50/50 samvær

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Kan man bare bli pålagt 50/50 samværsordning??

Vi har ei lita jente på besøk her annenhver helg nå, og synes det er helt greit.

Men kan vi plutselig bli pålagt 50/50 ordning hvis det passer mor best???

Leser til stadighet om menn som jobber på sjøen osv. Som er borte lenge om gangen, og stemødre som er frustrerte fordi de "plutselig" skal gå over til 50/50 ordning??

Går det virkelig ann?

[Gjest Gjest_mitta_*]

Jeg og ektemannen min har vært gift i 3 år, og hele den tiden vi har kjent hverandre, og vært gift, så har han hatt sin sønn på 4 år annen hver helg, en dag i uka, halve ferier eventuelt hele høstferie/vinterferie, 4 uker sommer, annen hver jul blablabla.. du skjønner sant?

For 2 mnd siden ville moren til barnet pålegge oss 50/50 samvær, mot vår vilje pga vi ikke har tid med hver sin fulltidsstilling. Saken endte opp hos barnevern, og til slutt det o så berømte familivernkontoret. Der fikk vi beskjed om at det kan IKKE pålegges oss å ha 50/50 om vi absolutt IKKE ville. Så da har vi det slik vi alltid har hatt det, selv om moren til barnet nå er temmelig forbannet på oss pga dette, hun ønsker seg mer tid til hundeoppdrettet sitt.......

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Åh kjære vene.... Jeg bare venter på at dette skal skje etter hvert. Og at hun også blir forbannet fordi vi ikke vil. Og etter hvert ringer hele familien til min samboer, som er "barnet kommer før alt"- folk til de grader, sånn at de begynner å mase, og til slutt vender oss ryggen siden vi ikke kan/vil...

Sukk...

[Gjest Gjest_mitta_*]

Åh kjære vene.... Jeg bare venter på at dette skal skje etter hvert. Og at hun også blir forbannet fordi vi ikke vil. Og etter hvert ringer hele familien til min samboer, som er "barnet kommer før alt"- folk til de grader, sånn at de begynner å mase, og til slutt vender oss ryggen siden vi ikke kan/vil...

Sukk...

Jeg forstår deg svært godt der, hele familien til mannen min snudde ham ryggen, og truet også med å kaste oss ut fra huset ved å tvangsflytte oss.. de ble dødsforbannet for å si det mildt, alt vi hørte var "dere snur faen ikke ungen ryggen!!!!"

Tro det eller ei, etter noen uker gikk det faktisk over, de forstod oss endelig, men før det var det en vond tid.. så jeg foreslår at dere snakker med hans familie før hun eventuelt rekker å knote til noe der..

Og det hele pga barnets mor ringte dem på forhånd og kom med masse løgner for å straffe oss og det ene og det andre..

Da vi var på familievernkontoret, sammen med henne, måtte vi faktisk få henne til å skrive under på at hun ville slutte å plage oss. Hun sendte grove sms'er, dukket opp på døra i tide og utide for å skjelle oss ut, rett og slett ødela oss en god del! Nå er heldigvis dette historie, men ja.. ta dine forhåndsregler før dere eventuelt entrer en slik situasjon, frivillig eller ikke

[TiaMaria86]

Etter det jeg har fått beskjed om av fagfolk på det feltet, så kan INGEN pålegges 50/50% samvær, man kan utvide eller innskrenke alt ettersom man har ønske/behov for.. feks hvis det oppstår en situasjon der mor vil ha barnet hos far annenhver uke, men far nekter ( eller omvendt for den saks skyld), men mor ikke gir seg, så vil eventuelt barnevern finne avlastningshjem de dagene ingen av foreldrene vil ha barnet.

[Gjest Stjernedryss]

Stakkars barn tenker jeg. Tenk å være et barn ingen vil ha. Det å ha barn handler om å være der for et lite menneske 24 timer i døgnet, og da stiller man opp om det blir nødvendig.

[Gjest Gjest]

Stakkars barn tenker jeg. Tenk å være et barn ingen vil ha. Det å ha barn handler om å være der for et lite menneske 24 timer i døgnet, og da stiller man opp om det blir nødvendig.

Nei, nei. Du tar feil.

Ny partner, jobben, fritid og alt annet er MYE viktigere enn barnet man tross alt valgte å få.

[thapara]

Har ikke tid til å ha barnet 50% pga at begge har fulltidsjobber?!

Stakkars barn..

[flickan]

Har ikke tid til å ha barnet 50% pga at begge har fulltidsjobber?!

Stakkars barn..

*Signerer*

Fy f... sier jeg, litt av en far... ... og stemor..

[abelille]

Både mannen og jeg har fulltidsjobber og vi har barnet vårt 100%. Vi snakker til og med om et barn til...

