Gå til innhold

Min datter er død


Gjest mamma i sorg

Anbefalte innlegg

Gjest mamma i sorg

Datteren min døde for 2 uker siden, og jeg sitter her med en lammende sorg.

Folk rundt meg vil dra meg med ut på alle slags aktiviteter, men jeg klarer det ikke.

Idag har jeg tatt meg sammen, og gjør hagearbeid.

Har fått sykemelding i 2 uker, og den tiden er snart ute.

Legen min mener det er best for meg å gå på jobb. Jeg har en jobb som krever fullkonsentrasjon (opr.spl), og jeg er redd jeg skal knekke sammen i gråt på arbeid.

Er det noen her inne som har hatt slik en sorg? Hva gjorde dere? Var dere raskt tilbake i hverdagen.

Veldig takknemlig for innspill fra gruppen her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Kondolerer

Først av alt, jeg føler virkelig med deg i ditt tap. Det må være ufattelig å miste sitt barn.

Om du klarer å gå i jobb eller ikke kan du bare avgjøre selv. Jeg ville prøvd, for hverdagen med de alminnelige rutiner og kolleger rundt seg er noe av den beste medisin mot sorg. Kanskje du skal ta en prat med din arbeidsgiver og dine kolleger og forklare dem hva du frykter. Er det mulig at du kan gjøre mindre krevende arbeid en stund? Eventuelt hva med gradert eller aktiv sykemelding?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest New Dawn

Min aller dypeste medfølelse :tristbla:

Å miste sitt barn må være noe av det verste en mor og far kan oppleve .. jeg har heldigvis vært forskånet for det ..

Derimot mistet jeg min mor da jeg var ganske ung .. det var så forferdelig at jeg trodde jeg aldri kunne komme til å smile og le igjen .. slik føltes det den første tiden. Den gang valgte jeg å gå tilbake til jobb med en gang .. Hun døde på en lørdag og jeg var på jobb igjen på tirsdag .. For meg var dette det eneste riktige - jeg hadde ikke orket gå hjemme med tankene mine da .. å gå på jobb, møte kollegaer og kunder var medisin for meg ..

Hvis jeg hadde mistet et av mine barn så er jeg sikker på at jeg ikke hadde gått på jobb på lang tid .. Så jeg synes du bør kjenne på dine egne følelser, snakke med legen din og sammen komme fram til en løsning som du klarer å leve med.

Hvis du føler behov for det så ville jeg prøvd å komme meg til en psykolog .. jeg vet at jeg burde ha gjort det den gang mor døde .. Angrer faktisk i ettertid at jeg ikke gjorde det da .. for jeg vet jeg hadde endel vonde følelser inni meg som jeg har måttet bearbeide på egenhånd .. Det er ikke alt man orker snakke med venner og familie om ..

Ønsker deg alt godt videre :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest TittTitt
Datteren min døde for 2 uker siden, og jeg sitter her med en lammende sorg.

Folk rundt meg vil dra meg med ut på alle slags aktiviteter, men jeg klarer det ikke.

Idag har jeg tatt meg sammen, og gjør hagearbeid.

Har fått sykemelding i 2 uker, og den tiden er snart ute.

Legen min mener det er best for meg å gå på jobb. Jeg har en jobb som krever fullkonsentrasjon (opr.spl), og jeg er redd jeg skal knekke sammen i gråt på arbeid.

Er det noen her inne som har hatt slik en sorg? Hva gjorde dere? Var dere raskt tilbake i hverdagen.

Veldig takknemlig for innspill fra gruppen her.

Jeg har ikke barn selv, så vet ikke hvordan det føles. Er veldig lei for hva som har skjedd!

Det første jeg tenkte da jeg så du hadde fått 2 uker sykemeld, var "oj, var ikke det litt lite?".. Men så har jo legen din rett og. Det hjelper faktisk å gjøre noe. Og jobb kan jo være bra for deg.. Går jo an å prøve et par dager, og vis det er alt for tøft, så kan du få lenger sykemelding.. Er også kjempe bra du har gjort hagearbeid! Prøv å vær med vennene dine på disse aktivitetene. Er godt å være med venner i sorg. Jeg har sørget mye i det siste, og da har det vært svært godt å hatt venner rundt meg. Selvom jeg har grene masse når jeg har vært med de, så har det hjulpet!

Håper det vil gå bra med deg, ta en dag av gangen! Sender deg gode tanker! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest
Datteren min døde for 2 uker siden, og jeg sitter her med en lammende sorg.

