Han 24 hun 45

[Gjest Gjest_Trist_*]

Jeg skriver her for å få råd om hvordan jeg skal forholde meg til, og evt tips til å godta dette.

Min kjære bror har funnet seg ei dame på vår mors alder, hun er 45 og har barn.

Min bror er verdens snilleste, har vært samboer med henne og barnet i over ett år, og er veldig bundet til de begge to.

Før dette skjedde, var han opptatt av å ta utdanning innenfor det feltet han alltid har ønsket, helt siden han var på barneskolen. Nå, etter han traff henne, har han lagt utdanningen på is, og er i hovedsak opptatt av å jobbe og forsørge den nye familien sin.

Hun er ungdommelig for aldren, men det er trist å se han kaste vekk livet sitt på ei som er nesten dobbelt så gammel som han.

Jeg tør ikke si noe til han, fordi jeg er redd for reaksjonen, og at han kanskje vil bryte kontakten med familien. De fleste vennene hans har begynt å ta avstand, noe det ikke virker som verken han eller hun legger merke til.

Hun sliter med angst og er mye syk. Han stiller opp for både henne og barnet, tar seg fri fra jobben for å være med de når de er dårlig. Reiser ikke slik han gjorde før, da han ikke vil la de være alene. Mange vil kanskje se på dette som idyllisk, men jeg ser han kaste vekk ungdomstiden sin. Jeg savner broren min!

Jeg skjønner at mange kanskje ikke synes alder er en hindring, så lenge man har funnet den man elsker. Men vi, familien, som sitter på sidelinjen og ser, har det fryktelig vondt, for det virker som vi mister han mer og mer. Han har forandret seg veldig, ordene som kommer ut er ikke hans egne.

Jeg vet ikke om jeg fikk frem alt her nå, synes det er vanskelig å sette ord på situasjonen. Men kanskje vil noen forstå hvordan det er for oss oppi dette.

Hva skal vi gjøre, skal vi bare godta det, og se han "kaste vekk" ungdomstiden på en allerede stiftet familie? Han er så glad i barn, og er alt sterkt knyttet til hennes barn, og det virker som utenkelig at han skal gå fra de. Hun er ferdig med barn, og det vil med andre ord si at skal han fortsette å være med henne, vil han aldri få sitt eget barn.

Ingen av oss i familien har turt å si noe direkte til de, fordi vi som tidligere nevnt er redd for at han kutter kontakten med oss. Jeg synes det er svært betenkelig hvordan ei voksen dame kan sette en ung gutt i en slik situasjon. Ser hun ikke at hun tar fra han ungdomstiden og muligheten til å stifte sin egen familie? Hun er jo allerede ganske krevende, med angstproblemer og slikt. Ser hun ikke at det er feil å la en ung gutt pleie henne gjennom den beste perioden av hans liv?

Jeg er så lei meg. Jeg vet rett og slett ikke hva å gjøre. Jeg orker ikke dra på besøk til de, for jeg synes det er helt forkastelig å se de sammen. Mange av vennene hans har trukket seg unna.

Huff, dette ble ikke godt skrevet, men jeg søker desperat råd. Hva skal vi som familie gjøre, kan vi gjøre noe i det hele tatt?

Min mor er knust...

[Gjest Gjest]

Støtt han.

Tilby barnevakt så de kan reise bort sammen, vær tydelig på at om noe skjer så må han bare ringe, hør om han og barnet vil være med på en tur i skogen og gjerne hør om mor blir med, osv.

Ikke la han isolere seg pga at dere er "redd" henne.

[Gjest Gjest]

Jeg leste kanskje innlegget for fort, men jeg klarte ikke å se noe om kjærlighet der? Kanskje det er det broren din og hans kjære opplever?

Det er ganske vanlig at man forandrer seg litt som person når man blir voksen. Broren din har kanskje blitt nettopp voksen. Han er 24, han bestemmer selv hvordan han vil leve sitt liv. Det er også helt normalt at prioriteringer forandrer seg når man kommer i et seriøst forhold. Livet blir veldig annerledes i forhold til å være en ungkar uten ansvar!

Jeg synes det er fryktelig kontrollerende av både deg og familien å sitte på sidelinja og snakke om hvor fælt dette forholdet er og at han kaster bort livet sitt. Kanskje det er en av grunnene til at du holder på å miste broren din?

