Stebarn

[IngjerdØ]

Jeg har en datter der biologisk far ikke er i bildet. Men hun har en pappa som har vært med meg siden jeg var 2 mnd på vei.. Han skal adoptere henne etter at vi gifter oss neste sommer 2009.. Det er jo han som er pappaen hennes, ho kaller han pappa, og han har joalltid vært der.. Men hun har også rett til å vite hvor hun kommer fra..

Skal vi fortelle det til henne? Hun er bare 20 mnd nå, men hun har jo rett i å vite det.. Når skal jeg evt fortelle det? Burde hun vokse opp med det? Skal vi vente til hun er voksen og har egen familie og støtte seg til om det blir vanskelig for hun, eller til hun hvertfall kan forstå hvorfor?

Er liksom ikke en samtale jeg planla å ha.. Det er også grunner til at biologiske ikke vet noe, det er ikke bare fordi jeg ikke gadd liksom Noen som har tips eller råd? Tar imot alt med takk

[Gjest Gjest]

Det beste er om jenta vokser opp med informasjonen som en naturlig del av livet. Har hun alltid visst det så blir det neppe noen stor krise ut av det noengang, bortsett fra at hun etterhvert vil ønske å vite nøyaktig hvem pappaen er og kanskje ønsker å møte han.

Om hun får vite det for sent så må du regne med at hun reagerer kraftig, at hun føler seg lurt og at hun har levd på en løgn. Sånt kan skape store problemer mellom dere på et senere tidspunkt.

[IngjerdØ]

Det beste er om jenta vokser opp med informasjonen som en naturlig del av livet. Har hun alltid visst det så blir det neppe noen stor krise ut av det noengang, bortsett fra at hun etterhvert vil ønske å vite nøyaktig hvem pappaen er og kanskje ønsker å møte han.

Om hun får vite det for sent så må du regne med at hun reagerer kraftig, at hun føler seg lurt og at hun har levd på en løgn. Sånt kan skape store problemer mellom dere på et senere tidspunkt.

Er enig med deg der, er bare redd for hva som skjer om hun bestemmer seg for å oppsøke han.. Hva han er i stand til å gjøre med det..

Biologisk er ikke norsk, jeg er redd han skal ta henne med dit.. men det kan også gå bra.. Er bare det at en aldri vet..

[Gjest Gjest]

Er enig med deg der, er bare redd for hva som skjer om hun bestemmer seg for å oppsøke han.. Hva han er i stand til å gjøre med det..

Biologisk er ikke norsk, jeg er redd han skal ta henne med dit.. men det kan også gå bra.. Er bare det at en aldri vet..

Ikke la den frykten stoppe deg fra å fortelle barnet sannheten. Men du trenger ikke fortelle HELE sannheten. Utelat navnet hans og ting som kan identifisere han. Når jenta er lita vil hun akseptere at du "ikke vet hvor pappa er". (Det er vel antakelig sant?) Når hun blir stor nok kan du forklare henne grunnen til at du ikke vil hun skal treffe han, hvorfor du er redd. Hun vil sikkert ikke like det og mene at hun må få ta sitt eget valg, men da er du i hvertfall ærlig med henne.

Løgn fører aldri noe godt med seg.

[IngjerdØ]

Ikke la den frykten stoppe deg fra å fortelle barnet sannheten. Men du trenger ikke fortelle HELE sannheten. Utelat navnet hans og ting som kan identifisere han. Når jenta er lita vil hun akseptere at du "ikke vet hvor pappa er". (Det er vel antakelig sant?) Når hun blir stor nok kan du forklare henne grunnen til at du ikke vil hun skal treffe han, hvorfor du er redd. Hun vil sikkert ikke like det og mene at hun må få ta sitt eget valg, men da er du i hvertfall ærlig med henne.

Løgn fører aldri noe godt med seg.

Sant det!

Hvordan gr en fram for en slik samtale?

Men er nok det beste at ho vokser opp med det ja..

Takk for råd

[Gjest Gjest]

Kva med å ta det opp når ho begynner å spørre kvar babyene kommer fra? Sei noko om at det var ein anna mann som var med å laga ho, men at dere ikkje var kjærester lenger. Og at du er glad for det, siden du då kunne vera kjæreste med pappa f.eks.

