Å sørge over dyr

[g9al]

Hei hei alle sammen!

Nå er det en stund siden sist jeg skrev, og kattene mine er fortsatt ikke kommet tilbake (marvin og mona som forsvant 8.des).

Jeg leter fortsatt, men sørger så forferdelig, skal jeg bare annta at de er døde, eller hva er det best å forholde seg til?

Det går ikke en dag uten at jeg tar en stor runde rundt tomta vår, får å se etter tegn eller spor. Å alle dager er så forferdelig sørgmodige å gråe..

Mange kommer bort til meg å sier: "men kjære deg, dete er jo bare katter, skaff deg nye!" Stor trøst det liksom.. Nei..

Så nå må jeg spørre dere, er det normalt å sørge så gruelig over dyr?

Hvordan kommer man over tapet på letteste måte når en ikke har noen konkrete svar på hva som har hendt dem?

På forhånd takk.. Cecilie

[Gjest Katteeier]

Hei hei alle sammen!

Nå er det en stund siden sist jeg skrev, og kattene mine er fortsatt ikke kommet tilbake (marvin og mona som forsvant 8.des).

Jeg leter fortsatt, men sørger så forferdelig, skal jeg bare annta at de er døde, eller hva er det best å forholde seg til?

Det går ikke en dag uten at jeg tar en stor runde rundt tomta vår, får å se etter tegn eller spor. Å alle dager er så forferdelig sørgmodige å gråe..

Mange kommer bort til meg å sier: "men kjære deg, dete er jo bare katter, skaff deg nye!" Stor trøst det liksom.. Nei..

Så nå må jeg spørre dere, er det normalt å sørge så gruelig over dyr? Hvordan kommer man over tapet på letteste måte når en ikke har noen konkrete svar på hva som har hendt dem?

På forhånd takk.. Cecilie

Ja.For et menneske som virkelig bryr seg om dyra sine så er det helt normalt å sørge slik. Folk av typen "Kjære deg, det er jo bare katter, skaff deg nye" er ikke ekte dyrevenner. Forstår egentlig ikke hvorfor de anskaffer seg dyr når de likevel betyr så lite for dem.

Hørte en psykolog uttalte en gang at det kunne være vel så vanskelig å miste et dyr som et menneske. Et dyr har man nemlig bare gode følelser knyttet til. De sier aldri slemme ting, krangler aldri med oss og sårer oss aldri. De er bare gode. Med mennesker er alt som regel mye mer komplekst. Selv om man er glad i en person kan man ofte ha blandede følelser knyttet til personen fordi man kan ha blitt såret av han/henne, selv om man er veldig glad i dem.

Det var trist å lese at kattene ikke er kommet til rette. Det er jo ikke sikkert de er døde. Kanskje de bare har gått veldig langt bort,og blitt tatt vare på av andre? Har du sjekket hos Dyrebeskyttelsen? Det finnes jo også desverre naboer som kjører katter langt bort fra nabolaget og slipper dem løs.

Jeg har ikke så mange gode råd og komme med,men føler virkelig med deg.

[la Flaca]

Jeg ville begynt å lete etter en ny pus, for å få noe positivt å tenke på. Skjønner godt hvordan du har det. Og hva slags dyr det er snakk om har heller ikke betydning i forhold til hvordan man sørger. (Tenker på "bare katter, skaff deg nye" uttalelsen) Mistet kaninen min for noen år siden jeg. En svart liten sak som jeg hadde et veldig spesielt forhold til. Hun ble tatt av reven. Har aldri vært så fortvilt noen gang, aldri hatt så fysisk vondt i hjertet. Selv om jeg har mistet andre dyr som liksom er mer anerkjente kjæledyr.

[Veronica88]

Jeg måtte flytte fra mine elskede undulater for å starte et bedre liv (les: stikke av hjemmefra, ønskesituasjonen var jo så klart å ta dem med!).

Jeg savner dem ennå. Men for meg ble det enklere å si "de er nå døde for meg", for jeg visste jeg ikke vil se dem igjen. Enklere å sørge over noe som er dødt, begravet, ikke kommer tilbake, enn noe man ikke vet om man får se igjen, synes nå jeg.

Anta at kattene dine er døde. Katter kommer stort sett tilbake, det vet du vel innerst inne også? Dessverre...

Og de som sier "kjøp deg ny", ville jeg sagt til "greit da skal jeg si det når bestemora/mora di dør, at du kan jo bare skaffe deg en ny". Dyr er like nære familiemedlemmer og venner!!