Du har vel egentlig ikke særlig til valg. Broren din er voksen. Du må stole på at han gjør de valgene i livet som er riktige for HAN, ikke for deg.

[Gjest Gjest]

Beklager, men jeg synes mest synd på broren din, som har en så lite støttende og forståelsesfull familie. Mitt råd til deg er å prøve å se ting fra HANS side istedet for fra DITT. Han er voksen og har gjort sine valg. Det må du bare respektere.

For å hjelpe deg til å se ting fra en litt annen side:

Du sier han har vært samboer med henne og barnet i over ett år, og er veldig bundet til de begge to. Sier ikke dette deg noe om at de har det bra sammen?

Du sier at etter han traff henne, har han lagt utdanningen på is, og er i hovedsak opptatt av å jobbe og forsørge den nye familien sin. Har du tenkt på at han kanskje heller vil ta utdanningen senere, når det passer bedre for han? Og har du tenkt på at han har fått noe viktigere i livet sitt enn denne utdanningen? Alle har rett til å ombestemme seg. Jeg valgte bort en utdanning jeg hadde planlagt i mange år. Etter hvert som jeg modnet og ble kjent med meg selv så fant jeg ut at dette ikke passet for meg likevel.

Du sier hun er ungdommelig for aldren, men det er trist å se han kaste vekk livet sitt på ei som er nesten dobbelt så gammel som han. Men hvorfor kaster han vekk livet sitt? Er det ikke mulig at han lever et lykkelig og givende liv selv om han ikke følger din oppskrift?

Du sier at de fleste vennene hans har begynt å ta avstand, noe det ikke virker som verken han eller hun legger merke til. Hva vet du om hva de legger merke til som de ikke forteller deg? Kanskje de synes det er trist at vennene forsvinner, men ikke vil snakke om det? Eller kanskje de synes det er like greit at disse "vennene" forsvinner, dersom det viser seg at det bare var overflatiske medgangsvennskap uansett.

Du sier han stiller opp for både henne og barnet, og at han ikke reiser så mye som før. Kanskje dette viser at han er moden og ansvarsbevisst, samt omsorgsfull? Kanskje reiser ikke betyr like mye for han lenger. Det er mulig han har fått øynene opp for viktigere verdier.

Du sier du ser han kaste vekk ungdomstiden sin. Kanskje han føler han er ferdig med ungdomstiden i en alder av 24. Noen modnes fortere enn andre.

Du sier at "vi i familien, som sitter på sidelinjen og ser, har det fryktelig vondt, for det virker som vi mister han mer og mer. Han har forandret seg veldig, ordene som kommer ut er ikke hans egne." Kanskje dere må tenke over hvilke signaler dere selv sender siden dere føler dere mister han mer og mer? Jeg hadde også valgt bort kontakt med min familie til en viss grad om de ikke respekterte mine valg og min samboer. Og kanskje dere må tenke at det er naturlig at mennesker forandrer seg. Han har gått fra å være ungdom til å bli voksen, det medfører forandring. Han har gått fra singel til å ha familieansvar. Det medfører også forandring. Helt naturlig.

Du spør om ikke hun ser at hun tar fra han ungdomstiden og muligheten til å stifte sin egen familie, og at hun er ganske krevende, med angstproblemer og slikt. Har det slått deg at din bror ikke synes det er så viktig med egne barn? At kjærligheten for denne kvinnen og hennes barn gjør det verdt det for han å ikke få egne? Og at hun er krevende pga sykdom: Din bror viser seg som en sterk mann som ikke lar seg skremme av slikt som andre får kuldegysninger av. Klart det kan være tøft for han. Men da hadde han virkelig trengt en støttende familie som kunne bidra positivt istedet for negativt.

Du orker ikke dra på besøk til de, for du synes det er helt forkastelig å se de sammen. Det sier egentlig mer om deg enn om dem...

Nei, jeg klarer ikke helt å forstå "hvor vanskelig det er for dere oppi dette". Men jeg kan forstå at det må være svært vanskelig for broren din å se sin familie reagere sånn.

[Gjest Gjest_Trist_*]

Jeg synes det er overraskende mange som mener dette er helt greit. Jeg skjønner såpass at det ikke er så mye vi kan gjøre, men ser jeg rundt meg og spør venner, er det absolutt ingen som hadde godtatt dette. Mine venners familie, hadde aldri akseptert noe slikt av deres barn. Om så at det ikke er så mye de kunne gjort, hadde de i det minste gjort det klart for han, at dette ikke er riktig.

