Jeg kommer til å være alene resten av livet...

[Gjest Gjest]

Så enig, så enig. Og jeg er også enig med Stjernedryss i at det trolig er noen av oss som forblir evig singel. Jeg er en av dem.

Muligens er det oss det er noe galt med, selv om jeg faktisk i likhet med dere innbiller meg at jeg er helt OK. Jeg er normalt intelligent, ser en smule bedre ut enn fanden på flatmark og jeg påstås til tider å være ganske morsom. Men tiltrekkende på det motsatte kjønn? Niks. (Forsåvidt tiltrekker jeg meg ikke damer heller, men det kan jo være like greit )

Og så påstår denne verdens Pollyannaer at livet er det man gjør det til. Tøv og visvas. Jeg tar det hele og fulle ansvar for dem og det jeg ikke liker på min ferd, men jeg tar ikke det minste ansvar for dem som ikke liker meg (sorry mac, men det er garantert noen -selv om jeg ikke begriper hvorfor ) eller for trøbbel som havner i min vei temmelig uforskyldt. (Det er ikke min feil at jeg får røykskade på tingene mine fordi naboens 2-åring slår på komfyren i et ubevoktet øyeblikk slik at det begynner å brenne hos dem.)

Og jeg blir ikke lyrisk stemt av fuglesang og kan ikke fordra å gå turer i naturen. Jeg blir stort sett sur av det. Søle og skitt og vått gras... Men jeg er glad for at der faktisk er noen fugler som synger og at det finnes natur, det gir meg bare ikke noen glede å ferdes i den.

Er jeg sur og negativ av den grunn? Nope, tror ikke det. Som regel er jeg faktisk i ganske godt humør og gjør det beste ut av tilværelsen som jeg nå en gang har, men de klassiske klisjeene angående hva som skal være de små ting som man skal sette sånn pris på irriterer meg.

Jeg skrev vel ikke akkurat at alle blir glad av å gå i naturen og høre på fuglesang?

Saken er at man må være glad for de små ting (altså at man f.eks. er kroppslig i stand til å bevege seg f.eks. i naturen - en i rullestol vil kunne har problem med det. For å høre fuglesang må man ha hørsel, og det er da langt bedre å ha hørsel enn å ikke ha det? Ergo er vel også det oå være glad for?)

Har man møtt tilstrekkelig vanskeligheter i livet vet man hvor viktig det er å sette pris på de små (og ofte opplagte) tingene.. Er ikke den gleden på plass, vil det bli vanskelig å få en mer varig glede over livet.

Ingen får det godt ved å grave seg ned i hvor vondt man har det. det betyr ikke at det ikke er "lov" å deppe iblant.

Noen av dere leser enkelte svar her inne som fanden leser Bibelen.

Jeg driver og maler stua, og jeg hater det. Likevel er jeg i stand til å glede meg over at jeg faktisk er i stand til å gjøre det.

Når jeg leser denne trådens utvikling, føler jeg glede over at jeg er i stand til å fokusere på småtingene ui livet mitt.

[Cata]

Jeg skrev vel ikke akkurat at alle blir glad av å gå i naturen og høre på fuglesang?

Nei du gjorde ikke det, jeg bare sa meg enig med Stjernedryss.

Å høre fugler synge eller gå tur i skogen er ikke glede for meg i det hele tatt.

Og poenget mitt var i grunnen ikke at livet er fælt heller, men at man kan og bør akseptere at det oppleves fælt av og til. Det gjelder nok for de fleste av oss. Det som irriterer meg er at hver gang jeg synes livet er fælt så dukker det opp en eller annen besserwisser (nei, sikter fremdeles ikke til deg gjest) som trekker fram de fordømte fuglene og turer i naturen. Det er liksom blitt den perfekte klisjé på "oppmuntring og små gleder".

Derfor irriterer det meg.

Men det betyr jo ikke at man går rundt og er grinebiter i det daglige. Det tror jeg ikke Stjernedryss er heller, men av og til synes jeg man rett og slett kan tillate seg selv å sutre og syte litt. Ting blir jo som regel bedre igjen etter en stund.

[Gjest Stjernedryss]

Ja, klisjeer jeg jeg mektig lei av, og skjønner ikke hvorfor andre hele tiden skal fortele meg hva som gjør meg lykkelig. Den som vet dette best er jo nettopp meg.

