Flere barn

[MrsC]

Det griper kalde klør om hjerterota når jeg hører om foreldre som ikke klarer å være glad i alle sine barn og gjør oppveksten vond. Jeg har gjort meg mine tanker om jeg er i stand til å være glad i et barn til, og følge det like godt opp som førsteman, eller om det er utopi.

Etter flere tråder her inne om grusom forskjellsbehandlin av søsken lurer jeg på hvordan dere med flere barn takler barnas individuelle forskjeller og hvordan dere gjør ting med tanke på å unngå forskjellsbehandling? Føler dere at dere er i stand til å være glad i alle og følge de godt nok opp?

[Gjest Fliss]

Ja - selvsagt er jeg like glad i begge ungene mine - og selvsagt gjør jeg aldri forskjell på dem ...

Har også lest endel tråder her som prøver å rettferdiggjøre at man forskjellsbehandler ungene sine .. det går rett og slett ikke an å rettferdiggjøre det.

[thapara]

Jeg synes det er en selvfølge at man ikke skal forskjellsbehandle ungene sine, men det er faktisk ingen selvfølge at man skal være like glad i dem. Det kan man ikke styre, og spesielt når de blir eldre er det lett at man "klikker" bedre med den ene.

[Malama]

Å behandle to forskjelluge barn likt, er å forskjellsbehandle dem i seg selv, så å forskjellsbehandle utfra målet om å likebehandle er da vel minst like greit som å tvungent behandle likt?

(om en elsker sjokolade, og en elsker potetgull, er det å gi begge sjokolade som lørdagssnop, for å gi det samme er "rettferdig likebehandling", ikke egentlig rettferdig, er det det da?)

[Honey Bee]

Det er vel unntaket og ikke regelen med foreldre som forskjellsbehandler barn så de tar skade av det.Videre er det vel få foreldre som er mer glad i ett barn enn et annet??Selv har jeg 4 barn som jeg elsker like betingelsesløst og av hele mitt hjerte.Men at jeg til tider er mer frustrert over en 14 år gammel hormonbombe enn en søt liten 3 åring som bare er blid,er ikke uvanlig.Det betyr ikke at jeg er mer glad i 3 åringen.

[Gjest Fliss]

Jeg synes det er en selvfølge at man ikke skal forskjellsbehandle ungene sine, men det er faktisk ingen selvfølge at man skal være like glad i dem. Det kan man ikke styre, og spesielt når de blir eldre er det lett at man "klikker" bedre med den ene.

Mine barn er voksne ... de er forskjellige, men jeg har et like nært og godt forhold til dem. Og forskjellsbehandle dem er en totalt fjern tanke .. med forskjellsbehandling snakker jeg ikke om at en får sjokolade mens den andre får chips til lørdagsgodt - men å gi den ene gave til 500 mens den andre får en til 250, la den ene få bruke foreldrenes bil fritt - og ikke den andre. Gi et av barna 1000 kroner uten å gi til begge .. Ta seg mer av barnebarna til et av barna osv ..

[Jade]

Kan ikke tenke meg annet enn at jeg vil bli like glad i begge (nr. 2 er fortsatt i magen).

Angående forskjellsbehandling, så teller jeg ikke på kroner og øre. Og hvis den enes jakke koster 500 mer enn den andres (som kanskje vi fikk på salg), så ser jeg ikke noe problem med det. Og så lenge begge får noe de ønsker seg til jul, så spiller det vel ikke noen rolle om det er noen 100-lapper i forskjell. Prisen gjenspeiler ikke alltid verdien på gaven for den som får den.

[Gjest Gjest_Fiona_*]

Jeg vil si at å likebehandle barna hele tiden er en form for forskjellsbehandling. Jeg har for eksempel ikke noe problem med at den ene får lov til en ting når hun er en viss alder, mens den neste får lov ved tidligere eller senere alder. Dette fordi jeg ser barna ift moden og hva barnet er klar for.

Når det gjelder hvor mye penger vi bruker på dem, regner jeg med at det jevner seg ut over tid. I år fikk f.eks. minstemann en gave til bursdagen sin til hundre kroner, akkurat den tingen hun ønsket seg, hun ble kjempeglad. Eldstemann fikk en ny sykkel til over tusen kroner.

Alt ettersom hva de får til jul, kan det hende vi setter inn litt ekstra penger på minstemann sin konto, for å jevne det ut litt, men ikke nødvendigvis akkurat det samme beløpet eldstemann fikk mer.

[J.K. Rowling]

Jeg tenker at det er to former for forskjellsbehandling.

