Jeg klarer ikke åpne meg for noen...

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg trenger deres råd nå!

Hvordan skal jeg klare å åpne meg?

Tilsynelatende er jeg veldig åpen, jeg snakker om "alt" til alle, men er ikke fortrolig med noen.

Sannheten er at jeg ikke forteller noen om hvordan jeg har det, hva jeg føler, hva jeg tenker.... alt jeg snakker om er ting som har skjedd, og så vrir jeg samtalen over på enten generelle tema, eller over til personen jeg snakker med.

Jeg vet grunnen til at jeg har blitt slik, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av det.

Jeg gikk til psykolog en periode for å lære meg metoder, men jeg klarer ikke følge rådene hans.

Jeg har prøvd å skrive litt her inne, men heller ikke her hvor jeg er helt anonym klarer jeg å være helt åpen om tanker og følelser jeg har rundt ting og emner.

Det nærmeste jeg kommer åpenhet er når jeg forteller ektemannen min at jeg elsker ham, og barna at jeg er glad i dem, og at de alle er det beste som har skjedd meg. Og det er veldig lett å si!

Manglende åpenhet begynner å bli et problem for meg, for også jeg trenger råd og støtte, men jeg opplever at jeg bare blir verre med årene.

Noen råd?

[Gjest Gjest]

Kanskje du kan øve deg litt på egenhånd? Skape fiktive samtaler i ditt eget hode, hvor du snakker med f.eks ektemannen din om disse tingene du sliter med å snakke om til vanlig.

Eventuelt ville jeg bare forsøkt og hoppe rett i det. Hva er det værste som kan skje? Det er jo ikke som om det å være åpen kan skade deg på noen måte (forutsatt at den du er åpen med er til å stole på, selvsagt).

[Alice Ayres]

Er dette noe du selv ønsker, eller føler du deg presset til å være åpen av de som er rundt deg? Hvis du er komfortabel med tingenes tilstand er det dette som er viktigst, ikke hva andre sier eller gjør.

Noen deler mye med mange, andre deler mye med få, mens andre igjen ikke deler så mye med noen. Det finnes ingen fasit for hvor mye man skal dele av seg selv. Jeg er for eksempel ikke så veldig fysisk av meg - jeg liker ikke å dele ut klemmer i øst og vest, ikke liker jeg folk som tar på meg når de snakker for å understreke et poeng. Jeg har flere venner som er veldig fysiske av seg, men de respekterer den jeg er og mine grenser.

Et tips som kanskje kan være nyttig er å begynne i det små. Finn en god venn som du stoler på og start med å dele ting som ikke er så veldig personlige. Når du føler deg tryggere, kan du strekke grensene forsiktig. Tror det er viktig at du ikke gjør noe som fører til ekstremt ubehag. Gjør ikke mer av gangen enn du tror du kan takle.

Lykke til.

[Gjest Utlogga]

Nei, gode råd har jeg ikke... er sånn selv, og har vel egentlig bare avfunnet meg med at det er sånn jeg er. Det virker jo forlokkende å kunne snakke fritt om alt, men jeg tror ikke alle har evnen til det. For min del går det mye på at jeg har mye å skamme meg over som person, og det er vanskelig når noen kommer for nær innpå. Selv for mannen min er det mye jeg skjuler og gjemmer unna, ting som andre vil se på som bagateller men som er helt umulig for meg å formidle.

Det er selvfølgelig kjedelig at det er sånn, men så lenge det ikke er noe å gjøre med det prøver jeg å ikke fokusere så mye på det.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Kanskje du kan øve deg litt på egenhånd? Skape fiktive samtaler i ditt eget hode, hvor du snakker med f.eks ektemannen din om disse tingene du sliter med å snakke om til vanlig.

Eventuelt ville jeg bare forsøkt og hoppe rett i det. Hva er det værste som kan skje? Det er jo ikke som om det å være åpen kan skade deg på noen måte (forutsatt at den du er åpen med er til å stole på, selvsagt).