[Gjest Lancelotte]

Skjønner godt du føler det som du gjør, når du ser venninnene dine, alle sammen med sine kjære. Jeg har det på en måte mye som du, jeg er kjempe smilende når jeg er med andre, og er som oftest blid også. Men når jeg legger meg alene om kvelden (og jeg har kjæreste) så føler jeg meg uendelig ensom.. Vi er alene i livet, og må gjøre det som gjør oss godt. Det som hjelper meg å alltid! være ute på noe, gjerne mange avtaler pr. dag. ellers blir jeg fort deprimert..

Tenk på hvordan du vil livet ditt skal være, uten å idyllisere noe, som det å ha kjæreste for eksempel. Så finner du fort ut hva du bør gjøre.

Så enkelt og så vanskelig ..

Lykke til!

[Gjest Stjernedryss]

Skjønner godt du føler det som du gjør, når du ser venninnene dine, alle sammen med sine kjære. Jeg har det på en måte mye som du, jeg er kjempe smilende når jeg er med andre, og er som oftest blid også. Men når jeg legger meg alene om kvelden (og jeg har kjæreste) så føler jeg meg uendelig ensom.. Vi er alene i livet, og må gjøre det som gjør oss godt. Det som hjelper meg å alltid! være ute på noe, gjerne mange avtaler pr. dag. ellers blir jeg fort deprimert..

Tenk på hvordan du vil livet ditt skal være, uten å idyllisere noe, som det å ha kjæreste for eksempel. Så finner du fort ut hva du bør gjøre.

Så enkelt og så vanskelig ..

Lykke til!

Jeg vet jo hva jeg bør gjøre, og jeg gjør det også, men jeg er fortsatt lei meg/ensom ganske ofte.

[Gjest Hobbypsych]

Saken er at du må lære deg å være fornøyd med det du har. Hvis du ikke lærer det, vil du aldri får det bra.

Jeg tror ikke ting virker sånn. Jeg tror ikke folk har aktiv kontroll over humøret sitt på den måten. Jeg er den samme personen og har tenkt de samme tankene selv om humøret kan være dårlig på et tidspunkt og bra på et annet.

Du kan ikke ved intellektuell resonnering komme fram til at du skulle være glad, og så bli glad. Det har jeg ikke noe tro på. Men det er mulig å myke opp sin egne holdninger og krav, hvis disse innstillingene er en del av grunnen til at en ser ting negativt.

[Gjest Fjøsnisse42]

SITER(Fjøsnisse42 @ 13.09.2008 (12:04) ) *

Livet er det du gjør det til.

Hva er vitsen med å være spydig?

Forsto du ikke? Livet er det du gjør det til. Dvs at over tid er det du som avgjør hvordan ting blir. Ikke skjebnen, Gud eller nissen.

[aline]

Jeg for min del har ikke noen tro på at man VET om man kommer til å møte noen ett- tre- fem - ti år frem i tid, tror ikke på at noen kan vite om de kommer til å bli alene eller ikke, så lenge de ikke absolutt VIL være alene.

At man kan føle det, go være redd for det, det tror jeg så gjerne, det tror jeg faktisk endel voksne single føler/tenker på.

Og kanskje spesiellt dersom man er voksen og singel med flest venner som IKKE er det samme.

Selv har jeg gjort meg selv såpass opptatt i hverdagen, med ting jeg liker å bruke mye tid på, at jeg sjelden har tid til å være redd eller lei meg over å være singel (nå er jeg ikke heeelt singel lenger, men vet ikke helt hvordan det går, og det er så nytt. har vært mer singel i mitt liv en i forhold.).

For min del har det å gjøre noe for å endre hverdagen til en hverdag jeg kan være fornøyd med, finne på ting å aktivisere meg med, som gjør meg glad. Hva det er, og hvem det er sammen med, varierer masse. Det er alt fra å kaste meg med på dansekurs (elsker å danse og liker å treffe masse forskjellige mennesker, noe jeg gjør der og i dansemiljøet generellt), begynne med malekurs og skape meg fremtidsdrømmer som vil gjøre mitt liv rikere uansett om jeg er singel eller i ett forhold. Jobber med å ta tak i ting som jeg liker å gjøre, som gjør meg opptatt med ting jeg liker.

For meg har det hjulpet til å ta fokus vekk fra det negative og over på håp istedenfor. Det betyr ikke at jeg (eller noen for den sakens skyld) er lykkelig bestandig, men jeg er tilfreds og har det bra, oftere en jeg har det jævlig. Og slik har det definitivt ikke alltid vært.

