Tilgi utroskap?

[Gjest Gjest]

Jeg har da vært så heldig å oppleve at min mann har vært utro med en kollega over en lengre periode. Det hele startet visstnok mens jeg var gravid. Jeg sitter her nå med vår 6mnd gamle datter, og lurer på.... ja.... hva nå???

Føler meg litt gal når jeg i det hele tatt vurderer å tilgi ham, hva slags liv kan han egentlig tilby meg fremover? Samtidig vet jeg ikke om jeg er sterk nok til å være alenemor, jeg har ikke råd til å beholde leiligheten, og orker ikke tanken på hele skilsmisseprosessen. Følelsesmessig er jeg helt i kaos. Jeg elsket han veldig, men nå føler jeg meg mest sviktet og bitter. Æsj, vet ikke helt hvor jeg vil med dette... Men hadde uansett satt pris på noen innspill i dette emosjonelle kaos.

[Alice Ayres]

Hvis dette forholdet på si har vart en stund, betyr det at forholdet er avsluttet? Og hvis det ikke er det, er du sikker på at han vil bli værende sammen med deg?

[Gjest Gjest]

Hvis dette forholdet på si har vart en stund, betyr det at forholdet er avsluttet? Og hvis det ikke er det, er du sikker på at han vil bli værende sammen med deg?

Forholdet er visstnok avsluttet, ja. Men jeg vet jo ikke hva jeg kan tro på. Dessuten jobber de jo sammen og ser hverandre ofte. Han sier han vil fortsette ekteskapet vårt, vi har jo et barn. Hvor lenge han blir værende er jo ett av de store spørsmålene. Gjør han det igjen?

[Atdetvar]

Jeg ville aldri kunnet tilgi noe slikt, tror jeg. Etter slike tilbøyeligheter har nok ganske mye tillit svunnet ugjenkallelig hen.. Lykke til hva enn du beslutter.

[Gjest Hmm.]

Forholdet er visstnok avsluttet, ja. Men jeg vet jo ikke hva jeg kan tro på. Dessuten jobber de jo sammen og ser hverandre ofte. Han sier han vil fortsette ekteskapet vårt, vi har jo et barn. Hvor lenge han blir værende er jo ett av de store spørsmålene. Gjør han det igjen?

Dette er jo ikke lett.. har ikke opplevd noe lignende selv, men det første som slår meg er jo: Vil du noen gang kunne stole på han igjen? selv om han kanskje er til å stole på fra nå av, vil du nok ha en gnagende følelse som kan være skadelig for selvtilliten din.

Men med et barn inne i bildet blir jo ting litt verre. Du kan jo ta en "prøvetid", der du finner ut med deg selv om du kommer til å stole på han igjen, og om han helt og holdent er der kun for deg.

Folk forandrer seg gjerne etter de har fått barn, så det kan være verdt med en prøveperiode.

[Alice Ayres]

Forholdet er visstnok avsluttet, ja. Men jeg vet jo ikke hva jeg kan tro på. Dessuten jobber de jo sammen og ser hverandre ofte. Han sier han vil fortsette ekteskapet vårt, vi har jo et barn. Hvor lenge han blir værende er jo ett av de store spørsmålene. Gjør han det igjen?

Kunne jeg svare det på dét, se - da hadde jeg nok ikke sittet på KG og surret. Da hadde jeg for lengst opptrådd på Oprah og vært både rik og berømt. Å se inn i fremtiden hører ikke til talentene mine, men skal jeg tippe (som er det beste jeg kan by på), vil jeg helle mot å svare "ja". Dette av den enkle grunn at den beste indikasjonen på framtidig adferd er tidligere adferd.

Dessuten har han vist at han er et menneske som mangler vesentlige aspekter av det å respektere andre mennesker. Han var utro mot deg i en fase av livet hvor nettopp respekt, kjærlighet og omtanke er noe av det som burde være i fokus - men som så smertelig tydelig ikke var tilstede hos mannen din. Du gikk gravid med barnet hans, da han pulte på en annen.

Det eneste rådet jeg kan gi deg, er å unngå å ta et valg som ikke er levelig med i lengden for deg og barnet. Hvis du kan takle at han er utro igjen, bli gjerne i forholdet. Hvis du tror at du ikke vil kunne takle en ny utroskap fra hans side, bør du forlate ham. Et forhold skal ikke koste mer enn man kan takle. Noen mennesker klarer å bli værende i et forhold hvor utroskap har forekommet, andre gjør det ikke. Jeg kjenner ikke deg, så om du hører hjemme i den først eller andre kategorien - se, det vet jeg ikke.

