Singel nå og for alltid? - Angående innlegg i

[Gjest Singel,23]

Altså, det var/er en tråd på "samliv og relasjoner" om forholds varighet. Det var en som spurte hva som gjorde nettopp ditt forhold så spesielt at det skal vare livet ut, når så mange som har sagt det samme, gjør det slutt/skiller seg.

Jeg kommenterte i den tråden, og lager da denne tråden utfra det.

Jeg har aldri hatt forhold. Er ei jente på 23 år. Jeg har måtte høre mange spørsmål angående hvorfor,og det er helt greit for meg men jeg har faktisk ikke hatt noen andre svar enn "jeg har virkelig ikke lyst". Det skjønner ikke de fleste da. Så da skal jeg prøve å utdype hva jeg egentlig føler om det:

Jeg er den type jente som ikke orker romantikk og alt det søte klisset som er mellom 2 mennesker som er "forelsket". Selvfølgelig er det greit med enkle komplimenter, men bare det å bli spandert på, irriterer meg (annet enn på første date). Jeg ser bra ut, er populær blant hannkjønnet og oppegående. Har venner, studie,jobb, går ut og har det gøy, har mange guttevenner. Har holdt på med et par stykker før, uten å ha lyst til å la det gå videre til å bli noe forhold. Da kutter jeg ut alt, og sårer den andre personen ganske mye.

Jeg blir kvalm og føler meg litt kvalt av tanken på en gutt som kontakter meg hele tiden for å finne på noe med meg, og hvis vi først er sammen på noe, så orker jeg ikke at han skal være på meg med klemmer og kos osv. Jeg dater ikke noe særlig, for jeg liker ikke tanken på at de tenker forhold.

Jeg har vært forelsket en gang før. For meg var det alt jeg orket å føle for dette livet. Det var mye opp og ned over en altfor lang periode, så jeg gidder rett og slett ikke mer. Hva er det som er så bra med forhold? Kose med noen man er glad i? Blir kvalm bare av å skrive det.. Jeg har snakket med venner om dette, og alle svarer noe av det samme. Og dere kommer sikkert til å svare det samme også, men vær så snill.. Vær litt originale. Få meg til å tenke. Per i dag skjønner jeg virkelig ikke alt styret rundt følelser og kos og alt det der..

[Gjest Grafica]

Det er vel fordi du ikke har opplevd ekte følelser at du føler slik. Ja, du himler sikkert med øynene fordi du kjenner meg igjen fra den tråden, men det er sant. Og ikke bare utifra egen erfaring, men fra å ha sett flere venninner som følte det akkurat som deg, som så falt pladask.

Det går ikke ann å forklare hva som er så bra med forhold så lenge du synes kos og følelser er ekkelt. Jeg håper bare ikke du er typen som sier "æææsj" hvis venninna di skulle finne på noe så avskyelig som å holde kjæresten sin i handa eller gi han et kyss.

Du vokser det av deg, mest sannsynnlig. Du er ung og har mye annet å fokusere på nå som er viktigere for deg. Når du er ferdig med å "rase fra deg" kan det hende at du har et helt annet syn på ting.

[Gjest Gjest]

Samma det vel.

Du kan gjøre akkurat hva du vil med livet ditt, og selv om litt vel mange mennesker er opptatt av at alle skal ha det som de, så er det ikke viktig. Din hverdag, ditt valg.

Vanskeligere enn det er det ikke.

[Gjest StockDama]

Samma det vel.

Du kan gjøre akkurat hva du vil med livet ditt, og selv om litt vel mange mennesker er opptatt av at alle skal ha det som de, så er det ikke viktig. Din hverdag, ditt valg.

Vanskeligere enn det er det ikke.

Støtter.

Vil du ikke ha kjæreste, så er det ditt valg. Hva andre skulle mene om saken er ikke viktig.

[Miau]

Støtter den. Vil du ikke ha kjæreste, så er det din sak, og kun din.

[Gjest Gjest]

Jeg har det litt på samme måte. Å finne en kjæreste er ikke et mål i livet mitt. Jeg har det kjmpeflott alene, og er heller ikke overbegeistret over å skulle ha noen i livet mitt som skal ta så mye plass. Jeg trives alene. og sånn har det alltid vært. Finner jeg en som får meg til å endre mening så fint, men jeg går ikke rundt å leter etter han.

[Gjest evig_singel]

Føler meg i samme situasjon som deg. Jeg er snart 24 år og har kun vært i ett forhold. Det er mange år siden og varte bare noen måneder.

Jeg var veldig forelsket, men etterhvert dabbet det hele av. Som du sier man føler seg kvalt. Selvsagt var jeg glad i ham, men synes det var et evig mas og stress om å finne på noe hele tiden. Jeg mistet rett og slett interessen...