Tidvis blir jeg redd for at jeg aldri skal fungere i ett forhold, og aksepterer den redselen, men fokuserer IKKE på den. Når den kommer, aksepterer jeg den også gjør jeg noe annet en å sitte å føle på den.

Tror for min del, at hvordan livet ens blir, kan man gjøre mye for å endre selv. Og ikke bare med å "gå tur og høre fuglesang" (noe som forøvrig gjør meg lykkelig, jeg er fan av de små ting i livet og har lært meg å sette pris på dem), men det har for meg med å endre mønstere, legge opp en plan for hvordan man ønsker å ha det og hva som skal til for å komme dit hvor man har det bra. Uten å være avhengig av en partner for å være der.

Og etter å ha sett opptil flere mennesker jeg alltid har trodd (de har trodd det selv og) var evig single, finne seg partnere nå i godt voksen alder, så har jeg funnet ut at jeg ikke tror man vet slikt. Selv om det er helt greit å være redd for det å tenke det, selvsagt.

[Gjest Gjest]

Nei du gjorde ikke det, jeg bare sa meg enig med Stjernedryss.

Og poenget mitt var i grunnen ikke at livet er fælt heller, men at man kan og bør akseptere at det oppleves fælt av og til. Det gjelder nok for de fleste av oss. Det som irriterer meg er at hver gang jeg synes livet er fælt så dukker det opp en eller annen besserwisser (nei, sikter fremdeles ikke til deg gjest) som trekker fram de fordømte fuglene og turer i naturen. Det er liksom blitt den perfekte klisjé på "oppmuntring og små gleder".

Derfor irriterer det meg.

Men det betyr jo ikke at man går rundt og er grinebiter i det daglige. Det tror jeg ikke Stjernedryss er heller, men av og til synes jeg man rett og slett kan tillate seg selv å sutre og syte litt. Ting blir jo som regel bedre igjen etter en stund.

Ok, du er tilgitt siden det er deg da.

Men poenget mitt var altså hverken gårtuer i skogen elelr fuglesang (selv om du ikke sikta til meg), men at man var istand til å gå og høre.

En jeg kjenner som i alle år har hatt et fysisk yrke som han setter stor pris på, og som er aktiv friluftsmann som trives ute i skog og mark, og som er en aktiv jeger med flere tillitsverv i den forbindelse (men som alle krever at han kan røre seg uten problemer) ligger nå på Sunnaas - lam fra livet og ned. Så da synes jeg sannelig vi andre kan sette pris på at vi har bein som funker.

Jeg irriterer meg over folk som skal syte over alt mulig. Selv om man opplever å være litt deppa, så trenger man vel ikke å fortelle det til andre? Ingen andre får det bedre av at dere lesser andre ned med sånn syting. Og hvis dere ikke plager andre med sånn syting, så sier de heller ikke til dere at dere skal gå tur i skogen for å høre på fuglesang.

[Gjest Gjest]

Jeg irriterer meg over folk som skal syte over alt mulig. Selv om man opplever å være litt deppa, så trenger man vel ikke å fortelle det til andre? Ingen andre får det bedre av at dere lesser andre ned med sånn syting. Og hvis dere ikke plager andre med sånn syting, så sier de heller ikke til dere at dere skal gå tur i skogen for å høre på fuglesang.

"Folk som skal syte over alt mulig...?"

"Opplever å være litt deppa...?"

Vettumeghva!

Jeg er så drit lei av at folk skal fortelle meg at jeg burde være lykkelig pga. fugler i skogen og det faktum at jeg har to bein å gå på.

Tror du virkelig at ønsket om å ha noen å dele livet med er så overflatisk? Det er for mange ikke snakk om å "være litt deppa", det er ikke syting å være lei seg og deprimert over å være alene og ensom.

Frekt!

[Gjest Gjest]

"Folk som skal syte over alt mulig...?"

"Opplever å være litt deppa...?"

Vettumeghva!

Jeg er så drit lei av at folk skal fortelle meg at jeg burde være lykkelig pga. fugler i skogen og det faktum at jeg har to bein å gå på.

Tror du virkelig at ønsket om å ha noen å dele livet med er så overflatisk? Det er for mange ikke snakk om å "være litt deppa", det er ikke syting å være lei seg og deprimert over å være alene og ensom.

Frekt!