Gå i tankeboksen og forsøk å se for deg hva du er i stand til å takle av ulike scenarioer. Uansett valg ønsker jeg deg lykke til.

[Lissi]

Jeg hadde ikke taklet det, og hadde avsluttet forholdet.

Å leve videre med den tanken, i en tid som du selv sier: du trengte han mest. Så svikter han, over tid. Ikke bare en gang... en stund. Uten skrupler.

Man angrer alltid når man blir tatt.

[Gjest Gjest_mann_*]

Hvordan var forholdet deres forut for utroskapen? Var alt rosenrødt (dere ventet jo barn - så kanskje dumt spørsmål)? Nærhet? Flørt? Sex? osv?

Det finnes mange grunner til å være utro.., noen vil si at ingen grunner er gode nok, andre vil si at ingen er ufeilbarlige. For min egen del tror jeg at de fleste kan være utro hvis omstendighetene tilsier det. At han er en av dem gjør han bare til 8 av 10 (og kanskje har han lært noe underveis..).

Hvis du ikke fatter hvorfor han var utro så ville jeg latt han gå (ingen vits i å holde på en som ikke ser hvor godt han har det). Hvis du innerst inne vet at det var ting i forholdet som ikke var bra - så kan de kanskje forbedres? Hvis du ikke lengre bryr deg - ja da hadde du vel ikke skrevet dette innlegget..

[Gjest Jente37]

Hvordan var forholdet deres forut for utroskapen? Var alt rosenrødt (dere ventet jo barn - så kanskje dumt spørsmål)? Nærhet? Flørt? Sex? osv?

Det finnes mange grunner til å være utro.., noen vil si at ingen grunner er gode nok, andre vil si at ingen er ufeilbarlige. For min egen del tror jeg at de fleste kan være utro hvis omstendighetene tilsier det. At han er en av dem gjør han bare til 8 av 10 (og kanskje har han lært noe underveis..).

Hvis du ikke fatter hvorfor han var utro så ville jeg latt han gå (ingen vits i å holde på en som ikke ser hvor godt han har det). Hvis du innerst inne vet at det var ting i forholdet som ikke var bra - så kan de kanskje forbedres? Hvis du ikke lengre bryr deg - ja da hadde du vel ikke skrevet dette innlegget..

Yepp. Denne signerer jeg.

[Gjest Flode]

Det finnes ingen god grunn til å være utro. Det er bare en ekstremt egoistisk og feig måte å "løse" problemer på. Å være utro, og det over tid, mens kona er gravid er det absolutte lavmål. Går det an??? Skjønner frustrasjonen din godt. Angrer han? Var det følelser inne i bildet, eller "bare" sex? Uansett, enkelte skulle det vært skuddpremie på.

[Gjest Flode]

Hvordan var forholdet deres forut for utroskapen? Var alt rosenrødt (dere ventet jo barn - så kanskje dumt spørsmål)? Nærhet? Flørt? Sex? osv?

Hvor går grensen for deg mht. akseptabelt sexliv før du bedrar din kone?

Dersom forholdene i ekteskapet er uakseptable, så lar man være å lage barn i utgangspunktet. Har man først tatt skrittet å sette barn til verden, får man jammen ta ansvar også. Utrolig egoistisk å være mer opptatt av sitt eget sexliv enn sin gravide kone og ikke minst ufødte barn.

[Gjest Gjest-M-]

Jeg har ikke opplevd dette selv, men min beste venninne opplevde det samme som TS.

Hun tok ham tilbake pga av barna, men de fikk det bare ikke til å fungere. Hun fortalte at hun kunne våkne midt på natta, sette seg opp i senga og se på ham og tenke: Hva faen er det du har gjort?!!. Hun bar på et sinne og skuffelse som ble for stor til å leve med. All tillitt var borte, og de klarte ikke bygge det opp igjen.

For min egen del, kunne jeg ikke tilgitt dette. Å svikte så grovt når man venter barn sammen, er i mine øyne helt utilgivelig. Uansett hvilke problemer man måtte stri med i forholdet, blir man der og løser dem når man venter barn sammen.

[Gjest Gjest]

Hvor går grensen for deg mht. akseptabelt sexliv før du bedrar din kone?

Det var vel neppe sånn ment.

