stemor OG fostermor

[Gjest Gjest_Anette_*]

Jeg er stemor til to, og vi har lyst til å åpne hjemmet vårt for et fosterbarn. Men jeg skulle likt å høre erfaringer fra noen som er både stemor og fostermor. Hvordan fungerer det for dere? Blir det gnisninger/sjalusi/misfortåelser mellom stebarn og fosterbarn og deres forhold til stemor/fostermor?

Og hvordan har det fungert i forhold til barnas far/fosterfar? Blir de biologiske barna sjalu på fosterbarnet som ser mer til faren deres enn dem selv?

[Gjest madam_mim]

Jeg er i samme situasjon, så her vil jeg følge med Hvor store er barna du er stemor til? Her har min kjære en gutt på 16 og en jente på 6 - med forskjellige mødre!

[Gjest Gjest_Anette_*]

Jeg er i samme situasjon, så her vil jeg følge med Hvor store er barna du er stemor til? Her har min kjære en gutt på 16 og en jente på 6 - med forskjellige mødre!

Så spennende!

Barna jeg er stemor til er 10 og 15. De har samme mor.

Det å være fostermor er noe jeg alltid har hatt lyst til. Allerede som barn tenkte jeg på denne muligheten, så kanskje det er et kall?

I mange år har tanken på fosterhjem ligget i dvale. Jeg har rett og slett ikke hatt noen mulighet for det så lenge jeg har vært student og ikke hatt et egnet bosted. Men nå når alt er stabilt og godt så har tanken kommet tilbake. Og samboeren min synes heldigvis at det er en kjempegod plan. Så nå har vi fått informasjonsmateriale og sitter og veier fram og tilbake for om vi skal ta dette steget eller ikke. Vi har snakket med barna om det, og de synes det hørtes fint ut. Men de klarer jo ikke å se alle konsekvenser det vil få å få et nytt og "fremmed" familiemedlem, så derfor håper jeg noen her har erfaringer de kan dele med oss.

[thapara]

Når barna er så store, og har sagt at de synes det er greit synes jeg dere skulle høre på dem. Blir jo ikke så annerledes enn å få et "ordentlig" søsken, bortsett fra at et fosterbarn kanskje blir nærmere i alder, slik at de kan ha mer glede av hverandre med en gang.

Kanksje ungene kan bli med på et møte med fosterhjemtjenesten (eller hva det heter). Om ikke kan de sikkert henvise dere til familier som har hatt samme problemstilling.

[Gjest madam_mim]

Så spennende!

Barna jeg er stemor til er 10 og 15. De har samme mor.

Det å være fostermor er noe jeg alltid har hatt lyst til. Allerede som barn tenkte jeg på denne muligheten, så kanskje det er et kall?

I mange år har tanken på fosterhjem ligget i dvale. Jeg har rett og slett ikke hatt noen mulighet for det så lenge jeg har vært student og ikke hatt et egnet bosted. Men nå når alt er stabilt og godt så har tanken kommet tilbake. Og samboeren min synes heldigvis at det er en kjempegod plan. Så nå har vi fått informasjonsmateriale og sitter og veier fram og tilbake for om vi skal ta dette steget eller ikke. Vi har snakket med barna om det, og de synes det hørtes fint ut. Men de klarer jo ikke å se alle konsekvenser det vil få å få et nytt og "fremmed" familiemedlem, så derfor håper jeg noen her har erfaringer de kan dele med oss.

Jeg har også ønsket dette lenge - 12 år for å være nøyaktig Utløsende faktor for at vi bestemmer oss nå er at jeg er i en situasjon der jeg ikke kan fortsette i jobben min pga en skulder som plager meg - jeg jobber i barnehage - men ønsker å jobbe videre med barn..Gjennom BUF-etat blir jeg ansatt og får lønn, masse oppfølging og avlastning Har dere pratet med BUF-etat eller er det gjennom Barnevernet dere ønsker fosterbarn? Vi har kontaktet BUF-etat for info og idag ringte de, de ville komme på besøk for å prate med oss og informere *spent* Vi avtalte møte 25.11 - det er jammen ikke lenge til :dåne:

[Gjest Stjernedryss]

Når barna er så store, og har sagt at de synes det er greit synes jeg dere skulle høre på dem. Blir jo ikke så annerledes enn å få et "ordentlig" søsken, bortsett fra at et fosterbarn kanskje blir nærmere i alder, slik at de kan ha mer glede av hverandre med en gang.