Fiktive samtaler har jeg hele tiden... men jeg klarer ikke ta samtalene ansikt til ansikt med personen jeg ønsker å snakke med...

Jeg skriver brev også, men sensurerer brevene så til de grader, at de til slutt blir så redigerte, nøytrale og intetsigende at det ikke er noen vits i å sende dem.

Hver gang jeg følte at jeg hadde sagt for mye privat til noen, trakk jeg meg unna og kuttet kontakten med den personen.

Dette var personer jeg likte, og som jeg hadde lyst til å ha som venner framover, men som jeg kuttet ut fordi jeg sa for mye.

Jeg vil ikke miste flere venner, og derfor har jeg helt sluttet å snakke privat med de jeg vil ha i livet mitt.

Er dette noe du selv ønsker, eller føler du deg presset til å være åpen av de som er rundt deg? Hvis du er komfortabel med tingenes tilstand er det dette som er viktigst, ikke hva andre sier eller gjør.

Noen deler mye med mange, andre deler mye med få, mens andre igjen ikke deler så mye med noen. Det finnes ingen fasit for hvor mye man skal dele av seg selv. Jeg er for eksempel ikke så veldig fysisk av meg - jeg liker ikke å dele ut klemmer i øst og vest, ikke liker jeg folk som tar på meg når de snakker for å understreke et poeng. Jeg har flere venner som er veldig fysiske av seg, men de respekterer den jeg er og mine grenser.

Et tips som kanskje kan være nyttig er å begynne i det små. Finn en god venn som du stoler på og start med å dele ting som ikke er så veldig personlige. Når du føler deg tryggere, kan du strekke grensene forsiktig. Tror det er viktig at du ikke gjør noe som fører til ekstremt ubehag. Gjør ikke mer av gangen enn du tror du kan takle.

Lykke til.

Jeg ønsker å åpne meg, i alle fall litt mer enn jeg er nå. Jeg var i utgangspunktet en veldig åpen person, men har blitt mer og mer lukket etterhvert som jeg har fått mer erfaring.

Som jeg sa er jeg tilsynelatende veldig åpen, og jeg tror ikke andre opplever meg som lukket. Jeg har ikke fått tilbakemeldinger om det i alle fall.

Men nå har jeg noen tanker som plager meg, og jeg trenger andres input for å se saken fra et annet perspektiv.

Å starte i det små er et godt råd, takk for det.

Nei, gode råd har jeg ikke... er sånn selv, og har vel egentlig bare avfunnet meg med at det er sånn jeg er. Det virker jo forlokkende å kunne snakke fritt om alt, men jeg tror ikke alle har evnen til det. For min del går det mye på at jeg har mye å skamme meg over som person, og det er vanskelig når noen kommer for nær innpå. Selv for mannen min er det mye jeg skjuler og gjemmer unna, ting som andre vil se på som bagateller men som er helt umulig for meg å formidle.

Det er selvfølgelig kjedelig at det er sånn, men så lenge det ikke er noe å gjøre med det prøver jeg å ikke fokusere så mye på det.

[Transmogrifier]

*jeg må slutte å skrive før jeg bruker hue.. argh.

Det er jo utrolig vanskelig å gi deg noe meningsfylt svar annet enn å være støttende, når vi ikke vet hvorfor du kutta ut psykologen din, og hva som var vanskelig med de rådene du fikk.

Hvorfor ikke prøve en annen psykolog, som har en litt annen orientering?

Jeg merker dessuten at jeg blir sykelig nysgjerrig når jeg leser sånne greier... det er litt absurd. Begynner å fantasere, tenker sånn i retning jente som har opplevd noe vondt, og opplever at venner forandrer seg, eller at en selv blir presset til å være i den "syns synd på" kategorien. Eller at en selv har gjort noe en skammer seg over, uansett er sluttresultatet at du blir sett på en annen måte enn du ønsker å se på deg selv.... Det stemmer kanskje ikke.. Men jeg kan ikke noe for det... MÅ spekulere

Endret 28. mai 2008 av Transmogrifier

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Ja, da er eneste mulighet slik jeg ser det at du skriver opp alle ting du kan bli konfrontert med, alle utsagn, alle anklager, og så bruker du en bok til å lære måter å svare på slik at du kan senke skuldrene og slipper å frykte noe. Sannsynligvis er det ikke slik at folk ikke vil ha noe med deg å gjøre for de sakene du tenker på. Med mindre du har voldtatt et par unger og skutt mamman deres.

