eller råd til henne, men ville selv likt å lese det. Ellers må du nesten føle selv på hva det er du føler du ikke har fått "lært" henne i løpet av åra hun har bodd hjemme.

[Gjest Gjest]

- være forsiktig med fremmede/nye bekjentskaper - one night stands hadde jeg bestemt unngått i USA

Er det bedre å ha det i Norge?

[Gjest Gjest]

Dette tenkte jeg også... Fikk nesten hakeslepp... Og jeg ville IKKE likt (selv med et nært forhold til mamma) at hun var med de første fjorten dagene, er jo da hun skal finne seg til rette, treffer nye mennesker og skal bli kjent på skolen. Og foreldremøte!?

Jojo, men med 40 000 studenter kun på det ene universitetet, traff jeg rundt 100 foreldre til de som hadde studenter i min datters klasse®, foreldrene kom fra hele Australia, flere fra Asia og også fra USA. Så jeg var ikke den eneste, for å si det sånn....

[Gjest Naria]

Jojo, men med 40 000 studenter kun på det ene universitetet, traff jeg rundt 100 foreldre til de som hadde studenter i min datters klasse®, foreldrene kom fra hele Australia, flere fra Asia og også fra USA. Så jeg var ikke den eneste, for å si det sånn....

Arangerer virkelig universiteter foreledremøte? Høres unektelig veldig spesielt ut.

[Gjest Gjest]

Hei,

Min datter på 19 år skal reise til utlandet for å studere. Som mor har jeg det kjempe vondt å sende henne alene. Det er første gang for oss begge.

Jeg stoler mye på henne, og vet at hun er rolig, og fornuftig, men samtidig er bekymret. Mange tanker som slår hodet mitt.

Jeg har tenkt å skrive et brev til henne som hun kan ta med seg der hvor jeg kommer med råd fra mor til datter, og trenger dermed hjelp til å få med alt som er viktig.

Hvilke råd ville dere søm mødre ha gitt deres døtre i en sånn situasjon?

Takker alle som kommer med tips.

Ikke gjør som meg,men gjør som jeg sier

[Fortunatus]

fikk fra pappa da jeg dro på ferie..

"ikke drikk av deg føttene, du er i et nytt land.."

Tror heller på litt jevnlig kontakt. Få deg e-mail og send en mail eller flere i uken. Gi henne et digitalkamera så kan hun ta bilder og sende hjem så får dere holdt kontakten.

[Gjest Gjest]

Arangerer virkelig universiteter foreledremøte? Høres unektelig veldig spesielt ut.

Ok, kall det for informasjonsmøte da.... Fikk til og med lunch der

(men så betaler de utenlandske studentene "flust" med skolepenger der årlig, kanskje derfor vi foresatte ble godt mottatt...)

Planlegger å dra tilbake på graduation også, og det er etter sterkt ønske fra studenten, som vil ha oss sammen med seg i en sådan stund...

[ViljaH]

Ok, kall det for informasjonsmøte da.... Fikk til og med lunch der

(men så betaler de utenlandske studentene "flust" med skolepenger der årlig, kanskje derfor vi foresatte ble godt mottatt...)

Planlegger å dra tilbake på graduation også, og det er etter sterkt ønske fra studenten, som vil ha oss sammen med seg i en sådan stund...

Graduation kan jo være koselig å være med på, og også ganske vanlig at foreldre kommer på.

Kunne du bare for å berolige meg love at du ikke blir med henne på jobbintervjuer, eller ringer potensielle arbeidsgivere i etterkant av jobbintervjuer for å "fylle ut detaljer"..?