Hvordan greier folk å gå inn og ut av kjærlighetsforhold?

[Gjest Ku-ltura]

Jeg er en jente på 22 år, jeg har aldri hatt kjæreste eller noe særlig kontakt med gutter. Tenker på kjæresteforhold som en svær, bindende greie (som skremmer meg). Og er dessuten ganske sjenert. Jeg er nødt til å tenke litt større rundt det her med kjærestegreier, for jeg tenker bare på kast og bruk-mentalitet og egoisme når folk går inn og ut av forhold. Man vil ha den ultimate partneren, men yte lite selv for å bli den ultimate partneren (i hvert fall i lengden, tja, fem-ti år?) Og så tenker jeg at det må føles veldig falskt å skifte partnere ofte, som "hvor ekte var det forrige forholdet mitt?" Og det gjør meg egentlig litt kvalm..

Hva er din mening?

[Gjest jka]

Fra utsiden kan det meste se kaldt ut. Noen har den bruk og kast-mentaliteten du nevner, men mange er også uheldige og føler at de gir og gir men at det ikke hjelper - enten fordi kombinasjonen av personlighetene er dårlig eller at de blir brukt. Det trengs faktisk bare én egoist som går over grensen før et forhold går skeis.

Når det gjelder kjærlighet tenker jeg at teorien er veldig enkel, men at i praksis blir alt så mye mer komplisert.

[neloc]

Når jeg plutselig var singel igjen føølte jeg et stort tomrom inne i meg. følte meg på bånn og ensom.

men utvendig viste jeg likke dette frem til andre, ikke en gang til mine nærmeste

jeg følte det slik at hvis jeg gjorde det ville jeg bare bli enda mer deppa.

[Gjest Gjest]

Når man aldri selv har vært i et forhold så skal man vel ikke sette seg på sin høye hest...

Man skal også passe seg for å bli for selvutslettende...

Har man blitt forlatt flere ganger tror jeg heller ikke man trenger å sørge i flere år..

[Gjest dalieo]

Jeg er en jente på 22 år, jeg har aldri hatt kjæreste eller noe særlig kontakt med gutter. Tenker på kjæresteforhold som en svær, bindende greie (som skremmer meg). Og er dessuten ganske sjenert. Jeg er nødt til å tenke litt større rundt det her med kjærestegreier, for jeg tenker bare på kast og bruk-mentalitet og egoisme når folk går inn og ut av forhold. Man vil ha den ultimate partneren, men yte lite selv for å bli den ultimate partneren (i hvert fall i lengden, tja, fem-ti år?) Og så tenker jeg at det må føles veldig falskt å skifte partnere ofte, som "hvor ekte var det forrige forholdet mitt?" Og det gjør meg egentlig litt kvalm..

Hva er din mening?

Det blir vel kanskje litt vanskelig å forestille seg for deg når du aldri har hatt en kjæreste. Ikke nedsettende ment, men det blir jo det.

Mennesker vokser og forandrer seg, og noen ganger gjør man det i ulik retning. Man går videre, livet går videre, og man møter en ny person. Og det at du får følelser for den, betyr jo ikke at du hadde følelser for eksen din når dere var sammen. Jeg ser virkelig ikke det kvalme eller merkelige med det, jeg

[Gjest Gjest]

Hva vil du gjøre om din kjæreste forlater deg? Det finnes jo de som faktisk dreper sine partnere om de går....

Hva vil du gjøre for at en partner skal bli hos deg? Hva om han ikke er snill? Vil du godta alt?

Man må lære seg å takle de fleste ting i livet, også brudd.

[Gjest Gjest]

Satt nettopp å tenkte på dette da jeg registrerte at en fyr på FB ikke lenger er singel..Han som nettopp var kjeeeempeforelska i ei annen dame og som fikk knust hjerte sitt..Og nå;ett par mnd senere har han ei ny dame.. Da begynner jeg å lure på om han var sååååå forelska. Eller finner han ei ny dame som hele tiden overgår den forrige? Ikke vet jeg.

Ei annen bekjent jeg har som jeg har kjent i snart 10 år,henne har jeg nærmest ikke kjent som singel..satt nettopp å regna,tror hun har hadd bortimot 10 forskjellige typer iløpet av disse årene jeg har kjent henne.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner hva du mener ts, har tenkt litt i de baner selv. Det jeg da stusser over, er at mennesker kan være sammen og tilsynelatende glade i hverandre, men når det blir slutt så virker det ikke alltid som at det gjør noe, og partene går fort videre.

Jeg er av typen som IKKE går fort videre, og det har faktisk folk rundt meg vanskelig for å forstå. Det virker som at samfunnet legger stor vekt på at man er omstillingsdyktig, men jeg er litt enig med deg - hvor ekte er egentlig følelsene en har hatt hvis man klarer å kaste de av seg en måned etter at det er blitt slutt?

[Gjest Gjest]

Jeg er som sistnevnte her. Nå har jeg sørget over eksen i 2 år, og kunne ikke engang tenke meg å gå inn i noe nytt. Når jeg først tar det skrittet å gå inn i et forhold så er det 110% og med den innstillingen at det skal vare livet ut. Men jeg må bare erkjenne at ikke alle går inn i et forhold med den innstillingen. And it takes two to tango!

[Gjest Gjest]

Jeg er som sistnevnte her. Nå har jeg sørget over eksen i 2 år, og kunne ikke engang tenke meg å gå inn i noe nytt. Når jeg først tar det skrittet å gå inn i et forhold så er det 110% og med den innstillingen at det skal vare livet ut. Men jeg må bare erkjenne at ikke alle går inn i et forhold med den innstillingen. And it takes two to tango!

Det kan da ikke være sunt å sørge i 2 år!

Hva fikk deg til å gå inn i forholdet? Trodde du det var bombesikkert. Da er du jo naiv også.

[Gjest Gjest]

Folk er nok veldig forskjellige. Jeg har noen bekjente som har gått fra forhold til forhold, og da tenker jeg at de kanskje synes det er viktigere å være i et forhold enn at det er akkurat den rette eller en det stemmer veldig bra med de er sammen med. Noen har jo også som hovedmål å etablere seg med hjem og barn, ikke lete etter en sjelevenn på så veldig mange plan i partneren. Greit nok det - de fleste ser ut til å finne noen de har det bra sammen med etter hvert, og jo eldre de blir, jo mer langvarige forhold er de i. Stort sett Jeg tror det er bra å ikke kreve altfor mye av en partner, og at mange blir lykkeligere av å slå seg til ro med en som er grei i stedet for å bruke hele livet på å lete etter en feilfri drømmemann som ikke finnes.

Selv har jeg ikke lett for hverken å forelske meg eller å avslutte forhold... Dvs, jeg har hatt lett for å ikke involvere meg så mye følelsesmessig med kortvarige flørter, men jeg ventet lenge med å gå inn i noe som helst slags forhold fordi jeg - tja? Tilla det veldig mye, at det burde være Den store kjærligheten osv, noe jeg ble lei av å vente på til slutt Og et forhold krever jo at man tør å slippe løs følelsene før man er helt sikker på ALT. Men som sagt, jeg synes ikke det er lett å gå videre, å avslutte helt eller å treffe en ny. Selv når det en sjelden gang har sagt pang, har jeg betraktet det hele litt kritisk på avstand (fornuftig nok..), og forstått at det ikke har fungert. Han jeg er sammen med nå brukte jeg omtrent et år på å finne ut at jeg ville fortsette å være sammen med... Og jeg aner ikke om jeg hadde klart å gjøre det slutt heller.