Hei fosterbarn!

[Gjest Gjest_Oline_*]

Dette spørsmålet rettes til dere som er eller har vært fosterbarn. (Eller deg som kjenner et fosterbarn godt nok til å svare på deres vegne)

Hvordan har din opplevelse av tilværelsen i fosterhjem vært? Har du følt uvilje mot fosterforeldrene dine fordi du heller ville være hos dine biologiske foreldre, eller har du vært glad for å komme til en stabil familie? Har du blitt en naturlig del av fosterfamilien, eller har du følt deg utenfor? Har du respektert fosterforeldrene på omtrent samme måte som biologiske foreldre, eller har du vært i opposisjon fordi du mente at fosterforeldrene ikke hadde rett til å bestemme over deg?

Jeg vil tro svarene på disse spørsmålene er veldig avhengige av hvor gammel man var når man kom i fosterhjem, hvor lenge man var der osv. Så fortell gjerne det også.

Og jeg skjønner jo at noen har hatt helt hårreisende opplevelser med fosterhjem fordi fosterforeldrene har vært slemme mennesker. Fryktelig trist og helt uakseptabelt. Men jeg er her mer ute etter historiene til dere som har hatt normale fosterhjem, men med forskjellige opplevelser av situasjonen likevel.

[illafanten]

Hei, jeg har vært fosterbarn. Jeg klarer ikke helt å huske akkurat når jeg flyttet til dem, men tror jeg bodde der i 4 år pluss minus. Flyttet tilbake til min biologiske mor da jeg skulle begynne på ungdomsskolen (er nå 23 år).

Det hele begynte med at fosterforeldrene mine var et avlastningshjem, hver torsdag gikk jeg hjem til dem etter skolen istede for hjem til meg selv, og sov der til fredag. Da ante jeg fint lite om at dette var for at jeg skulle bli kjent med dem og senere bo hos dem permanent. Det var selvfølgelig rart og uvant å plutselig skulle være del av en annen familie med andre mennesker og andre vaner enn jeg var vant med. Men noe som gjorde ting litt lettere var at fostermoren min jobbet i barnehagen jeg gikk i da jeg var mindre, så hun var ikke totalt ukjent for meg selv om det var noen år siden.

Da jeg måtte flytte i fosterhjem var det fordi min mor var syk ble jeg fortalt (pappa er død), hun var narkoman og prostituert, dette visste ikke jeg. I begynnelsen var min mor på avrusning og jeg fikk besøke henne annenhver søndag i besøkstiden. En dag jeg var på besøk slapp hun bomben og fortalte meg at hun var narkoman og at det var derfor jeg ikke kunne bo med henne lenger. Min mor hadde skjult stoffmisbruket for alle, til og med sin samboer (far til min yngre bror). Han var lastebilsjåfør og var borte hvertfall 1 uke av gangen, om ikke lenger. Stort sett var han bare hjemme en helg i ny og ne.

Ettersom jeg ble eldre har jeg jo skjønt at det var mange ting hjemme som ikke var som de burde vært. Jeg hadde alltid mye ansvar for mine to yngre søsken. Jeg måtte vekke de om morgenen, lage frokost og matpakker til dem og følge dem i barnehagen fordi mamma alltid sov til langt på dag. Husker jeg pleide å følge dem i barnehagen som var på vei til skolen min. Når jeg hadde levert dem løp jeg til skolen mens jeg gråt fordi jeg var redd for å komme for sent. Hadde en relativt streng lærer, eldre dame av den gamle skolen.

Men ja, er så mye jeg kunne fortalt, men dette var jo en tråd om det å være fosterbarn, hehe

Den tiden jeg bodde hos mine fosterforeldre var kjempe fin, og jeg har et veldig godt forhold til dem den dag i dag selv om jeg har flyttet til en annen by. De behandlet meg som sitt eget barn, og gjorde ikke forskjell på meg og den 3 år eldre broren jeg fikk i denne familien. Etterhvert som vi ble kjent og vi kom inn i rutiner følte jeg meg som et fullverdig medlem av denne familien. Ikke bare hos de jeg bodde hos, men også hos slektninger av fosterfamilien min. Selvfølgelig hadde vi våre uenigheter som det er i alle familier, men ingen ting som ikke ordnet seg.