Her er folk jeg har vært venner med, de har:

- stjælt ting

- plaga dyr da de var små

- laga hjemmebrent

- mobba andre systematisk

- banka opp folk

- slått dama si (gode venner, hvem andre tror du ville fortalt meg det)

- hacka computerne til andre

- vært generelt drittunger

- rasister (sånn som du finner ut plutselig etter det har gått en stund)

- mannsjåvinister (sånt finner du ut ganske fort)

- venstreradikale

Folk er ikke feilfri. Jeg driter meg ut hele tida, hvorfor skal jeg skamme meg over det?

Og om noen ikke lenger liker deg, er det døden? Kommer du til helvete når noen ikke liker deg. Jeg synes det i hvert fall er utrolig deilig å være litt drittsekk, spesielt online. (hehe)

Dessuten er det vel ikke slik at alle deler alt med hverandre? Må bestevenninna vite at du har fått syfilis? Eller at du tenner på menn som klasker deg på stumpen? Du kan, men du må jo ikke fortelle alt.

Jeg har ikke gjort noe jeg skammer meg over, og jeg venter ikke at alle skal like meg, men reaksjonene jeg har fått de gangene jeg har prøvd å være fortrolig med noen og fortalt om ting som plager meg, har gjort at jeg har lukket meg for alvor.

Dette svaret har for eksempel blitt redigert mange ganger fordi jeg har prøvd å gi eksempler på typen betroelser jeg snakker om, og hvilke reaksjoner jeg har fått, men som jeg ikke klarer å være åpen om...

[Transmogrifier]

Jeg har ikke gjort noe jeg skammer meg over, og jeg venter ikke at alle skal like meg, men reaksjonene jeg har fått de gangene jeg har prøvd å være fortrolig med noen og fortalt om ting som plager meg, har gjort at jeg har lukket meg for alvor.

Dette svaret har for eksempel blitt redigert mange ganger fordi jeg har prøvd å gi eksempler på typen betroelser jeg snakker om, og hvilke reaksjoner jeg har fått, men som jeg ikke klarer å være åpen om...

Fint, da har vi noe felles, jeg redigerte svaret mitt mange ganger jeg også.

Vel, kan du bruke denne siden på en måte som psykologen din ville syns var fornuftig? Hvis du er redd for at du skal bli gjenkjent, så går det kanskje an å beskrive situasjonene veldig generelt, og bruke en IP proxy, så du ikke trenger å angre på noe. Kan jo også opprette ny bruker, så kan du redigere innlegget om du angrer.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

*jeg må slutte å skrive før jeg bruker hue.. argh.

Det er jo utrolig vanskelig å gi deg noe meningsfylt svar annet enn å være støttende, når vi ikke vet hvorfor du kutta ut psykologen din, og hva som var vanskelig med de rådene du fikk.

Hvorfor ikke prøve en annen psykolog, som har en litt annen orientering?

Jeg merker dessuten at jeg blir sykelig nysgjerrig når jeg leser sånne greier... det er litt absurd. Begynner å fantasere, tenker sånn i retning jente som har opplevd noe vondt, og opplever at venner forandrer seg, eller at en selv blir presset til å være i den "syns synd på" kategorien. Eller at en selv har gjort noe en skammer seg over, uansett er sluttresultatet at du blir sett på en annen måte enn du ønsker å se på deg selv.... Det stemmer kanskje ikke.. Men jeg kan ikke noe for det... MÅ spekulere

Du forandret svaret til meg, da må jeg forandre mitt svar til deg..