Om du føler du letter kan glemme de gamle pusene dine, ved å skaffe en ny, så gjør det. Hvis du trenger en pause, ta det.

Jeg har hatt mange undulater. Jeg mistet en gammel og nær liten venn en sommer mormor passa ham, og hun syntes det var så grusomt at hun kjøpte et nytt par til meg.

Jeg ville jo ikke ha de teite dumme fuglene! De dør vel bare de og.. orker ikke å miste flere (dette var da fugl nr 3 som døde, og han jeg hadde hatt lengst). Men de var jo igrunn litt søte da.. Kunne jo ikke si nei heller..

Hunnen døde etter kort tid, DET var vondt. Nå hadde jeg liksom godtatt dem likevel. Så jeg og hannen ble gode venner, jeg hadde mye tid etter skolen til ham og vi pratet og satt og så tv sammen (han sang med!), masse sånn. Han ble vill og gal når jeg kom hjem, hurra nå er hun her!, liksom..

Jeg syntes synd på ham som var alene, så han fikk ei dame til da etter 3 år eller noe sånt?. De ble venner, og da var han ihvertfall ikke alene da jeg stakk...

Var vondt å få vite at han hadde dødd i fjor sommer. Men for meg var han jo død uansett... :'( Savner fugl..

Så om det å erstatte dem er greia for deg, gjør det!

[Gjest Gjest_Issy_*]

Det er voooondt... Nesten fælt å si det, men jeg har grått mer over disse to pusekattene mine, elskede venner, som jeg måtte gi bort enn over familiemedlemmer.

Kattene har jeg savnet siden juni, og det å gå fra nye eier, og høre katten mjaue etter meg er det værste... noen ganger ligger jeg våken og får ikke sove, og tenker på det, innbiller meg at de sover oppå meg som de alltid gjorde, gråter en skvett.

Drømmer om dem, og de er så livaktige, og det handler om at de er sammen med meg og at jeg kan få dem tilbake men det kan jeg ikke.

Samboer vil ha katt i vår, og selv om jeg har tenkt "Jeg skal ikke ha noen katt som skal ta over plassen til dem" , så klarer jeg ikke å leve uten å ha dem rundt meg.

//trist.

[g9al]

Takk alle sammen for gode svar og råd, har allerede hjulpet ei katte jente ser dere, jeg henta henne på dyreklinikken og redda henne fra å bli avlivd (så noe godt har jeg jo fått utreda til tross..)

Hun er så snill og forståelsesfull, det er akkurat som om hu vet hva som foregår i hodet mitt (spoky tanke egentli) men godt også, hun har trøstet meg masse:P

Det er nesten så jeg ser på det å være glad i dyr såm en forbannelse, for det gjør så vondt når de går bort, de lever jo som regel mye kortere enn oss mennesker å må derfor gi slipp på dem en etter en.. Huff..

Å hvordan får folk seg til å si noe sånt egentlig? "skaff deg nye"?

De må jo være helt uten følelser og forståelse, ikke minst samvittighet!!

[Satyrica]

Så fyktelig trist at kattene dine ikke har kommet hjem Jeg føler masse med deg kan fortelle deg at å sørge over dyrene sine er like vanlig som å sørge over et hvert annet familiemedlem. Mange, meg inkludert, har det litt sånn at dyrene er barna deres og når et kjæledyr da enten forsvinner eller dør av en eller annen grunn er det helt grusomt. Jeg har hatt det sånn siden jeg var liten og det blir ikke enklere med årene heller.

Når vi måtte avlive familiens golden for fire år siden hadde alle familiens kjæledyr funnet seg en grav og huset var tomt og verden stoppet opp. Det ble så stille og enda idag blir jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Et par dager etter dro jeg og min mor for å se på kattunger, det var ikke bestemt at vi skulle ta med oss en hjem,men vi var begge skjønt enige i at vi trengte noe annet enn sorgen å fokusere på. Det endte opp med at en liten pus (avataren min) ble med oss hjem og hadde vi ikke hatt henne oppi sorg-fasen vet jeg jammen ikke hva jeg hadde gjort. Så selv om jeg i utgangspunktet er veldig for å gi seg selv tid til å sørge før man skaffer seg et nytt kjæledyr, vet jeg at det hjelper veldig med en distraksjon eller noe annet å fokusere på, som i mitt tilfelle var noe så fantastisk som lille Felicia.