[Gjest Gjest]

Kva med å ta det opp når ho begynner å spørre kvar babyene kommer fra? Sei noko om at det var ein anna mann som var med å laga ho, men at dere ikkje var kjærester lenger. Og at du er glad for det, siden du då kunne vera kjæreste med pappa f.eks.

Dette er et godt råd. Jenta vil jo på den tida uansett se på pappaen sin (han hun vokser opp sammen med) som verdens beste pappa, så hun vil sikkert være takknemlig for at den "mystiske" biologiske faren ikke ble hennes pappa likevel.

[Helen]

Jeg tror det beste er at jenta vokser opp med å vite at hun har en annen far, hvis du skal vente med å si noe til hun blir voksen vil hun sannsynligvis få et stort sjokk.

Du kan også risikere at hun støter deg bort fordi hun føler at hun har levd på en løgn hele livet.

Jeg har ei venninne som virkelig har følt dette på kroppen. Hun var alenemor, faren til barnet hadde ingen kontakt med de. Da hun traff en ny mann var barnet bare 2-3 år, h*n begynte å kalle sin stefar pappa ganske fort.

Både moren og stefaren "glemte" å fortelle dette barnet om at h*n hadde en annen far enn sine søsken.

Da dette barnet var 17 år sendte den biologiske faren en sms til barnet sitt der det sto: Hei, det er jeg som er din virkelig far. Hilsen NN.

Hele livet ble forandret for denne 17 åringen, h*n tok det veldig tungt, hele familen hadde det veldig tøft i en lang periode.

[Bellatrix]

Kva med å ta det opp når ho begynner å spørre kvar babyene kommer fra? Sei noko om at det var ein anna mann som var med å laga ho, men at dere ikkje var kjærester lenger. Og at du er glad for det, siden du då kunne vera kjæreste med pappa f.eks.

Dette synes jeg er et godt råd. Ikke vent til hun blir stor.

[Gjest Gjest]

Hvis han skal adoptere henne, trenger du vel å informere og få samtykke fra biologisk far?

[Gjest Gjest]

Hvis han skal adoptere henne, trenger du vel å informere og få samtykke fra biologisk far?

Hvis far er "ukjent" på barnets fødselsattest så trenger man vel ikke samtykke? Men hvordan det blir om han senere oppdager at han er faren til barnet og krever DNA-bevis, så vet jeg ikke helt hva som skjer...

[LunchBox]

Men hun har også rett til å vite hvor hun kommer fra..

Skal vi fortelle det til henne? Hun er bare 20 mnd nå, men hun har jo rett i å vite det.. Når skal jeg evt fortelle det? Burde hun vokse opp med det?

Klart hun har rett en gang i framtiden ( Når hun er gammal nok til og forstå ) å vite at hun er/blir/ adoptert, men en jente på 20 mnd VILLE ALDRI FORSTÅ!

Når du eventuelt kan fortelle det vet jeg ærlig talt ikke! Kanskje når hun begynner og reflektere mer over ting! Akkurat nå er jo hun på stadie der det motoriske ikke er full utviklet en gang. Litt tidelig ennå! Syntes jeg

[IngjerdØ]

Hvis han skal adoptere henne, trenger du vel å informere og få samtykke fra biologisk far?

Det står ikke noe navn i noen papirer som viser til hvem som er biologisk..

Jeg står i alle papirer som alene, så jeg sier bare ikke noe navn, så får ikke de gjort noe med det.. Men de kommer på hjemmebesøk for å se om datteren min kaller han pappa og hvordan de er sammen før han evt får adoptere..

hvis biologisk noen gang får vite det, blir det nok mest sannsynlig en sak ut av det.. Og da må jo alt på bordet..

men jeg har bevis, papirer osv på at han aldri burde bli pappa for å si det slik så det hadde nok gått vår vei.. Hadde bare vært greit å slippe det

Men det verste jeg kan tenke meg er at ho skal slå seg vrang, og da er nok det beste alternativet og la det bli en del av det daglidagse.. Men ikke fortelle noe som kan si hvem han er.. Takk for alle gode råd

Pluss at ho ligner "pappaen" sin på en prikk! Jeg er lys, men ho har mørke øyne, mørkt hår osv, akkurat slik som pappaen, så d er ingen som lurer Ho kommer heller ikke til å tenke på det selv hver gang ho ser seg selv i speilet, og det er ganske godt

Folk sier ho er som snytt ut av nesa på faren sin

Endret 9. oktober 2008 av IngjerdØ

[IngjerdØ]

Klart hun har rett en gang i framtiden ( Når hun er gammal nok til og forstå ) å vite at hun er/blir/ adoptert, men en jente på 20 mnd VILLE ALDRI FORSTÅ!