Etterhvert som mamma ble rusfri og faktisk klarte å holde seg nykter fikk jeg og mine to yngre søsken besøke mamma annenhver helg og overnatte der. Gledet meg alltid masse til å være sammen med mamma'n min og savnet selvfølgelig henne utrolig mye mens jeg bodde hos fosterforeldrene mine. Men det tror jeg alle barn hadde gjort sålenge ikke de biologiske foreldrene har drevet mishandling og slike vonde ting.

Da det nærmet seg for meg å begynne på ungdomsskolen mente barnevernet at ting hadde kommet så bra i orden med min mor at jeg kunne flytte tilbake til henne, hvis jeg ville det selv. Mine yngre søsken har fortsatt sine biologiske fedre, så de skulle bli værende der. Jeg ble veldig glad da jeg kunne flytte tilbake til min mor, men hadde vanskeligheter med å bestemme meg om jeg ville eller ikke. Ettersom min mor hadde flyttet til en annen by, ca 40 min unna og jeg måtte flytte fra alle vennene mine. Men kom frem til at jeg ville bo hos mamma og flyttet dit i sommerferien før skolen begynte.

Etter at jeg flyttet fra fosterforeldrene mine holdt vi fortsatt kontakten, og jeg besøkte de en helg en gang i blandt og overnattet hos dem. Har jo gått endel år siden jeg flyttet fra dem, faktisk 10 år og vi har enda kontakt. Er av og til på middagsbesøk hos hverandre, og ringes kanskje annenhver mnd.

Tror jeg har vært så heldig som jeg kunne være når jeg først måtte havne oppi denne situasjonen og flytte fra min mor. Jeg har ingen ting å utsette på min fosterfamilie

Dette ble kanskje litt mye å forholde seg til, er ikke så lett å skulle skrive ned alt sammen så det skal bli enkelt for en som leser å forstå. Men håper hvertfall noen kan få noe vettugt ut av dette, hehe

Hvis noen leser og lurer på noe mer, så spør! Blir ikke fornærmet av noen slags spørsmål.

[illafanten]

Ups, det ble et veldig langt svar.. Men vanskelig å gjøre en lang historie kort..

[Gjest Gjest]

Ups, det ble et veldig langt svar.. Men vanskelig å gjøre en lang historie kort..

Vet du, jeg leste det du skrev med stor respekt. Ikke et fordømmende ord har du skrevet, selv om det sikkert har vært tøft iblant.

Jeg ønsker deg absolutt alt godt.

[Gjest Gjest]

Det var en utrolig sterk og fin historie, illafanten. Håper du har det bra nå!

[thapara]

http://www.fosterhjem.no/Temameny/Hvem_er_...egne_historier/

Vet ikke om du har lest historiene som ligger her?

[illafanten]

Det har selvfølgelig vært tøft også, kan ikke nekte for det. Mye gråting og savn etter mamma. Men føler at å komme til denne familien var det beste som kunne skje når det først måtte bli sånn

Jeg har det relativt bra i dag, er i blandt litt deprimert, men da hjelper det å gråte litt, så blir ting bra igjen. Men tror ikke depresjonen har noe med dette å gjøre, min mor ble syk igjen da jeg var 15 år. Hun fikk blodforgiftning og lå for døden. Hun overlevde, men har fått en hjerneskade og har måttet amputere det ene benet pluss halvparten av fingrene og tærne på det andre benet. Dette er nå 8 år siden, men hun er fortsatt veldig syk pga dette, nyresvikt og diverse andre ting. Også har hun, stefaren min og den minste søsteren min flyttet til en annen kant av landet, så det er vanskelig å ha de så langt unna. Men nok om det, hører vel ikke hjemme i denne tråden, men er en del av historien min.