Endret 21. februar 2009 av Satyrica

[Gjest Gjest_aloha_*]

Det er en naturlig og sunn reaksjon du viser når du sørger,og det viser at du brydde deg kattene dine masse(skulle ønske alle dyreeiere var som deg)

Da jeg mistet min første hund,lå jeg i senga og gråt i 3 dager etterpå,og det gikk veldig lang tid før jeg i det hele tatt klarte snakke om ham uten å begynne å grine. Jeg savnet han fælt og tenkte "tenk viss ditt og datt". Nå kan jeg se på bilene og smile og huska all moroa vi hadde

Smerten går over,men det er en prosess man må igjennom,som når man mister et menneske,med di ulike faser. Det er nok ekstra vanskelig når man ikke vet hva som har skjedd med ens kjæledyr som deg.

Klem

[Gjest StockDama]

Det gjorde akkurat like vondt når dyrene dør. Uansett om det var en liten hamster, en hund...jeg blir til og med trist hvis en akvariefisk dør.

Er ikke "bare" å skaffe seg en ny, mennesker med empati skjønner såpass.....

[Gjest]

Jeg må helt oppriktig si at jeg gråt mer når marsvina mine døde (halvt år mellom hver ca) enn når bestemor døde.

[Aurora M.]

Kjære deg!

Det er helt normalt å sørge like dypt over tapet av et dyr som over tapet av et menneske. De som sier noe annet, har ikke hatt den nære relasjonen til et dyr som det mange av oss har opplevd, og de forstår det derfor ikke.

Jeg kunne ha skrevet en lang historie om dette, og kanskje vil jeg gjøre det en gang, men ikke her og nå. Kort kan jeg fortelle at jeg som ganske ung fikk en katt som skulle komme til å bety ufattelig mye for meg.

Ikke lenge etter mistet jeg begge foreldrene mine på en tragisk måte, og jeg tør våge å påstå at om jeg ikke hadde hatt den kjære snille katten min da, så vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Noen år senere døde også kjæresten min fra meg, og igjen var pus der med sin trøst og ubetingede kjærlighet.

Vi utviklet etterhvert et helt unikt bånd oss imellom. Jeg har tusenvis av eksempler, men skal bare nevne et lite: Jeg kunne f.eks sitte ved kjøkkenbordet og lese en bok en helt vanlig dag, og alt var ok. Pus var ute og langt utenfor "rekkevidde". Så kom følelsen av sorg og savn plutselig og fullstendig uventet over meg. Sekundet etter kom pus løpende og pesende inn i full fart, hoppet opp på kjøkkenbordet, la poten sin oppå armen min, og så meg i øynene med en uendelighet av varme.

Dette skjedde ikke en gang, men hver gang! Han hadde en varhet for mine følelser som var helt unik, og alle som såg oss sammen var forbauset over denne katten. Som en venninne sa "Sannelig Aurora, tror jeg du har fått deg en engel i pels!"

15 år gammel ble pus syk. Han fikk en stoffskiftesykdom. Men siden han viste slik et livsmot fremdeles, valgte jeg å behandle han med medisiner og jevnlig oppfølging hos veterinær. Det gikk imidlertid nedover med han, og et års tid senere begynte jeg for alvor å tenke tanken på å la han få slippe.

Men så ble jeg selv plutselig alvorlig syk. Så syk og med så store smerter at jeg rett og slett ikke evnet å tenke klart og ta innover meg pus sin lidelse..

Jeg ringte imidlertid veterinæren midt oppi det hele og ba henne komme å vurdere om pus burde avlives. Hun mente vi kunne se det an litt til. Men dette var ikke hans faste veterinær, og jeg ser helt klart i ettertid at hun gjorde en feilvurdering. Han var allerede så syk at han burde fått slippe der og da. Så ble jeg selv enda sykere, og enda mindre i stand til å "se" stakkars pus..

Det endte derfor med at han led for mye og for lenge på slutten stakkar, og akkurat DET er min store sorg.

Da jeg endelig maktet å "se" han klart, var det som han ba om å få slippe. Han lå der bare.. det surklet når han pustet fordi lungene var fylt med vann (hjertesvikt), og han kunne ikke legge seg ned på siden for da fikk han ikke puste.. Jeg sa: "Nå skal du få slippe kjære venn." Han så meg i øynene før han sukket dypt og la seg ned på siden. Når veterinæren endelig kom, så sovnet han sekunder etter hun satte den første sprøyta. Han hadde vært så nær, og innen få timer ville han ha dratt av seg selv..