Hun er 50 før han er ferdig med 20årene, er ikke det sørgelig? Han pleier henne alt nå, skal han gå hele sitt voksne liv på tå for henne? Hun pensjoneres før han knapt har startet sin ordenlige kariære.

Når jeg sier vi sitter på sidelinjen og ser, så er det jo nettopp fordi vi har insett det ikke er så mye å gjøre. Jeg mener derimot det er feil å ikke gi han et tegn på hvordan dette er, kanskje er han bare blind. Jeg mener at denne voksne damen burde vist ansvar og holdt seg unna 20 år gamle gutter, som knapt har startet sitt liv. Hun tar fra han så utrolig mye.

Jeg ser den siden hvor dere mener vi skal være glad på hans vegne, at han har funnet sin kjærlighet. Men jeg har ikke tro på at det er kun en person for alle, jeg tror han hadde fått økt livskvaliteten betraktelig med ei på egen alder. Han har alltid ønsket seg barn, at hun kan være så egoistisk å ta fra han dette, forstår jeg ikke.

Jeg lurer på om alle reaksjonene her over, kommer fra noen som har barn og satt seg inn i denne situasjonen selv? Hadde dere bare møtt noe slikt med åpne armer? Det tviler jeg sterkt på. Det er klart dette ikke er en drømmesituasjon for noen.

Til slutt. Jeg skrev dette for å få råd, ikke kjenn på hvor slemme vi er som sitter på sidelinjen og har det vondt.

Jeg tror dette er en helt naturlig reaksjon, som de aller fleste ville hatt. Det jeg derimot lurte på, var om vi skulle fortsette å late som dette var ok, eller konfrontere han med dette.

Jeg har rådet min mor til å ta avstand, ikke snakke dårlig om de bak hans rygg, men heller si det direkte. Slutt å kjøpe gaver og overnatte hos de ved besøk, for så å klage over dette til resten av familien etter. Derimot må hun ta det med de direkte. Kanskje er det en oppvekker som trengs.

Det er jo helt klart at de driver familie og venner unna, er det verdt det? Jeg tror de må gjøres oppmerksom på hva som skjer, før det er forsent. Ikke for være vonde mot de, det er det siste jeg vil, men jeg ønsker at de skal tenke gjennom dette en gang til. Er det verdt det. Hva slags fremtid kan de ha, med 20 års alderforskjell?

Er det virkelig ingen som deler vårt syn på dette?

Mener alle at vår reaksjon er helt unormal?

Skal vi virkelig bare late som alt er greit, støtte de opp?

Jeg ønsker bare å gjøre det rette, ikke angrip meg - men hjelp meg å tenke klart. Ønsker da også svar fra de som kan se ting fra vår side, ikke kun deres.

[Gjest søskenkjærlighet?]

Stakkars bror som ikke har en familie som aksepterer andres valg her i livet. Fortsett i samme leia og dere vil miste han helt.

[Gjest Pest]

Jeg forstår at du skrev dette innlegget for å få råd og at det sikkert er fryktelig vanskelig å høre at alle som har svart synes at du og familien er egoistisk. Men selv om du ikke liker det så er det faktisk et konkret råd å respektere at broren din vil andre ting med livet sitt enn hva familien mener han burde ville.

[Paradokset]

Mine venners familie, hadde aldri akseptert noe slikt av deres barn. Om så at det ikke er så mye de kunne gjort, hadde de i det minste gjort det klart for han, at dette ikke er riktig.

Kanskje dette er kjernen i problemet. Dere har åpenbart ikke skjønt at han ikke lenger noe barn. Stakkars mann.

[Kitsune]

Skjønner at det er vanskelig å forstå. Og det er ikke uvanlig at familie reagerer. Definisjonen på familie er ikke "en gruppe mennesker som har funnet sammen på bakgrunn av like interesser og mål". Man involverer seg i familie på en annen måte enn man involverer seg i venner. Fordi man er involvert fra fødselen av!

Like mye som at resten av familien skal forstå hans valg, skal han forstå at det er vanskelig for dem å akseptere hans valg. Filtret fungerer ikke bare den ene veien!

Men han er voksen, ja. Og må derfor ta sine egne valg. Men det er ikke lovpålagt at alle skal løpe rundt å akseptere alt bare fordi trumfkortet kjærlighet er slengt på bordet.