Folk rundt meg vil dra meg med ut på alle slags aktiviteter, men jeg klarer det ikke.

Idag har jeg tatt meg sammen, og gjør hagearbeid.

Har fått sykemelding i 2 uker, og den tiden er snart ute.

Legen min mener det er best for meg å gå på jobb. Jeg har en jobb som krever fullkonsentrasjon (opr.spl), og jeg er redd jeg skal knekke sammen i gråt på arbeid.

Er det noen her inne som har hatt slik en sorg? Hva gjorde dere? Var dere raskt tilbake i hverdagen.

Veldig takknemlig for innspill fra gruppen her.

Du , det var fryktelig trist å høre. Jeg har ingen innspill annet enn at man dessverre må være tilstede i øyeblikket slik det er. Man kan ikke få gjort så mye annet. Man behøver ikke være3 med på masse aktiviteter. Man har lkov til å si nei og man vil ha litt ro go fred. Det er lov å tenke mye og reflektere. Men ikke hver dag i de neste 10 årene, vel og merke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg, det er trist.

Hvor gammel ble hun?

I 1982 tok jeg opp en 7 år gammel jente som hadde druknet ved Mossehallen i Moss. Hun døde i kramper og årsaken var at hun hadde på seg flytevest men den gjorde at hun ble snudd opp-ned og hodet havnet dermed under vann. Triste greier...

Da jeg tok henne opp var hun død og jeg ga henne munn-mot munn og hjertemasaje men uten hjelp. Det kom flere til og jeg fikk ringt etter ambulanse men ambulansen kom sent og de bare tok henne med til sykehuset uten å fortsette med livreddning. Han i ambulansen sa bare "fysh". Hun overlevde (sykehuset i Moss fikk liv i henne) men ble 98% hjernedød. Det rare med dette er at man egentlig aldrig kommer over det selv om jeg ikke kjente henne og selv i dag husker jeg det som om det var i går. Hun er nok rundt 33 idag går jeg utifra.

Så det er nok ikke lett å komme over en slik hendelse og jeg er redd for at det er det samme med deg. Man kan rett og slett ikke glemme det uansett hvor mye man vil. Selv hadde jeg problemer med søv i årevis og selv idag er jeg livredd når min egen datter drar for å svømme, selv på skolens svømmebaseng og hver sommer så kommer denne hendelsen opp igjen når man leser i aftenposten hvor mange unge gutter og jenter som drukner.

Ulykke ved Mossehalden var også nettopp på disse tider. Familien hadde nettopp kommet tilbake fra Hellas hvor jenta hadde lært seg å svømme. De satt rett sidenav oss lenger oppe i parken og hun dro sammen med sin yngre søster for å kjøpe is. Mora hennes ga dem nok til en is som de skulle dele men på veien ned til kjosken så jenta en flaske ute i vannet som hun tengte hun skulle pante og svømte ut etter den. Men det var mye planter i vannet som snurret seg runt foten hennes og forårsaket drukningen. Det rare med det hele er at kansje kunne hun ha overlevd 100% forde da jeg gikk nedover bakken mot E6 så så jeg to menn passere åstedet og de gjorde absolutt ingen ting. Da jeg sjøl kom dit etter noen minutter så satt hennes yngre søster der og gråt og sa "Søsteren min har druknet" og det var bare da jeg så at hun lå og fløt i vannet.

Det var kansje ikke meningen å skrive sorg i sorg men slik ble det bare...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Gjest
Det første jeg tenkte da jeg så du hadde fått 2 uker sykemeld, var "oj, var ikke det litt lite?"..

Jeg tenkte det samme. Hvis du ikke føler deg klar for å jobbe enda synes jeg du skal si det til legen. Jobben din krever veldig mye. Jeg hadde ikke klart å jobbe som operasjonssykepleier så tidlig etterpå. Man får jo ofte både konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer, mareritt og føler seg utmattet etter en slik opplevelse. Noen føler et stort behov for å være alene - det er jo uansett ingen andre som forstår. Jeg vet ikke om du opplever det slik, men hvis du gjør det kan du møte veggen hvis du presser deg for mye. Da jeg opplevde noe traumatisk trengte jeg tid tid - tid til å tenke og sortere tankene - tid til å skrive. Jeg følte meg også presset til å jobbe (som sykepleier). Jeg ble mye dårligere og fikk etterhvert diagnosen Posttraumatisk stress. Jeg håper du får den tiden du trenger til å bearbeide sorgen.

