Svigers

[Gjest Gjest]

Ifølge mytene vi får servert gjennom film/serier så er forholdet til svigerfamilien i beste fall komplisert, i verste fall et mareritt.

Jeg kjenner meg ikke igjen i den greia der. Har en flott svigerfamilie som jeg er veldig glad i.

Er litt nysgjerrig: Hvordan har dere andre det med deres svigers? (Her inkluderer jeg alle, ikke bare de som er gift og har "ekte" svigers)

Hva er det som gjør at enkelte sliter sånn med svigers? Er det fordi svigers er fæle mennesker, eller er det bare det at de er så annerledes enn den familien man selv er vant med? Eller har man generelt et anstrengt forhold til det å ha familie, sånn at det å få svigerfamilie i tillegg til sin egen bare blir for mye? Eller er det... (fyll inn svaret!)

Og det er selvsagt lov til å være nyanserte. Himmel, helvete, eller noe et sted i mellom?

[Gjest Gjest_trude_*]

Ifølge mytene vi får servert gjennom film/serier så er forholdet til svigerfamilien i beste fall komplisert, i verste fall et mareritt.

Jeg kjenner meg ikke igjen i den greia der. Har en flott svigerfamilie som jeg er veldig glad i.

Er litt nysgjerrig: Hvordan har dere andre det med deres svigers? (Her inkluderer jeg alle, ikke bare de som er gift og har "ekte" svigers)

Hva er det som gjør at enkelte sliter sånn med svigers? Er det fordi svigers er fæle mennesker, eller er det bare det at de er så annerledes enn den familien man selv er vant med? Eller har man generelt et anstrengt forhold til det å ha familie, sånn at det å få svigerfamilie i tillegg til sin egen bare blir for mye? Eller er det... (fyll inn svaret!)

Og det er selvsagt lov til å være nyanserte. Himmel, helvete, eller noe et sted i mellom?

For meg var det :

Familien min er veldig tilbakeholden, og det er liksom ikke alle emner man snakker om, heller skal man ikke fornerme folk ved å si direkte hva man mener/ tenker.

Svigers:

veldig utavdvent, veldig bestemte meninger (sur hvis noen ikke mente det samme, ofte ble veldig tause eller fikk kvasse svar tilbake), kunne si akkurat det de mente eks: du ønsker å bli feit fordi du spiser sjokolade nå, eller som at når jeg var gravid ble jeg ofte kalt smellfeit, osv.

De er rett og slett litt for direkte for min smak, og det har ført til krasj mellom meg og svigers. Men de kunne også være veldig kjærlige ved å gi klem, og sånne ting, noe som også var uvant.

konklusjon: veldig forskjellige, men det har også vært positivt.

- jeg trur at hvis forhold skal fungere med forskjellige mennesker så må man tåle mye, og også være villige til å forandre litt på væremåter, spesielt når man er så nær i slekt.

Så jeg trur grunnen for min del er at vi er helt forskjellige, og tenker veldig ulikt, derfor har vi ikke det allerbeste forholdet heller.

[Gjest Gjest]

Helvete.

Det var bra i begynnelsen, men jeg mistenkte at det ikke kom til å være livet ut.

I det huset har de nemlig ikke problemer.

Til tross for at moren drikker seg dritings, mens faren sitter indignert og later som ikke ting der han ser på sporten på tv 17 timer i døgnet, mens mannen min følger etter moren for å passe på at hun ikke fyller opp glasset. Noe hun klarer likevel, fordi hun har flasker gjemt inne i skapene og rundt omkring.

Men dette skjer jo ikke.

Og det skjer heller ikke at faren kjører rundt leiligheten vår for å kontrollere hva vi driver med.

Og det skjer heller ikke at han ringer mannen min fra tid til annen for å skjelle ham huden full, bare for å få ut sitt eget grugg.

Sist, men ikke minst, hadde mannen min en aldeles lykkelig barndom. Det var "ikke" enorme mengder krangel, han fikk "ikke" skylden for alt som gikk galt i huset, han fikk "ikke" vite at alt var hans skyld midt på natten da han egentlig lå og sov da faren kom rasende inn og skjelte ham huden full.

Og siden alt dette "ikke" har skjedd, bærer jo "ikke" mannen min med seg noen helt forferdelige mønstre som forpester forholdet vårt.

Jeg forstår ikke hvorfor svigers er gift lenger i det hele tatt. Hun sitter på kjøkkenet og røyker og drikker. Han sitter i stua og ser på sporten. De gjør aldri noe sammen, og det finnes ikke snev av gnist mellom dem.

Jeg forsøkte i åresvis å ha minst mulig kontakt med dem, for å opprettholde en best mulig relasjon til dem, men det var bare ikke mulig. Jeg klarer ikke å respektere slike mennesker.

