Sy puter under armene

[Gjest Pringles]

Etter å ha lest litt rundt på forumet her, på andre foraer og snakket med venner, familie og kolleger, så lurer jeg litt på om man i dag syr litt for mange puter under armene på barna sine, og da særlig de store barna, tenåringene.

Jeg opplever at mange som forsvarer sure, grinete og giddaløse tenåringer. "De er jo i en vanskelig alder, stakkar". Men skal det bety at man ikke skal stille krav? Skal man godta at tenåringer er frekke og ikke orker noe som helst, bare fordi de er fulle av hormoner?

Jeg husker veldig godt min egen tenåringstilværelse. Jeg var ikke lett å ha med å gjøre. Jeg var ofte sur, jeg var sjelden fornøyd med det de voksne gjorde og jeg hadde en veldig giddaløs holdning til det meste. Men jeg var ikke et offer. Jeg visste jo godt selv at jeg ikke var rettferdig mot de voksne som prøvde å få hverdagen til å gå rundt. Og jeg var ganske "slu" i min måte å snike meg unna plikter og ansvar. Hadde jeg fått lov til å fortsette i den banen så hadde jeg vært et mareritt for mine foreldre i mange år. Men heldigvis satte mine foreldre foten ned. De krevde at jeg skulle gjøre skolearbeid, at jeg skulle jobbe for pengene jeg ville ha (jeg satt barnevakt) og at rommet mitt skulle holdes i orden. Jeg hadde regler å forholde meg til, og jeg tok ingen skade av det. Jeg likte det ikke, så klart. Men jeg lærte at jeg ikke var verdens midtpunkt, at man må gjøre ting man ikke liker og at jeg for en stor del var ansvarlig for min egen lykke, på den måten at jeg kunne faktisk ikke legge skylden på foreldrene mine for at jeg var sur, vanligvis for ting jeg inderlig godt visste var bagateller (men det kunne jeg jo ikke innrømme den gangen).

Jeg var ingen unik tenåring, i min omgangskrets vil jeg tippe at jeg var ganske gjennomsnittlig. Så i dag, 10-15 år etterpå, så undrer jeg meg stort over hvor mange slappe foreldre det er der ute. Foreldre som ikke stiller krav til sine tenåringer, fordi "det blir bare sure miner av det uansett".

Jeg sier ikke at alle er sånn, så om det ikke gjelder deg trenger du ikke skyte ut piggene og gå i forsvar. Men jeg skulle likt å vite hva som får foreldre til å "gi opp" tenåringene sine. Holdningen er ofte at man er ferdig oppdratt ved 15-årsalderen, og det stemmer ikke med de 15-åringer jeg har kjent opp gjennom årene.

[Gjest Gjest_Petra_*]

Etter å ha lest litt rundt på forumet her, på andre foraer og snakket med venner, familie og kolleger, så lurer jeg litt på om man i dag syr litt for mange puter under armene på barna sine, og da særlig de store barna, tenåringene.

Jeg opplever at mange som forsvarer sure, grinete og giddaløse tenåringer. "De er jo i en vanskelig alder, stakkar". Men skal det bety at man ikke skal stille krav? Skal man godta at tenåringer er frekke og ikke orker noe som helst, bare fordi de er fulle av hormoner?

Jeg husker veldig godt min egen tenåringstilværelse. Jeg var ikke lett å ha med å gjøre. Jeg var ofte sur, jeg var sjelden fornøyd med det de voksne gjorde og jeg hadde en veldig giddaløs holdning til det meste. Men jeg var ikke et offer. Jeg visste jo godt selv at jeg ikke var rettferdig mot de voksne som prøvde å få hverdagen til å gå rundt. Og jeg var ganske "slu" i min måte å snike meg unna plikter og ansvar. Hadde jeg fått lov til å fortsette i den banen så hadde jeg vært et mareritt for mine foreldre i mange år. Men heldigvis satte mine foreldre foten ned. De krevde at jeg skulle gjøre skolearbeid, at jeg skulle jobbe for pengene jeg ville ha (jeg satt barnevakt) og at rommet mitt skulle holdes i orden. Jeg hadde regler å forholde meg til, og jeg tok ingen skade av det. Jeg likte det ikke, så klart. Men jeg lærte at jeg ikke var verdens midtpunkt, at man må gjøre ting man ikke liker og at jeg for en stor del var ansvarlig for min egen lykke, på den måten at jeg kunne faktisk ikke legge skylden på foreldrene mine for at jeg var sur, vanligvis for ting jeg inderlig godt visste var bagateller (men det kunne jeg jo ikke innrømme den gangen).

Jeg var ingen unik tenåring, i min omgangskrets vil jeg tippe at jeg var ganske gjennomsnittlig. Så i dag, 10-15 år etterpå, så undrer jeg meg stort over hvor mange slappe foreldre det er der ute. Foreldre som ikke stiller krav til sine tenåringer, fordi "det blir bare sure miner av det uansett".

Jeg sier ikke at alle er sånn, så om det ikke gjelder deg trenger du ikke skyte ut piggene og gå i forsvar. Men jeg skulle likt å vite hva som får foreldre til å "gi opp" tenåringene sine. Holdningen er ofte at man er ferdig oppdratt ved 15-årsalderen, og det stemmer ikke med de 15-åringer jeg har kjent opp gjennom årene.

Forstår ikke helt hva du vil fram til .. er det virkelig noen som gir opp tenåringene sine?

Har to tenåringer, jeg ... men de er ikke i nærheten av så vanskelig som jeg selv var på den alderen ..

At de ikke vasker ned huset hver uke, eller at rommet deres flyter til de rydder - javel - og hva så? De skal da ikke bo hjemme til de blir 30 - så jeg bryr meg lite.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det virker som de fleste stiller fornuftige krav til tenåringene sine, jeg. Man kan til og med gjøre det med et smil om munnen.