Så trådstarter: Skjønner følelsene dine/deres og har ikke tenkt å rakke ned på noen for at du/dere reagerer menneskelig. Det er sikkert uforståelig en tid fremover, men det kan ta mange vendinger. Han er ung enda, og ting vil endre seg. Ta dem til dere, for dere er alltid hans familie. Det kan være verre å gå fra henne hvis han har satt sin prestisje i at dette skal funke på tross av hva alle sier.

Hennes barn trenger ikke være barn lengre. De kan fort være like gamle som han, så å tilby barnevakt kan være litt unødvendig, eller hva?

Husk at folk sier så mye tull, så du må ikke tillegge alle like mye vekt. Hvis du begynner å si at det er greit, så vil du oppdage at det er flere som blir enig med deg. Det er vanlig at folk "snakker andre etter kjeften" (eller jatter med som det sikkert heter)

Endret 2. juni 2008 av Kitsune

[Nabodama]

Han er voksen, han er ikke noe barn lenger, men det virker ikke som dere i familien innser det.

Og med å være voksen, så tar han også ansvar for eget liv.

Du snakker om damen i forholdet, og at hun burde ha visst sitt ansvar i forhold til 20 år gamle gutter, og latt ham være i fred. Kanskje var det nettopp det hun gjorde i starten? Kanskje var det han som presset på og ville ha et forhold. Han er ikke 16 lenger, han er 24, og bestemmer selv hvordan han vil ha det.

Jeg er forundret over familien, og det er nettopp fordi dere ser ham som en liten gutt som ikke kan stå opp for seg selv.

Jeg fikk barn da jeg var 20, mannen min var like gammel, og jammen var han voksen nok til det. Det var heller ingen som behandlet noen av oss som unger.

Denne mannen er sammen med en kvinne som eldre, javel. Han kan ikke få barn med henne, men det vet han da sikkert, og har så langt funnet seg til rette med det.

Jeg kan ikke fatte at du går så langt som å si at det er hun som "er så egoistisk" og tar fra ham muligheten til å bli far. Han har da jammen muligheten til det til han blir 70 minst. Dette har han valgt selv, det er ingen som tar noe fra ham.

Det er ikke rart han tar avstand fra dere, når dere har et slikt syn på den han er glad i. Jeg kan skjønne at dere helst ville sett ham med en på samme alder, men dere kan ikke gjøre noe med det. Det er ikke deres liv. Han må leve sitt liv selv.

Jeg vill også ha reagert om min datter ble sammen med en på 45, men jeg ville også ha vært der for henne, og heller ikke "konfrontert" henne med at familien ikke liker det hun gjør.

Om dette forholdet ikke er rett for ham i lengden, kommer han til å finne ut det selv. Da går han videre en erfaring rikere.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg kan forstå ts og familiens reaksjon. Man vil det beste for de man er glad i, og hvis man må se på at sønnen/broren endrer seg mye, så er det da ikke rart om det er vanskelig. Jeg syns uansett at de allerede viser respekt ved å ikke blande seg. Hva man føler, er det strengt tatt inen som bestemmer, selv om jeg ser at det hadde vært bra om familien kunne forsøke å se forbi det de ikke liker. Når mannen er 24 år, er det ikke så mye andre kan gjøre. Men det er jo mulig å, på en pen og forsiktig måte, legge fram sin bekymring, samtidig som man gjør det klart at man støtter ham uansett.

At denne mannen er sammen med en eldre dame med barn, er hans valg, og jeg antar at han er klar over at hun ikke vil ha flere barn. Han er en voksen mann, og selv om han sikkert blir litt blindet av forelskelse, må man kunne forvente at han tar ansvar for slike valg selv. Om forholdet skulle gå dukken om 10 eller 20 år, har han forøvrig fortsatt mulighet til å bli biologisk pappa.

Det jeg kan forstå mest av bekymringen, er dette med hennes angst, som ikke har noe med hennes alder å gjøre forøvrig. Om det er sånn at han fikser og ordner, og omtrent lever for henne, så ser jeg at det ikke er ideelt (om det faktisk er sånn). Kanskje han her nettopp trenger noen andre å snakke med? Dere for eksempel? Kanskje han har merket omgivelsenes skepsis, og dermed ikke har noen å lene seg på selv, om det er sånn at hun sliter?

