Jeg synes han er for røff med kattene

[Gjest Gjest_Trine_*]

Vi er midlertidlig hjem for to katter vi tok over etter onkelen min døde.

Jeg har hatt mange kjæledyr før og mener da selv at jeg behandler dem med respekt. Mannen min derimot mener at kattene ikke har sjel og handler kun etter instinkt og dermed ikke han bli redde om han bare "leker med dem". Jeg reagerer på blant annet dette:

Han skremmer dem. Gjerne ved å late som om han slår(men stopper før han treffer dem), jager dem rundt i huset, tar taki dem uten forvarsel når de sover.

Han tar dem opp hele tiden selv om de er opptatt med noe annet(soving,ser utav vinduet,koser med hverandre,ligger oppå meg og koser seg).

Han løfter dem høyt i været, til de begynner å mjaue(han synes det er søtt), han holder dem opp ned i noen sekunder "fordi de ser morsomme ut", kan kaste dem litt opp i luften etc.

Når han koser med dem er det aldri på deres premisser, han holder dem slik at de ikke kan komme seg løs om han ikke slipper.

Jeg må presisere at han aldri har skadet kattene,han er veldig glade i dem og bryr seg masse. Men i mine øyne går han for langt. Han ble sur på meg her en dag fordi jeg ikke ville la broren hans ta med seg en av kattene som en luregave i et fødselsdagsselskap og mente jeg måtte si det siden han hadde sagt ja.

Blir så lei, han har aldri hatt kjæledyr så han skjønner det vel bare ikke. Nå ble han forbanna og dro (skal sies at han har hatt det tøft i det siste,med bestemor som nylig fikk kreft,eksamen og økonomiske problemer), og jeg orker ikke åpne kjeften min mer fordi han bare blir sinna. Han mener kattene tåler det, og han kan ha rett, de virker veldig glade i ham,maler og koser.

Er det jeg som overreagerer, og hvis nei, hvordan får jeg ham til å forstå? Har prøvd å være lærende,oppmuntrende,sur,sint,ja, alt.

[Gjest Miley]

Hver gang han holder på med noe, ta tak i han, snu han opp ned mens du sier han er søt. Vekk ham når han sover, mens du kiler han på magen. Når han spiser hopper du på ham og sier du vil leke. Når han skal på jobb, ta bilnøklene, si han ikke får dem tilbake før han leter.

Protesterer han på denne behandlingen, kast ham opp i luften. Prøver han da å stikke av, hold ham fast.

Endret 9. februar 2009 av Miley

[Sekretæren]

Syns ikke du overreagerer i det hele tatt. Hadde jeg sett noen gjøre noe slikt med dyr, hadde jeg blitt rasende. Jeg vet ikke hva du skal gjøre for å få ham til å forstå det. Jeg tror jeg ikke hadde klart å være rolig i en slik situasjon, men kanskje det er nettopp en rolig prat som må til. Kjeft idét han gjør handlingene bare trigger forsvarsposisjonen hans. Sett deg ned med ham på et tidspunkt hvor stemninga er god, og prøv og forklar hvordan dyr oppfatter våre handlinger. Og at de hvertfall ikke forstår en spøk. (Min kjære har en bror som var av den oppfatning av at hunden vår tålte ironi... idiot)

Det er det eneste jeg kan si nå. Og fortsett med å forsvar kattene, hjelper det ikke, få de vekk fra ham. Ser at dere er et midlertidig hjem, men omplasseringen bør så godt det lar seg gjøre, fremskyndes om han ikke forstår hva han egentlig gjør.

[Fantomina]

.

Endret 29. oktober 2015 av Fantomina

[Gjest ts_Trine]

Men det største problemet er at han nekter for at han har gjort det. "Men jeg lot jo ham gå ned". Da har katta klort seg fast i ham og forsøker å klatre ned stakkar.

Han nekter for alt, jeg spurte om han ville jeg skulle loggføre det, da ble han sur. Nå sitter jeg i sofaen med begge kattene inntil bena mine, og de hoppet opp av egen fri vilje. De gjør aldri det til ham og den ene katten løper med en gang min mann nærmer seg han, men det sære er at den samme katten gauler om mannen min er borte. Sykt forhold.

Snakka med ham i telefonen, "jeg er ikke sur, det er DU som er sur!" var det han sa. Jeg sier jeg får vondt inni meg når jeg ser det og han "ser hva?".

Han nekter for at han gjør det han gjør, og jeg er helt i villrede. Vi er begge 26 år gamle.

[Gjest Gjest]

Det er tydelig at han ikke er vant med katter.

Man skal behandle alle dyr med respekt.

Har de ikke sjel? Den var rar. Sjel eller ikke - de kan bli redde, sinte osv. Selv om vi er sterkere enn dem, gir det oss ikke rett til å teste ut grensene.

Dette er egentlig noe man skal lære allerede som barn!

Greit nok at han er inne i en tøff periode, men han er vel stor nok til å kunne vise hensyn til andre - både dyr og mennesker.

