Surrogatmor

[Maybecom]

Jeg vurderer å være surrogatmor for et homofilt vennepar av meg. De giftet seg for snart et år siden, etter mange års samboerskap. De har begge gode jobber, og er dermed økonomisk stabile. Dette er gode venner av meg, og jeg er helt sikker på at de vil bli fantastiske foreldre.

Jeg er 26 år, i mitt siste år på utdanningen min og har sikker jobb fra høsten av. Jeg har tenkt å jobbe et års tid før jeg eventuelt inngår en graviditet. Egne barn har jeg ikke, og kjenner heller inget behov for det. Man skal aldri si aldri, men fra mitt ståsted nå vil jeg ikke ha barn.

Man vet jo ikke hva en graviditet gjør med en, både kroppslig og hormonelt, når man aldri har vært gjennom det før. Men jeg vil velge å tro at når man inngår en graviditet med den innstilling at det ikke er ditt, så bør det være mulig å gjennomføre. Hvis jeg gjør dette blir det i samarbeid med lege og psykolog, og selvfølgelig barnets kommende foreldre.

Det jeg ønsker med dette innlegget er at noen her har erfaringer å dele, kommentarer, eller ting jeg kanskje ikke har tenkt på selv, som kanskje kan hjelpe meg å ta en avgjørelse.

Håper noen kan hjelpe

[kaprifolen]

Er ikke helt fremmed for tanken om at hvis jeg ikke var gift med mannen min, så kunne jeg sikkert vurdert på samme måte som deg!

Men etter at jeg giftet meg og kjenner på lengselen etter å bære frem barnet vårt, er det vanskeligere for meg å se rasjonelt på noe slikt..

Men jeg har et spørsmål; kommer de til å bruke dine egg, eller kommer du til å bli inseminert som en "vanlig" surrogatmor?

Hvis det er dine egg de skal bruke, synes jeg problemstillingen brått blir mye verre...

Forøvrig synes jeg ikke det er noe galt i å bære frem et barn for gode foreldre som ikke "klarer" det selv.. Synes det er en flott og uselvisk gest, men en gest som må vurderes nøye, noe det virker som om du gjør!

Vet ikke helt hva du får ut av dette innlegget mitt, men synes temaet er interessant! :D

[Maybecom]

Er ikke helt fremmed for tanken om at hvis jeg ikke var gift med mannen min, så kunne jeg sikkert vurdert på samme måte som deg!

Men etter at jeg giftet meg og kjenner på lengselen etter å bære frem barnet vårt, er det vanskeligere for meg å se rasjonelt på noe slikt..

Men jeg har et spørsmål; kommer de til å bruke dine egg, eller kommer du til å bli inseminert som en "vanlig" surrogatmor?

Hvis det er dine egg de skal bruke, synes jeg problemstillingen brått blir mye verre...

Forøvrig synes jeg ikke det er noe galt i å bære frem et barn for gode foreldre som ikke "klarer" det selv.. Synes det er en flott og uselvisk gest, men en gest som må vurderes nøye, noe det virker som om du gjør!

Vet ikke helt hva du får ut av dette innlegget mitt, men synes temaet er interessant! :D

Det hjelper veldig å høre hva andre tenker:)

Da vi befinner oss i litt trangsynte Norge (hvis man ikke velger å søke hjelp fra dyre klinikker i utlandet) er den eneste lovlige måten å være surrogatmor på å innseminere seg selv (ved hjelp av noe så useriøst som en plastsprøyte fra apoteket). Da er en av mennene biologisk far, og jeg sier fra meg foreldreretten. Da disse er gift, har den som ikke er biologisk far lov til å adoptere barnet.

Det kommer jo selvsagt til å bli en vanskelig prosess både fysisk og psykisk. Dog føler jeg meg i stand til å gjøre dette, og hva er vel finere enn å være i stand til å gi noe så stort til noen som trenger det? Og jeg kommer jo til å ha støtte av både venner, familie og spesialister.