Psykologen ga meg verktøyet å jobbe med, men han kunne ikke hjelpe meg å bruke det. Jeg kan teorien, men jeg klarer bare ikke omsette den til praksis.

En annen psykolog vil nok gi meg nøyaktig de samme svarene som den første ga meg.

Og du kan bare spekulere i hva som er grunnen til at jeg har blitt slik...

Nå skal jeg utfordre meg selv litt, og komme med et eksempel fra de senere årene.

For noen år siden ble mannen min permittert fra jobben, og vi var naturlig nok bekymret for den økonomiske situasjonen vår. Vi hadde spart opp så vi klarte oss et par mnd, men med to barn og nylig kjøpt hus var ikke akkurat situasjonen lystig.

Jeg betrodde meg til en venninne om bekymringene jeg hadde rundt permitteringen, men fikk beskjed om å "klappe igjen kjeften", jeg hadde ingenting å bekymre meg over.

Hun derimot hadde virkelige problemer, og etterhvert som hun fortalte kom det fram at hun hadde virkelig store problemer (i ekteskapet og økonomisk), og at hun behøvde min støtte mer enn jeg behøvde hennes.

Jeg følte meg virkelig egoistisk for å belaste henne med mine bekymringer, når hun hadde virkelige problemer å stri med.

Og slik har det fortsatt... hvis jeg forteller andre om mine problemer finner jeg raskt ut at de har det ti ganger verre enn meg.

Der andre har problemer, har jeg bagateller i forhold (ikke ironisk ment), og jeg føler jeg veldig egoistisk som belaster dem med mine ting når de har alvorligere ting å tenke på.

Og egoistisk ønsker jeg ikke å være, derfor begynte jeg å trekke meg unna i stedet for å belaste dem mer enn jeg allerede har gjort hvis jeg hadde betrodd dem noe, og de fortalte meg om sitt.

Etter hvert sluttet jeg å si noe om meg og mitt, annet enn dagligdagse hendelser, fordi jeg ønsket ikke å miste flere venner ved å belaste dem med småting når de hadde mer enn nok å tenke på ellers.

Og det er det rådet psykologen ga meg, jeg må tørre å stille krav, tørre å være litt mer egoistisk uten å bli selvsentrert, og ikke alltid være alt for alle andre.

[Gjest Gjest_hulda_*]

Jeg trenger deres råd nå!

Hvordan skal jeg klare å åpne meg?

Tilsynelatende er jeg veldig åpen, jeg snakker om "alt" til alle, men er ikke fortrolig med noen.

Sannheten er at jeg ikke forteller noen om hvordan jeg har det, hva jeg føler, hva jeg tenker.... alt jeg snakker om er ting som har skjedd, og så vrir jeg samtalen over på enten generelle tema, eller over til personen jeg snakker med.

Jeg vet grunnen til at jeg har blitt slik, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av det.

Jeg gikk til psykolog en periode for å lære meg metoder, men jeg klarer ikke følge rådene hans.

Jeg har prøvd å skrive litt her inne, men heller ikke her hvor jeg er helt anonym klarer jeg å være helt åpen om tanker og følelser jeg har rundt ting og emner.

Det nærmeste jeg kommer åpenhet er når jeg forteller ektemannen min at jeg elsker ham, og barna at jeg er glad i dem, og at de alle er det beste som har skjedd meg. Og det er veldig lett å si!

Manglende åpenhet begynner å bli et problem for meg, for også jeg trenger råd og støtte, men jeg opplever at jeg bare blir verre med årene.

Noen råd?

vet ikke om jeg har noe godt råd til deg desverre, men jeg kan bare si at jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver.Har problemer med å snakke om personlige forhold, som egentlig ikke er så personlige...for det kan føre til spørsmål som jeg syns blir for personlige..uten å gå i detaljer..

