30 årene, singel uten barn

[Pokahonta]

Her starter jeg en ny debatt.. som jeg tror er aktuell..

De som har fulgt meg litt, vet at jeg ble dumpet i fjor fordi eksen hadde forplikningsvegring. Ville ikke starte familie. Man blir stresset over at den biologiske klokken tikker, og guttene har jo så enormt god tid selv og når de skjønner at de ikke vil, så dumper de dama i begynnelsen av 30 årene og finner en jente på 25. Heldig for dem, dumt for oss..,.

Nå overlevde jeg bruddet, og startet å date en ny fyr.. Lå an til å bli hyggelig, helt til han dumpet meg på tekstmelding (jada, helt patetisk og glad jeg er kvitt han).. fordi han ble stresset over at jeg var i alderen der man fort sikkert ønsket å etablere seg..

Det er nå heldigvis ikke alltid sånn, men jeg tror tiden vi lever i gjenspeiles i at hyppigheten av gutter som trues av jenter early 30 faktisk er skumle.

Det er nesten et sjokk å ha fått en slik "folkesykdom".. Før jeg ble sammen med eksen min var jeg bare i slutten av 20 årene.. Ikke så farlig. Jeg "holder meg bra", se ungdommelig ut og har draget. På mange måter har jeg en singeltilværelse som betegnes som "kul". Likevel. Det var faktisk litt lettere før å være på sjekkeren. Selvfølgelig har jeg lyst å starte familie, men jeg er ikke stresset. Det kommer.. og jeg har gøy jobb, gode venner og et aktivt liv. Jeg følte nesten at jeg ble tilegnet stress jeg selv dealer godt med i eget liv. Jeg nekter å få barn med en som ikke er mr right uansett, og skulle det knipe på slutten av 30 årene, så finnes det alternativer i vårt moderne samfunn!

Er det en folkesykdom, og hvor vanskelig skal det være for jenter i begynnelsen av 30 årene å formidle ro til gutter som kaver seg opp over den biologiske klokka!

Er vi smittsomme?

Endret 2. juni 2008 av Pokahonta

[Gjest Gjest]

Jeg er singel, i slutten av 30-årene. Det er en mann på min egen alder som er aktuell for meg, og jeg skal love deg at de fleste (med mindre de har barn fra før) jeg har forholdt meg til (nuvel, det er ikke veldig mange, men likevel) er svært interesserte i å etablere seg og å få barn. Hva med å se deg om etter en mann fem år eldre enn deg?

[Pokahonta]

Jeg er singel, i slutten av 30-årene. Det er en mann på min egen alder som er aktuell for meg, og jeg skal love deg at de fleste (med mindre de har barn fra før) jeg har forholdt meg til (nuvel, det er ikke veldig mange, men likevel) er svært interesserte i å etablere seg og å få barn. Hva med å se deg om etter en mann fem år eldre enn deg?

Sant nok..

[Lissi]

Feig!!! Det de er!

[samson]

Må innrømme selv at når hun passerer 25 og 26 så passerer både bleier og ungeskrik i tankene.. Kanskje det er pga alle rundt meg som presser ut unger:P

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Her starter jeg en ny debatt.. som jeg tror er aktuell..

De som har fulgt meg litt, vet at jeg ble dumpet i fjor fordi eksen hadde forplikningsvegring. Ville ikke starte familie. Man blir stresset over at den biologiske klokken tikker, og guttene har jo så enormt god tid selv og når de skjønner at de ikke vil, så dumper de dama i begynnelsen av 30 årene og finner en jente på 25. Heldig for dem, dumt for oss..,.

Nå overlevde jeg bruddet, og startet å date en ny fyr.. Lå an til å bli hyggelig, helt til han dumpet meg på tekstmelding (jada, helt patetisk og glad jeg er kvitt han).. fordi han ble stresset over at jeg var i alderen der man fort sikkert ønsket å etablere seg..

Det er nå heldigvis ikke alltid sånn, men jeg tror tiden vi lever i gjenspeiles i at hyppigheten av gutter som trues av jenter early 30 faktisk er skumle.