Jeg syns forresten også at familien må slutte å sladre så mye innad, for jeg tror det fort hauser ting enda mer opp. Dere kan si fra om at dere er bekymret, men det er ikke noe poeng å gjøre noen stor sak ut av det, da han mest sannsynlig ikke vil høre på dere. Som du sier, kan han vende seg mer bort fra familien. Da er jeg hvertfall ikke i tvil om at jeg heller ville valgt å svelge noen kameler, slik at jeg kunne beholdt en god kontakt.

[eximus]

Jeg skjønner godt at dere, hans familie, er opprørt og lei dere fordi han er sammen med en så mye eldre dame.

Det ville jeg også garantert ha vært. Og det ville vært svært vanskelig og fått et normalt forhold paret.

Jeg synes på generelt grunnlag at det er ekkelt med så stor aldersforskjell. Men det er meg. Mitt problem. Hva andre ønsker ut av sine liv må bli deres sak.

Og når en MANN er 24 år så må han få ta sine egne valg her i livet. Det har ingen andre noe med.

Jeg synes at dere som familie må jobbe med dere selv for å akseptere hans valg.

Og bare en liten apropo; du nevner at hun er pensjonist før han får startet sin kariere ... Har du fått med deg skilsmissestatistikkene for tida? (unskyld )

[Gjest assa]

Og kanskje han selv med tiden vil finne ut at forholdet ikke er skapt til å vare, akkurat som han selv fant ut at han ville være i forhold til henne. Vi må selv gjøre våre valg i livet, både dårlige og gode valg. Og det er selvfølgelig ikke lett å sitte på sidelinjen og se at noen man er glad i gjør valg som en selv synes er dumme. Men det er nå engang hans liv og hans valg.

[Gjest Gjest]

Mine venners familie, hadde aldri akseptert noe slikt av deres barn.

Din bror er ikke lenger et barn. Det er ikke opp til en familie å godkjenne voksne menneskers valg. Han gjør ingen noe vondt, så dere må bare akseptere hans valg eller holde dere unna.

Hun tar fra han så utrolig mye.

Hun tar ikke fra ham noe som helst. Han har selv valgt sitt liv. Dessuten er jeg sikker på at hun gir ham masse, ellers ville han neppe vært i et forhold med henne. Det går an å velge å se at glasset er halvfullt istedet for halvtomt.

jeg tror han hadde fått økt livskvaliteten betraktelig med ei på egen alder.

Du tror, men du vet ingenting. Jenter på 24 er ikke alltid en dans på roser uten torner de heller. Han kan møte ei jente på 24 som har angst, et barn fra før og nå er ute av stand til å få flere barn. Hadde det vært greit? Enn om han møter ei på 24 som vil leve et helt annet liv enn han? Ei som synes det viktigste i livet er å få gå ut på fest tre dager i uka og bruker all annen ledig tid på sminke og klær. Er det det du ser for deg? Jeg mener ikke å si at jenter på 24 er et dårlig valg, jeg er ikke særlig mye eldre enn det selv jeg. Men det jeg prøver å påpeke er at alder ikke er avgjørende for at et forhold skal fungere, men det at man ønsker det samme av livet og har det bra sammen.

Jeg lurer på om alle reaksjonene her over, kommer fra noen som har barn og satt seg inn i denne situasjonen selv? Hadde dere bare møtt noe slikt med åpne armer? Det tviler jeg sterkt på. Det er klart dette ikke er en drømmesituasjon for noen.

Er det et kriterium at man må ha egne barn for å skjønne situasjonen? Din bror er ikke ditt barn... Jeg tror ikke jeg hadde blitt overlykkelig om jeg hadde en datter eller sønn som fikk en samboer som var 20 år eldre. Men jeg ville svelgt den kamelen og gjort mitt beste for å få et godt forhold til dem som par så lenge mitt barn var blitt voksen. Da gjelder det å legge vekk negative slutninger og surmagede tanker.

Du trenger ikke møte situasjonen med åpne armer, men du trenger å senke skuldrene og godta din brors valg nå når den første overraskelsen har gitt seg.

Til slutt. Jeg skrev dette for å få råd, ikke kjenn på hvor slemme vi er som sitter på sidelinjen og har det vondt.

Når man skriver på et åpent nettforum kan man ikke be om skreddersydde svar. Folk svarer med sine meninger. Jeg synes du har fått mange gode råd om å akseptere din brors valg og løfte blikket litt fra din egen navle.