[kaprifolen]

Det hjelper veldig å høre hva andre tenker:)

Da vi befinner oss i litt trangsynte Norge (hvis man ikke velger å søke hjelp fra dyre klinikker i utlandet) er den eneste lovlige måten å være surrogatmor på å innseminere seg selv (ved hjelp av noe så useriøst som en plastsprøyte fra apoteket). Da er en av mennene biologisk far, og jeg sier fra meg foreldreretten. Da disse er gift, har den som ikke er biologisk far lov til å adoptere barnet.

Det kommer jo selvsagt til å bli en vanskelig prosess både fysisk og psykisk. Dog føler jeg meg i stand til å gjøre dette, og hva er vel finere enn å være i stand til å gi noe så stort til noen som trenger det? Og jeg kommer jo til å ha støtte av både venner, familie og spesialister.

Ja, så lenge dere alle tre er i fysisk, psykisk og økonomisk stand til å skaffe støtteapperat godt nok til dere alle sammen, så høres jo det gjennomtenkt ut!

Men tror nok at man aldri vet 100% hva man sier ja til et slikt tilfelle.. Hvordan vil du takle andres reaksjoner på graviditeten, hva mener familien din om at de ikke skal få være besteforeldre for barnebarnet ditt, hvordan kommer du til å takle melkespreng og ingen baby å gi det til, og er du forberedt på å måtte være tyst tilskuer til alle de valg fedrene måtte ta for barnet "ditt"? Enten du er enig eller uenig? Være seg kosthold, religion, aktiviteter, navn, bosted etc etc etc.

Kommer fedrene til å være åpne om at du er biomor for barnet? Eller kommer dere til å lage en form for journal hvor det står alt om dine potensielle arvelige sykdommer osv, som barnet i verste fall måtte trenge?

Høres veldig kritisk ut her nå, men det er VELDIG mye som må vurderes i sånne tilfeller, og du ba jo om hjelp til det..

[Mamma1]

Huff, tror du virkelig at du er i stand til å gi bort ditt eget barn etter at du har brukt ni mnd på å bli kjent med det og å ha født det?

Jeg hadde ikke klart det..

[Gjest Gjest]

Huff, tror du virkelig at du er i stand til å gi bort ditt eget barn etter at du har brukt ni mnd på å bli kjent med det og å ha født det?

Jeg hadde ikke klart det..

Barnet en surogattmor føder trenger ikke å være hennes, det kan, men trenger ikke.

[kaprifolen]

Barnet en surogattmor føder trenger ikke å være hennes, det kan, men trenger ikke.

Hun fortalte jo nettopp at siden det skal gjøres her i landet uten assistanse fra en klinikk, så må hun inseminere seg selv...

[Gjest imli]

Du vet vel at dette ikke er lovlig i Norge?

[Gjest men]

Det er faktisk ikke forventet at noen skal være så "snille" at de lager og gir bort et barn for å gjøre andre glad. Jeg skjønner ikke hvorfor du vil ta ansvar for deres naturlige barnløshet. Hva graviditet og fødsel koster den enkelte er umulig å si på forhånd, hvordan vil du føle det dersom du får veldig endret utseende, får varige urinlekkasjer, langvarige bekkenløsningsplager, eller mer alvorlige helseplager på grunn av dette?

Du er mor til barnet inntil farens partner adopterer barnet. Å bare si fra seg foreldreretten, fritar deg ikke fra bidrag, arverett eller teoretisk samværsplikt.

Har du virkelig støtte fra venner og familie? Stiller meg undrende til at det er greit for din familie at et familiemedlem gis bort. Hvis adopsjonen går gjennom, er det et endelig valg, du mister da alle rettigheter, inkludert rett til informasjon og til å se barnet. Familien din har heller ingen rettigheter.

Hvilke spesialister er det du tenker skal følge deg? Ingen kan delta i et surrogatprosjekt, da det ikke er lovlig. Om du får til inseminasjonen, har du ikke noen spesialistoppfølging, kun de ordinære svangerskapskontrollene. Graviditeten er jo ikke spesiell sett fra et medisinsk synspunkt. Jeg skjønner heller ikke hva du skal med en psykolog. Å være gravid er ikke en psykisk sykdom, og skulle du eventuelt sørge over å ha sagt fra deg barnet, er det heller ikke en sykdom.