En ting er at barna har ulike behov, basert på alder og interesser. Om tiåringen får slalomski så kjøper jeg ikke duplo for 2500 kr til treåringen, bare fordi det skal bli likt. Det kan godt tenkes at de får litt starthjelp den dagen de kjøper bolig f.eks, begge vil få, men ikke samtidig. Om de går på hver sin fritidsaktivitet kan det jo hende den ene er dyrere, etc.

Men det jeg vil unngå er at det ene barnet hele tiden får mest, både av oppmerksomhet, ros og økonomisk støtte. At man tenker at "uff, det er såå synd på Per", samme hva som skjer. Vi har opplevd det selv, svigers prioriteter alltid de andre barnebarna, "fordi det er så slitsomt for svoger og svigerinne som både har hus, barn og jobb stakkars." Det samme har vi, og alle rundt oss, men den største forskjellen er at vi andre ikke syter hver gang vi må vaske badet eller gå på foreldremøte. Det verste er at svoger og svigerinne ikke setter pris på all hjelpen en gang, de tar det som en selvfølge.

(Selvsagt kan det skje at ett barn faktisk sliter mer, er aleneforelder, er syk eller noe, men her tenker jeg på de som har samme forutsetninger.)

[J.K. Rowling]

Jeg tenker at det er to former for forskjellsbehandling.

En ting er at barna har ulike behov, basert på alder og interesser. Om tiåringen får slalomski så kjøper jeg ikke duplo for 2500 kr til treåringen, bare fordi det skal bli likt. Det kan godt tenkes at de får litt starthjelp den dagen de kjøper bolig f.eks, begge vil få, men ikke samtidig. Om de går på hver sin fritidsaktivitet kan det jo hende den ene er dyrere, etc.

Men det jeg vil unngå er at det ene barnet hele tiden får mest, både av oppmerksomhet, ros og økonomisk støtte. At man tenker at "uff, det er såå synd på Per", samme hva som skjer. Vi har opplevd det selv, svigers prioriteter alltid de andre barnebarna, "fordi det er så slitsomt for svoger og svigerinne som både har hus, barn og jobb stakkars." Det samme har vi, og alle rundt oss, men den største forskjellen er at vi andre ikke syter hver gang vi må vaske badet eller gå på foreldremøte. Det verste er at svoger og svigerinne ikke setter pris på all hjelpen en gang, de tar det som en selvfølge.

(Selvsagt kan det skje at ett barn faktisk sliter mer, er aleneforelder, er syk eller noe, men her tenker jeg på de som har samme forutsetninger.)

[Gjest Gjest]

har 2 barn..9 års forskjell på de. Jeg kkan si på hånden på hjertet at jeg elsker dem like høyt. Første har jeg nok en spesiell contction med da han har en annen far. Mens den andre har det så bra forhold til oppveksten til den første. Jeg mener jeg ikke føler forskjell, men kansje de merker det. Prøver hardt å ikke vise noe i allefall.

Er så glad for at min andr ehar et så bra bakrunn for oppveksten din, mens jeg skulle ønske jeg kunne ha gott det samme til eldste mann..kansje han merker det, men håper ikke.

Elsker dem veldig HØYT!

[Leanne]

Mine barn er voksne ... de er forskjellige, men jeg har et like nært og godt forhold til dem. Og forskjellsbehandle dem er en totalt fjern tanke .. med forskjellsbehandling snakker jeg ikke om at en får sjokolade mens den andre får chips til lørdagsgodt - men å gi den ene gave til 500 mens den andre får en til 250, la den ene få bruke foreldrenes bil fritt - og ikke den andre. Gi et av barna 1000 kroner uten å gi til begge .. Ta seg mer av barnebarna til et av barna osv ..

Mine sviger foreldre tenker likt som deg- at man skal gi det samme hele tiden - uansett.. Min svigerinne er 6 år eldre enn min mann og da hun var i etableringsfasen fikk hun oppvaskmaskin til jul - min mann som da bodde hjemme fikk 3500 kr til jul.

Da jeg og min mann flyttet sammen fikk vi en komfyr - min svigerinne 3000 kr.

Så skilte min svigerinne seg, og var i ny etableringsfase og fikk ny kjøkkenting - og vi som da hadde det vi trengte fikk 3000 kr til jul.....

For barna skulle få det samme! Det er jo greit at de gjør det på den måten - men de kunne spart noen tusen hadde de gjort det på en litt annen måte... Men det er nå deres valg

Mine foreldre der i mot har gjort litt forskjell - noe som jeg og mine søsken har synes vært helt greit - da det jevner seg ut etter hvert...