Å søke sympati for at dere sitter på sidelinjen og har det vondt mener jeg blir feil, da din bror ikke har gjort dere noe vondt. Dere kan takke dere selv og deres negative tenkemåte for at dere har det vondt. Kanskje smerten gir seg dersom dere klarer å godta at fyren er 24 år og voksen, og heller bruker krefter og energi på å få et godt forhold til de to.

[The Kitten]

Jeg skriver her for å få råd om hvordan jeg skal forholde meg til, og evt tips til å godta dette.

Min kjære bror har funnet seg ei dame på vår mors alder, hun er 45 og har barn.

Min bror er verdens snilleste, har vært samboer med henne og barnet i over ett år, og er veldig bundet til de begge to.

Før dette skjedde, var han opptatt av å ta utdanning innenfor det feltet han alltid har ønsket, helt siden han var på barneskolen. Nå, etter han traff henne, har han lagt utdanningen på is, og er i hovedsak opptatt av å jobbe og forsørge den nye familien sin.

Hun er ungdommelig for aldren, men det er trist å se han kaste vekk livet sitt på ei som er nesten dobbelt så gammel som han.

Jeg tør ikke si noe til han, fordi jeg er redd for reaksjonen, og at han kanskje vil bryte kontakten med familien. De fleste vennene hans har begynt å ta avstand, noe det ikke virker som verken han eller hun legger merke til.

Hun sliter med angst og er mye syk. Han stiller opp for både henne og barnet, tar seg fri fra jobben for å være med de når de er dårlig. Reiser ikke slik han gjorde før, da han ikke vil la de være alene. Mange vil kanskje se på dette som idyllisk, men jeg ser han kaste vekk ungdomstiden sin. Jeg savner broren min!

Jeg skjønner at mange kanskje ikke synes alder er en hindring, så lenge man har funnet den man elsker. Men vi, familien, som sitter på sidelinjen og ser, har det fryktelig vondt, for det virker som vi mister han mer og mer. Han har forandret seg veldig, ordene som kommer ut er ikke hans egne.

Jeg vet ikke om jeg fikk frem alt her nå, synes det er vanskelig å sette ord på situasjonen. Men kanskje vil noen forstå hvordan det er for oss oppi dette.

Hva skal vi gjøre, skal vi bare godta det, og se han "kaste vekk" ungdomstiden på en allerede stiftet familie? Han er så glad i barn, og er alt sterkt knyttet til hennes barn, og det virker som utenkelig at han skal gå fra de. Hun er ferdig med barn, og det vil med andre ord si at skal han fortsette å være med henne, vil han aldri få sitt eget barn.

Ingen av oss i familien har turt å si noe direkte til de, fordi vi som tidligere nevnt er redd for at han kutter kontakten med oss. Jeg synes det er svært betenkelig hvordan ei voksen dame kan sette en ung gutt i en slik situasjon. Ser hun ikke at hun tar fra han ungdomstiden og muligheten til å stifte sin egen familie? Hun er jo allerede ganske krevende, med angstproblemer og slikt. Ser hun ikke at det er feil å la en ung gutt pleie henne gjennom den beste perioden av hans liv?

Jeg er så lei meg. Jeg vet rett og slett ikke hva å gjøre. Jeg orker ikke dra på besøk til de, for jeg synes det er helt forkastelig å se de sammen. Mange av vennene hans har trukket seg unna.

Huff, dette ble ikke godt skrevet, men jeg søker desperat råd. Hva skal vi som familie gjøre, kan vi gjøre noe i det hele tatt?

Min mor er knust...

Jeg syns synd i broren din som har en familie som ikke respekterer valget han har tatt. Hadde han vært kriminell, hadde jeg hatt forståelse for at dere ikke hadde støttet ham, men …

"Tar fra ham muligheten til en egen familie" Hun er familien hans enten du liker det eller ei.

At din mor er knust over at han har funnet den han vil dele livet sitt med, sier mer om henne enn om ham.

Hilsen

The Kitten :banantroll:

[Gjest Raptuza]

Lurer på hvordan hans forhold til moren er....så et program på dr. Phil om denne problemstillingen, og det viste seg at han hadde et svært anstrengt forhold til moren og dette forholdet ble et substitutt.

[Varsia]

Ærlig talt, for en latterlig oppførsel fra en familie! Jeg blir faktisk veldig provosert! Jeg er selv i et forhold som familien min sikkert kan være skeptiske til, men de er, takk gud, såpass glade i meg og har såpass tiltro til meg at de respekterer det, og er glad for at jeg er glad. Burde ikke det holde?