Men hva er det du er redd for egentlig,å bli avvist om du gir litt mer av deg selv?er det enklere å åpne seg for de du kjenner og vet er der for deg uansett?hva kunne ha skjedd om du ikke brøt kontakten med de du følte du hadde sagt for mye til?De fleste syns det er veldig hyggelig, og en tillitserklæring når noen åpner seg for dem. var kanskje ikke mye til hjelp dette her, men du finner nok ut av det:) kanskje du må bare hoppe idet, ta en sjans, når du har lyst til å fortelle mer så gjør du det bare..

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

vet ikke om jeg har noe godt råd til deg desverre, men jeg kan bare si at jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver.Har problemer med å snakke om personlige forhold, som egentlig ikke er så personlige...for det kan føre til spørsmål som jeg syns blir for personlige..uten å gå i detaljer..

Men hva er det du er redd for egentlig,å bli avvist om du gir litt mer av deg selv?er det enklere å åpne seg for de du kjenner og vet er der for deg uansett?hva kunne ha skjedd om du ikke brøt kontakten med de du følte du hadde sagt for mye til?De fleste syns det er veldig hyggelig, og en tillitserklæring når noen åpner seg for dem. var kanskje ikke mye til hjelp dette her, men du finner nok ut av det:) kanskje du må bare hoppe idet, ta en sjans, når du har lyst til å fortelle mer så gjør du det bare..

Jeg er ikke redd for å bli avvist, men jeg ønsker ikke å være til bry for noen som har mer enn nok å stri med selv, og det har de aller fleste, det er det som ligger til bunn.

Og føler jeg at jeg har vært til bry, trekker jeg meg unna for ikke å gjøre det verre for dem (og meg selv).

[Transmogrifier]

Du forandret svaret til meg, da må jeg forandre mitt svar til deg..

Psykologen ga meg verktøyet å jobbe med, men han kunne ikke hjelpe meg å bruke det. Jeg kan teorien, men jeg klarer bare ikke omsette den til praksis.

En annen psykolog vil nok gi meg nøyaktig de samme svarene som den første ga meg.

Og du kan bare spekulere i hva som er grunnen til at jeg har blitt slik...

Nå skal jeg utfordre meg selv litt, og komme med et eksempel fra de senere årene.

For noen år siden ble mannen min permittert fra jobben, og vi var naturlig nok bekymret for den økonomiske situasjonen vår. Vi hadde spart opp så vi klarte oss et par mnd, men med to barn og nylig kjøpt hus var ikke akkurat situasjonen lystig.

Jeg betrodde meg til en venninne om bekymringene jeg hadde rundt permitteringen, men fikk beskjed om å "klappe igjen kjeften", jeg hadde ingenting å bekymre meg over.

Hun derimot hadde virkelige problemer, og etterhvert som hun fortalte kom det fram at hun hadde virkelig store problemer (i ekteskapet og økonomisk), og at hun behøvde min støtte mer enn jeg behøvde hennes.

Jeg følte meg virkelig egoistisk for å belaste henne med mine bekymringer, når hun hadde virkelige problemer å stri med.

Og slik har det fortsatt... hvis jeg forteller andre om mine problemer finner jeg raskt ut at de har det ti ganger verre enn meg.

Der andre har problemer, har jeg bagateller i forhold (ikke ironisk ment), og jeg føler jeg veldig egoistisk som belaster dem med mine ting når de har alvorligere ting å tenke på.

Og egoistisk ønsker jeg ikke å være, derfor begynte jeg å trekke meg unna i stedet for å belaste dem mer enn jeg allerede har gjort hvis jeg hadde betrodd dem noe, og de fortalte meg om sitt.

Etter hvert sluttet jeg å si noe om meg og mitt, annet enn dagligdagse hendelser, fordi jeg ønsket ikke å miste flere venner ved å belaste dem med småting når de hadde mer enn nok å tenke på ellers.

Og det er det rådet psykologen ga meg, jeg må tørre å stille krav, tørre å være litt mer egoistisk uten å bli selvsentrert, og ikke alltid være alt for alle andre.