Jeg føler med deg nå. Det må være fryktelig vondt å miste sin datter. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Stakkars deg :klem: Jeg synes ikke det virker lurt å gå tilbake i en så krevende jobb nå, men kanskje du i samarbeid med legen og arbeidsplassen kan få tilrettelagt en litt lettere arbeidsdag med andre oppgaver en stund? Kanskje ikke med en gang, men snart - jeg tror det kan være godt å gjøre noe, men ikke at det tar all energi og fokus for deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet sønnen min for litt over et år siden, og jeg har vært sykemeldt helt til nå - startet på jobb for tre uker siden.

At venninnene dine prøver å få deg med ut er sikkert godt ment, men jeg vil påstå at de ikke skjønner hva du gjennomgår.

Ja, life must go on, men prosessen man skal igjennom etter å ha mistet noen kan være lang, og to uker er ingen ting. Jeg antar at du fremdeles er i sjokk, og muligens en del i fornektelse.

Selv er jeg fremdeles i både sjokk og fornektelse. Folk dør hver eneste dag, men han var jo ungen min... han kunne jo ikke død. Selv om jeg selvfølgelig vet at han er borte.

Jeg har spist antidepp i et år og har ved et par anledninger prøvd å trappe dem ned og vekk også, fordi ting begynner å kjennes forholdsvis greit, men det funker ikke. Jeg bare gråter da. Bare jeg ser et bilde av ham eller navnet hans skrevet, så kommer tårene. Så pillene skal jeg nok gå på en stund til...

Snakk med legen din, og kjenn etter selv når DU tror du er klar til å begynne å jobbe - det er ingen andre enn deg som vet når det er. Andre kan mene hva de vil i beste mening, men vi er alle forskjellige, og ingen som ikke har opplevd noe lignende kan sette seg inn i hvordan det er.

:klem:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å lese! Håper du har gode mennesker rundt deg i denne situasjonen.

Selv mistet jeg en god venninne i en bilulykke for halvannet år siden. Jeg fikk beskjeden på lørdag og gikk på skole som vanlig fra mandag. Det vanskelige var at jeg hadde sittet på med henne i bilen til/fra skolen (biltur på tre timer en vei) i et år, og deretter besøkt henne flere ganger. Når hun døde hadde jeg akkurat vært på besøk hos henne, akkurat tatt lappen, og da var det faktisk jeg som kjørte hennes bil, på stedet hvor hun døde akkurat en uke etterpå. Mao - jeg slet med å kjøre bil, spesielt forbi trailere.

Men, når jeg først skjønte at jeg aldri kom til å få svar på meldinger osv. kom jeg frem til at hun hadde ledd om hun visste jeg var så redd for å kjøre bil :P Så nå går bilturen overalt, da spesielt med tanke på venninna mi hvis jeg kjører steder hvor vi har kjørt sammen før.

Når hun døde gjorde faktisk samboeren min noen jeg aldri hadde trodd, da han sykmeldte seg fra jobb en hel uke, for å være hjemme med meg, lage middag og slike ting. (han bodde på brakke 3-4 timer unna når der han jobbet) Og det hjalp noe helt utrolig, at det liksom var "lov" til å gråte, "lov" til å bare legge seg ned å være stille i flere timer.

Men, sorg er personlig, individuellt og variende, som sykepleier har du sannsynligvis lest om sorgprosesser, lidelse og håp. For meg hjalp det å lese om hvordan andre hadde det, for å naturligjøre det på en måte..

Jeg håper det "ordner" seg etterhvert. Savnet blir aldri borte, men følelsen rundt det blir i det minste lettere etterhvert som tiden går.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Jeg har ikke opplevd å miste et barn, men har opplevd å miste min eneste søster som sto meg så nær. Jeg hadde ansvaret for å pleie henne den siste tiden hun levde. Jeg var sykemeldt i tre uker, og gikk deretter tilbake til jobben som sykepleier. Men avd. hadde tilrettelagt arbeidsdagen for meg, slik at jeg slapp å møte pasienter i sin sorg, slapp å være den som trøstet. Det var jeg ikke i stand til. Men jeg gjorde papirarbeid, tlf. samtaler, møtevirksomhet, og jeg har fantastiske kollegaer som jeg kunne gråte en skvett på skulderen til når jeg hadde behov, og som viste forståelse for at jeg tok "timeout" på do eller på personalrommet med rødkantede øyne.

Etter noen uker var jeg i stand til å jobbe med pasienter, men ikke de som var inne i sin største krise. Etterhvert merket jeg imidlertid at mine erfaringer gjorde at jeg bedre var i stand til å møte andre mennesker i krise, og kunne møte dem og si at jeg kjenner hvordan de har det, vet hvordan det føles inni kroppen.