Etter alt jeg har opplevd syns jeg at jeg klarer meg bra. Det at jeg er deprimert i blandt er ikke så alvorlig at jeg ikke klarer å leve med det. Blir lei meg i blandt, snakker med kjæresten om det og gråter litt. Etterpå føles alt mye bedre, frem til neste gang jeg blir lei meg, hehe Er 23 år, har samboer som jeg har vært sammen med i 5 år, vi har kjøpt oss rekkehus, bil og hund. Jeg er i fast jobb, prøver å studere litt på deltid. Og vi planlegger bryllup neste år Finnes mange i denne verden som har det verre enn meg!

[Gjest ts]

Hei illafanten!

Tusen, tusen takk for at du ville dele din historie! Du fortalte så veldig fint om en veldig vanskelig periode i livet ditt.

Så godt å høre at ting ordner seg for deg, selv om du har opplevd mye vondt. At man blir trist iblant og må gråte en skvett er ikke noe rart. Selv om du alt tatt i betraktning har klart deg bra og vært "heldig", så bærer du sikkert på en sorg over både tapt barndom og din mors sykdom i dag. Så bra at du har en samborer som kan trøste deg og være der for deg.

Igjen, tusen takk for historien din!

- TS

[Gjest Lenaa]

Dette spørsmålet rettes til dere som er eller har vært fosterbarn. (Eller deg som kjenner et fosterbarn godt nok til å svare på deres vegne)

Hvordan har din opplevelse av tilværelsen i fosterhjem vært? Har du følt uvilje mot fosterforeldrene dine fordi du heller ville være hos dine biologiske foreldre, eller har du vært glad for å komme til en stabil familie? Har du blitt en naturlig del av fosterfamilien, eller har du følt deg utenfor? Har du respektert fosterforeldrene på omtrent samme måte som biologiske foreldre, eller har du vært i opposisjon fordi du mente at fosterforeldrene ikke hadde rett til å bestemme over deg?

Jeg vil tro svarene på disse spørsmålene er veldig avhengige av hvor gammel man var når man kom i fosterhjem, hvor lenge man var der osv. Så fortell gjerne det også.

Og jeg skjønner jo at noen har hatt helt hårreisende opplevelser med fosterhjem fordi fosterforeldrene har vært slemme mennesker. Fryktelig trist og helt uakseptabelt. Men jeg er her mer ute etter historiene til dere som har hatt normale fosterhjem, men med forskjellige opplevelser av situasjonen likevel.

hei. jeg er et fosterbarn på 15 år som har bodd i fosterhjem i 14 år (siden jeg var 1). Det er ingen som har en 100% sikker grunn til at jeg ble flyttet, noe som jeg har gått å lurt på i en god del år. Mine fosterforeldre er på en måte min nye sjanse i livet. De er de snilleste menneskene en kan tenke seg, og de har tatt vare på meg som om jeg var deres egen. Det er jeg veldig takknemlig for. Men når man bor i fosterfamilie blir det alltid litt konflikt mellom den biologske familien og fosterfamilien. F.eks. min biologiske mor som gikk til rettsak minst 1 gang per år fra jeg var 1 til 11. det fikk jeg selvfølgelig ikke vite før jeg var 13, for min fostermor vil¨på en måte "skåne" meg mot sånt. Min biologiske far har jeg aldri hørt noe til, om eller fra. ingen vet noen ting. og det lille jeg har fått vite har gjort at jeg ikke har spesielt lyst til å treffe han. Jeg klarer meg veldig fint med fosterfamilien min. for jeg FØLER at de er familien min, men jeg vet at de ikke er det. Og jeg vet at min biologiske familie er familien min, men jeg føler det ikke. det blir litt rart det der. men når man ikke vet om noe annet så er det vel greit. for meg er fosterforeldrene mine det beste som kunne ha skjedd meg! jeg vet ikke hvor jeg hadde vært hvis ikke dehadde tatt så godt vare på meg!