Jeg svarte utfra det innlegget jeg siterte, men det var kanskje litt vanskelig å forstå.

Du fremstår som sikkelig god og snill, samt som et menneske som er så hyggelig at man bare vil ha deg som venn. Det tar sikkert ikke lang tid før du finner noen å dele det fantastiske livet ditt med. En som med glede hører på sytinga di og blir gnåle i hjel med negative tanker, men det gjør ikke noe - for verden er til for deg.

[Gjest Stjernedryss]

"Folk som skal syte over alt mulig...?"

"Opplever å være litt deppa...?"

Vettumeghva!

Jeg er så drit lei av at folk skal fortelle meg at jeg burde være lykkelig pga. fugler i skogen og det faktum at jeg har to bein å gå på.

Tror du virkelig at ønsket om å ha noen å dele livet med er så overflatisk? Det er for mange ikke snakk om å "være litt deppa", det er ikke syting å være lei seg og deprimert over å være alene og ensom.

Frekt!

Ikke bry deg om den andre gjesten! Jeg forstår deg, jeg vil være venn med deg, og jeg aksepterer folk selv om de ikke synes livet er en dans på roser bestandig. Vi har lov til å være lei oss fordi vi er ensomme.

Selv om vi ikke gjør andres liv bedre ved å klage og syte litt så letter det likevel på trykket å få lov til å snakke ut om følelser og frustrasjoner som gnager. Jeg blir dessuten glad når andre også syter litt, det beviser at det ikke bare er jeg som er vanskelig

[Gjest Gjest]

Ikke bry deg om den andre gjesten!

Med sånn oppførsel og innstilling til andre mennesker er det ikke rart du er alene. Du er rett og slett frekk.

Folk som syter og klager og er frekk mot andre blir ensomme, er det så vanskelig å forstå. Folk unngår sånne mennesker.

[Gjest78]

Ja, klisjeer jeg jeg mektig lei av, og skjønner ikke hvorfor andre hele tiden skal fortele meg hva som gjør meg lykkelig. Den som vet dette best er jo nettopp meg.

Du sier du vet best hva som gjør deg lykkelig, hva er det da? Og hvorfor gjør du ikke det?

Ellers må jeg si at jeg blir ganske provosert over mennesker som mener at man skal gå rundt hele tiden og være lykkelig fordi man har to bein, og fordi fuglene synger i skogen. Hvis det er alt som skal til for å gjøre dem lykkelige, så er det vel fint for dem, men egentlig tror jeg ikke på det heller. Hvis man er ensom, syk eller føler at man ikke kommer videre i livet hjelper de tingene utrolig lite. Selvfølgelig er det alltid noen som har det verre enn deg selv, men man blir jo ikke lykkelig av den grunn.

Samtidig er det jo sånn at enkelte mennesker blir faktisk alene hele livet. Men det betyr jo ikke at man ikke kan ha et bra liv. Jeg tror nesten at det er greit å innstille seg på at man er alene, og prøve å gjøre det beste ut av det. Prøve å finne ut hvordan man kan bli lykkelig alene, og hvis så kjærligheten dukker opp får man ta det som en bonus.

[aline]

Jeg er så drit lei av at folk skal fortelle meg at jeg burde være lykkelig pga. fugler i skogen og det faktum at jeg har to bein å gå på.

Tror du virkelig at ønsket om å ha noen å dele livet med er så overflatisk? Det er for mange ikke snakk om å "være litt deppa", det er ikke syting å være lei seg og deprimert over å være alene og ensom.

jeg tror ikke det er overfladisk å ønske å ha noen å dele livet med, men jeg tror at hvilken fokus man gir det, er med på å bestemme hvor bra man får det i livet.

Det om man blir alene eller ikke, er faktisk en av de tingene som man ikke kan kontrollere (om man ikke ønsker å finne en bare for å ha en, ta til takke med en, uten at det egentlig er det rette. Og det er jeg sterkt imot, fordi jeg synes det er direkte dårlig gjort mot den andre). Det å bruke mye energi og fokus på de tingene i livet man IKKE kan styre selv, tror jeg tapper en for energi til å gjøre noe med de tingene man KAN gjøre noe med.

Klart det er lov å være lei seg over det, men tror også det er viktig å ikke fokusere for mye på det. Uansett er det ikke noe man kan gjøre noe med, annet en å være åpen og tilgjengelig for nye mennesker.