Det er umulig å beskrive hvilket tap jeg opplevde. Det var som å miste en del av seg selv. Han, som hadde vært der hos meg igjennom alt, var nå borte for alltid. Det var som å miste "det siste" på en måte..

Det verste var likevel skyldfølelsen over å ikke ha latt han få slippe før. I 17 år hadde han fulgt meg i tykt og tynt, og trøstet meg i min smerte. Og når så hans lidelse kom, så skulle jeg være "blind" for den. Det hjelper ikke at alle sier at han har hatt så godt et liv hos meg, og at jeg gjorde mitt beste også på slutten, og at jeg ikke kan klandre meg selv for at jeg ble så syk.

17 fine år, og det jeg husker best er de lidende øynene den siste dagen, som så lenge hadde bedt om min oppmerksomhet. Jeg drømte om han hver eneste natt i tiden som fulgte. Drømte at veterinæren kom kjørende med han, fordi det hadde vist seg at han ikke var død likevel.. Jeg var så lykkelig, helt til jeg våknet og sannheten kom sigende inn igjen..

Jeg har hatt flere katter etter dette. Jeg har ei lita frøken som ligger på fanget mitt nå mens jeg skriver. Ufattelig snill, kjælen og tillitsfull er hun, og jeg er glad i henne.

Men min gamle, kloke og trofaste venn sin plass kan ingen andre ta. Og jeg kan enda savne en varm kattepote på armen min og 2 uendelig kloke øyne som ser inn i mine når jeg sitter og føler noe som ingen andre kan se..

[Gjest Gjest_Issy_*]

Trist men samtidig god lesning. Er så glad for at det finnes mennesker som er så glad i disse dyrene.

Uskyldige skapninger som ikke gjør en flue fortred, som bare er til, og som holder oss med selskap, gjennom godt og vondt.

Kan huske flere ganger, jeg har dratt hjem fra fester og byen fordi jeg hadde lyst til å hjem til de små vennene mine. hvordan jeg gledet meg til å se dem etter jobb, og hvis jeg hadde vært borte hjemme! Glede meg til å sove, for da lå de på meg og ved siden av meg, våkne med en katt som sov på hånden min.....

[Gjest Gjest]

jeg gråter mer etter tapet av marsvinet og kaninen min enn etter en av foreldrene min gikk bort, sykt men sant.. i morgen natt er det en uke siden min kjære kanin forlot meg.. elsker dem... savner!!!!

[Gjest Gjest]

En gang hadde jeg nach hos meg, og da var det to stykker som satt og koste med katten min som er blitt ganske gammel. Så snakket den ene om at han nettopp hadde mistet hunden sin, da sa den andre "Oj. Hunder må det jo være verre å miste"! Og dette sa personen MENS katten min satt på fanget hans!!! Fy søren for en ekkel ting å si, kk vondt av å se katte min stt der og koste seg og alt. Jeg fant en fort grunn til å ta katten på mitt eget fang etterpå!

[Satyrica]

En gang hadde jeg nach hos meg, og da var det to stykker som satt og koste med katten min som er blitt ganske gammel. Så snakket den ene om at han nettopp hadde mistet hunden sin, da sa den andre "Oj. Hunder må det jo være verre å miste"! Og dette sa personen MENS katten min satt på fanget hans!!! Fy søren for en ekkel ting å si, kk vondt av å se katte min stt der og koste seg og alt. Jeg fant en fort grunn til å ta katten på mitt eget fang etterpå!

At de kan våge å si noe sånt, også mens katten sitter på fanget deres! Det har vel ingetning å si hva slags dyr det er, det er et levende, fantastisk vesen,med en egen personlighet som er uerstattlelig som forlater en ,for aldri å komme tilbake. Er man glad i dyrene sine, kan det godt være alt fra en mus til en elefant, det er like trist uansett, ihvertfall i mitt liv. Jeg kan ikke skjønne hvorfor å miste en katt skal være midre trist enn å miste en hund?

[mjau-mjau]

Huff, her var det mye trist lesing. Men det er også godt å vite at det finnes flere der ute som er oppriktige dyrevenner.

Jeg har vokst opp på gård og dermed også med utallige dyr. Katter, hunder, kuer, sauer, geiter, griser og det som måtte være. Og uansett hvilket dyr det måtte være som døde så gren jeg like mye.

Dyr er et likeverdig familiemedlem på alle måter. Tanken på å vokse opp uten dyr er etter min mening utenkelig.