Det er nesten et sjokk å ha fått en slik "folkesykdom".. Før jeg ble sammen med eksen min var jeg bare i slutten av 20 årene.. Ikke så farlig. Jeg "holder meg bra", se ungdommelig ut og har draget. På mange måter har jeg en singeltilværelse som betegnes som "kul". Likevel. Det var faktisk litt lettere før å være på sjekkeren. Selvfølgelig har jeg lyst å starte familie, men jeg er ikke stresset. Det kommer.. og jeg har gøy jobb, gode venner og et aktivt liv. Jeg følte nesten at jeg ble tilegnet stress jeg selv dealer godt med i eget liv. Jeg nekter å få barn med en som ikke er mr right uansett, og skulle det knipe på slutten av 30 årene, så finnes det alternativer i vårt moderne samfunn!

Er det en folkesykdom, og hvor vanskelig skal det være for jenter i begynnelsen av 30 årene å formidle ro til gutter som kaver seg opp over den biologiske klokka!

Er vi smittsomme?

Jeg skjønner ikke så mye når det gjelder damer, jeg bare skjønner . Jeg er selv mann i30-årene og mitt inntrykk er at de fleste damer er så useriøse slik som du beskriver gutta, livet dreier seg stort sett om sex og singelliv og ingen skikkelige verdier. Jeg vet jo at bra damer finnes men hvis man må date noen i 1-2 år før man kan utvikle følelser orker jeg ikke den leken. Slik samfunnet har blitt mener jeg det både er menn og damer som må ta skylda for at det nesten ikke blir noen barn lenger. Jeg tenker også slik du gjør, jeg er 32 har så lyst på familie, men føler ikke at jeg har noe hast, skal jeg ha barn må det være mrs.right eller det finnes jo mange mrs rights, men mrs.wrongs har jeg sett meg lei på... Sånn jeg ser det formidler dere ikke ro til en gutt ved å fly på byen og ha et "kult" singelliv, det formidler det stikk motsattte, nemlig ustabilitet og singelliv. Er det i tillegg i dette "kule" singellivet ;les byen; man leter etter mr eller mrs.right ender man fort opp med å bli skuffa. De som ønsker barn og det å slå seg til ro, skape noe vakkert en flott familie, går nok på byen de og, men det er ikke de som henger over bordet ditt og råflørter, sånn tror jeg ihvertfall det er med damer, de mest pågående er også de som er mest ustabile som potensiell kjæreste. Svaret ligger da faktisk i å gå aktivit ut for å finne mr eller mrs right. Man må være litt tøff og gå for en som du virkelig kan se har potensiale, og ikk gi deg selv om du møter motstand. Et annet reelt problem er at mennekser er kjent for å ha noe urealistiske forventinger. Hvis du vil ha en sporty framgangsrik mann på 190 og masse penger og alltid trofast er det sikkert mulig, men lite sannsynlig ikke sant?

Hva er hovedgrunnen til at du ønsker å stifte familie? Selve grunnen er kjærlighet ikke sant. Ønske om å elske noen utrolig høyt, en å dele sorger gleder med, utvikle seg sammen osv. Eller ønsker du bare barn? Har du tenkt på hvorfor du ønsker det du ønsker? Kansje problemet ligger i at du ikke vet hva du vil ha og derfor kommer med blandede signaler? Kansje du bare har hatt uflaks. Men en ting er sikkert. Hvis noe ikke funka før, funker det ikke nå. Endre på det du gjorde så kansje du får det du vil ha... Sier jeg som sitter her patetisk og singel og alt det der hehe. Vel vi er mange av dem ihvertfall, så da må det jo finnes håp.

[Lissi]