Aller først et tips: om psykologen mener at adferdsøvinger kan hjelpe deg, så fins det flere skoler adferdsterapi. Du kan også fortelle psykologen at du syns dette var vanskelig, og at du lurer på om det er noen som driver annen type terapi i samme sjanger som du kan teste, enten i tillegg eller som et alternativ.

Jeg tar sjansen på å tråkke deg skikkelig på tærne. Jeg kjøper ikke den tanken om at det kun er enkelthendelser som har gitt deg disse problemene. Det er mange som opplever krenkende hendelser, men ikke alle ender opp med vegringer eller går rundt og grubler over det i lang tid. Per idag, så ville jeg sagt til venninna di, "jeg skjønner at problemene mine virker trivielle for deg, men det plager meg allikevel." Tror ikke en slik hendelse alene ville vært sprengstoff om det ikke allerede fantes en lunte. Poenget her er at du ikke kan fjerne enkelthendelsene, men du kan kanskje manipulere reaksjonsmønsteret ditt, og si, det var den gangen, nå ser jeg framover til neste gang.

Å ikke tørre å være egoistisk er ikke et lite trivielt problem, det er et STORT problem. Det er nok til dels sant at "no man is an island onto himself" Men fra det og gå til at "jeg må være venner med alle" er et innmari stort sprang. Du trenger faktisk ikke goodwill fra alle for å få gjennomslag for dine interesser, og det er faktisk mulig å klare seg i livet uten at så mange trenger å like deg Er du også ukomfortabel med å si ifra om du får igjen for lite penger i butikken?

[Gjest Gjest_hulda_*]

har du prøvd å snu litt på det da,- ville du synes at noen var til bry om de fortalte deg om sine egne problemer? ekte venner skal kunne dele både sorger og gleder mener jeg. Jeg har en god venninne som jeg snakker med alt om, og det er så godt å høre at hun også har problemer syns jeg, for da føler jeg at det ikke er bare meg, og at vi er i et likeverdig venninneforhold.(sånn at det ikke er bare jeg som sitter og klager bestandig og hun trøster)Jeg tenker aldri at mine problemer er større enn hennes, for når hun sier at hun ikke har det lett, så betyr det det...

[Gjest Gjest]

Hei!

Vil bare tipse deg om NLP Hør med en NLP-practitioner (er det sånn det skrives tro..?) om det er noe h*n kan hjelpe deg med i forhold til dette.

[Ninen]

Det kan være en god ide å "teste" om vennene er klare for å ta steget videre til å snakke om personlige ting/høre om dine problemer. Det kan du for eksempel gjøre ved å fortelle om et lite problem, og så se an reaksjonen. Da løper du en mindre risiko enn hvis du forteller om et stort problem med en gang. Det er ikke alle forhold som "egner seg" til å lufte dine innerste problemer. Det er i alle fall min erfaring.

Endret 13. november 2009 av Ninen

[Lissi]

Du forandret svaret til meg, da må jeg forandre mitt svar til deg..

Psykologen ga meg verktøyet å jobbe med, men han kunne ikke hjelpe meg å bruke det. Jeg kan teorien, men jeg klarer bare ikke omsette den til praksis.

En annen psykolog vil nok gi meg nøyaktig de samme svarene som den første ga meg.

Og du kan bare spekulere i hva som er grunnen til at jeg har blitt slik...

Nå skal jeg utfordre meg selv litt, og komme med et eksempel fra de senere årene.

For noen år siden ble mannen min permittert fra jobben, og vi var naturlig nok bekymret for den økonomiske situasjonen vår. Vi hadde spart opp så vi klarte oss et par mnd, men med to barn og nylig kjøpt hus var ikke akkurat situasjonen lystig.

Jeg betrodde meg til en venninne om bekymringene jeg hadde rundt permitteringen, men fikk beskjed om å "klappe igjen kjeften", jeg hadde ingenting å bekymre meg over.

Hun derimot hadde virkelige problemer, og etterhvert som hun fortalte kom det fram at hun hadde virkelig store problemer (i ekteskapet og økonomisk), og at hun behøvde min støtte mer enn jeg behøvde hennes.