Man tok faktisk et valg da man hadde sex. Man vet at det kan bli konsekvenser, og man er ansvarlig for barnet uansett fremover. Det må være trist for barnet å føle seg så lite elsket at ikke pappa vil være sammen med det.

[Gjest Gjest]

Skjønner på én måte frustrasjon over at mor evt kan styre livene deres, men som barnløs må jeg bare spørre om en ting:

er det ikke slik at foreldre som elsker barna sine bare vil være mest mulig sammen med de?

Sånn er det i alle fall hos de jeg kjenner som har delt samvær... At det å ikke se barnet på en hel uke er rett og slett smertefullt...

[Gjest Gjest]

For 2 mnd siden ville moren til barnet pålegge oss 50/50 samvær, mot vår vilje pga vi ikke har tid med hver sin fulltidsstilling. Saken endte opp hos barnevern, og til slutt det o så berømte familivernkontoret. Der fikk vi beskjed om at det kan IKKE pålegges oss å ha 50/50 om vi absolutt IKKE ville. Så da har vi det slik vi alltid har hatt det, selv om moren til barnet nå er temmelig forbannet på oss pga dette, hun ønsker seg mer tid til hundeoppdrettet sitt.......

Herregud. Dere har ikke TID til å ha et barn halvparten av tiden fordi dere begge jobber fulltid? Ja, det er det jo ingen andre foreldre som gjør...

Og at moren ønsker seg mer tid, er visst ren egoisme fra henne side slik jeg leser det du skriver. Men at dere ikke har tid, er ikke det like egoistisk?

Neida, man kan ikke pålegges det. Men årsaken til at dere nekter, og den tonen du omtaler henne i, gjør meg dårlig. Hvorfor er deres tid mer verdt enn hennes?

[skoeska]

Nei, nei. Du tar feil.

Ny partner, jobben, fritid og alt annet er MYE viktigere enn barnet man tross alt valgte å få.

unnskyld, HÆ? Jeg ville nå sagt det er motsatt!

Barnet man tross alt valgte å få er MYE viktigere enn ny partner, jobben og fritid.

[Gjest Stjernedryss]

unnskyld, HÆ? Jeg ville nå sagt det er motsatt!

Barnet man tross alt valgte å få er MYE viktigere enn ny partner, jobben og fritid.

Jeg tipper gjest var ironisk.

Jeg kan ikke skjønne at dette kan være noe problemstilling en gang jeg. Selvsagt stiller man opp for sine egne barn så langt det lar seg gjøre. Selv har jeg ikke barn ennå, men hadde noen barn i mitt liv trengt at jeg tok seg av dem hadde jeg selvsagt gjort det. Det viktigste for et barn (og for voksne) er å bli sett, elsket og tatt vare på. Alle trenger noen som bryr seg. Jeg håper jo at dersom jeg får meg kjæreste så er han barnløs, men finner jeg en som har barn er selvsagt barnet også velskomment i livet mitt. Det samme gjelder andre barn i familien, hadde det skjedd noe så f.eks en av søsknene mine ikke kunne ta seg av barna sine hadde jeg selvsagt stilt opp. Er det ikke det man har familie til?

[skoeska]

Jeg tipper gjest var ironisk.

Åja. Puh. Skulle bare mangle!

Skulle nesten ikke forundre meg om det _ikke_ var ironisk i og med de første innleggene.. Forstår ikke hvorfor stemødre klager, når de vet hva de går til! Dessuten, er barn alltid det viktigste i noens liv, og jeg synes det er viktig at nye partnere ikke skal komme i veien for at barnet skal ha kontakt med sine foreldre.

[Frk Johansen]

Det eneste jeg vet er at om man går til domstolen for å få fastsatt samvær ved et nylig brudd hvor mor og far ikke blir enige så kan de visste IKKE dømme 50/50, eller om de bare ikke gjør det, det er jeg usikker på. Har en venninne som akkurat har vært igjennom den mølla, så om det går til domsavsigelse blir den ene parten tilkjent mer samvær enn den andre.

[Raven Emerald]

unnskyld, HÆ? Jeg ville nå sagt det er motsatt!

Barnet man tross alt valgte å få er MYE viktigere enn ny partner, jobben og fritid.

Det var sikkert ment ironisk.

Hadde dere stilt dere annerledes om mor sa at hun ønsket å jobbe 100% stilling, hun også? Nå vet ikke jeg om mor har ny partner eller ikke, men det er forsåvidt revnende likegyldig. Dere påberoper dere retten til å nekte mor å jobbe mer, for at dere selv skal kunne ha frihet til å jobbe så mye dere vil. Men vet du hva? Det barnet er like mye din manns ansvar, som det er morens. Og da må vel også han tilrettelegge sitt liv for å kunne ta seg av barnet, uten at dere skal gjøre mor til syndebukk for å ville ha muligheten til å kunne jobbe mer, hun også.

