Samboers datter slår og sparker meg

[Gjest Gjest]

Min samboer har tre barn fra tidligere forhold, barnas mor er død. Overgangen fra vi ble sammen, til jeg ble kjent med barna og til vi flyttet sammen har gått veldig bra stort sett. Barna var ganske tillitsfulle etter få treff. Den yngste som nå er sju var den første som kom og ga meg en klem, og viste glede over å se meg når jeg kom. Men jeg tror det var tredje gangen jeg traff barna, da var hun fem, hun satt på fanget og rett ut av blå slo hun meg med knyttneven i tinningen. Jeg klarer ikke bli sint på barn, så jeg sa bare at hun ikke måtte gjøre slik, da det gjør veldig vondt. Hun har fortsatt med dette, vi sitter og aner fred og ingen fare og plutselig har jeg fått meg en knyttneve i trynet eller et spark i leggen eller magen. Men bortsett fra den første gangen er det bare når faren er der at hun gjør det. Siden jeg er litt tafatt med å "irettesette" er det han som snakker til henne og evt sender henne til rommet eller tar fra henne et privilegium. Men det løser jo åpenbart ingenting.Blir hun faktisk sur på meg, bruker hun ikke vold, da nøyer hun seg med å kalle meg dum (og det kan vi helt fint leve med )

Hva vil hun med dette? Jeg har alltid trodd at barn som gjør slikt har et oppmerksomhetsbehov, men hun får jo masse oppmerksomhet, vi er nøye med å gi dem alle mest mulig positiv oppmerksomhet. Det er nettopp når hun sitter på fanget mitt og koser hun får slike plutselige innfall. Og hvorfor bare når faren er der, når det er da slåing og sparkingen virkelig får konsekvenser? Hadde hun savnet affære fra meg hadde hun vel gjort uten farens tilstedeværelse også?

[stjernekyss]

Det første jeg tenker er at hun trenger at du og far irettesetter henne. Hun trenger rammer og grenser. Det er betryggende.

Kanskje det er et uttrykk for at hun savner mor? Kanskje hun føler seg illojal ved å like deg?

Har du forsøkt å spørre henne? Ikke på en dømmende, men på en undrende måte?

[Gjest Gjest]

Det første jeg tenker er at hun trenger at du og far irettesetter henne. Hun trenger rammer og grenser. Det er betryggende.

Kanskje det er et uttrykk for at hun savner mor? Kanskje hun føler seg illojal ved å like deg?

Har du forsøkt å spørre henne? Ikke på en dømmende, men på en undrende måte?

Ja, jeg har spurt rolig hvorfor hun gjør slik. Da ser hun forbi meg og smiler ertende og sier "fordi du er dum". Får ikke noe mer ut av henne enn det. Vi snakker mye om moren deres, eller de snakker og jeg hører (jeg kjente henne jo ikke), og bilder av henne henger på rommene deres og ellers i huset. Vi har hele tiden vært klare på at det er helt i orden og savne, tenke på og snakke om mammaen deres, og at jeg ikke er der for å ta plassen hennes.

[Gjest Nutte]

Ser for meg en liten jente som savner mammaen sin. Hun er så gammel at hun forstår at mamma er borte. Du er en "bekreftelse" på at mamma er borte, derfor tar hun det ut på deg. Jeg ser for meg at hun er veldig glad i deg og at du er en morsfigur for henne, men hun kan nok få tanker i "kosestunder" at du ikke er mamma og at hun i slike situasjoner muligens føler sinne.

Tror ikke dette handler om å få oppmerksomhet, men en sorg hun har behov for å få utløp for.

Det er flott at dere snakker mye om mammaen deres, men død er et vanskelig begrep for alle mennesker, og særlig for et lite barn.

Uansett, så ønsker jeg dere lykke til.

[Gjest Esbo]

Hørtes ut som en vanskelig situasjon..

Det første som slo meg var at hun kanskje fikk dårlig samvittighet overfor moren når hun sitter i fanget ditt og koser.. Jeg vet ikke..

Håper det løser seg for dere da!

[La Guapa]

Det går seg til over tid- garantert!

Du høres ut som om du blir en flott stemor for barna!

Jeg føyer med til innleggene over om at jenta nok føler dårlig samvittighet og sinne over at mamma er borte...og at hun trenger at du setter grenser for henne.

Min datter mistet nettopp onkelen sin- min sorg gjorde henne usikker og hun reagerte med sinne. Hun er snart fem.

Det er ikke så lett å forholde seg til død og sorg for noen- særlig ikke barn.

Mamma er jo selv klippen i livet deres i mange , mange år.

Lykke til. Du er flink synes jeg

[Elle Melle]

Hvis det er dine grenser hun tester ut, hjelper det vel kanskje ikke at det er faren som irettesetter?

Hva med om dere forsøker å gjøre det slik at det er den hun gjør noe mot som "tar saken"? Det virker mer konsekvent på en måte.

Du høres fornuftig og oppegående ut, og klarer sikkert å få formidlet at du er glad i henne uansett hva hun finner på, men at det over hodet ikke er greit at hun gjør vondt mot deg med vilje.

[Gjest Gjest]

Hun tester deg naturlig nok. Det er aldri lov å bruke vold uansett, her må du være tydelig, streng og konsekvent. Gjør du det vil hun aldri mer prøve seg.

[Gjest Gjest]

Spør henne om hvordan hun ville følt det om du gjorde det samme mot henne. Prøv å forklar henne hvorfor man ikke slår andre, barn forstår mer enn vi tror.

[Gjest Gjest]

Når jenta slår deg, skal ikke far vende oppmerksomheten sin mot henne, men mot deg. Vise deg omsorg, spørre om det var vondt, sette seg i sofaen med deg og holde rundt deg, eller lignende. Ikke gi oppmerksomheten til henne. Da oppnår hun det motsatte av det hun vil, og det vil ikke lenger være en attraktiv måte å påvirke omgivelsene og far på.