Å ikke vite noen ting om det følelsesmessige rundt å gå gravid og bli mor, tror jeg ikke er et godt utgangspunkt for å bestemme seg for å gjøre det for andre, og gi opp sitt eget barn. Jeg lurer også på hva du tenker om barnets perspektiv. De fleste barn som vokser opp uten en mamma, gjør seg tanker om henne og savner å ha henne. Hvorfor er det ok for deg å føde et barn som du ikke skal stille opp for?

[Maybecom]

Ja, så lenge dere alle tre er i fysisk, psykisk og økonomisk stand til å skaffe støtteapperat godt nok til dere alle sammen, så høres jo det gjennomtenkt ut!

Men tror nok at man aldri vet 100% hva man sier ja til et slikt tilfelle.. Hvordan vil du takle andres reaksjoner på graviditeten, hva mener familien din om at de ikke skal få være besteforeldre for barnebarnet ditt, hvordan kommer du til å takle melkespreng og ingen baby å gi det til, og er du forberedt på å måtte være tyst tilskuer til alle de valg fedrene måtte ta for barnet "ditt"? Enten du er enig eller uenig? Være seg kosthold, religion, aktiviteter, navn, bosted etc etc etc.

Kommer fedrene til å være åpne om at du er biomor for barnet? Eller kommer dere til å lage en form for journal hvor det står alt om dine potensielle arvelige sykdommer osv, som barnet i verste fall måtte trenge?

Høres veldig kritisk ut her nå, men det er VELDIG mye som må vurderes i sånne tilfeller, og du ba jo om hjelp til det..

Dette er jo et venner av meg, så jeg kommer jo til å ha kontakt med dem. Vi er enige om at dette må barnet inkluderes i og at vi er helt åpne om temaet. En sånn type journal burde jo opprettes uansett, tenker jeg, i tilfelle jeg av en eller annen grunn ikke lenger er i kontakt med dem. Man vet jo aldri hva som kommer.

Melkesprengen er jo et veldig forbigående problem, og såvidt jeg har fått med meg er det ikke sikkert melkeproduksjonen settes i gang hvis den ikke blir stimulert til det.

Familien min vil nok støtte meg, dog jeg tror jo min mor ikke helt forstår meg.

Jeg er forberedt på å gi fra meg den fulle foreldreretten. Det innebærer å legge det hele og fulle ansvar over på barnets foreldre, det inkluderer jo alle valg de måtte ta i forhold til barnet.

Som du sier kan man jo aldri vite 100% i sånne tilfeller, og det er vanskelig å forberede seg på noe man ikke kjenner.

Setter pris på at du er kritisk. Jeg vil jo gjerne ha tenkt igjennom alle disse spørsmålene før jeg tar avgjørelsen.

[Gjest Gjest]

Hun fortalte jo nettopp at siden det skal gjøres her i landet uten assistanse fra en klinikk, så må hun inseminere seg selv...

Ja, da så. Jeg var nok litt rask med å svare for fikk ikke med meg det.

[camilla*]

Vil det ikke bli lettere for deg om de velger å dra til utlandet og "kjøpe et egg" som innsemineres og settes inn i deg. Dyrere ja, men jeg vil tro at det er enklere for deg psykisk. Ikke bare bare å gi fra seg et barn som er biologisk sitt eget.

Du kan tro du vil ha kontakt med dem, men det kan skje ting som gjør at de eller du flytter langt.

Har de tenkt tanken på å adoptere ? og ikke bruke surrugatmor??

MÅ de ha et barn som er biologisk fra en av dem?

Det kan skje mye med en kropp under et svangerskap. Plager ramset opp ovenfor. Svangerskapet kan være tungt. Kan hende du blir langvarig syklemeldt fra jobb. Er det "verdt det"?

Strekkmerker , hengepupper, magehud til overs..man vet ikke hvem som får det eller ikke. Er det ok å se slik ut - etter å ha gitt bort sitt barn?

Fødselen er også en påkjenning som kan gi plager.