Ønsker deg lykke til med "oppdragelse" av din kjære

[Gjest baardsen]

Second that!

Jeg tror heller ikke at dyr har sjel (ikke mennesker heller for den saks skyld), men det kunne aldri falle meg inn å oppføre meg sånn mot noen dyr! Ikke engang ekle edderkopper eller tusenbein...

Å sette likhetstegn mellom ham og dyrene og behandle dem likt høres tåpelig ut. Du svarer ikke på premisset hans som er at mennesker og dyr oppfatter ting anderledes.

Jeg synes du burde la han forstå at du mener alvor når du mener at han behandler kattene dårlig, det virker for meg som at han ikke tar din bekymring alvorlig.

Og til sist, jeg er enig i at man ikke skal behandle dyr og mennesker likt, men jeg synes endel av det du beskriver rett og slett er dyreplageri og det er galt

[Gjest *Mim*]

Det er helt klart over streken, og jeg er ikke en veldig dyrekjær person engang. Det går an å ha litt empati og respekt - selv for katter.[

quote name='Junimarie' date='09.02.2009 (14:53) ' post='6548853']

Second that!

Jeg tror heller ikke at dyr har sjel (ikke mennesker heller for den saks skyld), men det kunne aldri falle meg inn å oppføre meg sånn mot noen dyr! Ikke engang ekle edderkopper eller tusenbein...

[Wildy]

Ingen hadde fått behandle min katt på den måten, det er iallefall sikkert! Om katter har sjel eller ikke kan sikkert diskuteres i det uendelige, men er ting er uansett sikkert; de kan føle redsel, bli skremt,skvette og utrygge. Har man dyr skal de behandles med respekt, de er levende vesen, ikke leketøy!

[Fantomina]

.

Endret 29. oktober 2015 av Fantomina

[aline]

hvem som har sjel og ikke er vel egetlig ikke interessant, det som spiller noen rolle, er at både katter og andre dyr, har personligheter. De har sin helt egne måte å være på, og de påvirkes av hva som skjer rundt dem.

Det vil si at hvordan de blir behandlet av sine eiere, vil påvirke dem, og det vil påvirke hver katt på forskjellig måte, til tross for at han behandler dem likt.

Den ene katten, kan synes en ting er ok, mens det kan skremme livskiten av den andre katte. Og det at en katt blir skremt av sin eier, kan gjøre at den blir utrygg. En utrygg katt, kan igjen bli sky, og uberegnelig.

Oppdragelsen til kattene vil preges av hva han gjør, og det kan bli vanskelig for en senere eier å ha kattene dersom de er usikre og vanskelige.

at dyr bare har instinkter bør det finnes nok eksemplarer rundt om som motbeviser. De lærer og endrer seg etter hva som skjer rundt dem. Det er mang en omplasseringshund og katt som har vært nervøse, utrygge, agressive etc etc pga hvordan tidligere eiere har behandlet dem. Dersom han ikke tror eiers behandling har noen innvirkning på dyr, ta ham med til ett hjem for katter og andre dyr som venter på omplassering eller avlivning.

La ham få se hva feil behandling av dyr kan gjøre, og vis ham konsekvensen av hans handlinger kan føre til.

Jeg hadde på ingen måte akseptert denne typen behandling. Har en eks som kastet sko etter kattene, når jeg konfronterte ham med det, svarte han at "han bommet jo med vilje"... akkurat som det var poenget.

Han skremte dem med vilje også, og selv om de var glade i ham, så hadde de også noen reaksjoner som jeg ikke ville hatt hos mine katter om det var jeg som eide dem.

Å oppdra med trusler, er ikke en rett måte slik jeg ser det, og det sier mye om ett menneske om det er slik man gjør ting.

[Ciara]

Jeg er litt delt i oppfatningen her.

Er dette snakk om kattunger eller voksne katter? Det kan være en fordel å holde og bære en del på kattunger for å venne dem til å bli håndtert, særlig hvis man har barn i familien. Men det går jo helt fint å løfte dem mye uten å være voldsom.

Noe som definitivt ikke er greit, er dette med å late som om han slår. Det oppnår han ingenting godt av. Selv om katter kun handler etter instinkt (?), så vil jo instinktet deres være at han er truende og at de derfor burde bli redde og løpe.

[aline]

og en ting er å lære å bli håndtert, men det å løfte opp en katt mens den faktisk gjør noe annet, som å spise eller å sove etc, er totalt uakseptabelt.

Vi lærte fra vi var små, at når kattene eller hundene sov, spiste etc, så holdt vi oss borte og lot dem være i fred. Det går helt fint an å lære barn til å respektere dyrene også, ikke bare å venne dyrene til å bli håndtert feil av mennesker.

[Ciara]

Det er jeg selvsagt helt enig i

[Avalon]

Du overreagerer ikke!

Jeg hadde blitt så forbanna om noen hadde gjort noe sånn med mine katter, kjenner jeg blir forbanna bare av å lese dette!

Jeg hadde nok fortalt han hvor skapet skulle stå!