Kanksje ungene kan bli med på et møte med fosterhjemtjenesten (eller hva det heter). Om ikke kan de sikkert henvise dere til familier som har hatt samme problemstilling.

Det du sier der er veldig forskjellig fra hvordan jeg opplevde å få et fostersøsken. Det blir ikke som et søsken i det hele tatt. Det å få et fosterbarn i familien var mye vanskeligere enn det vi hadde forestillt oss i hvertfall, og det var nok vanskeligere for oss barna, enn for foreldrene. Jeg var 18 når jeg fikk en fostersøster, men det betyr ikke at det var lett, eller at det ikke ble noe sjalusi.Det å være fosterhjem er masse hard jobbing for hele familien og det er ikke nødvendigvis man får noe tilbake for det, mange fosterbarn viser aldri takknemlighet, så jeg synes ikke man skal fremstille dette som en dans på roser.

[thapara]

Det du sier der er veldig forskjellig fra hvordan jeg opplevde å få et fostersøsken. Det blir ikke som et søsken i det hele tatt. Det å få et fosterbarn i familien var mye vanskeligere enn det vi hadde forestillt oss i hvertfall, og det var nok vanskeligere for oss barna, enn for foreldrene. Jeg var 18 når jeg fikk en fostersøster, men det betyr ikke at det var lett, eller at det ikke ble noe sjalusi.Det å være fosterhjem er masse hard jobbing for hele familien og det er ikke nødvendigvis man får noe tilbake for det, mange fosterbarn viser aldri takknemlighet, så jeg synes ikke man skal fremstille dette som en dans på roser.

Jeg har jo ikke hatt fostersøsken selv, men kjæresten min har en fosterbror, så jeg snakker litt på hans vegne. Jeg mente egentlig mest det at om jeg hadde vært ti eller femten, og foreldrene mine hadde tatt opp dette med meg, for så å ignorere svaret jeg ga, hadde jeg blitt såret. Det beste er vel å la barna snakke med andre som har opplevd det samme (kommer jo også voldsomt an på hvilket barn man får, en liten baby er noe ganske annet enn en trassig fjortenåring. Broren til kjæresten min var en rabiat seksåring når han kom, men er definitivt en del av søskenflokken i dag når de nærmer seg 30. Jeg skjønte ikke at han ikke var et biologisk søsken før jeg møtte han, og han plutselig så helt annerledes ut enn de andre tre)

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har jo ikke hatt fostersøsken selv, men kjæresten min har en fosterbror, så jeg snakker litt på hans vegne. Jeg mente egentlig mest det at om jeg hadde vært ti eller femten, og foreldrene mine hadde tatt opp dette med meg, for så å ignorere svaret jeg ga, hadde jeg blitt såret. Det beste er vel å la barna snakke med andre som har opplevd det samme (kommer jo også voldsomt an på hvilket barn man får, en liten baby er noe ganske annet enn en trassig fjortenåring. Broren til kjæresten min var en rabiat seksåring når han kom, men er definitivt en del av søskenflokken i dag når de nærmer seg 30. Jeg skjønte ikke at han ikke var et biologisk søsken før jeg møtte han, og han plutselig så helt annerledes ut enn de andre tre)

Ja, det høres ut som det har gått bra i familien til broren din. Det er bare greit å være oppmersom på at det å gå inn på sånne prosjekter også kan bety at man får masse motgang, men aldri får noe tilbake. Det er nok enklere jo yngre fosterbarnet er.