Hvis du har en jobb og en avdeling hvor det blir lagt tilrette for deg slik at du kan gå fra når du har behov for det, kanskje har gode kollegaer som kan støtte deg i denne tunge stunden, og du føler du får brukt energien din på annet enn å gå hjemme å føle sorg - ja så prøv deg på jobb. Men ikke bli "maskin" som ikke kan vise følelser. Fortell de rundt deg hvordan du har det.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

TS her:

Jeg dro på jobb langt hjemmfra etter 2 uker, og det skulle jeg aldri ha gjort.

Jeg ringte arbeidsplasen på forhånd, og fortalte hva som hade skjedd. Det gikk en hel uke før en i det hele tatt spurte meg hva som hadde skjedd. De andre "listet" seg rundt og sa ingenting. Hadde noen fæle timer helt alene på hybel. Gikk ned 7 kilo på 12 dager. skulle hørt på fastlegen min, som sa at jeg ikke burde dra, og ikke på min datters psykiater.

Sorg tar tid. Jeg jobber som operasjonssykepleier, og det gikk greit å forholde seg til "vanlige" operasjonspasienter. Men om det kom noen med f.eks kreft og intet håp,- ja da ble jeg helt knekt og måtte bare gå for meg selv en stund.

Så nå i ettertid, så anbefaler jeg ingen å skulle være "flinke og pliktoppfyllende", når man selv er såpass langt nede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vill skänka Er alla som förlorat ETT barn en varm omhändertagande tanke. Mitt hjärta brister av att läsa Era hjärtskärande rader.

Jag har förlorat två sambos i självmord, men att förlora ett barn - det vet jag inte om jag någonsin skulle orka leva med som människa.

Jag hoppas så, att ni får ett bra liv och en inre känsla av att det på något sätt fanns en förklaring till varför ett barns liv måste tas ifrån er, det käraste man har.

Ska hålla min tös hårt då jag lägger mig ikväll...

Med vänlig hälsning

Jean

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først vil jeg bare gi deg en stor klem.

At du skal begynne å jobbe nå er bare helt hinsides. Kan nesten ikke skjønne at du skal få lov til å jobbe av arb. giver heller siden du er opersjonssykepleier og du er nødt til å være 100% tilstede i jobben din hele tiden.

Min kollega mistet mannen sin i januar. Hun har akkurat kommet tilbake til jobben. Hun er veldig åpen og forteller masse om sorgen sin. Og vi lytter og hjelper henne så godt vi kan. Hun tar små skritt hver dag med sorgarbeidet. Nå sist uke hadde hun begynt å spille musikk igjen. Hun har ikke klart dette før nå pga at musikken minner henne slik om mannen sin. Men hun jobber seg gjennom det og gråter masse. Så er det litt lettere å høre på musikken neste gang.

Det er rart med mennesker. Hvis en venn har mistet et familiemedlem later ofte venner og kollegaer at ingenting er skjedd. For de tror at de gjør sorgen verre hvis de snakker om personen som er død. Dette stemmer jo ikke i det hele tatt. Er jo ikke slik at sørgene personer glemmer sorgen så lenge ingen snakker om den.

Du må gjøre hva som er best for deg i sorgen. Såklart at du ikke vil ut og møte mennesker ennå. Det er sikkert vanskelig nok for deg å gå i postkassen.

Et lite tips når det har gått litt tid og du orker det er å dra vekk på ferie. Dra til et sted der ingen kjenner deg. Der trenger du ikke å være hun som har mistet datteren sin. Min venninde mistet moren sin veldig uventet og et par mnd etterpå var vi en jentegjeng som dro til Køben. Der var ingen som viste at hun hadde mistet moren sin. Hun fortalte også at hun syns også at det var vanskelig å vise glede eller å le. Hva skulle folk tro om henne da, le når man har mistet moren sin? Derfor var det deilig for henne å reise et sted hvor ingen viste. Og få et lite avbrekk i sorgen selv om sorgen var med til Køben trengte hun ikke "¨å være sørgende" i noen dager.

Jeg skulle ønske jeg kunne ta den vonde harde steinen som ligger i hjertet og kastet den langt vekk slik at det ikke gjør så vondt lenger. Men det klarer jeg ikke. Men hver eneste dag som går vil steinen bli mindre og mindre. Tilslutt er det en liten god stein som ligger der og du husker de gode tingene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest mamma i sorg
Først vil jeg bare gi deg en stor klem.

