Han reiser bort i 6mnd

[Jigva]

Dette er vel mitt første åpne innlegg her på KG, liker å holde meg anonym.. men her føler jeg at jeg trenger innspill rett og slett fordi jeg sliter med å takle dette.

Min kjære skal reise til Australia og ha et semester der. Vi har bodd sammen i 1,5 år og vært sammen i 2 år.

Jeg synes det at han reiser blir vanskelig, skikkelig vanskelig. Tar meg selv i å tenke på det ofte i løpet av dagen, blir litt sørgmodig også.

Innerst inne ønsker jeg at alt skal gå i vaser og at han blir hjemme, men dette viser jeg ikke han. Prøver istedet å hjelpe han med forberedelsene, kjøper shortser til han som han trenger, reise-ting som er kjekke å ha og gir masse råd. (Før jeg møtte han så studerte jeg 2 år i Australia.)

Jeg har alltid ment og mener fortsatt at et forhold skal ikke hindre noen fra å gjøre det man drømmer om og derfor har det aldri vært noe alternativ å prate han fra dette her, heller motsatt.

Likevel er jo frykten der, tenk om.. tenk om... tenk om..

Vi har skype og web-cam, jeg har planer om å sende koselige mail.. jeg tror vel at det kommer til å gå bra mellom oss innerst inne... men så kommer det igjen.. tenk om... tenk om.... tenk om....

Jeg synes det er vanskelig å tenke på at han skal ned dit og oppleve masse nytt, mens jeg bare skal fortsette hverdagen her.. Det blir jo den samme hverdagen, bare at han mangler i den.

Vi hadde tidligere litt problemer i forholdet, men det har vi absolutt ikke nå. Han er litt yngre enn meg (3år) men utrolig moden for alderen, vi er over 20 begge.

Vi prater om å dele resten av livet sammen, har gjort det en god stund så vet jo at han vil være med meg.

Jeg prøver å tenke positivt, sier til alle at om vi overlever dette, ja, da får vi så sterkt forhold at vi kan overleve alt.

Familie og venner prøver å forberede meg på at ting kan gå galt også, noe jeg synes er forferdelig for det gnager rett hjertet og jeg må tvinge klumpen i halsen ned hver eneste gang. Hvorfor føler de at de må fortelle meg dette?

På en side, føler jeg at dette kan gå bra, på den andre siden er jeg redd... altfor redd.. for tenk om.. hva om... tenk om...

Hvordan kan jeg endre mitt tankemønster på dette?

Har pratet med samboer også om dette, til en viss grad, vil ikke ødelegge reisen for han med alt tullet mitt.

Jeg tror jeg trenger gode ideer, forberedelser jeg kan gjøre, råd.. et spark i baken.. hva enn som dere tror jeg hjelper meg.. for jeg liker ikke å gå rundt å tenke slik.

Herregud om jeg sitter og holder litt rundt han foran en film en kveld kan tankene plutselig komme og øynene blir våte og klumpen i halsen er på plass..

Føles som om jeg sørger på en måte.. men vil ikke gjøre det.. vil heller tenke positivt..

[Gjest Venetia]

Jeg synes du er flink jeg, må være vanskelig å holde det inni deg av frykt for å ødelegge.. Så sterk hadde ikke jeg vært :/

[Gjest Gjest]

Tenk om du en dag om 2-3 mnd møter en fantastisk flott fyr et sted i Norge, mens kjæresten din savner deg i Australia?

Ja, det er jo mulig, det også.

Avstanden gjør det ikke mer sannsynlig at han skal finne enn annen. Finner han en annen, eller du finner en annen, så var det jo ikke liv laget uansett.

Man kommer jo over kjærlighetssorg.

Folk går til og med videre etter at ektefeller dør, eller enda verre; etter at barn dør.

Det setter vel litt perspektiv på det hele.

[Nabodama]

Huff, du har det ikke lett nå, nei.

Det du vet innerst inne, er at selv om en ikke skal holde hverandre tilbake i et forhold, så settes også forholdet i fare (eller på prøve) når man skal være fra hverandre i 6 mnd.

Som du selv tenker, mye kan skje, og det er det du forbereder deg mentalt på nå. Dette vil jo bli en helt annerledes situasjon i forholdet enn dere har hatt før, og det er helt naturlig å tenke på hva dette evt kan føre til.

Mannen min var også i utlandet i 6 mnd, og jeg tenkte akkurat som deg. Både når det gjelder å ikke holde hverandre tilbake, og når det gjelder å tenke på hva som i verste fall kan skje.