Og når jeg og mannen min har det vanskelig, blander de seg regelrett inn, slipper mannen min inn på gutterommet igjen, og fyrer opp under alt som har vært vondt og forteller ham hvor synd det var at han, som er så fantastisk, skulle møte en så fæl heks som meg.

Svigers kan dra til helvete for alt jeg bryr meg.

(Beklager utbrudd, men jeg er bare utrolig lei av at de stikker seg inn der de ikke har noe med å være, og de driver og blander en giftig cocktail i livene våre as we speak, så sinnet ligger nært opp til overflaten)

[momajoja]

Veldig godt forhold til svigermor(de er skilte da, så forholder meg ikke til dem samtidig), som har flere av de samme interessene som meg og vi har alltid noe å snakke om og en generelt god tone. Litt mer nøytralt forhold til svigerfar, men hyggelig han og

[Gjest Gjest]

Det er verken himmel eller helvete her, men et svært anstrengt forhold på en måte.

Jeg kommer fra en helt annen type familie enn det mine svigers er. For eksempel så er mine foreldre veldig til å passe på oss og viser at de bryr seg om oss, gir klemmer i hytt og pine, ringer om de vet at vi har en tøff tid foran oss osv. Svigers har aldri vist noen form for kjærlighet til sine barn, aldri gitt min sambo en klem, aldri trøstet han når han har slått seg, ingenting. Dette er jo for meg veldig merkelig siden jeg er vant til noe helt annet. Heldigvis for meg så er sambo veldig glad for at jeg er som min familie og ikke som hans, og vi to er veldig åpne om at vi elsker hverandre og oppfører oss som mine foreldre på mange måter. Vi to har et helt fantastisk kjærlig og godt forhold oss imellom!

Den andre forskjellen på våre familier er nok at min familie er ganske .. hva skal man kalle det? Mine foreldre er svært sterke personer psykisk, men de er også intellektuelle hvis man kan kalle det det. De har masse utdannelse bak seg og kan masse innenfor mange forskjellige sjangre. Mener ikke at de er smartere enn andre! Viktig at jeg poengterer det, men de har valgt å ta mye utdannelse, og da får man jo mer kunnskap om ting.

Mine svigers har bare såvidt fullført grunnskolen. Ikke noe galt i det, men der ser man jo forskjell relativt kjapt. De konsentrerer seg om helt andre ting og de ser ned på de som studerer eller tar seg en utdannelse. Spesielt kvinner, for de skal bare være husmødre og ta vare på sin mann, og få mange barn. Det er svigers i et nøtteskall.

Så problemet her blir at svigers ikke liker at jeg studerer og får meg en såkalt mannlig utdannelse, for da kan jo ikke jeg gjøre det jeg skal i hjemmet og kan ikke ta vare på min kommende mann, mener DE! Jeg kunne aldri tenke meg å tilbringe hver eneste dag hjemme og ikke få meg verken utdannelse eller jobb, jeg er ikke en sånn person, jeg har nok arvet det fra mine foreldre. Men når mine svigers ikke kan respektere at jeg er en annen person og ser annerledes på det, så blir det kræsj.

Det er vel hovedforskjellene oss imellom.

Men problemene er ganske mange flere. Svigers forventer at jeg glemmer min egen familie, og blir sånn som dem. Jeg skal aldri mer feire jul hjemme hos min familie og heller ikke skal jeg være stolt av det stedet jeg kommer fra. Dette gjør meg ganske provosert. Jeg har aldri blitt sur på dem, aldri sagt noe krasst til dem, fordi jeg ønsker et best mulig forhold til dem. Men inni meg kan det koke så til de grader! Jeg er glad i min familie, og kommer aldri til å glemme dem eller bli som mine svigers. Jeg mener at min familie har bedre verdier til grunns som jeg vil bringe videre til min egen familie. Dette er min sambo helt enig i.

Min sambo har ikke hatt en god barndom, og det har han sagt direkte til meg. Han har flere ganger kommet til meg og grått på skulderen pga hans foreldre har enten gjort eller sagt noe som sårer han. Han orker nesten ikke å se dem mer. Det gjør vondt for meg å se at de knuser min sambo på den måten!

Svigers mener at jeg ikke er den rette for deres sønn, og det kommer de nok alltid til å mene, når det har vart så lenge som det har gjort. Det har jeg egentlig innsett. Jeg har prøvd alt jeg kan for å få et godt forhold til dem, men de skal hele tiden skjelle både meg og sambo ut så til de grader foran alle andre, til og med foran min egen mor (!), og da klarer vi ikke å opprettholde en god kontakt med dem.

Så kontakten med dem blir bare en middag i en times tid i ny og ne. Barna våre kommer nok ikke til å bli godt kjent med dem. Sambo er redd for hva de kan påvirke våre barn med i negativ retning.