Jeg skjønner ikke så mye når det gjelder damer, jeg bare skjønner . Jeg er selv mann i30-årene og mitt inntrykk er at de fleste damer er så useriøse slik som du beskriver gutta, livet dreier seg stort sett om sex og singelliv og ingen skikkelige verdier. Jeg vet jo at bra damer finnes men hvis man må date noen i 1-2 år før man kan utvikle følelser orker jeg ikke den leken. Slik samfunnet har blitt mener jeg det både er menn og damer som må ta skylda for at det nesten ikke blir noen barn lenger. Jeg tenker også slik du gjør, jeg er 32 har så lyst på familie, men føler ikke at jeg har noe hast, skal jeg ha barn må det være mrs.right eller det finnes jo mange mrs rights, men mrs.wrongs har jeg sett meg lei på... Sånn jeg ser det formidler dere ikke ro til en gutt ved å fly på byen og ha et "kult" singelliv, det formidler det stikk motsattte, nemlig ustabilitet og singelliv. Er det i tillegg i dette "kule" singellivet ;les byen; man leter etter mr eller mrs.right ender man fort opp med å bli skuffa. De som ønsker barn og det å slå seg til ro, skape noe vakkert en flott familie, går nok på byen de og, men det er ikke de som henger over bordet ditt og råflørter, sånn tror jeg ihvertfall det er med damer, de mest pågående er også de som er mest ustabile som potensiell kjæreste. Svaret ligger da faktisk i å gå aktivit ut for å finne mr eller mrs right. Man må være litt tøff og gå for en som du virkelig kan se har potensiale, og ikk gi deg selv om du møter motstand. Et annet reelt problem er at mennekser er kjent for å ha noe urealistiske forventinger. Hvis du vil ha en sporty framgangsrik mann på 190 og masse penger og alltid trofast er det sikkert mulig, men lite sannsynlig ikke sant?

Hva er hovedgrunnen til at du ønsker å stifte familie? Selve grunnen er kjærlighet ikke sant. Ønske om å elske noen utrolig høyt, en å dele sorger gleder med, utvikle seg sammen osv. Eller ønsker du bare barn? Har du tenkt på hvorfor du ønsker det du ønsker? Kansje problemet ligger i at du ikke vet hva du vil ha og derfor kommer med blandede signaler? Kansje du bare har hatt uflaks. Men en ting er sikkert. Hvis noe ikke funka før, funker det ikke nå. Endre på det du gjorde så kansje du får det du vil ha... Sier jeg som sitter her patetisk og singel og alt det der hehe. Vel vi er mange av dem ihvertfall, så da må det jo finnes håp.

Dette har jeg! Men han tenker bare på penger. Hvilke verdier er det å samle på?

Du snakker om utekvinnen. Hva med innekvinner? hvor har du beskrevet henne? De fins de også. Jeg liker en tur ut av og til, men liker meg best hjemme. Jeg elsker å ordne et hjemmekoselig hjem, og er det jeg vil kalle et skikkelig kjerringemne. Jeg elsker barn og bruker gjerne helgene til å passe mine tantebarn, de elsker jeg over alt på jord. Jeg vil ikke ha bare barn, jeg vil ha hele pakka. Den du snakker om, en flott familie. Som faktisk gjør ting sammen. Som drar til syden, er ute i marka på ski og griller, baker pepperkaker sammen til jul, ler og kjæfter på våre barn, sammen. Som tar vare på hverandre som en familie. Som er fornøyd med at vi har et digert hus og et feriehus i syden. Som syns vi har det mer enn bra nok.

Men denne ambisiøse mannen ødelegger mine verdier, og hindrer meg i å utvikle meg i den retningen jeg ønsker. Det er jo sabla trist siden jeg faktisk elsker han, og ser for meg at han hadde blitt en bra far.

Han har forpliktingsvegring. Han er redd det vil gå på bekostning av hans planer og drømmer. Hva med mine? Skal jeg vente til han er blitt rik, slik at det kanskje blir for sent for meg å få barn? Neppe!! Så dette er virkelig et dilemma.

Skjønner deg så godt Poka, og håper virkelig du møter en flott mann. Det fins mange voksen MENN der ute som ikke er livredd for å forplikte seg, men bare leter etter den RETTE.

[Gjest Mann og far]

Her starter jeg en ny debatt.. som jeg tror er aktuell..

Er det en folkesykdom, og hvor vanskelig skal det være for jenter i begynnelsen av 30 årene å formidle ro til gutter som kaver seg opp over den biologiske klokka!

Er vi smittsomme?

