Forelska 11-åring

[Gjest Phish]

Jeg og min elskede er i slutten av 20-åra, og har valgt å ikke få barn. Nå har jo våre nærmeste begynt å reprodusere seg, og vi er ettertraktede barnevakter. Vi synes begge det er kjempemorsomt, og i følge foreldrene elsker de håpefulle å være hos oss.

Men i det siste har min samboers eldste nevø på 11 blitt svært opptatt av meg. Det begynte uskyldig med at han fortalte meg ting som at jeg var den peneste han hadde sett o.l. Han er en livlig og morsom gutt, så jeg tenkte det bare var på spøk, men hele greia blir bare mer og mer intens. Han vil helst ha meg på tomannshånd hele tiden, og liker å prate rolig med meg istedet for å leke med de andre ungene. Han velger nå bort å spille med min samboer på vår ettertraktede PlayStation, og vil heller sitte med meg som sitter ved kjøkkenbodet å leser på studiestoff.

Han har spurt om vi kan være kjærester flere ganger, men jeg avviser han mildt og bestemt med at "du er jo så ung, mens jeg er kjeeeeempegammel" og forteller at jeg jo er kjæreste med min samboer. Forholdet mellom han og samboer har også kjølnet veldig etter at han begynte med dette, han svarer bare i enstavelsesord når samboer snakker med ham. Hele personligheten er forandret, fra glad og livlig til stille og ganske intens.

Alt dette toppet seg i dag da vi hadde hele ungeflokken på besøk i leiligheten vår på juleverksted. Han bøyde seg fram og prøvde å gi meg et kyss da jeg skulle hjelpe ham med noe. Jeg sa i fra at sånn kyssing ville jeg ikke ha, lurer på om jeg ble litt krass, for han ville hjem etter det. Han sendte meg en tekstmelding da han var kommet hjem der han beklaget seg, og at han fikk vondt inni hjertet sitt når jeg avviste ham.

Dette er vel en litt spesiell situasjon, vil jeg tro. Han vil ikke at jeg skal fortelle om forelskelsen hans til noen, så jeg tror ikke foreldrene vet om det, mens min samboer bare spøker med det. Har spurt om det kanskje er noen jenter på skolen han synes er ålreit å være med, men nei. Synes dette er vanskelig, vil ikke ødelegge "kul tante"-imaget mitt helt, men synes samtidig det er vanskelig å forholde meg til ham. Tror dere dette er en fase? Det har pågått i en 2-3 måneder, og vi omgås flere ganger ukentlig. Hva bør jeg gjøre?

[Gjest c-cup]

Er nok en fase. Husk at det er vanskelig for unger å skille mellom forelskelse å det å se opp til noen i den alderen. Vær tydelig på dette ovenfor ham. Dette er garantert forbigående.

[Far til 2]

Det der går snart over. Da jeg var 7 var jeg hodestups forelsket i min lærer, og skrev lange kjærlighetsbrev til henne og var lei meg for at hun skulle gifte seg .

Disse brevene ble sansynligvis aldri levert (læreren sluttet på skolen og flyttet ganske langt), men min mor fant dem og tok vare på dem til jeg selv ble voksen. Selv husker jeg ikke denne forelskelsen i det hele tatt, men jeg husker at jeg var veldig glad i den "milde læreren".

Tror det er viktig å late som ingenting. Gutten er antagelig så gammel at han vil huske noe når han blir eldre, men sansynligvis ikke detaljene (som f.eks. at han forsøkte å kysse deg).

[jolie]

Tråden er ryddet. Reglene.

-jolie (mod)

[Gjest Gjest_Pia_*]

Jeg kjente igjen mye når jeg leste innlegget ditt; Jeg kjenner igjen det meste fra da jeg var vikar på en barneskole og en 7. klassing ble klengete. Han begynte å si pene ting til meg, sto veldig nært når han skulle snakke med meg, og ville aller helst være sammen med meg i friminuttene i stedet for de andre guttene. Han rødmet alltid når han så meg. Jeg husker jeg opplevde dette som svært ubehagelig, og begynte å gå omveier når jeg så denne eleven. Etter hvert gikk det over av seg selv, men jeg husker at jeg til slutt nesten begynte å behandle denne eleven litt bryskt for å få han til å fokusere på andre enn meg.- Passet på å ikke ha øyenkontakt eller havne i situasjoner hvor han klarte å komme nær meg.

[:-) anna]

Du får være snill men bestemt. Si til ham at du er voksen, men at han fremdeles er barn. Kanskje du kan si at dersom han føler det på samme måten når han er voksen så lover du at dere kan snakke om det da. Si at du synes det er veldig koselig at han liker deg så godt. At du synes han er modig som sier det til deg. At du synes han er en kjempefin gutt, men at du ikke er forelska i ham. Du er forelska i kjæresten din. Så dere kan ikke være kjærester. Men om han vil kan dere være venner.

Slike følelser kan jo være kjempevanskelige å håndtere. Og det å bli latterliggjort eller avvist på en vond måte kan jo sette dype spor. Så vær snill med ham. (Jeg tror ikke at du vil latterliggjøre ham altså) Det vil jo gå over, men hvordan dere håndterer dette vil helt sikkert bety en del for hvordan han nærmer seg damer i fremtiden.