Det gode oppi denne situasjonen er jo at jeg og sambo er veldig enige og har blitt sterkere av å få den motgangen fra svigers. Vi har det helt fantastisk sammen til tross for at svigers oppfører seg som de gjør!

[Gjest Chrissy82]

Jeg har et helt greit forhold til svigers.. Er ikke så ofte at jeg er med for å besøke dem men av og til.. de er hyggelige begge to.. moren spør etter meg av og til. det synes jeg er hyggelig..

Han har også et godt forhold til mine foreldrene.. det er viktig for meg..

[Hiddy]

Jeg har et helt ok forhold til svigerforeldrene mine. Hender seg jeg drar og besøker dem alene uten sambo, og det syns dem er koslig... Hyggelige folk!

Ellers har jeg et ganske godt forhold til mine foreldre også. Mest etter jeg ble "voksen".

[Gjest Gjest]

Me omgås ikkje svigers så mykje, helser kanskje på dei 3-4gongar i måneden og då er det dagsbesøk.

Er 3-4 ganger i måneden lite?

[gompen]

Har et godt forhold til svigers. Samboeren min og jeg er enige på de viktige punktene i livet, ergo har hans foreldre gjort en god jobb. De er varme mennesker

[Arkana]

Som Glow har jeg et nøytralt forhold til svigerfamilien min. I forhold til interesser og personlighet er det ikke mennesker jeg ville valgt som venner, men de er kjempehyggelige og jeg har lite å utsette på dem. De bor langt unna, og beveger heller lite på seg, så vi ser dem bare et par ganger i året. Skulle vel helst foretrukket kortere besøk oftere enn å måtte tilbringe en uke om gangen der, det blir litt vel intenst.

Mannen min har et veldig godt forhold til min familie. Han passer nesten bedre med dem enn med sin egen familie, i forhold til å ha ting til felles. Mamma er her relativt ofte (annenhver mnd, som er ganske ofte siden hun bor halvannen times flytur fra oss) og broren min ser vi minst en gang i uka, og vi har det alltid veldig hyggelig sammen.

Familiene våre er svært ulike, men jeg tenker at man kommer langt med normal høflighet. Dette er tross alt mennesker man skal omgås resten av livet, det hjelper lite å pirke på hver minste ting som er irriterende. Etter all sannsynlighet mener de heller ikke noe vondt, men ønsker å ta del i barnas liv som alle andre.

Som mor til sønner blir man ofte utelatt fra livets store begivenheter. Det er gjerne kvinnen i forholdet som bryr seg mest om detaljene rundt bryllup, svangerskap o.l. og det er mer naturlig at man involverer sin egen mor enn hans mor. Synd, men sant. Personlig tror jeg mange av de som påstår at svigermor er så fæl kunne hatt godt av å se på hvordan de selv oppfører seg overfor henne. Lukker man dem ute av livet sitt er det kanskje ikke rart at forholdet ikke er det beste?

[Gjest Frk Åberg]

Jeg har et veldig godt forhold til min svigerfamilie, og nå som vi bor i samme landsdel, ser jeg dem hver eller annen hver uke ca. De er ganske annerledes enn mine foreldre, og jeg må si det var absurd da vi nylig hadde en felles middag. Hans familie er sånne som prater om absolutt alt veldig åpent, og de er veldig varme på en direkte måte. Jeg som nesten kan telle de klemmene jeg har fått av faren min, opplevde å få flere klemmer og klapp på skulderen av svigerfar de timene vi var sammen alle sammen. Men de kom godt overens, så de kan heller ikke ha vært så ulike egentlig.

For meg er familie veldig viktig, så jeg er utrolig takknemlig for at samboeren har de foreldrene og søsknene han har. Ettersom mine familieforhold har vært litt merkelige de siste årene, har det vært ekstra godt å ha et sted å komme til som er så solid og trygt.

[Gjest *Ulla*]

Her er det så nær himmel som man kan komme tror jeg. Har vært utrolig heldig med svigerforeldre. De er varme og snille, intelligente og blander seg ikke opp i våre avgjørelser.

[Gjest Gjest]

Som mor til sønner blir man ofte utelatt fra livets store begivenheter. Det er gjerne kvinnen i forholdet som bryr seg mest om detaljene rundt bryllup, svangerskap o.l. og det er mer naturlig at man involverer sin egen mor enn hans mor. Synd, men sant. Personlig tror jeg mange av de som påstår at svigermor er så fæl kunne hatt godt av å se på hvordan de selv oppfører seg overfor henne. Lukker man dem ute av livet sitt er det kanskje ikke rart at forholdet ikke er det beste?

Det var da veldig stereotypisk, Arkana!

