Foreldresamtale

[Gjest Fersk lærer]

Jeg skal ha foreldresamtaler med klassen min som jeg har på andre året. I fjor var jeg nyutdannet og veldig nervøs, og samtalene dreide seg mest rundt vurderingsskjemaet som jeg hadde skrevet om hver enkelt elev. Hvordan eleven fungerte sosialt, faglig, orden/oppførsel etc. Det ble mest ren oppramsing, og jeg savnet den gode dialogen hvor samtalen flyter mer fritt mellom foreldrene og meg som lærer.

Er det noen erfarne lærere der ute som kan gi meg noen gode tips til foreldresamtalen? Og dere foreldre: Hva mener dere er viktig for en god foreldresamtale?

Tusen takk for svar!

[Gjest Gjest]

Mitt råd for å få en god samtale er å starte med å snakke litt løst og fast om eleven. Åpne med å spørre om foreldrenes oppfatning, om de har inntrykk av at barnet trives på skolen osv. Òm det går greit med lekser, snakk om den forrige aktivitetsdagen på skolen osv. En lyttende lærer er en god lærer.

Så kan du gå over til å fortelle noe om ditt inntrykk, kun positive ting. Om du må grave dypt for å finne positive ting så gjør du det.

Deretter kan dere gå over til å se på skjemaer og slikt. Ikke ta opp problemer, men snakk om utfordringer. Pass deg for å bruke kritiske ord, uansett om eleven er den største bråkmakeren i mils omkrets. Framhev det positive, snakk om positiv forsterkning, og der du MÅ ta opp problemer velger du å se ting fra foreldrenes perspektiv, aldri gi dem skyldfølelse.

[camilla*]

Deretter kan dere gå over til å se på skjemaer og slikt. Ikke ta opp problemer, men snakk om utfordringer. Pass deg for å bruke kritiske ord, uansett om eleven er den største bråkmakeren i mils omkrets. Framhev det positive, snakk om positiv forsterkning, og der du MÅ ta opp problemer velger du å se ting fra foreldrenes perspektiv, aldri gi dem skyldfølelse.

jeg forventer å få vite det på foreldresamtalen om ungen min er en av klassens bråkemakere - eller klovn for den saken skyld.

Jeg forventer også å få vite om problemer/kall det utfordringer barnet har som vi kan jobbe med.

På foreldreinnkallelsen så står det et spm om det er noe spes. vi ønsker å ta påå. Denne skal leveres sammen med underskrift på om timen passer.

Før foreldresamtalen så har læreren snakket med elevene (når de ikke kan skrive selv) og spurt dem spm,

Evt elevene har fått dem utdelt og skriver svar ned selv.

"trives du på skolen?"

"har du venner på skolen?"

"er du ensom på skolen?"

"blir du ertet/mobbet på skolen?"

"hvilket fag liker du best?"

"hvilket fag liker du minst?"

"hvordan følger du med i timen?"

"hvordan gjør du leksene dine?"

"har du orden i sakene dine?"

Læreren starter med å gå gjennom det jeg har satt opp som evt.

Etter det så tar han skjemaet ungen har svart på.

Så spør på hvert punkt om det er slik jeg også oppfatter skolesituasjonen.

Så går de over til det skjemaet du nevner.

På matte ser vi på den siste/noen få mattetester,

norsk, noe skriving, vite hvordan de ligger ann i lesing,

hva de trenger å trene mere på, er leksene ok gjort,

hvor mye hjelp de får, gjerne lurer foreldre på om de skal hjelpe/rette eller ikke.

Slutter igjen med om det er noe mer jeg lurer på.

Lytt til foreldrene er lurt. Og svar ærlig på det de spør om. Selvfølgelig skal du lete frem noe positivt om barnet - men for all del - la foreldrene få vite om det er problemer av noe slag. Og evt snakk om hvordan dere (skolen og foreldrene) kan løse dette. Hva ønske foreldrene , hva tenker du.

Siste aktivitetsdag ol er ikke såå superinterssant. Vi har 30 minutter, og den tiden går fort nok som det er enn om den skal brukes på masse "utenomsnakk/oppvarming".

Endret 10. november 2008 av camilla*

[Gjest Gjest]

jeg forventer å få vite det på foreldresamtalen om ungen min er en av klassens bråkemakere - eller klovn for den saken skyld.

Jeg forventer også å få vite om problemer/kall det utfordringer barnet har som vi kan jobbe med.

Mange foreldre reiser bust og setter seg på bakbeina om man sier at barnet deres lager bråk på skolen. Som lærer er det derfor viktig å ordlegge seg diplomatisk dersom man vil ha et godt samarbeid. Man skal derfor ikke bruke negative ord, men snakke i positive vendinger. Problemene skal man selvsagt også snakke om, men på en forsiktig måte. Man kan si at "Per må øve seg på å rekke opp hånda og vente på tur før han snakker", eller at "Lise synes visst det er vanskelig å sitte stille en hel skoletime, så vi må se på om hun bare trenger å trene mer på å sitte i ro eller om det er mer som må til" osv osv.

Mange foreldre vil få læreren i vrangstrupen og legge han/henne for hat for flere år framover om man sier sannheten rett ut til dem.