Psykisk vet du at det og er ditt barn. Hvor lett er det å gi fra seg hele ansvaret da? Når du har kjent sparkene ol.

Surrogatmor kan jeg forstå at du vil være, men jeg tenker på dette med at det er ditt biologisk.

Hva om du en dag ønsker deg et eget barn og ser at "tiden går fra deg" og du vet at de sitter med ditt barn? Kan du leve med det?

[Maybecom]

Det er faktisk ikke forventet at noen skal være så "snille" at de lager og gir bort et barn for å gjøre andre glad. Jeg skjønner ikke hvorfor du vil ta ansvar for deres naturlige barnløshet. Hva graviditet og fødsel koster den enkelte er umulig å si på forhånd, hvordan vil du føle det dersom du får veldig endret utseende, får varige urinlekkasjer, langvarige bekkenløsningsplager, eller mer alvorlige helseplager på grunn av dette?

Du er mor til barnet inntil farens partner adopterer barnet. Å bare si fra seg foreldreretten, fritar deg ikke fra bidrag, arverett eller teoretisk samværsplikt.

Har du virkelig støtte fra venner og familie? Stiller meg undrende til at det er greit for din familie at et familiemedlem gis bort. Hvis adopsjonen går gjennom, er det et endelig valg, du mister da alle rettigheter, inkludert rett til informasjon og til å se barnet. Familien din har heller ingen rettigheter.

Hvilke spesialister er det du tenker skal følge deg? Ingen kan delta i et surrogatprosjekt, da det ikke er lovlig. Om du får til inseminasjonen, har du ikke noen spesialistoppfølging, kun de ordinære svangerskapskontrollene. Graviditeten er jo ikke spesiell sett fra et medisinsk synspunkt. Jeg skjønner heller ikke hva du skal med en psykolog. Å være gravid er ikke en psykisk sykdom, og skulle du eventuelt sørge over å ha sagt fra deg barnet, er det heller ikke en sykdom.

Å ikke vite noen ting om det følelsesmessige rundt å gå gravid og bli mor, tror jeg ikke er et godt utgangspunkt for å bestemme seg for å gjøre det for andre, og gi opp sitt eget barn. Jeg lurer også på hva du tenker om barnets perspektiv. De fleste barn som vokser opp uten en mamma, gjør seg tanker om henne og savner å ha henne. Hvorfor er det ok for deg å føde et barn som du ikke skal stille opp for?

Takk for innspill. Jeg begynner med det siste først. Det er nok riktig at å ikke vite noen ting om det følelsesmessige (eller kroppslige) rund å gå gravid og bli mor ikke er det beste utgangspunktet. Men det er det utgangspunktet jeg har, og det er det jeg må jobbe ut fra. Utgangspunktet forandrer ikke mine grunner til å gjøre dette.

Det er ok for meg å føde et barn som jeg ikke skal stille opp for fordi det blir ikke mitt barn. Jeg ser på det hjemmet barnet får, de foreldrene det får, det miljøet det kommer til å vokse opp i, som et fullverdig alternativ. Det er det eneste alternativet, det som er den eneste grunnen til at barnet eventuelt blir født. Om barnets perspektiv så tenker jeg at selvfølgelig kommer barnet til å merke forskjell på sin familie og en gjennomsnittsfamilie, barnet kommer til å ha spørsmål og kanskje føle et savn etter "normalen", hvis jeg kan kalle det det. Men som jeg sier ovenfor ser jeg på barnets foreldre som en fullverdig foreldreinstans, og selv om barnet har to fedre istedetfor en av hvert kjønn tror jeg de klarer å utfylle foreldrerollen.