At du skal begynne å jobbe nå er bare helt hinsides. Kan nesten ikke skjønne at du skal få lov til å jobbe av arb. giver heller siden du er opersjonssykepleier og du er nødt til å være 100% tilstede i jobben din hele tiden.

Min kollega mistet mannen sin i januar. Hun har akkurat kommet tilbake til jobben. Hun er veldig åpen og forteller masse om sorgen sin. Og vi lytter og hjelper henne så godt vi kan. Hun tar små skritt hver dag med sorgarbeidet. Nå sist uke hadde hun begynt å spille musikk igjen. Hun har ikke klart dette før nå pga at musikken minner henne slik om mannen sin. Men hun jobber seg gjennom det og gråter masse. Så er det litt lettere å høre på musikken neste gang.

Det er rart med mennesker. Hvis en venn har mistet et familiemedlem later ofte venner og kollegaer at ingenting er skjedd. For de tror at de gjør sorgen verre hvis de snakker om personen som er død. Dette stemmer jo ikke i det hele tatt. Er jo ikke slik at sørgene personer glemmer sorgen så lenge ingen snakker om den.

Du må gjøre hva som er best for deg i sorgen. Såklart at du ikke vil ut og møte mennesker ennå. Det er sikkert vanskelig nok for deg å gå i postkassen.

Et lite tips når det har gått litt tid og du orker det er å dra vekk på ferie. Dra til et sted der ingen kjenner deg. Der trenger du ikke å være hun som har mistet datteren sin. Min venninde mistet moren sin veldig uventet og et par mnd etterpå var vi en jentegjeng som dro til Køben. Der var ingen som viste at hun hadde mistet moren sin. Hun fortalte også at hun syns også at det var vanskelig å vise glede eller å le. Hva skulle folk tro om henne da, le når man har mistet moren sin? Derfor var det deilig for henne å reise et sted hvor ingen viste. Og få et lite avbrekk i sorgen selv om sorgen var med til Køben trengte hun ikke "¨å være sørgende" i noen dager.

Jeg skulle ønske jeg kunne ta den vonde harde steinen som ligger i hjertet og kastet den langt vekk slik at det ikke gjør så vondt lenger. Men det klarer jeg ikke. Men hver eneste dag som går vil steinen bli mindre og mindre. Tilslutt er det en liten god stein som ligger der og du husker de gode tingene.

Tusen takk for ditt lange og gode svar. Jeg har fått videre sykemelding, for jeg er såpass ustabil på humør. Vet aldri når jeg begynner å gråte. Isted begynte jeg i en telefonsamtale med NAV Trygd. Kan du tenke deg.... Og så traff jeg en nabo som mistet datteren sin for 2 år siden på vei til butikken, og hun gråter hver gang jeg ser henne. Så det endte opp med at JEG måtte trøste henne. Jaja, jeg har heldigvis tusenvis av gode minner, og jeg er glad for at jeg sa til henne at jeg elsket henne hver eneste dag. HUn visste hun var alt i min verden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Annonse

[1] Category widget

Jeg kondolerer til deg, mamma i sorg. Livet vil aldri bli det samme. Jeg håper du er sterk nok til å leve resten av livet ditt slik at datteren din blir stolt av deg. En stor klem fra meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære mamma i sorg... er nok ikke noe noen kan si nå som gjør livet enklere for deg, må være grusomt å miste et barn.. det er noen av de få tingene jeg ikke ønsker min verste fiende.. stor klem til deg :klemmer:

du sier at du ikke fungerer i det hele tatt og ikke har gjort det siden din datter døde.. dette sier meg at du ikke er klar til å begynne på jobb igjen.. jeg synes du skulle ta kontakt med legen din igjen å be om ihvertfall en uke til.. om du ikke har fått det ennå så kan det kanskje være greit å få hjelp fra en psykolog.. jeg vet ikke om din datter døde plutselig eller om hun har vært syk, men likevell er dette en stor påkjenning som kan være fryktelig vanskelig å komme over uten proffesjonell hjelp..

jeg ønsker deg alt godt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Hei, jeg leste akkurat en bok som en mor som har mistet barnet sitt hadde skrevet. Hun beskriver mye rundt sorgreaksjoner og hvordan hun tilslutt klarte å karre seg tilbake til livet. Det er en sterk og tøff historie. Vet ikke om det kan hjelpe deg å lese andres historie? Jeg har skrevet om boken under anbefalt litteratur/kultur/boksiden.

Ønsker deg alt godt! Klem Lisa

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...