[Vera Vinge]

Jeg tenker at man må være ærlig om barnet faktisk har problemer, sånn at man får gjort noe med dem, og eventuelt vurdert om man skal ta kontakt med PPT. Men likevel, finn alltid noe positivt. Selv bråkmakerne er flinke til noe. Alle foreldre setter pris på å høre noe positivt om barnet, kanskje spesielt hvis de har et barn med en del problemer. Jeg tror, som en over sier, at det kan være bra for samarbeidet med foreldrene også. At de setter seg mindre på bakbeina om de oppfatter at læreren faktisk liker barnet deres, og legger merke til det barnet klarer.

Hvis barnet selv er med, må du jo også tenke på å ordlegge deg annerledes. Jeg snakket nylig med en jeg kjenner som hadde med seg sønnen til samtale med lærer, hvor læreren kun fokuserte på det som var negativt. Til tross for at gutten egentlig var veldig flink og snill, gikk han ut derfra og følte seg ganske dum, fordi læreren kun fokuserte på det han kunne bli bedre på. Sånn skal det ikke være.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med Vera Vinge.

De beste konferansetimene jeg har hatt, er der læreren har vært ærlig, men likevel fokusert på det positive.

For eksempel fikk jenta mi beskjed om: "Du er veldig flink til å jobbe i timen. Du jobber raskt, konsentrert, grundig, det vi ønsker at du skal jobbe videre med for å bli enda bedre er......"

Veldig positivt!

[Gjest Gjest_Liz_*]

De fleste foreldre vil si at de ønsker å få vite om ungen deres gjør noe galt eller har problemer. Likevel vil irrasjonelle følelser ofte slå inn hvis man føler at noen kritiserer barnet, som man jo elsker og vil forsvare og beskytte til det ytterste. Derfor er det svært viktig å legge frem problemer som utfordringer og for all del ikke kritisere barnet åpenlyst. Da kan selv de mest fornuftige og engasjerte foreldre gå i vranglås og man mister muligheten til et godt og nødvendig samarbeid.

For å få en god samtale - la også foreldre komme med sine tanker og opplevelser. De fleste vil sette stor pris på at noen viser interesse for nettopp deres barn.

Lykke til! :o)

[camilla*]

Mange foreldre reiser bust og setter seg på bakbeina om man sier at barnet deres lager bråk på skolen. Som lærer er det derfor viktig å ordlegge seg diplomatisk dersom man vil ha et godt samarbeid. Man skal derfor ikke bruke negative ord, men snakke i positive vendinger. Problemene skal man selvsagt også snakke om, men på en forsiktig måte. Man kan si at "Per må øve seg på å rekke opp hånda og vente på tur før han snakker", eller at "Lise synes visst det er vanskelig å sitte stille en hel skoletime, så vi må se på om hun bare trenger å trene mer på å sitte i ro eller om det er mer som må til" osv osv.

Mange foreldre vil få læreren i vrangstrupen og legge han/henne for hat for flere år framover om man sier sannheten rett ut til dem.

Jeg skjønner den og er enig. Man kan fokusere på det positive, men man må også nevne det som ikke er fult så bra.

Jeg tenker at man må være ærlig om barnet faktisk har problemer, sånn at man får gjort noe med dem, og eventuelt vurdert om man skal ta kontakt med PPT. Men likevel, finn alltid noe positivt. Selv bråkmakerne er flinke til noe. Alle foreldre setter pris på å høre noe positivt om barnet, kanskje spesielt hvis de har et barn med en del problemer. Jeg tror, som en over sier, at det kan være bra for samarbeidet med foreldrene også. At de setter seg mindre på bakbeina om de oppfatter at læreren faktisk liker barnet deres, og legger merke til det barnet klarer.

Hvis barnet selv er med, må du jo også tenke på å ordlegge deg annerledes. Jeg snakket nylig med en jeg kjenner som hadde med seg sønnen til samtale med lærer, hvor læreren kun fokuserte på det som var negativt. Til tross for at gutten egentlig var veldig flink og snill, gikk han ut derfra og følte seg ganske dum, fordi læreren kun fokuserte på det han kunne bli bedre på. Sånn skal det ikke være.

Samtalen blir annerledes når barnet er med.

Og både ovenfor elev og foreldre må man fokusere på det positive, men også på ha som må jobbes mere med. Evt oppførsel som må bli bedere.

Ordleggingen til denne læreren var jo helt feil.

[Netten]

Jeg holder på med foreldresamtaler for tiden, og har hatt fine samtaler med samtlige foreldre. Jeg begynner med å la foreldrene åpne ballet - hvordan føler de at det går med deres barn? Det er lettere å få til en naturlig og god samtale, opplever jeg, når jeg starter på denne måten. Når foreldrene får sjansen til å fortelle litt, tar de gjerne selv opp ting som de føler barnet sliter med/kan bli bedre på etc., og da er det lettere for meg å ta tak i dette.

Ellers tenker jeg som flere sier her, at det er utrolig viktig å sette fokus på det positive, men også være ærlig og oppriktig hvis eleven har problemer faglig eller sosialt. Det handler kun om hvordan du som lærer formulerer deg - si det på en forsiktig måte, og still gjerne spørsmål som "hva tenker dere om det?", "hvordan opplever dere det?", "hva kan vi gjøre sammen for at Per skal bli bedre på det?" osv.

Lykke til!