Selv om kattene dine nå har vært borte et par måneders tid så er jo ikke alt håp ute, mamma har en katt som er ute og borte så og si hele sommeren, fra juni til september. Men til gjengjeld så er hun inne og hjemme hele vinteren da. Det er utrolig hvordan de klarer seg på egenhånd og hvor flinke de er til å finne veien hjem. Så ikke gi opp alt håp enda!!

[Gjest *Ulla*]

Jeg forstår godt at du sørger over pusene dine som er borte. Jeg har selv mistet to, for henholdsvis to og snarte ett år siden, og jeg tenker fortsatt på begge. Jeg gråt mye den første tiden, og var lenge trist. Vi fikk nye puser relativt kort tid etterpå, jeg måtte det for å komme meg videre. Det hjalp å få noe nytt å tenke på, men jeg sørget fortsatt, og vil aldri glemme de to jeg mistet. Spesielt er det vanskelig når du ikke vet hva som har skjedd med dem, håper jo at de skal komme tilbake. Sorgen blir vanskeligere da.

Jeg fikk høre mange ganger "men det er jo bare katter!", til alle dem som sa dette forklarte jeg rolig og inngående at for meg er ikke det bare, og jeg var veldig glad i dem, for noen er det faktisk like ille som å miste et menneske som står deg nært. "Nei det kan det jo ikke være" fikk jeg til et noe spakt svar, men jeg insisterer på dette, og etter det sier de ikke så mye mer.

[Lull]

Huff, jeg føler med deg! Håper virkelig de kommer tilbake og at alt er bra med dem:)

Det er alltid uendelig trist når dyr dør, uansett hva slags dyr det er! Det er ikke størrelsen, rasen, prisen ++ det kommer an på. De er bestevennene våre og selvfølgelig blir vi lei oss når noe skjer med dem. Som det ble nevnt tidligere i tråden, at man forbinder bare gode ting med dyra, de er alltid snille og gode.

For to år siden(hm.det er faktisk det nå ja..) mistet jeg hesten min. Det er forsatt vondt og sårt, og føles ikke som om det er så lenge siden. Han var i dårlig form og vi dro et stykke for å ta alle mulige prøver. Jeg visste jo at noe var galt, men ikke så ille. Jeg valgte å avlive han for at han ikke skulle lide, og det er den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt i hele livet.. Nettopp det at dyr ikke kan snakke er så vanskelig. Jeg har plaget meg selv mye i ettertid om det jeg gjorde var det rette. Han kunne liksom ikke si hva han ville.. Vi har ansvar for våre dyrs velferd, og det er ikke bare lett..

Jeg fikk lov til å begrave den dyrebare hesten min på jordet hvor han pleide å gå på, og det er jeg så takknemlig for, nå har jeg et sted å gå til når det blir for mye. Jeg husker så godt når han hadde fått sprøyten, jeg vet ikke om det var anger jeg følte, men jeg hadde så lyst til å vekke han til live igjen, eller bli med han. Jeg kunne ikke tenke tanken på at han skulle være uten meg, og at jeg skulle være uten han.. Han var den aller beste vennen min og jeg var helt ødelagt etterpå. Jeg ble sykemeldt for legen mente jeg var i sjokk, og respons fra arbeidsgiver og andre var ikke mye støttende.. "Det var jo bare en hest", "Når skal du få en ny en", "Er du sykemeldt?!? Pga en hest?"

Folk sier så mye rart.. De kan jo ikke tenke før de snakker..

Man glemmer aldri dyrene sine, de får en helt spesiell plass i hjertene våre..

Godt å lese her at det finnes EKTE dyrevenner:)

Jeg holdt på denne tiden på å trene en annen hest, og jeg klarte ikke å fortsette. En dag, ca 8 måneder senere, klarte jeg å dra til stallen igjen Det var så godt å være der, kjenne luktene, høre lydene, holde rundt hesten. Men samtidig var det trist og litt skremmende. Jeg fikk dårlig samvittighet. Jeg sier ofte til meg selv(eller hesten min?) at ingen kan erstatte deg, jeg har ikke glemt deg..

Det kan hjelpe å ha noe annet å tenke på, hvis du føler du er klar for det, gjør det! Men du bestemmer helt selv:)

Jeg håper pusene dine kommer tilbake, men om ikke de gjør det så håper jeg du tar vare på deg selv:) Ikke bry deg om sårende kommentarer fra andre, det sier mer om dem!

(Oi, dette ble langt..)