Men det var faktisk verst før han dro. Jeg forestilte meg mye rart, og var redd for hva som kunne skje.

Da han endelig hadde reist, og vi var midt oppe i situasjonen, gikk det langt bedre. Dagene gikk, alt gikk greit, forholdet vårt ble ikke dårligere. Vi snakket jo med hverandre hver dag, og følte sånn sett at vi var nær hverandre likevel. Dessuten var det en begrenset periode, som snart tok slutt. Tiden gikk fort, men den verste perioden var den siste tiden før han kom hjem igjen, for da var jeg så lei av å vente og være alene.

Er man glad i hverandre, og vil være sammen, så greier man 6 mnd fra hverandre.

[Jigva]

Huff, du har det ikke lett nå, nei.

Det du vet innerst inne, er at selv om en ikke skal holde hverandre tilbake i et forhold, så settes også forholdet i fare (eller på prøve) når man skal være fra hverandre i 6 mnd.

Som du selv tenker, mye kan skje, og det er det du forbereder deg mentalt på nå. Dette vil jo bli en helt annerledes situasjon i forholdet enn dere har hatt før, og det er helt naturlig å tenke på hva dette evt kan føre til.

Mannen min var også i utlandet i 6 mnd, og jeg tenkte akkurat som deg. Både når det gjelder å ikke holde hverandre tilbake, og når det gjelder å tenke på hva som i verste fall kan skje.

Men det var faktisk verst før han dro. Jeg forestilte meg mye rart, og var redd for hva som kunne skje.

Da han endelig hadde reist, og vi var midt oppe i situasjonen, gikk det langt bedre. Dagene gikk, alt gikk greit, forholdet vårt ble ikke dårligere. Vi snakket jo med hverandre hver dag, og følte sånn sett at vi var nær hverandre likevel. Dessuten var det en begrenset periode, som snart tok slutt. Tiden gikk fort, men den verste perioden var den siste tiden før han kom hjem igjen, for da var jeg så lei av å vente og være alene.

Er man glad i hverandre, og vil være sammen, så greier man 6 mnd fra hverandre.

Takk nabodama, godt å høre en positiv opplevelse med dette, eller hvertfall en opplevelse som endte positivt.

Slik du beskriver det er akkurat slik jeg har det, forbereder meg så mye på alle eventualiteter ved avreisen at det nesten er slik at jeg sørger.

Samtidig så tvinger jeg meg slik til å se alt det positive også, og på en måte gleder jeg meg til å komme nærmere psykisk til han fordi vi nå kun får telefon å holde kontakten gjennom.. foruten skype da. Takk og lov for moderne teknologi.

Men jeg sliter.. gud som jeg sliter.. er så tøft å vite hva man går til eller kanskje mer.. å gå til noe man ikke vet hva er...

Jeg er så utrolig glad i han, han er noe av det beste som har hendt meg på samlivsfronten noensinne.. jeg tror nok det går bra, skulle bare ønske man visste med 100% sikkerhet.

men det er vel slik som du sier, er man glad i hverandre så kommer man gjennom dette også.. er vel bare en liten bump i veien. :cry:

Endret 5. juni 2008 av Jigva

[Jigva]

Jeg synes du er flink jeg, må være vanskelig å holde det inni deg av frykt for å ødelegge.. Så sterk hadde ikke jeg vært :/

Takk for gode ord Venetia.

Det er absolutt ikke lett, men er så glad i han at jeg unner han virkelig denne turen og jeg unner han å glede seg til den.

[Gjest ylmia]

Uff, føler med deg! Synes du så langt takler dette veldig bra! Det er ingen lett situasjon å tenke på det der, kjenner plutselig at jeg ikke lenger skal klage på den halvannen måneden jeg sal være borte fra min

[Alice Ayres]

Aller først, det viktigste

Ja, det suger. Avstandsforhold suger. Jeg har selv vært i et par og kjenner meg godt igjen i tankene dine. Den verste fienden min var tiden - tid til å kjenne på savnet og å tenke skumle tanker. Mitt rår til deg blir derfor å forsøke å holde deg mest mulig aktiv. Fyll tilværelsen med gode venner, bøker, musikk, aktiviteter og familie. Noen ganger letter sagt enn gjort, for tidesvis er man så nedfor at man rett og slett ikke orker å gjøre noe.