Kunne det falle denne tradisjonsbesatte familien din at ikke alle ønsker å planlegge livet langt fram i tid, at ikke alle drømmer om å finne seg en partner å leve med i 60 år men at noen faktisk ønsker å leve i NUET?

Noen ganger forelsker man seg noe helt enormt, men det er ikke alltid det passer inn i normene til de rundt seg. Skal man ta hensyn til det så lenge man selv vet at man kan få noen utrolig gode år sammen med denne forelskelsen?

Javel, så dør hun før han, buhu, så leit. Hva om han slår opp med henne pga denne frykten, lever ulykkelig i kjærlighetssorg i 2 år før han dør i en ulykke? Ville dere være lykkelige da og tenke at han i det minste var "fri"?? Eller hvis han finner en dame på sin egen alder og hun dør kort tid etter av kreft?

Det er UMULIG å forutsi fremtiden, derfor bør man greie å respektere og glede seg over andres valg som går utover fremtiden, så lenge de selv ønsker det.

[Transmogrifier]

Før dette skjedde, var han opptatt av å ta utdanning innenfor det feltet han alltid har ønsket, helt siden han var på barneskolen. Nå, etter han traff henne, har han lagt utdanningen på is, og er i hovedsak opptatt av å jobbe og forsørge den nye familien sin.

Høres ikke så lurt ut, nei.

Jeg tør ikke si noe til han, fordi jeg er redd for reaksjonen, og at han kanskje vil bryte kontakten med familien. De fleste vennene hans har begynt å ta avstand, noe det ikke virker som verken han eller hun legger merke til.

Skjønner jeg veldig godt.

Hun sliter med angst og er mye syk. Han stiller opp for både henne og barnet, tar seg fri fra jobben for å være med de når de er dårlig. Reiser ikke slik han gjorde før, da han ikke vil la de være alene. Mange vil kanskje se på dette som idyllisk, men jeg ser han kaste vekk ungdomstiden sin.

Nå har jeg også kastet vekk ungdomstida mi, uten å være sammen med en 45 åring. Flere jeg har snakket med, føler at det er mye de skulle gjort som ungdom som de ikke gjorde allikevel. Spurte en lege om hva han ville ha gjort annerledes om han kunne fått tilbake studietiden, han svarte "knulla mer."

Jeg skjønner at mange kanskje ikke synes alder er en hindring, så lenge man har funnet den man elsker. Men vi, familien, som sitter på sidelinjen og ser, har det fryktelig vondt, for det virker som vi mister han mer og mer. Han har forandret seg veldig, ordene som kommer ut er ikke hans egne.

Hva er det han sier da? Er dama sånn sekt-religiøs-new-age et eller annet? Er han blitt nyfrelst? Hjernevaska? Mindre reflektert eller mer reflektert?

Jeg vet ikke om jeg fikk frem alt her nå, synes det er vanskelig å sette ord på situasjonen. Men kanskje vil noen forstå hvordan det er for oss oppi dette.

Hva skal vi gjøre, skal vi bare godta det, og se han "kaste vekk" ungdomstiden på en allerede stiftet familie?

Det er ikke sikkert du har så mange valgmuligheter her...

Ingen av oss i familien har turt å si noe direkte til de, fordi vi som tidligere nevnt er redd for at han kutter kontakten med oss. Jeg synes det er svært betenkelig hvordan ei voksen dame kan sette en ung gutt i en slik situasjon. Ser hun ikke at hun tar fra han ungdomstiden og muligheten til å stifte sin egen familie? Hun er jo allerede ganske krevende, med angstproblemer og slikt. Ser hun ikke at det er feil å la en ung gutt pleie henne gjennom den beste perioden av hans liv?

Folk er egoistiske. Det er vel ikke sikkert mammaen din bare har ditt brors beste i tankene heller, hun ønsker seg vel kanskje barnebarn.

Jeg er så lei meg. Jeg vet rett og slett ikke hva å gjøre. Jeg orker ikke dra på besøk til de, for jeg synes det er helt forkastelig å se de sammen. Mange av vennene hans har trukket seg unna.

Huff, dette ble ikke godt skrevet, men jeg søker desperat råd. Hva skal vi som familie gjøre, kan vi gjøre noe i det hele tatt?

Min mor er knust...