Når du eventuelt kan fortelle det vet jeg ærlig talt ikke! Kanskje når hun begynner og reflektere mer over ting! Akkurat nå er jo hun på stadie der det motoriske ikke er full utviklet en gang. Litt tidelig ennå! Syntes jeg

Hadde ikke tenkt å si det nå, nå er det jo ikke noe vits

Men skal jeg si det om 2-3 år'? 5 år? Når forstår de det?

[Leanne]

du får vel se an barnet ditt og hvordan hun utvikler seg...

Jeg har nå ei jente på 3,5 som er veldig filosofisk og som jeg kan ha mange og lange samtaler med, om alt mulig egentlig...

Mens andre barn ikke utvikler evnen til å føre gode samtaler før senere...

Men rundt 3-4 års alderen ville kanskje vært naturlig å snakke med henne om dette for første gang.. Slik blir det en naturlig del av livet..

Detaljene rundt det kan man jo komme tilbake til når hun blir større..

[Gjest Caya]

Jeg ville fortalt det ganske tidlig. Jeg har en venninne som fikk vite da hun var ca. 10 (tror jeg) at den hun trodde var faren hennes ikke var det. Det tror jeg hun tok veldig tungt.

Man trenger ikke si "du har en annen pappa", for slik jeg ser det blir stepappaen pappen hennes siden han gjør alt som gjør han til pappa. Man kan heller si at hun har to pappaer, en som ble med på å lage henne og en som skal passe på henne og ta vare på henne.

[LunchBox]

Datteren din vil mest sannsynelig ikke helt forstå før hun kommer til puberteten, Ville kanskje vente til hun var 5, å prøve meg forsiktig frem med å fortelle så hun forstår THE BASIC, for å si det på den måten! Du kjenner datteren din best. Når hun forstår og ikke forstår

[LunchBox]

Vil legge til at dette er noe du og den "nye" pappaen må kjenne på, når det måtte passe å fortelle. Hvem av dere som eventuelt skal si det, sammen eller ikke! Tror dere skal bare la det gå noen år til så ser dere hvor moden hun er etter hvert som årene går!

HUSK: Du/dere er foreldre, kjenner henne best å vil etter hvert vite når tiden er inne

[Gjest men]

Dere kan jo begynne forsiktig med å si f.eks at hun allerede var inni magen din før dere to møtte hverandre og ble forelsket.

[Gjest Gjest]

Jeg ser ingen grunn til å vente til barnet forstår før man snakker om det. La det bli en del av hverdagen FØR barnet forstår. Da vil det ikke komme opp en situasjon der hun plutselig en dag skjønner at "pappa er ikke pappa". Om hun alltid har visst (selv om hun ikke har forstått) så vil hun gradvis få en forståelse for hva det innebærer, samtidig som hun slipper "sjokket" ved å brått få opplyst en sånn ting. Godt forslag her oppe fra den som foreslo at du kan si at hun har to pappaer, en som laget henne og en som passer på henne hver dag. Ord som adoptert er naturlig nok vanskelig å forstå for et barn.

Dersom man venter til barnet forstår før man sier noe så kan det fort bli en sjokkartet opplevelse for barnet. Og du risikerer i større grad å få negative reaksjoner.

PS:

Selv om du mener at hennes biologiske far er et dårlig menneske, så må du ikke si det til henne. Si noe sånt som at hun har to gode pappaer, men at den ene ikke kan være sammen med henne. Barn overfører ofte foreldrenes status til seg selv. Om hun merker at du synes hennes biologiske far er en dritt, kan hun fort føle at hun har arvet hans drittsekkegenskaper.