Da jeg bodde i kollektiv hadde jeg en katt. Hun ene i kollektivet pleide å jage katten min ut av huset når jeg ikke var der. Hun sprang etter henne og ropte, fordi hun mente katten skulle ikke komme inn i akkurat DEN døren i huset.

Da jeg fikk vite dette sa jeg til henne at jeg aksepterer ikke at folk løper, roper og jager katten min. Samme hvilken dør i huset katten kommer inn i!

Syns du skal ta og skremme han jeg, som andre så løft han opp. Gjerne lat som om du skal slå og spør hvordan han reagerer på det. Kattene regaerer på akkurat samme måte!

Han kan holde seg unna kattene om han ikke han behandle dem med respekt!

[Involvert]

Du overreagerer IKKE! Dette er helt hårreisende, og jeg kjenner jeg blir utrolig sint og lei meg når jeg leser det du skriver

Mannen min derimot mener at kattene ikke har sjel

Vel, da tar han feil

Han skremmer dem. Gjerne ved å late som om han slår

jager dem rundt i huset

Han løfter dem høyt i været, til de begynner å mjaue(han synes det er søtt), han holder dem opp ned i noen sekunder "fordi de ser morsomme ut", kan kaste dem litt opp i luften etc.

Jeg må presisere at han aldri har skadet kattene,han er veldig glade i dem og bryr seg masse.

Du sier at han aldri har skadet kattene, og at han 'bryr seg masse'

for meg så virker det ikke sånn. Han skader kanskje ikke kattene fysisk, men du skal ikke se bortifra at de blir påvirket psykisk. Eventuelt at de blir skeptisk til menn resten av livene deres.

Hvis min samboer hadde gjort noe sånt så hadde jeg blitt RASENDE. Sannsynligvis bedt han dra til kattene er plassert i varige hjem.

Han burde være litt forsiktig med hva han gjør. Finnes lover for husdyrhold også.....

[Rosalie]

Hver gang han holder på med noe, ta tak i han, snu han opp ned mens du sier han er søt. Vekk ham når han sover, mens du kiler han på magen. Når han spiser hopper du på ham og sier du vil leke. Når han skal på jobb, ta bilnøklene, si han ikke får dem tilbake før han leter.

Protesterer han på denne behandlingen, kast ham opp i luften. Prøver han da å stikke av, hold ham fast.

[Strix]

Du overreagerer ikke!! Jeg hadde aldri, aldri, aldri tillatt min mann å holde på sånn med et dyr! (Heldigvis er han kjempeglad i dyr og behandler dem deretter)

En ting er å håndtere dyr så de blir vant til mennesker, det har jeg lang erfaring med. Det der er ikke det samme!

Når jeg leser innlegget til TS er jeg nesten ikke lenger overrasket over hvordan enkelte barn mishandler dyr

[Gjest Langsyne]

Vi er midlertidlig hjem for to katter vi tok over etter onkelen min døde.

Jeg har hatt mange kjæledyr før og mener da selv at jeg behandler dem med respekt. Mannen min derimot mener at kattene ikke har sjel og handler kun etter instinkt og dermed ikke han bli redde om han bare "leker med dem". Jeg reagerer på blant annet dette:

Han skremmer dem. Gjerne ved å late som om han slår(men stopper før han treffer dem), jager dem rundt i huset, tar taki dem uten forvarsel når de sover.

Han tar dem opp hele tiden selv om de er opptatt med noe annet(soving,ser utav vinduet,koser med hverandre,ligger oppå meg og koser seg).

Han løfter dem høyt i været, til de begynner å mjaue(han synes det er søtt), han holder dem opp ned i noen sekunder "fordi de ser morsomme ut", kan kaste dem litt opp i luften etc.

Når han koser med dem er det aldri på deres premisser, han holder dem slik at de ikke kan komme seg løs om han ikke slipper.

Jeg må presisere at han aldri har skadet kattene,han er veldig glade i dem og bryr seg masse. Men i mine øyne går han for langt. Han ble sur på meg her en dag fordi jeg ikke ville la broren hans ta med seg en av kattene som en luregave i et fødselsdagsselskap og mente jeg måtte si det siden han hadde sagt ja.

Blir så lei, han har aldri hatt kjæledyr så han skjønner det vel bare ikke. Nå ble han forbanna og dro (skal sies at han har hatt det tøft i det siste,med bestemor som nylig fikk kreft,eksamen og økonomiske problemer), og jeg orker ikke åpne kjeften min mer fordi han bare blir sinna. Han mener kattene tåler det, og han kan ha rett, de virker veldig glade i ham,maler og koser.

Er det jeg som overreagerer, og hvis nei, hvordan får jeg ham til å forstå? Har prøvd å være lærende,oppmuntrende,sur,sint,ja, alt.

Synes ikke at du overreagerer. Jeg vet ikke hvordan du skal få han til å forstå, men fortsett å støtt kattene dine. Hva med å vise han denne tråden?

[Noli]

Hadde det vært min mann hadde han måttet flytte ut.