Du nevnte ikke om hun har en full stilling utenom oppdrettet, men så lenge hun mener at dere nå bør dele ansvaret likt, syns ikke jeg at dere har noen grunn til å beklage dere. Dere var fullt klar over at barnet eksisterte, og dermed burde dere også være forberedt på at ansvaret for barnet kunne tilta med tiden. Tross alt er det ikke gitt at moren skal bære størstedelen av ansvaret alene. Så uansett hva hun hadde lagt som grunn, mener jeg at det er dere som viser dere urimelige i dette tilfellet. TENK, så bra det hadde vært for barnet, om det hadde trivdes i et fungerende 50/50 samvær, og kunne få ekstra god kontakt med begge familiene sine... Istedet oppfører den ene familien seg som om barnet er noe de kan ha annenhver helg, for å vise hvor ansvarsfulle de er, og for en god pappa barnet har, som er sitt ansvar bevisst.

Og nei, syns ikke forelderen med hovedomsorg trenger en grunn i det hele tatt, for å UTVIDE et samvær... Syns faktisk at den som trenger en særdeles god grunn, er den forelderen som avslår å få bedre kontakt med barnet/barna. Og den andre familien bør iallefall se på hvordan de kan løse situasjonen. Kanskje de finner ut at et 60/40 samvær er mer realistisk? Men uansett bør faktisk den forelderen som blir tilbudt mer samvær, strekke seg litt ekstra for å iallefall møte den andre forelderen i et sånt forslag. Trives barnet med det, er det jo ingen ordning som egentlig er bedre for den som burde være midtpunktet.

[aline]

Stakkars barn tenker jeg. Tenk å være et barn ingen vil ha. Det å ha barn handler om å være der for et lite menneske 24 timer i døgnet, og da stiller man opp om det blir nødvendig.

enig, og selv om foreldrene aldri "mener det slik", så er det det ett barn ville følt dersom det visste hva diskusjonen var.

Og selv om man ikke "mener det sånn", så er det jo akkurat det man gjør, er det ikke? Man ønsker IKKE å ha barnet sitt 50% av tiden, selv om barnet er 100% ens eget.

Andre mennesker klarer å håndtere fulle stillinger, flere barn og likevel puste, så at en som har delt omsorg, ikke klarer å ta vare på barnet sitt 50% fordi han har full stilling???

Høres mer ut som han ikke ønsker barnet sitt 50%,

Skjønner på én måte frustrasjon over at mor evt kan styre livene deres, men som barnløs må jeg bare spørre om en ting:

er det ikke slik at foreldre som elsker barna sine bare vil være mest mulig sammen med de?

Sånn er det i alle fall hos de jeg kjenner som har delt samvær... At det å ikke se barnet på en hel uke er rett og slett smertefullt...

Jeg spør meg om det samme, men det er kanskje fordi jeg også er barnløs. De jeg ser rundt meg som har barn på delt tid, er sjeleglade for all den tiden de får med barnet, og TAR seg tid til det så ofte som mulig. De ønsker å se barnet sitt mest mulig, og skulle gjerne hatt full tid, om det ikke var for splitt mellom mor og far.

[Gjest Gjest]

Må bare si meg enig i den retningen tråden har tatt. Jeg for min del ville kjempet med nebb og klør hvis noen hadde prøvd å foreslå at barna mine skulle være borte fra meg halvparten av tida. Er gift med faren til barna, og håper virkelig at dette aldri blir en aktuell problemstilling for oss, men uansett hvordan man snur og vender på det, er barn en berikelse og en glede i livet, ikke noe man skyver rundt på og begrenser for å "ha fri".

[Gjest Gjest]

Det eneste jeg vet er at om man går til domstolen for å få fastsatt samvær ved et nylig brudd hvor mor og far ikke blir enige så kan de visste IKKE dømme 50/50, eller om de bare ikke gjør det, det er jeg usikker på. Har en venninne som akkurat har vært igjennom den mølla, så om det går til domsavsigelse blir den ene parten tilkjent mer samvær enn den andre.

Det er korrekt. I domstolen dømmes det i favør av den ene parten.

Om dere skal ha 50/50 må dere bli enige om dette og skrive en samværsavtale. Som regel starter det med mekling på familievernkontoret, og så finner dere en løsning sammen.

Når det er sagt kan jeg bare ikke fatte hvordan to voksne mennesker som jobber 100% IKKE kan klare å ta seg av et barn 50%. Jeg er alene (les: 100%) med TO barn, jobber 100%, jeg følger barna opp med skole og lekser, aktiviteter osv. Der jeg ikke har mulighet til å stille opp selv, sørger jeg for at det er andre som kan hjelpe til. Besteforeldre, tante/onkel, en nabo. Det er ofte viljen til å forandre hverdagen sin det kommer an på.