For det første tror jeg det kan være en idè å se etter menn, og ikke gutter når du har passert 30. Selv er jeg 43 og har stort sett vært sammen med jenter som er ca 10 år yngre enn meg (ikke mange, har bare hatt to lange forhold). Jeg har en stor vennegjeng, bestående av menn. Jeg kan ikke huske at en eneste en av oss har beholdt den jenta vi var sammen med i 20 årene som var på samme alder. Uten unntak har det blitt slutt, og vi har sett oss om etter yngre jenter. Når damer i slutten av 30 åra prater om mann i samme alder tror jeg de må ta en realitetssjekk. En mann som ønsker barn, som har sjarm nok til å utfordre, og ikke minst sjarmere en dame i slutten av 30 - åra og SOM SAMTIDIG er ok med tanken på en middelaldrende dame (for det ser de fleste på 38-39 ut som selv om noen av dem kler seg som ungjenter) tror jeg er av den meget meget sjeldne sorten. Som sagt er jeg 43 og kunne ikke engang vurdert en kvinne over 35. Jeg ønsker meg iallefall minst ett barn til og da tikker disse klokkene deres litt for fort når dere nærmer dere de 40. Og få av dere ser særlig spreke ut heller i den alderen med mindre dere har brukt mye tid og ressurser på trening og hudpleie.

[Lissi]

For det første tror jeg det kan være en idè å se etter menn, og ikke gutter når du har passert 30. Selv er jeg 43 og har stort sett vært sammen med jenter som er ca 10 år yngre enn meg (ikke mange, har bare hatt to lange forhold). Jeg har en stor vennegjeng, bestående av menn. Jeg kan ikke huske at en eneste en av oss har beholdt den jenta vi var sammen med i 20 årene som var på samme alder. Uten unntak har det blitt slutt, og vi har sett oss om etter yngre jenter. Når damer i slutten av 30 åra prater om mann i samme alder tror jeg de må ta en realitetssjekk. En mann som ønsker barn, som har sjarm nok til å utfordre, og ikke minst sjarmere en dame i slutten av 30 - åra og SOM SAMTIDIG er ok med tanken på en middelaldrende dame (for det ser de fleste på 38-39 ut som selv om noen av dem kler seg som ungjenter) tror jeg er av den meget meget sjeldne sorten. Som sagt er jeg 43 og kunne ikke engang vurdert en kvinne over 35. Jeg ønsker meg iallefall minst ett barn til og da tikker disse klokkene deres litt for fort når dere nærmer dere de 40. Og få av dere ser særlig spreke ut heller i den alderen med mindre dere har brukt mye tid og ressurser på trening og hudpleie.

Jææk!! Jeg er hudpleier, er jeg gått ut på dato da?? Er det rart kvinner er single... ?

[Gjest glamourgirl]

Hm... Siste gjest, middelaldrene er ikke et hyggelig ord å bruke om noen på 38... Du syns det er greit å bli sammen med å få barn med ei på 35, men når hun blir 38 da er hun middelaldrene og lite attraktiv, dumper du henne da? Etter alder liksom?

Selv er jeg over 30, selv har jeg lyst på kjæreste. For min del tiltrekker jeg meg mange menn med forpliknintsangst fra førti og oppover som har lyst på en lyttende sexpartner...

Barn? Jeg har ingen febrilsk tikkende klokke og kløende eggstokker. Jeg elsker barn, men jeg har sett nok her i livet til å føle det egoistisk å skulle sette ønsket om et barn man ikke vet man kan få, foran muligheten for lykke med en mann man kan ha et godt liv sammen med.

Så det jeg ønsker meg er en kjæreste... En å dele de gode og mindre gode tingene med, en å le med, ha sex med som man betyr alt for...

(vet ikke om jeg svarte helt her Pokha...)

[Gjest Gjest_smiley_*]

For det første tror jeg det kan være en idè å se etter menn, og ikke gutter når du har passert 30. Selv er jeg 43 og har stort sett vært sammen med jenter som er ca 10 år yngre enn meg (ikke mange, har bare hatt to lange forhold). Jeg har en stor vennegjeng, bestående av menn. Jeg kan ikke huske at en eneste en av oss har beholdt den jenta vi var sammen med i 20 årene som var på samme alder. Uten unntak har det blitt slutt, og vi har sett oss om etter yngre jenter. Når damer i slutten av 30 åra prater om mann i samme alder tror jeg de må ta en realitetssjekk. En mann som ønsker barn, som har sjarm nok til å utfordre, og ikke minst sjarmere en dame i slutten av 30 - åra og SOM SAMTIDIG er ok med tanken på en middelaldrende dame (for det ser de fleste på 38-39 ut som selv om noen av dem kler seg som ungjenter) tror jeg er av den meget meget sjeldne sorten. Som sagt er jeg 43 og kunne ikke engang vurdert en kvinne over 35. Jeg ønsker meg iallefall minst ett barn til og da tikker disse klokkene deres litt for fort når dere nærmer dere de 40. Og få av dere ser særlig spreke ut heller i den alderen med mindre dere har brukt mye tid og ressurser på trening og hudpleie.