Jeg følte meg virkelig egoistisk for å belaste henne med mine bekymringer, når hun hadde virkelige problemer å stri med.

Og slik har det fortsatt... hvis jeg forteller andre om mine problemer finner jeg raskt ut at de har det ti ganger verre enn meg.

Der andre har problemer, har jeg bagateller i forhold (ikke ironisk ment), og jeg føler jeg veldig egoistisk som belaster dem med mine ting når de har alvorligere ting å tenke på.

Og egoistisk ønsker jeg ikke å være, derfor begynte jeg å trekke meg unna i stedet for å belaste dem mer enn jeg allerede har gjort hvis jeg hadde betrodd dem noe, og de fortalte meg om sitt.

Etter hvert sluttet jeg å si noe om meg og mitt, annet enn dagligdagse hendelser, fordi jeg ønsket ikke å miste flere venner ved å belaste dem med småting når de hadde mer enn nok å tenke på ellers.

Og det er det rådet psykologen ga meg, jeg må tørre å stille krav, tørre å være litt mer egoistisk uten å bli selvsentrert, og ikke alltid være alt for alle andre.

Trist å høre at du har slike venner!! Man skal aldri måtte føle det slik. Alle bekymringer og problemer er reelle og vanskelige for deg. Å få beskjed om å klappe igjen, ja da tror jeg kanskje jeg hadde reist meg opp og gått med følgende kommentar: du får finne deg noen som orker høre på problemene dine, for det blir ikke meg!!

Jeg har ingen venner som ville sagt noe sånt til meg, og jeg skjønner at du har fått vegring mot å fortelle ting. Det er ikke deg det er noe feil med her, det er omgivelsene dine. Prøv å snakk med en venninne som du vet vil støtte deg. Øv deg litt på henne. Jeg og mine venninner snakker ut om alle problemer, en dag er det meg, en annen dag er det mine venninner. Det er jo det man har venninner til. Tenk om vi skulle legge på røret hver gang samtalen ikke var av den positive sorten? Livet suger i blant, og da trenger alle en skulder å gråte på!!

Opp med humøret:) Ha tro på deg selv, og kutt ut drittvenner!!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Aller først et tips: om psykologen mener at adferdsøvinger kan hjelpe deg, så fins det flere skoler adferdsterapi. Du kan også fortelle psykologen at du syns dette var vanskelig, og at du lurer på om det er noen som driver annen type terapi i samme sjanger som du kan teste, enten i tillegg eller som et alternativ.

Jeg tar sjansen på å tråkke deg skikkelig på tærne. Jeg kjøper ikke den tanken om at det kun er enkelthendelser som har gitt deg disse problemene. Det er mange som opplever krenkende hendelser, men ikke alle ender opp med vegringer eller går rundt og grubler over det i lang tid. Per idag, så ville jeg sagt til venninna di, "jeg skjønner at problemene mine virker trivielle for deg, men det plager meg allikevel." Tror ikke en slik hendelse alene ville vært sprengstoff om det ikke allerede fantes en lunte. Poenget her er at du ikke kan fjerne enkelthendelsene, men du kan kanskje manipulere reaksjonsmønsteret ditt, og si, det var den gangen, nå ser jeg framover til neste gang.

Å ikke tørre å være egoistisk er ikke et lite trivielt problem, det er et STORT problem. Det er nok til dels sant at "no man is an island onto himself" Men fra det og gå til at "jeg må være venner med alle" er et innmari stort sprang. Du trenger faktisk ikke goodwill fra alle for å få gjennomslag for dine interesser, og det er faktisk mulig å klare seg i livet uten at så mange trenger å like deg Er du også ukomfortabel med å si ifra om du får igjen for lite penger i butikken?

He-he Busted...

Du har rett i å ikke kjøpe denne hendelsen (og andre små hendelser) som årsaken til at jeg ikke åpner meg.

Det er mange grunner, sammensatte årsaker som til slutt har ledet meg til der jeg er i dag.