Da min bror var student fikk han penger innimellom. Jeg og min søster bodde da hjemme og fikk ingen ting, men trengte det ikke heller..

Jeg og min mann fikk blant annet penger til kjøkken utstyr da vi flyttet sammen.

Min søster fikk penger da hun var i etableringsfasen.

Min mor har nok en oversikt liggende et sted, slik at det ikke blir helt skjevt.. Men vi får penger/ ting når vi trenger det... Synes det er bedre enn å måtte gi penger/ting til alle barna når det egentlig bare er den ene som trenger det der og da.

[Nigo-san]

Å behandle to forskjelluge barn likt, er å forskjellsbehandle dem i seg selv, så å forskjellsbehandle utfra målet om å likebehandle er da vel minst like greit som å tvungent behandle likt?

Helt enig.

Et likhetstyranni er ikke bare misforstått, det er også urettferdig- for to barn er ikke like, og de trenger ikke det samme. Hvis et foreldrepar kjører nøyaktig samme linje overfor sine to helt forskjellige sønner, så vil jeg ikke nødvendigvis kalle det for vellykket.

Mine foreldre der i mot har gjort litt forskjell - noe som jeg og mine søsken har synes vært helt greit - da det jevner seg ut etter hvert...

Der sa du det jeg har som min ledestjerne i foreldrerollen.

Det skal jevnes ut etterhvert, og ingen skal få uforholdsmessig mye eller lite i forhold til de andre. Men de får ikke det samme, og de får det ikke samtidig. Og såpass må de faktisk takle, for de må lære seg å se andres behov også.

Men som sagt, det er viktig at det er mer eller mindre jevnt i et større perspektiv. Og systematisk forskjellsbehandling (mtp resultat, ikke metode) synes jeg er grovt urettferdig.

Når det gjelder det å følge opp barna, så går da det helt greit så lenge du har inntil fire av dem Jeg synes i alle fall jeg følger opp både lekser, fritidsaktiviteter og venner. Men det er klart, jeg kjører ikke en tiåring som kan ta bussen selv- det hadde jeg kanskje gjort om det var et enebarn. Kan ikke si jeg har dårlig samvittighet av den grunn, tvert imot tror jeg det er en del enebarn og barn med bare ett søsken som får litt i overkant mye service fra foreldrenes side.

[kie]

Ingenting er så urettferdig som å behandle alle likt, var det en av mine barns lærere som fortalte meg at hun pleide å si til klassen når de protesterte på at noen fikk annen tilrettelegging enn andre.

Jeg har stor tro på å behandle hvert barn som enkeltindivid og prøve å møte akkurat det barnet slik det trenger.

Det å frykte at man ikke skal bli like glad i et barn til som i det man har osv. er ganske vanlig, har jeg inntrykk av. Samtlige av de jeg har hørt si det har senere sagt at de ble positivt overrasket over hvordan det gikk an å bli like nesegrust "forelsket" i et barn til. Kjærligheten til barn er ikke en kake der alle får mindre dersom det er flere. Det er heller noe som vokser for hvert barn.

[Nigo-san]

Kjærligheten til barn er ikke en kake der alle får mindre dersom det er flere. Det er heller noe som vokser for hvert barn.

Ja, og i tillegg får jo barna en kjærlighet for hverandre- uavhengig av foreldrene. De blir hverandres støttespillere, opponenter og læremestre, og det er veldig rørende å se.

[kie]

Det er nettopp det det er.

[Jade]

Tenk hvis tvilling 1 trenger en ny vinterjakke, fordi den gamle er ødelagt. Så får tvilling 2 også det, selv om hun ikke trenger det, for at det blir rettferdig. Så trenger tvilling 2 nye vintersko fordi de gamle er hull i. Men foreldrene har ikke råd til dobbelt opp (de har jo nettopp kjøpt to dyre vinterjakker). Skal da tvilling 2 gå med ødelagte sko fordi det blir urettferdig om kun den ene får nye sko?

Rettferdighet er at begge/alle har det bra og har det de trenger. Uansett hva det koster, eller hvem som trenger mest oftest. Kanskje den ene sliter mer klær (uten å gå inn for det).

Når det gjelder unødvendige ting, så bør man jo tenke mer "lik-fordeling". Man gir f.eks. ikke Kari mer månedslønn fordi hun foretrekker dyre merkeklær, mens Unni handler på billigkjeder hvis hun vil ha noe ekstra klær utover det foreldrene spanderer.

Endret 16. november 2008 av Jade