Ja,ja, med en slik innstilling er ikke du en mann jeg ville vært interessert i uansett. Tror jeg raskt hadde gjennomskuet deg, og jeg hadde dumpet deg. Så overfladiske menn er ikke mye verdt. For du tror dere ser så deilig ut og holder dere fine så lenge? Ånei, sant, stemmer det, for oss jenter spiller det jo ingen rolle hvordan mannen ser ut, for vi er blinde, eller tenner voldsom tpå en svær ølmage........................................

[Nabodama]

For det første tror jeg det kan være en idè å se etter menn, og ikke gutter når du har passert 30. Selv er jeg 43 og har stort sett vært sammen med jenter som er ca 10 år yngre enn meg (ikke mange, har bare hatt to lange forhold). Jeg har en stor vennegjeng, bestående av menn. Jeg kan ikke huske at en eneste en av oss har beholdt den jenta vi var sammen med i 20 årene som var på samme alder. Uten unntak har det blitt slutt, og vi har sett oss om etter yngre jenter. Når damer i slutten av 30 åra prater om mann i samme alder tror jeg de må ta en realitetssjekk. En mann som ønsker barn, som har sjarm nok til å utfordre, og ikke minst sjarmere en dame i slutten av 30 - åra og SOM SAMTIDIG er ok med tanken på en middelaldrende dame (for det ser de fleste på 38-39 ut som selv om noen av dem kler seg som ungjenter) tror jeg er av den meget meget sjeldne sorten. Som sagt er jeg 43 og kunne ikke engang vurdert en kvinne over 35. Jeg ønsker meg iallefall minst ett barn til og da tikker disse klokkene deres litt for fort når dere nærmer dere de 40. Og få av dere ser særlig spreke ut heller i den alderen med mindre dere har brukt mye tid og ressurser på trening og hudpleie.

Du har virkelig høye tanker om deg selv! Men tror du virkelig at du, som er såpass oppi åra, er så spennende?

Du er jo selv like (om ikke mer) middelaldrende enn de kvinnene du snakker så nedsettende om. Ser du det ikke selv?

Dette er noe av det mest patetiske jeg har sett her inne.

[Suzy]

Interessant problemstilling Pokahontas.

Jeg tror hver alder har sine problemer, for sjøl var jeg enslig mamma i 20-åra (fikk barn da jeg var 20 og ble alene ganske fort etter det) og da var det ikke en eneste jevnaldrende fyr som ville ta i meg med ildtang, for da var jeg sikkert for seriøs og ville sikkert bare etablere meg....

Nå som jeg er midt i 30 åra syns jeg det har vært mye lettere å finne en mann som ønsker å slå seg til ro, men jeg har stort sett forholdt meg til de som er 40 + og jeg føler ikke at jeg skremmer vannet av noen lenger.

Snodig..

Kanskje det er de samme som var dødsredde for forpliktelser i 20-åra som skyr forpliktelser i 30-åra?

[Gjest Gjest]

Face the hard truth, lissi46! Skal menn finne seg damer som er like gamle som dem kun pga ideologi?!

Jeg skal ikke sløse bort min tid på å finne en jevnaldrende mann, men en som er ca 10-20 år eldre enn meg med stabil økonomi.

[Transmogrifier]

LOL, på disse sidene hagler det med lite flatterende karakteristikker av menn i alle aldre, og spesielt høy forakt ovenfor umodne, unge og usikre gutter (ja, var nok det en gang jeg og). Og så klager dere over at noen kaller en spade for en spade. Haha.

Nå skal jeg dra en liten Mads Larsen og fortelle at vakre og unge kvinner i alderen 20-25 dominerer kjønnsmarkedet. De er på toppen av menneskeheten. For røkla derimot, så ser det litt annerledes ut. Menn tenner på utseendet, mens jenter tenner også på andre ting, som makt, status og mektig personlighet som stråler stor kukk og alfahann.