Hvis målet er å få barnebarn, samme hva, så får du hoppe i rugekassa, eller så får dere kjøpe noen bøker om manipulasjon, for å få lurt sønnen din til å bryte opp forholdet. Med aller størst sannsynlighet vil dere bare skape kvalm i familien.

Noe mer produktivt ville være å tenke etter hva det er du og mammaen din ikke liker, er ikke sønnen bra nok som gallionsfigur fordi det ser rart ut med eldre kvinne, er det barnebarn som er problemet, er det vanskelig for mammaen å se sønnen som likeverdig og voksen, i og med at han er sammen med ei dame som er like gammel, er det noe seksuelt som popper opp i hodet i retning mor-sønn, hva er problemet?

Jeg mener at det er best å snakke med sønnen om alt dette uansett. Ikke juge og late som om dere bare vil hans beste, men snakke om hva dere syns er vanskelig. Fordi det er mer oppriktig og ærlig, og slik ærlighet er bra for mennesker du skal ha nær kontakt med.

Jeg tror neppe du kommer noen vei med å moralisere ovenfor den nye dama til sønnen. Hvor kommer regelen om at en kjæreste har ansvar for å sørge for at typen har en standardisert ungdomstid fra? Nei, nope, niks, der tror jeg du må finne andre argumenter.

[Jigva]

Nei vet dere hva, her synes jeg det er mange arrogante holdninger ute og går.

Hvordan kan dere sitte her og kaste ut av dere gang på gang hvor uheldig denne gutten på 24 er som har en slik familie.

Stakkars liten, stakkars, stakkars gutten som har en familie som bryr seg om han, som (så vidt jeg har forstått fra TS) er blide mot kjæresten hans selv om de inners inne ser at hun kanskje ikke er den beste for han. Stakkars gutten som har en familie som ønsker han et liv der han lever til sitt fullest og kanskje ser at han legger mange av drømmene sine på is nå. Stakkars gutten som har en familie som bryr seg nok om denne gutten/mannen til å bekymre seg over at han kanskje ikke får det livet han ønsket seg med jobb, barn, familie og et liv der han kan leve opp til det idealet han ønsket seg lenge før denne dama.

Stakkars han som har en familie som ønkser at han skal få en jobb han trives i resten av livet. Stakkars gutten som har en familie som ønsker at også han skal få oppleve gleden ved å få egne unger.

Skal familien respektere sønnens avgjørelser? selvfølgelig.

Men en familie har også lov til å uttrykke bekymring, snakke med han, og finne ut om dette virkelig er slik han vil ha det. Finne ut om han virkelig er lykkelig.

Min mamma er veldig obs på dette, etter at hun selv har vært gjennom 2 skilsmisser så passer hun alltid på sine barn. Uansett hva slags inntrykk vi gir i hverdagslivet så kommer alltid samme spørsmål etter noen måneder inn i forholdet. Er du lykkelig? Svarer vi ja og gjerne med stjerner i øynene så får hun sjelero. Synes ikke synd på oss fordi vi har en mamma som bryr seg.

TS: Kan dere/ eller du ikke bare prate med han, om løst og fast. Fisk etter om han er lykkelig. Tilby hjelp om dere kan, så han kan komme tilbake og studere videre om han fortsatt vil det.

Mulig jeg er rar, men jeg synes ikke et forhold skal diktere resten av livet. Går man inn i et forhold med noen, så må man også prøve å legge til rette slik at begge parter i forholdet, så langt det er mulig, kan få oppfylle sine ønsker.

Jeg synes ikke noe synd på denne gutten som har en familie som bryr seg, jeg vil heller rose familien fordi at de tenker på hvordan de på best mulig måte kan hjelpe.

Tross alt, første linje i TS sitt innlegg er:

Jeg skriver her for å få råd om hvordan jeg skal forholde meg til, og evt tips til å godta dette.

Synes ikke det er mange råd i: "stakkars han, stakkars han, stakkars han" og "For en forferdelig familie dere er"

Yup, bare å pepre meg nå, jeg vet det kommer.

[Paradokset]

Jeg synes ikke noe synd på denne gutten som har en familie som bryr seg, jeg vil heller rose familien fordi at de tenker på hvordan de på best mulig måte kan hjelpe.

Holy shit.

Det er snakk om en voksen, myndig mann her, ikke en liten bortkommen gutt som må få hjelp av familien med å ta viktige beslutninger.

Men jeg kan være enig med deg i en ting; utrolig arrogante holdninger her....