Jeg forstår den logikken godt. Det er selvsagt ikke slik at man har "rett til" å være utro under noen som helst omstendighet, men dersom forholdet hangler over lenger tid, det er dårlig med både sex, samtaler og emosjonell nærhet, så er det klart at forholdet står mindre sterkt, og at den ene eller begge kan la seg friste på måter som ikke hadde skjedd ellers. Jeg tror jeg selv kunne hatt lettere for å tilgi utroskap som skjedde i en vanskelig periode, enn utroskap som skjedde mens alt var fryd og gammen.

Til TS har jeg dessverre ingen råd, annet enn å kjenne på sin egen magefølelse. Å komme over utroskap er en stor utfordring, og mange vil aldri klare det. Å leve i et forhold som ikke er basert på tillit, vil for mange tære såpass mye at det ikke er verdt det. Samtidig er det mange som er i stand til å komme seg videre- med stor hjelp av den utro parten, h*n må virkelig legge ned en innsats!- og få forholdet til å fungere igjen. Hva tror du er mest sannsynlig for deg og din partner?

[Freckles]

Jeg tror at det alltid er en grunn til at utroskap skjer. Finn ut sammen hva som gikk galt og hvorfor. Jeg har opplevd at forholdet ble styrket som en følge av utroskap. Herregud for en jobb det var!!! ,-Men vi kom nærmere hverandre og fikk en ny start! Jeg tror ikke på myten " en gang utro alltid utro"

[Gjest Gjest]

Jeg tror at det alltid er en grunn til at utroskap skjer.

Det er vel i overkant naivt å tro. Jeg tror tvert i mot at enkelte fint kan være utro selv om samlivet går godt.

[Gjest Forbanna!]

AAAARGH!

Det samme skjedde med meg. Han og en på jobben hadde et forhold over lengre tid, både før, under og etter min graviditet.

Jeg er skilt i dag, alenemamma til tre.

Det sviket ble for stort for meg, og det faktum at det ikke bare var et "hendelig uhell" en gang på byen var en avgjørende faktor.

For meg var det ikke engang et alternativ å forbli gift med ham av praktiske grunner.

Vi hadde vært gift i mange år, og jeg var innstilt på å arbeide for å holde ekteskapet igang, og klar over at det kommer faktisk både gode og "onde" dager.

Det var ikke han. Han begrunnet faktisk utroskapen med at han ikke var forelsket i meg lenger... Velkommen til the real world, pal.

Men jeg vil ikke gi noen råd, hvorvidt man blir eller går er et spørsmål om hva man selv føler og tenker om den andre, om det som har skjedd, og om fremtiden.

[Gjest Gjest]

Vi hadde vært gift i mange år, og jeg var innstilt på å arbeide for å holde ekteskapet igang, og klar over at det kommer faktisk både gode og "onde" dager.

Det var ikke han. Han begrunnet faktisk utroskapen med at han ikke var forelsket i meg lenger... Velkommen til the real world, pal.

Ynkelige mannen. Det blir nok ikke særlig langvarige relasjoner på ham opp igjennom livet om man skal skifte beite så snart forelskelsrusen har tapt seg. Er det virkelig mulig å bli så teit som menneske. Og du var gravid i tillegg. Du investerte i forholdet ved å bære barnet deres i kroppen din, mens han "næh, ække forelska lenger så". Jeg blir helt skamfull på menns vegne.

[Gjest Gjest]

Ynkelige mannen. Det blir nok ikke særlig langvarige relasjoner på ham opp igjennom livet om man skal skifte beite så snart forelskelsrusen har tapt seg. Er det virkelig mulig å bli så teit som menneske. Og du var gravid i tillegg. Du investerte i forholdet ved å bære barnet deres i kroppen din, mens han "næh, ække forelska lenger så". Jeg blir helt skamfull på menns vegne.

Vel, nøyaktig det samme skjedde meg også. Og nå sitter jeg her alene med to små. Eldstemann er 2 1/2, og yngste 15 måneder. Nå er det snart et år siden det skjedde, og det er fremdeles helt jævlig. Men det er utrolig hva man klarer.

Jeg er fremdeles i sjokk over at jeg klarte å gifte meg med en mann som var tilbøyelig til å gjøre noe sånt. Som var så utrolig grunn i føleleseslivet sitt. Er man ikke forelsket mer, så er det vel bare å gjøre kort prosess, da? Og må man virkelig gjøre noe selv for at et forhold skal fungere?

Herregud, jeg håper jeg klarer å styre unna en sånn en neste gang.

Men det er skremmende hvor mange det er av dem der ute.