Nå begynner venninnene rundt meg å få barn og gifte seg, mens jeg fortsatt er singel. Jeg blir sett på som noe rart føler jeg, siden jeg prioriterer annerledes enn dem. Selv de i familien maser om at jeg skal få meg en kjæreste. Begynner å bli så lei...

[Gjest -Maggie-]

*

Endret 8. oktober 2008 av -Maggie-

[Gjest Singel,23]

Hei igjen folkens, tusen takk for svar så langt.

Vil bare avklare en ting; det er ikke det at jeg ikke VIL ha kjæreste noen gang.. Jeg tror det handler om mer enn å være en kjæreste. Det handler om en relasjon som er basert på tillit som jeg mangler.

Jeg blir faktisk litt kvalm av mine nærmeste som har kjærester. Jeg er lykkelig på deres vegne og har hjulpet noen av dem til å få den de er sammen med, så det er ikke det. Kyssing og holde hender er ikke noe å reagere over, men blir det mer sånn kosete foran meg, så blir jeg litt dårlig. Det er ikke noe jeg kontrollerer og det er ikke på kødd heller.

Så var det dette med at jeg antakelig ikke har hatt følelser nok; Det har jeg tenkt mye på, og det er også noen venner av meg som har påpekt det for meg. Men de som kjente meg fra da jeg var forelsket, ser at dette argumentet faller bort. Jeg har møtt flere etter han, noen har jeg fått noe følelser for, andre har jeg ikke følt noen ting for. Jeg har merket på meg selv, hva som er sterke følelser og hva som er innbilt, også hva som er veldig svakt og "ikke verdt det".

Det var veldig mye vondt i den tiden jeg var forelsket, så jeg forstår deg som sier at kanskje er pga det at jeg ikke gidder (eller tør) noe lenger. Men det var også sånn at jeg følte meg kvalt noen ganger med han.. Var ikke så veldig kjærlig, selvom jeg følte jeg holdt på å eksplodere fordi jeg ville holde rundt han osv.

Ifjor møtte jeg en super gutt, som jeg virkelig passet så bra med. Den beste matchen så langt. Jeg hadde det så utrolig gøy med han, vi kunne være seriøse, vi var veldig tiltrukket av hverandre. Jeg likte å bare være nær han, vi trengte ikke å gjøre eller si noe spesielt og trivdes likevel veldig godt sammen. Jeg begynte å få følelser for han mer og mer, men han viste følelsene sine... og da ble jeg kvalt og ekkel og ødela han så utrolig mye. Nå er det en stund siden det ble slutt, og jeg ser at jeg har gjort det samme gang på gang.. Jeg blir bare så kvalm..

[Gjest Gjest]

Jeg blir faktisk litt kvalm av mine nærmeste som har kjærester.

...

Men det var også sånn at jeg følte meg kvalt noen ganger med han.. Var ikke så veldig kjærlig, selvom jeg følte jeg holdt på å eksplodere fordi jeg ville holde rundt han osv.

Jeg begynte å få følelser for han mer og mer, men han viste følelsene sine... og da ble jeg kvalt og ekkel og ødela han så utrolig mye.

Basert på de setningene jeg har sitert her så kan det virke som du sliter med en del pyskisk. Jeg vil i alle fall anta det er en fordel om du oppsøker psykolog før du forsøker å kaste deg ut i noe nytt forhold igjen.

Det er faktisk to personer som skal til og basert på det du skriver så kan det virke som du (ubevisst?) leker med andre personers følelser. Først får han interessert, og så blir du kvalm(?) og støter han vekk.

[Gjest Gjest_kate_*]

Jeg har det litt som deg, bortsett fra at jeg - de ytterst få gangene jeg har vært forelsket i livet - blir ganske "klissete" og "kosete" og "romantisk". Dette er sikkert en av tingene du har hørt hundre ganger før, men: når du møter "den rette" (ikke at det nødvendigvis finnes en, men du forstår hva jeg mener) så blir du ikke kvalm!

Mitt problem er ikke at jeg har blitt såret og er redd for å bli det igjen, men at følelsene går fort over og/eller at jeg føler jeg blir kvalt som deg.

Forskjellen på meg og deg er at jeg driter i det. Kanskje jeg finner en kjæreste, kanskje ikke. Who cares. Trives du som singel? Isåfall er det jo null problem.

Forstår at det er irriterende at andre henger seg opp i det, jeg får stadig råd jeg aldri har bedt om og til og med en del tyn når forholdene mine ender. Mange mener jeg er for hardbarka singel, og at jeg må prøve å jobbe litt mer med forholdene og bli i dem en stund for å bli vant med det eller noe.

Men min innstilling er at jeg fremdeles er ung og at alt er åpent. Jeg gidder ikke legge en slagplan for å unngå å dø alene og bli spist av katten min. Jeg trives uten kjæreste, så derfor lever jeg også uten en. Så enkelt er det.

[VirreVapp]

...

Endret 12. desember 2009 av VirreVapp