Det skaper litt omfordeling på markedet, og det går ikke i favør av middelaldrende kvinner. At dere mener middelaldrende menn ikke er så fine de heller, spiller ingen rolle, de kan allikevel velge og vrake i langt større grad enn hva 40 år gamle damer kan. Kampen om de eldre mennene stiger jo eldre kvinner blir, for de kjemper mot yngre kvinner. Og skal du ha en eldre mann med god utdanning, så stiger kampen enda mer, fordi kvinner helst ønsker en mann å se opp til med mer makt og status. Mange kvinner sloss om få menn, reversering av hva en ser i de tidlige ungdomsåra, få menn drar mange damer.

Så at det ikke er så lett å finne de virkelig gode pappaemnene når du er 35-39, det skjønner jeg godt. Jeg har stor sympati for dere jenter. Jeg må også innrømme at jeg synes mange damer i den middelaldrende kategorien kan være både sexy og pene. Men dere er ikke like fruktbare, og risikoen for å få en mongo-unge øker betraktelig.

[Gjest Mann og far]

Du har virkelig høye tanker om deg selv! Men tror du virkelig at du, som er såpass oppi åra, er så spennende?

Du er jo selv like (om ikke mer) middelaldrende enn de kvinnene du snakker så nedsettende om. Ser du det ikke selv?

Dette er noe av det mest patetiske jeg har sett her inne.

Jeg har ikke høyere tanker om meg selv enn det jeg får tilbakemelding om fra andre. Jeg tror tvert om jeg har et nøkternt bilde av meg selv. Jeg er høy, atletisk og har et langt bedre økonomisk fundament enn en gjennomsnitts nordmann. Og i fare for å høre enda mer innbilsk ut; disse egenskapene er ofte det kvinner ser etter, er min erfaring. Vi menn derimot ser etter fruktbare, vakre og omsorgsfulle kvinner. Når noen av disse egenskapene mangler, er man med ett litt mindre attraktiv. Og jeg vet om mange menn på min alder som har ølmage og ser middelaldrende ut. Jeg snakker ikke om dem. Jeg snakker om meg selv, min omgangskrets og mine egne erfaringer. Hvis jeg har brukt mye tid og ressurser på å holde meg i svært god form, samt klart å skrape sammen nok penger til egentlig å kunne leve ubekymret i to-tre liv så forventer jeg selvfølgelig et minimum av min fremtidige partner også.

Jeg prater om ting slik de er, ikke slik de burde være. En svært vakker, omsorgsfull og intelligent kvinne kan kapre menn på egen alder og yngre som i tillegg er en god forsørger og en god far. Mindre attraktive kvinner må fire på krava. Det samme gjelder menn. Når alt er sagt og gjort, så koker mye ned til det rent essensielle hos kvinner og menn og slik vi ser kjønnene; En kvinne bør være ung, en mann bør være rik. Satt veldig på spissen. Så modererer vi litt, tilpasser det personlig og ender kanskje opp med at kvinnen bør være relativt ung, relativt slank og relativt selvforsørgende, mens mannen bør være relativt rik, relativt høy og relativt atletisk.

Kall meg gjerne patetisk, men hvis dere virkelig innbiller dere at menn går etter indre kvaliteter, slik Dagbladet skrev nylig så bommer dere stygt. De indre kvalitetene får oss kanskje til å bli, men dere kommer ikke dit med annet enn utseende, utstråling og varme. Det er omtrent like patetisk som disse mennene her inne som skriver lange tråder om "hvorfor vil ingen kvinner ha snille gutter/menn" eller "hvorfor er det badboys som får alle de pene damene" osv. Alle voksne menn vet at kvinner liker snille menn, men de vil samtidig se mannen i personen, for deretter å kunne ane en underliggende godhet samt etpar ting de helst vil være den som endrer og retter på slik at det blir som de har tenkt siden de var 5.

[Nabodama]

LOL, på disse sidene hagler det med lite flatterende karakteristikker av menn i alle aldre, og spesielt høy forakt ovenfor umodne, unge og usikre gutter (ja, var nok det en gang jeg og). Og så klager dere over at noen kaller en spade for en spade. Haha.