Mener du at dersom jeg synes min svigermor er fæl fordi hun drikker og piller på meg når hun drikker, og jeg ser hvordan det knuser sønnen hennes når hun drikker, at jeg burde gå i meg selv og se hvordan jeg oppfører meg ovenfor henne?

Rar påstand...

:klø:

[Arkana]

Mener du at dersom jeg synes min svigermor er fæl fordi hun drikker og piller på meg når hun drikker, og jeg ser hvordan det knuser sønnen hennes når hun drikker, at jeg burde gå i meg selv og se hvordan jeg oppfører meg ovenfor henne?

Dette er såpass uvanlig atferd for de fleste mennesker at jeg ikke ser på det som noe de fleste svigerdøtre opplever. At det finnes alkoholiserte svigermødre som ødelegger for barn/svigerbarn endrer ikke mitt syn om at de fleste svigerdatter-svigermor-forhold blir påvirket av begges oppførsel overfor hverandre og det sjelden er bare svigermor som er slem.

[Gjest Gjest]

Dette er såpass uvanlig atferd for de fleste mennesker at jeg ikke ser på det som noe de fleste svigerdøtre opplever. At det finnes alkoholiserte svigermødre som ødelegger for barn/svigerbarn endrer ikke mitt syn om at de fleste svigerdatter-svigermor-forhold blir påvirket av begges oppførsel overfor hverandre og det sjelden er bare svigermor som er slem.

Nei, du har rett, jeg ser hva du mener. Jeg er nok litt farget av en pågående krise, og tydeligvis, overdrevent sensitiv, beklager om jeg bjeffet til deg.

[Gjest *Mim*]

Jeg hadde først et nært forhold til svigermoren min, så var vi uvenner i flere år, og nå går det helt fint. Jeg har lært meg til å akseptere henne som hun er, jeg skal ikke forandre en gammel dame, selv om det er sider ved henne som irriterer meg. Det går sikkert andre veien også.

Jeg håper at jeg selv går godt overens med mine svigerbarn. Er spent på det!

[Gjest Indo]

Kommer veldig godt overens med mine svigerforeldre. De er åpne, varme og hyggelige. Svigermor har aldri pirket på meg, og sier selv at de aldri kommer til å legge seg opp i vårt privatliv. Hun er en herlig og oppegående dame. De kommer også godt overens med mine foreldre, og har de samme grunnleggende verdier i livet. Sambo kommer også veldig godt overens med mine foreldre. Så sann sett har vi vært veldig heldige med svigerfamiliene våres=)

[Teriyaki]

Helt greit De er snille, omsorgsfulle og koslige, men kan av og til være litt masete

[Alice Ayres]

Jeg elsker svigerfamilien min. Svigermor er veldig søt - det samme er svigersøstrene og svoger.

[Gjest et rent helvette ja]

jeg og min sambo opplever et mareritt uten like fra svigermor.

hun ringer han ned konstant, ringer angående en regning hun selvfølgelig har åpnet som har kommet feiladressert til henne i forbindelse med hans flytting til meg og kjefter over den (det var en bot søsteren hans "ga" han, da hun lånte bilen, og han gadd ikke "sladre" - hun er bare 18), hvis han har en diskusjon hjemme (noe han alt for ofte har, fordi de kommer så lite overens) kan svigermor finne på å ringe meg, for så å klandre meg for hans oppførsel. Og det enda de har hatt et dårlig forhold mye før jeg kom inn i bildet.

Merker at det er bitterhet fra at han har flyttet ut hjemme i fra.

Hun er av den type mor som kun støtter sønnen sin når han ligger totalt nede for å vise seg som en "reddende engel" - type: se min sønn, der forlot nok en jente deg (eller omvendt), og din mor er den som EGENTLIG er her for deg.

samtidig har hun for vane å iscenesette ting slik at han enten blir sinna på henne og b.l.a søsteren sin, lei seg ovenfor dem (de spiller martyrer i enkelte situasjoner for å "huke" han følelsesmessig), irritert, eller sist men ikke minst, og det aller viktigste: han blir frustrert til de grader av det hjernespillet de holder på med. For sånn holder de på.

Meg har de sluttet å ringe. De har forstått at det ikke nytter. Og nå, når han fortsatt ikke hører på dem MÅ de finne en annen syndebukk. nemlig meg.

jeg forstår dem godt. Jeg ber han ikke bli sinna på dem, eller dra til dem da de iscenesetter ting slik at han skal føle seg dårlig, men ærlig talt... jeg sender ikke min kommende mann inn i et hjem hvor han bare blir nedsykt!

alle har feil. jeg er ikke perfekt, men jeg spiller aldri på psykisk strenger, og jeg spiller heller ikke i noen film..

Så ja, svigermor fra helvette her. Nyyyydelig