Jeg innbiller meg egentlig at om man lar livet sitt bli trist og leit, fordi man er alene, så er man ikke heller like åpen og tilgjengelig for ting som kan skje, og dermed risikerer man å skape en dårlig sirkel for seg selv. Der man lar fokus være på at man er lei seg over å ikke ha noen, og gjør seg dermed mindre åpen og positiv til livet og nye muligheter.

Du sier du vet best hva som gjør deg lykkelig, hva er det da? Og hvorfor gjør du ikke det?

Ellers må jeg si at jeg blir ganske provosert over mennesker som mener at man skal gå rundt hele tiden og være lykkelig fordi man har to bein, og fordi fuglene synger i skogen. Hvis det er alt som skal til for å gjøre dem lykkelige, så er det vel fint for dem, men egentlig tror jeg ikke på det heller. Hvis man er ensom, syk eller føler at man ikke kommer videre i livet hjelper de tingene utrolig lite. Selvfølgelig er det alltid noen som har det verre enn deg selv, men man blir jo ikke lykkelig av den grunn.

Samtidig er det jo sånn at enkelte mennesker blir faktisk alene hele livet. Men det betyr jo ikke at man ikke kan ha et bra liv. Jeg tror nesten at det er greit å innstille seg på at man er alene, og prøve å gjøre det beste ut av det. Prøve å finne ut hvordan man kan bli lykkelig alene, og hvis så kjærligheten dukker opp får man ta det som en bonus.

enig med ditt første utsagn her, dersom man vet hva man kan gjøre for å være lykkelig, eller for ¨å få det bedre i livet, hvorfor gjør man det ikke da? Kanskje det å høre andres tanker om hva som kan hjelpe, ikke er så forferdelig, dersom ens egne svar på hva som gjør en lykkelig ikke fungerer?

(og dersom ENESTE svaret på lykke, er en partner, så må man enten akseptere at en gjør seg selv ulykkelig, eller endre syn på hva som er mulig å gjøre for å oppnå lykke)

og det at noen finner lykke i å gå tur i skogen, høre fugler synge, være takknemlig for å ha en frisk kropp når man kjenner mennesker som har blitt fysisk og psykisk hemmet pga kroppsdeler som ikke lenger fungerer... Tro på det, noen av oss klarer faktisk å finne lykke i slike "småting", helt sant!

Jeg er en av dem, og gleder meg over småting som når stueplanten min kommer med blomster, ett skinnende rent hjem, blå himmel og sol, lyden av fossen på vei til jobb, å sitte på balkongen min (jada, alene!) og se på tordenværet, la meg føle meg liten i universet og fasineres over miraklene rundt meg.

En av tingene alene, gjør meg ikke lykkelig, mitt syn på alt rundt meg, er derimot med på å gjøre meg mer lykkelig go glad i hverdagen.

Jeg har vært veldig psykisk syk, på randen til selvmord og har på ingen måte lyst til å være alene resten av livet. Men jeg ble ikke bedre av verken psyken eller de fysiske plagene dette ga meg, av å fokusere på hvor trist jeg synes det er å være alene. Den skrekken er der ja, redselen for at jeg aldri skal møte noen jeg kan passe sammen. Helt klart, jeg er redd for å bli alene og barnløs og gammel, men jeg lar ikke den redselen styre hvor godt jeg har det i hverdagen. Jeg vet at akkurat det ikke er noe jeg kan styre, og jeg innbiller meg at jo bedre jeg klarer å ha det i livet UTEN en partner, jo større sjans er det for at jeg kan finne en å dele livet med fordi jeg faktisk skaper meg selv ett fullt og rikt liv som gjør meg glad. Og å være glad, tror jeg gir emg en større sjanse til å treffe noen, en om jeg er trist.

og det SYNES om man bare er glad ute blant folk, jeg tror folk legger merke til det dersom det er en som hovedsakelig er glad når de er sammen med andre, og som alltid synes de andre er heldigere. Jeg har vært der, og jeg vil med hånden på hjertet si at jeg ser meg selv som mye mer attraktiv nå en da, nå som jeg koser meg med livet mitt. Nå som det å treffe en partner, er en bonus. Nå som tanken heller er at jeg har det så bra at jeg ønsker en å dele det med, heller en at jeg har det så misserabelt at jeg TRENGER en for å gjøre meg lykkelig.

Og, jeg tror man selv er ansvarlig for sin egen lykke! Ikke fordi man kan styre alt, men fordi man selv er den eneste som kan gjøre noe med hvordan man oppfatter ting, hvordan man ser på ting og hva man gjør utav situasjonen man er i.