Nå skal jeg dra en liten Mads Larsen og fortelle at vakre og unge kvinner i alderen 20-25 dominerer kjønnsmarkedet. De er på toppen av menneskeheten. For røkla derimot, så ser det litt annerledes ut. Menn tenner på utseendet, mens jenter tenner også på andre ting, som makt, status og mektig personlighet som stråler stor kukk og alfahann.

Det skaper litt omfordeling på markedet, og det går ikke i favør av middelaldrende kvinner. At dere mener middelaldrende menn ikke er så fine de heller, spiller ingen rolle, de kan allikevel velge og vrake i langt større grad enn hva 40 år gamle damer kan. Kampen om de eldre mennene stiger jo eldre kvinner blir, for de kjemper mot yngre kvinner. Og skal du ha en eldre mann med god utdanning, så stiger kampen enda mer, fordi kvinner helst ønsker en mann å se opp til med mer makt og status. Mange kvinner sloss om få menn, reversering av hva en ser i de tidlige ungdomsåra, få menn drar mange damer.

Så at det ikke er så lett å finne de virkelig gode pappaemnene når du er 35-39, det skjønner jeg godt. Jeg har stor sympati for dere jenter. Jeg må også innrømme at jeg synes mange damer i den middelaldrende kategorien kan være både sexy og pene. Men dere er ikke like fruktbare, og risikoen for å få en mongo-unge øker betraktelig.

Merkelig, men den slossingen om menn har ikke jeg sett eller merket noe til.

[Nabodama]

Jeg har ikke høyere tanker om meg selv enn det jeg får tilbakemelding om fra andre. Jeg tror tvert om jeg har et nøkternt bilde av meg selv. Jeg er høy, atletisk og har et langt bedre økonomisk fundament enn en gjennomsnitts nordmann. Og i fare for å høre enda mer innbilsk ut; disse egenskapene er ofte det kvinner ser etter, er min erfaring. Vi menn derimot ser etter fruktbare, vakre og omsorgsfulle kvinner. Når noen av disse egenskapene mangler, er man med ett litt mindre attraktiv. Og jeg vet om mange menn på min alder som har ølmage og ser middelaldrende ut. Jeg snakker ikke om dem. Jeg snakker om meg selv, min omgangskrets og mine egne erfaringer. Hvis jeg har brukt mye tid og ressurser på å holde meg i svært god form, samt klart å skrape sammen nok penger til egentlig å kunne leve ubekymret i to-tre liv så forventer jeg selvfølgelig et minimum av min fremtidige partner også.

Jeg prater om ting slik de er, ikke slik de burde være. En svært vakker, omsorgsfull og intelligent kvinne kan kapre menn på egen alder og yngre som i tillegg er en god forsørger og en god far. Mindre attraktive kvinner må fire på krava. Det samme gjelder menn. Når alt er sagt og gjort, så koker mye ned til det rent essensielle hos kvinner og menn og slik vi ser kjønnene; En kvinne bør være ung, en mann bør være rik. Satt veldig på spissen. Så modererer vi litt, tilpasser det personlig og ender kanskje opp med at kvinnen bør være relativt ung, relativt slank og relativt selvforsørgende, mens mannen bør være relativt rik, relativt høy og relativt atletisk.

Kall meg gjerne patetisk, men hvis dere virkelig innbiller dere at menn går etter indre kvaliteter, slik Dagbladet skrev nylig så bommer dere stygt. De indre kvalitetene får oss kanskje til å bli, men dere kommer ikke dit med annet enn utseende, utstråling og varme. Det er omtrent like patetisk som disse mennene her inne som skriver lange tråder om "hvorfor vil ingen kvinner ha snille gutter/menn" eller "hvorfor er det badboys som får alle de pene damene" osv. Alle voksne menn vet at kvinner liker snille menn, men de vil samtidig se mannen i personen, for deretter å kunne ane en underliggende godhet samt etpar ting de helst vil være den som endrer og retter på slik at det blir som de har tenkt siden de var 5.

Det er akkurat det jeg mener. Det er nemlig ikke sånn for oss damer heller.

Jeg er ikke den typen som går etter penger og rikdom, men utseendet er viktig for meg, dessuten andre verdier. Og det er ikke mange menn på 43 og oppover som kan konkurrere utseendemessig med yngre menn. Mange menn på over 40 har forlengst glemt å ta vare på kropp og utseende. Og jeg har ikke opplevd at det er vanskelig å tiltrekke meg menn som er yngre, så hvorfor skulle jeg gå etter en som er eldre?