Det jeg tror, og dette er kanskje en klisjé, er at hvis forholdet deres er liv laga vil det helt sikkert overleve seks måneders adskillelse.

Mitt andre avstandsforhold er nå mannen min, og vi var fra hverandre i flere år.

[Jigva]

Aller først, det viktigste

Ja, det suger. Avstandsforhold suger. Jeg har selv vært i et par og kjenner meg godt igjen i tankene dine. Den verste fienden min var tiden - tid til å kjenne på savnet og å tenke skumle tanker. Mitt rår til deg blir derfor å forsøke å holde deg mest mulig aktiv. Fyll tilværelsen med gode venner, bøker, musikk, aktiviteter og familie. Noen ganger letter sagt enn gjort, for tidesvis er man så nedfor at man rett og slett ikke orker å gjøre noe.

Det jeg tror, og dette er kanskje en klisjé, er at hvis forholdet deres er liv laga vil det helt sikkert overleve seks måneders adskillelse.

Mitt andre avstandsforhold er nå mannen min, og vi var fra hverandre i flere år.

Åhhh, så godt med enda flere positive opplevelser.. er så godt å høre om "happy ever after" Og takk for svar Alice Ayres

Flere år, det er virkelig en laaang tid, viser virkelig at kjærligheten vinner over alt! (for å være litt klisje jeg også..)

Og jeg føler virkelig at dette forholdet har god mulighet til å vare gjennom disse månedene.. men så var det disse tankene da.. hva om.. hva om.. hva om..

Skal virkelig ta dine råd til hjertet og forsøke å aktivisere meg selv mest mulig. Driver med fjernstudium og skal i tillegg begynne på et annet studium her på høgskolen i nærheten. I helgene jobber jeg for å få endene til å møtes. I tillegg har jeg en hund med litt adferdsproblemer så håper at alt det tilsammen skal gi meg nok å henge fingrene i.

En veldig god venninne har lovet å komme masse på besøk, og hun er faktisk en som holder slike løfter så det blir godt.

Men hvordan holdt du ut nettene?? Hvordan holdt du alle de vanskelige tankene unna da? Er gjerne da hjernen min begynner å gå på høygir, og er så vant til å sove sammen med han at jeg vet jeg får problemer med dette når han er borte..

Er forresten bare ca en måned til han reiser.. grøss og gru.

[Alice Ayres]

Men hvordan holdt du ut nettene?? Hvordan holdt du alle de vanskelige tankene unna da? Er gjerne da hjernen min begynner å gå på høygir, og er så vant til å sove sammen med han at jeg vet jeg får problemer med dette når han er borte..

Er forresten bare ca en måned til han reiser.. grøss og gru.

I begynnelsen tutet jeg og grein som bare det om nettene. Jeg savnet han så mye at jeg ikke fikk puste, men så kom dagen - og det føltes faktisk lettere da. Én ting jeg gjorde (og dette virker litt sånn fiksert i ettertid , men det hjalp da på natterstid da jeg trengte det), var å lese mailer hvor han sa at han elsket meg samt å høre på telefonbeskjeder - hvor jeg kunne høre han si at han savnet og elsket meg. Dette hjalp litt.

Det er desverre ikke så mye annet man får gjort om nettene enn å gråte, men det blir lettere etter hvert. Savn tror jeg har mye med vane å gjøre, og etter noen dager eller uker, erstattes vanen av å ligge inntil kjæresten med å ligge alene. Selvsagt savnet jeg han etter at det hadde gått en stund, men savnet føltes lettere.

Jeg tror rett og slett det er sundt å føle på savnet og erkjenne at det faktisk er der, men også å kunne "dra" seg ut av selvmedlidenhetshullet man har en tendens til å grave

Kanskje du kan skrive her inne hvis savnet blir for tungt til å bære. Jeg er våken når dere sover (er ni timer etter dere, og er som oftest på KG , så hvis du trenger noen å snakke med - send meg en PM , så skal jeg nå gjøre mitt til at du overlever de neste 6 månedene.

[Jigva]

Jeg tror rett og slett det er sundt å føle på savnet og erkjenne at det faktisk er der, men også å kunne "dra" seg ut av selvmedlidenhetshullet man har en tendens til å grave

Kanskje du kan skrive her inne hvis savnet blir for tungt til å bære. Jeg er våken når dere sover (er ni timer etter dere, og er som oftest på KG , så hvis du trenger noen å snakke med - send meg en PM , så skal jeg nå gjøre mitt til at du overlever de neste 6 månedene.