Nei, det er ingen sykdom, men jeg mener allikevel at det kan være fint å snakke med en psykolog gjennom prosessen. Man må ikke være verken syk eller psyk for å snakke med en. Jeg tror at en utenforstående med erfaring med menneskesinnet kan hjelpe meg med å takle utfordringer underveis. Det blir jo absolutt både en fysisk og psykisk påkjenning, og jeg vil dermed gjøre det jeg kan for å lette det litt for meg selv. Jeg vet jo som sagt ikke hvordan jeg og min kropp reagerer på dette, men som du sier er det jo ingen spesiell graviditet fra et medisinsk synspunkt, og jeg får jo den oppfølgningen som alle andre gravide får. Med spesialister mente jeg bare å korte ned lege og psykolog til et ord:)

Mer alvorlige, uforutsette, helseplager kan man jo ikke forutse, og det må man jo ta som det kommer. Det er jo fryktelig trist om noe slikt skjer, men jeg klarer nok å leve med det. Jeg kan jo ikke annet.

At jeg stoler fullt og helt på barnets kommende foreldre, forseglet med skriftlige kontrakter, gir deg svar på dine spørsmål om arverett, bidrag og samværsplikt mm. Det gir i hvertfall meg svar.

[Gjest men]

Du kan ikke kontraktsbefeste at de skal adoptere barnet, det kan kun gå gjennom etter fødsel. Du kan heller ikke kontraktsfeste noe annet som går på tvers av loven om barn og familier.

Jeg synes det er trist at barn som savner sitt biologiske opphav skal bli avspist med at det aldri var meningen at de skulle få ha sin mor/far, fordi den aktuelle forelderen bare laget dem for å gi dem bort. Det er for alltid ditt ansvar at du har gitt bort barnet ditt til en situasjon du ikke har kontroll over, du kan ikke overføre det ansvaret på dem som skal ta imot.

[Gjest galskap]

Du kan ikke kontraktsbefeste at de skal adoptere barnet, det kan kun gå gjennom etter fødsel. Du kan heller ikke kontraktsfeste noe annet som går på tvers av loven om barn og familier.

Jeg synes det er trist at barn som savner sitt biologiske opphav skal bli avspist med at det aldri var meningen at de skulle få ha sin mor/far, fordi den aktuelle forelderen bare laget dem for å gi dem bort. Det er for alltid ditt ansvar at du har gitt bort barnet ditt til en situasjon du ikke har kontroll over, du kan ikke overføre det ansvaret på dem som skal ta imot.

Og det er slett ikke sikkert at retten går med på en adopsjon på disse premissene. Mest sansynlig ikke ettersom mor er kjent, og muligheten for at hun eller situasjonen kan endre seg på kort tid er ekstremt stor. Barnets rett til sitt biologiske opphav vil stå sterkt i denne saken i en rett. Barn er ikke handelsvarer eller ting man "gir bort" for å være snill.

[Maybecom]

Vil det ikke bli lettere for deg om de velger å dra til utlandet og "kjøpe et egg" som innsemineres og settes inn i deg. Dyrere ja, men jeg vil tro at det er enklere for deg psykisk. Ikke bare bare å gi fra seg et barn som er biologisk sitt eget.

Du kan tro du vil ha kontakt med dem, men det kan skje ting som gjør at de eller du flytter langt.

Har de tenkt tanken på å adoptere ? og ikke bruke surrugatmor??

MÅ de ha et barn som er biologisk fra en av dem?

Det kan skje mye med en kropp under et svangerskap. Plager ramset opp ovenfor. Svangerskapet kan være tungt. Kan hende du blir langvarig syklemeldt fra jobb. Er det "verdt det"?

Strekkmerker , hengepupper, magehud til overs..man vet ikke hvem som får det eller ikke. Er det ok å se slik ut - etter å ha gitt bort sitt barn?

Fødselen er også en påkjenning som kan gi plager.

Psykisk vet du at det og er ditt barn. Hvor lett er det å gi fra seg hele ansvaret da? Når du har kjent sparkene ol.

Surrogatmor kan jeg forstå at du vil være, men jeg tenker på dette med at det er ditt biologisk.

Hva om du en dag ønsker deg et eget barn og ser at "tiden går fra deg" og du vet at de sitter med ditt barn? Kan du leve med det?

Å få den type hjelp fra utlandet vil koste såpass mange hundre tusen at når prosessen er ferdig, vil det være lite penger til bleier og morsmelkerstatning. Jeg er kanskje litt rar, men jeg har veldig lite problemer med at det er mitt egg. Jeg hadde ikke benyttet meg av egget hvis jeg ikke skulle være surrogatmor, og kroppen hadde kvittet seg med det et par uker etterpå.