Endret 2. juni 2008 av Nabodama

[Gjest Evalina]

For det første tror jeg det kan være en idè å se etter menn, og ikke gutter når du har passert 30. Selv er jeg 43 og har stort sett vært sammen med jenter som er ca 10 år yngre enn meg (ikke mange, har bare hatt to lange forhold). Jeg har en stor vennegjeng, bestående av menn. Jeg kan ikke huske at en eneste en av oss har beholdt den jenta vi var sammen med i 20 årene som var på samme alder. Uten unntak har det blitt slutt, og vi har sett oss om etter yngre jenter. Når damer i slutten av 30 åra prater om mann i samme alder tror jeg de må ta en realitetssjekk. En mann som ønsker barn, som har sjarm nok til å utfordre, og ikke minst sjarmere en dame i slutten av 30 - åra og SOM SAMTIDIG er ok med tanken på en middelaldrende dame (for det ser de fleste på 38-39 ut som selv om noen av dem kler seg som ungjenter) tror jeg er av den meget meget sjeldne sorten. Som sagt er jeg 43 og kunne ikke engang vurdert en kvinne over 35. Jeg ønsker meg iallefall minst ett barn til og da tikker disse klokkene deres litt for fort når dere nærmer dere de 40. Og få av dere ser særlig spreke ut heller i den alderen med mindre dere har brukt mye tid og ressurser på trening og hudpleie.

Interessant. Jeg har veldig lik erfaring. Men jeg er dame...

38 år. Jevnaldrende menn går an, men straks de har passert 40... Satte, dvaske, slappe, uten initiativ. Alternativt; panikk, trener, desperat på sjekker'n. Takke meg til, heller fem år minus enn fem år pluss ift. egen alder.

"En mann som ønsker barn, som har sjarm nok til å utfordre, og ikke minst sjarmere en dame i slutten av 30 - åra og SOM SAMTIDIG er ok med tanken på en middelaldrende dame tror jeg er av den meget meget sjeldne sorten."

Ok, jeg skal se mellom fingrene når det gjelder det at du kaller meg middelaldrende ( ), men jeg skjønner likevel ikke helt hva du sier her. Altså; det er vanskelig å finne en mann som 1) ønsker seg barn og som 2) har sjarm nok til å utfordre og sjarmere meg?? Fordi en kar på 43 vil se på meg som middelaldrende? :klø: Men du har rett. Det skal veldig mye til før en middelaldrende mann på 43 greier å sjarmere meg. Han blir fort for gubbete for meg.

[Pokahonta]

Oj, har vært på seminar hele dagen, og kommer tilbake til en spennende debatt her..

Det ER vanskelig...og tøffere når man blir eldre. Jeg tror ikke det først og fremst er utseende som er debatten.. Heller ikke om man er utejente eller innejente. Som samboer mister jeg mye av lysten på bylivet, mens som singel trenger man ofte ekstra stimuli... for at livet skal bli mere enn jobb, trene, se tv og sove.. Nettverket blir på en måte familien din, og det krever både tid og penger å opprettholde det.

Mulig jeg har vært uheldig. Mulig min eks ikke burde holdt på meg nesten tre år når han visste at han ikke var klar for unger og familieliv.. Mulig jeg burde tatt tegninga tidligere.. Men jeg visste at jeg ville ha han og hans kjærlighet framfor barn faktisk. Vi hadde det jo så bra! Men det var klokka mi som fikk han til å stikke til slutt. Han turte ikke lure meg lengere (og dere som har fulgt med vet at han ga ikke akkurat lett slipp på meg heller, for han savnet meg etc)..

Jeg tror likevel det er fornuftig å prate rundt det, for kanskje vi kan plukke opp noen tips av hverandre..

Lissi.. Jeg vet du har det superbra nå, og jeg håper dere finner ut av det. Jeg heier jo fullstendig på deg, men skjønner og deg som slites mellom hans drømmer og behovet for stabilitet..Faen at vi ikke blir kan bli litt sånn yngre innimellom..

Nei, nå stikker jeg ut i sola og filosoferer over dette...

Håper diskusjonen ruller videre.. Innspill mottas videre