Akkurat det å føle på savnet og klare å grave seg ut er jeg nok enig at er sunt. Det sies jo at det er bra for et forhold å være litt fra hverandre, er bare lettere i teori enn i praksis føler jeg..

Du skal se at jeg kommer til å få bruk for dine råd de nærmeste 6 månedene ja.. skal se jeg ender med å skravle deg i senk

Takk for at du bryr deg

Kanskje jeg ender med å starte en dagbok her på KG, en skikkelig sutre dagbok.. som ingen gidder å lese

[Gjest Gjest]

Jeg var borte fra samboeren min i seks måneder rett før jul (Jeg i New Zealand, han hjemme i Norge). Vi var begge litt nervøse på forhånd, kanskje spesielt han siden det var han ble sittende hjemme og "vente".

Det gikk imidlertid enda bedre enn forventet, faktisk vil jeg si at forholdet vårt kom styrket ut av det. Klart vi begge savnet hverandre og tenkte på den andre hver eneste dag, men det var ikke sånn at noen av oss lå og gråt og var helt ute av oss. Det hjelper å tenke på og vite at han kommer tilbake til deg igjen!

Det du kan prøve er å forsøke å sette deg i hans situasjon og se hvordan du ville oppført deg. Du har jo selv vært i Australia. Det hadde vel ikke vært noe problem for deg å være trofast mot ham der nede hvis du var der i seks måneder og du visste at han ventet på deg? Der jeg var i New Zealand var det masse jenter og gutter som hadde kjærester hjemme. Jeg kjenner ingen som fant på noe "tull". Det kommer til å gå helt fint!

Når det gjelder noen av innleggene her, så må jeg bare kommentere (det er ikke vondt ment:)): Det var da måte på krisemaksimering! Greit at man prøver å støtte, men hjelper det å snakke om at man blir liggende og gråte hver kveld og trenge hjelp til å overleve (ikke bokstavelig antakelig, men allikevel)? SÅ ille er det faktisk ikke for de fleste av oss. Hvis man er innstilt på at det skal bli helt fryktelig, så er sjansen større for at det blir det også.

Et godt forhold overlever seks måneder, og jeg kan ikke forstå noe annet enn at dere har det. Stol på kjæresten din og slapp av disse månedene! Nyt litt tid alene

[Jigva]

ja, du har nok rett Gjest.. er ganske flink til å tenke krise før det er det. Det er faktisk en av mine dårlige egenskaper. Tro det verste, håp på det beste.

Om det blir noen tårer på natten.. ja, er redd for det.. er nå litt følsom av meg da og det er ensomt og trist å sove i store sengen alene..

Tiden min i Australia.. kremt, kremt.. var jo singel og glad da.. det levesettet der nede var på en måte ikke virkelig for meg og de rundt meg.. sikkert derfor jeg krisemaksimerer litt også. Men jeg vet at min go-gutt ikke tenker slik og 6 måneder blir jo noe helt annerledes enn 2 år.

Nei, du har rett, jeg skal se positivt, det er jo også det jeg prøver på og ber om råd for å få til.

Og jeg skal gjøre det Alice skrev også, finne på masse å gjøre.. prøve hvertfall. Jeg gleder meg til å begynne på det årsstudiumet jeg skal begynne på.

Men jeg tror det er viktig for både meg og sambo å kjenne på savnet litt også, forholdet blir jo bare sterkere av det.

Takk for et lite spark i baken gjest

Endret 6. juni 2008 av Jigva

[Gjest Casey]

Min kjære skal reise til Australia og ha et semester der. Vi har bodd sammen i 1,5 år og vært sammen i 2 år.

Flytt sammen med ham?!

[Mul@n]

En positiv innstilling i bunnen og en sterk tro og vilje kan få dere gjennom dette.

Det er jo for en begrenset periode, og ja, dere kommer til å være frustrerte over avstanden, men med riktig fokus kommer det til å gå fint.

Tøft blir det, men det er dere jo forberedt på.

Det er viktig at du ikke sitter hjemme og venter på han, men lever livet ditt og fyller dagene med aktiviteter og gode venner slik at din eksistens ikke er avhengig av hans nærvær.

Og plutselig så har 6 mnd gått og han kommer hjem igjen

[Jigva]

Flytt sammen med ham?!

Går ikke.. mine studier og planer holder meg her.. skulle jeg reist med han så ville allt studiene mine vært satt tilbake 1 år.