Problemet begynte av en årsak (som har blitt løst), men fortsatte av en annen årsak (redselen for å være selvsentrert og egoistisk) som jeg beskrev i forrige innlegg.

Dette er den ene siden, den andre siden er mer kompleks... de betroelsene jeg (og de fleste andre mennesker) har, omhandler ofte andre mennesker i tillegg til meg selv. Det kan dreie seg om alt fra små gnisninger i samlivet som da dreier seg om meg og ektemann, det kan være om barna og barnas helse/utvikling som da dreier seg om dem, det kan være om små irritasjoner rundt foreldre/svigerforeldre/søsken/venner, økonomi... du skjønner tegningen, andre er også involvert i mine små og større tanker og bekymringer.

Og jeg har ingen rett til å utlevere dem til andre!

De har selv rett til å bestemme hva de ønsker at andre skal vite om dem.

Jeg har god selvtillit, og et godt selvbilde på alle andre områder i livet, og jeg sier i fra hvis det er behov for det (hvis jeg får igjen for lite penger i butikken), men dette går på konkrete situasjoner og handlinger, ikke på tanker, følelser, bekymringer, eller problemer som omhandler meg selv eller andre.

[Gjest Gjest]

TS, er du meg??

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier. Jeg er midt i 20-årene, og har normalt brukbar selvtillit, men jeg bærer på så veldig mye skam for ting som hendte i oppveksten, ting som ikke engang var min feil, men ting som voksne gjorde. Og uansett hvor mye folk har sagt til meg at det ikke er jeg som skal skamme meg, så biter ikke det på, for jeg skammer meg like fullt. Jeg klarer ikke å åpne meg for venner, noe som naturlig nok har ført til at vi aldri blir særlig nære, jeg er redd for å involvere meg i en mann i tilfelle han skulle trekke seg unna når han får høre at jeg har opplevd vonde ting. Og jeg kjenner meg så godt igjen i det du sier om at du trekker deg unna folk når du føler du har sagt for mye, det har jeg også gjort mange ganger og kommer sikkert ikke til å slutte med det med det første heller. Jeg har dessverre ikke noen gode råd til deg, ville bare si at du ikke er alene...

[Hu i Svingen]

Abonnere. Jeg er også sånn.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Trist å høre at du har slike venner!! Man skal aldri måtte føle det slik. Alle bekymringer og problemer er reelle og vanskelige for deg. Å få beskjed om å klappe igjen, ja da tror jeg kanskje jeg hadde reist meg opp og gått med følgende kommentar: du får finne deg noen som orker høre på problemene dine, for det blir ikke meg!!

Jeg har ingen venner som ville sagt noe sånt til meg, og jeg skjønner at du har fått vegring mot å fortelle ting. Det er ikke deg det er noe feil med her, det er omgivelsene dine. Prøv å snakk med en venninne som du vet vil støtte deg. Øv deg litt på henne. Jeg og mine venninner snakker ut om alle problemer, en dag er det meg, en annen dag er det mine venninner. Det er jo det man har venninner til. Tenk om vi skulle legge på røret hver gang samtalen ikke var av den positive sorten? Livet suger i blant, og da trenger alle en skulder å gråte på!!

Opp med humøret:) Ha tro på deg selv, og kutt ut drittvenner!!

Jeg har tenkt litt på dette svaret, og har kommet fram til at dette mest sannsynlig har lite eller ingenting med vennene mine å gjøre, dette går på meg, og min vegring for å bli for nære...

Det er jeg som velger å trekke meg bort, ikke de som skyver meg unna.

Som en annen over her sa: et vennskapsforhold er avhengig av en viss balanse, og hvis vennene mine føler at jeg kun har uviktige ting å bidra med om mitt liv (fordi jeg ikke gir uttrykk for at jeg har viktigere ting å dele med dem), er det veldig naturlig at de fremmer sine egne viktigere ting.

Abonnere. Jeg er også sånn.

Ikke godt å høre at du har det slik, men godt å høre at vi er flere i samme båt.