[aline]

og, ang det med hva slags fokus man har... (ble litt engasjert her jeg)

Jeg sliter med angst, buss var noe jeg slet mye med (og tidvis sliter med enda). Likevel måtte jeg ta buss ca halvtime til og samme tilbake flere ganger i uka, nesten alle dagene i uka, selv når jeg var så ille at jeg var 100% sykemeldt og syntes livet var helt jævlig.

Hver gang fikk jeg angst, og hver gang satt jeg fortvilt og panisk og merket meg angsten. Jeg grudde meg før, i flere timer, og når jeg endelig var fremme, var fokusen min "faen, faen faen, kan jeg aldri få EN tur uten angst? Det går ALDRI! Jeg kommer aldri til å kunne gjøre noe uten angsten." Og fortsatte med å tenke på at jeg grudde meg til turen hjem igjen.

Jeg hadde angst HVER gang jeg tok buss, og det var helt jævlig. Min eneste fokus var på at det var helt jævlig, for det VAR jo det.

Den dagen det endret seg, var ikke fordi jeg hadde mindre angst, eller fordi noen andre gjorde noe for meg, eller fordi jeg slapp å ta bussen. Det endret seg den dagen jeg klarte å ta bussen, tok angsten som kom, og når jeg kom frem, klappet jeg meg litt usikkert på skulderen og sa til meg selv "det var helt jævlig, MEN JEG KLARTE DET!" også endret jeg fokuset vekk fra det jeg allerede visste, at det var jævlig, og over på at jeg likevel, til TROSS for at det var jævlig, klarte det! Jeg gjorde det, også gjorde jeg meg bevisst på hvor stort det egentlig er, og hvor mye styrke jeg faktisk har for å klare det, igjen og igjen.

Det viste meg at hvor man har fokus, og det å endre tankesett, faktisk kan endre ting. At egen oppfattelse av ting, har noe med hvordan man opplever ting.

Noe som er jævlig, vil være jævlig uansett, men det blir enda værre dersom man stadig tenker "faen faen faen", istedenfor å komme seg igjennom også være stolt over at man likevel klarte det.

[Gjest Stjernedryss]

Tror det er noen som misforstår litt her. Det er ikke sånn at vi alltid går rundt og er sure og gretne, eller bare sitter og surmuler når vi er alene. Humøret kan svinge fra alt mellom å danse rundt i stua av glede, til å gråte seg i søvn om kvelden. Jeg gjør en masse ting som gjør meg lykkelig, møter venner, er ute og fester, lager mat, går på jobb hver dag, blir kjent med nye mennesker, passer tantebarna mine, baker, eller gjør andre ting jeg liker. I tillegg tar jeg adhd medisiner og omega 3 hver dag for å stabilisere humøret. For å klare å være glad for de små og store tingene er jeg også nødt til å få ut noe av det vonde. For å få ut noe av det vonde som ligger og kverner inni meg må jeg snakke og det, og for å ikke plage venner for mye, og fordi jeg synes det er litt vanskelig å snakke om sånt synes jeg det er bedre å ta det her på KG.

[aline]

For å få ut noe av det vonde som ligger og kverner inni meg må jeg snakke og det, og for å ikke plage venner for mye, og fordi jeg synes det er litt vanskelig å snakke om sånt synes jeg det er bedre å ta det her på KG.

jeg for min del har ingen problemer med å lufte følelser her istedenfor å la det gå utover venner og familie, men du må nok regne med at det er folk (som meg... f.eks) som da skriver sine tanker om det. Det er litt av det man risikerer når man snakker om ting, å få tanker tilbake.

Noen som har det likt som deg, noen som mener noe kan gjøres, og andre som bare vil kverulere.

[Gjest Stjernedryss]

jeg for min del har ingen problemer med å lufte følelser her istedenfor å la det gå utover venner og familie, men du må nok regne med at det er folk (som meg... f.eks) som da skriver sine tanker om det. Det er litt av det man risikerer når man snakker om ting, å få tanker tilbake.

Noen som har det likt som deg, noen som mener noe kan gjøres, og andre som bare vil kverulere.

Det er jeg fullt klar over, det er derfor jeg bruker min fulle rett til å fortelle besserwissere hvor liten interesse jeg har av å høre klisjeene deres.

[aline]

ooki..