Jeg ønsker meg jo at svangerskapet skal gå som normalt og at jeg ikke sitter igjen med langvarige helseplager, men man vet jo aldri, og skjer noe sånt så må man jo bare takle det. Jeg synes det er verdt det. Strekkmerker, hengepupper og overflødig hud er ikke en veldig stor bekymring. Jeg kan leve med alt det.

Jeg vet jo heller ikke hvordan jeg reagerer psykisk både under svangerskapet og etter fødselen, men det er jo også en sjanse man tar da. Jeg er såpass godt kjent med meg selv at jeg velger å tro at jeg er i stand til å jobbe meg gjennom hva som måtte komme. Tid, krefter, frustasjon og tårer kommer nok, men de er jo alle stoppesteder langs veien som også mer positive ting er det.

Om jeg en dag ønsker mine egne barn håper jeg at jeg er i stand til å skaffe meg det, det forandrer ikke på at dette eventuelle barnet ikke er mitt. Det kan nok bli tungt, men det er fremdeles ikke mitt barn. Som jeg skrev tidligere så ser jeg ikke meg selv som mamma i framtiden, men man kan jo aldri si aldri.

[Maybecom]

Du kan ikke kontraktsbefeste at de skal adoptere barnet, det kan kun gå gjennom etter fødsel. Du kan heller ikke kontraktsfeste noe annet som går på tvers av loven om barn og familier.

Jeg synes det er trist at barn som savner sitt biologiske opphav skal bli avspist med at det aldri var meningen at de skulle få ha sin mor/far, fordi den aktuelle forelderen bare laget dem for å gi dem bort. Det er for alltid ditt ansvar at du har gitt bort barnet ditt til en situasjon du ikke har kontroll over, du kan ikke overføre det ansvaret på dem som skal ta imot.

Det er her tilliten kommer inn.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er beundringsverdig av deg å ville hjelpe dine venner. Men som både du og andre er inne på her så kan det nok bli vanskeligere enn planlagt å gi fra seg barnet etterpå.

Jeg har ei venninne som var helt klar på at hun aldri skulle ha barn. Hun likte verken babyer eller større barn. Hun hadde helt andre planer for livet enn å være mor. Jeg tror ikke jeg har møtt noen som har vært så bestemt på at hun ikke ville ha barn. Men så ble hun gravid ved et uhell, og valgte etter mye fram og tilbake å beholde barnet. I femte måned gikk det galt, og hun mistet barnet. Jeg har aldri sett noen så knust som henne, og nå handler plutselig hele hennes tilværelse seg om å få et nytt barn.

Jeg sier ikke at du vil reagere som henne. Ville bare dele en historie som kanskje kan være tankevekkende.

[Gjest Gjest]

Du vet vel at dette ikke er lovlig i Norge?

Det som ikke er lov er å gjøre dette via klinikk, med assistanse, eller med en forhåndsskrevet kontrakt. I praksis er det ingenting som hindrer en kvinne fra å bli gravid med en homofil manns sæd, for deretter å frasi seg rettighetene til barnet. Og så kan - teoretisk sett - den homofile mannens partner adoptere barnet. Jeg tror ikke homofile har fått lov til å adoptere partnerens barn foreløpig i Norge, men det kommer nok snart. Uansett om det juridiske ikke er på plass så kan jo de to homofile leve som barnets eneste foreldre hvis surrogatmoren frivillig trekker seg helt ut av forholdet.

[camilla*]

Du er mor til barnet inntil farens partner adopterer barnet. Å bare si fra seg foreldreretten, fritar deg ikke fra bidrag, arverett eller teoretisk samværsplikt.

kan far si til NAV at mor ikke trenger betale bidrag/de ordner dette seg imellom ? Tror det..

og samvær kan de bli enige om seg imellom - nemlig ingen samvær

da er det kun arveretten hun ikke kan si ifra seg til dette barnet.

Har de overhode vurdert adopsjon?