Elsker meg ikke lengere?

[Gjest Anonym idag]

Jeg har hatt et forholdt til en mann i 3 år nå. Det har vært et turbulent forhold, mye fordi han har hatt en del rusproblemmer og ikke veldig vant med å gi i et forhold. Det har vært slutt en del ganger, men vi har funnet tilbake til hverandre igjen, nettopp fordi vi har elsket hverandre til tross for alle utfordringene vi har hatt. Siden jul har han begynt å forandre seg en del, fått helt andre meninger og smak enn han har hatt før. Noen av de er ganske ekstreme og urasjonelle, men dette har jeg på en måte godtatt, fordi han vært ganske psykisk utkjørt denne perioden. For noen måneder siden bestemte han med hjelp av lege å kuttte ut Sterke medisiner ( subitex)og dette synes jeg var veldig bra. Jeg har villet støtte han så godt jeg kunne, men han har ikke ønsket å treffe eller snakke med noe særlig de månedene det har holdt på. Noen jeg har akseptert, alt for at han skal føle minst mulig press fra meg. Så drar jeg på ferie i 2 uker sammen med datteren min, ettter å vært rimlig utskjørt psykisk selv (mange grunner jeg ikke kommer inn på i dette innleggget) Gledet meg vedlig til å se han igjen, i bedre form og slike ting. Da er det ca 1,5 mnd siden vi har sett hverandre. Men hele tiden har det vært gode meldinger og samtaler på mobilen når han orket det. Jeg møtte han på lørdag som var og det ble ganske hett med engang ( såklart) fortalte meg hvor mye han elsket meg osv. Søndagen, begynner han å diskutere nødhjelp og vi står helt forskjellige på dette punktet ( har vært veldig vanskelig å høre på han, siden han har så kraftige meninger om ting, og at de har forandret seg mye hele tiden, de blir mer og mer ekstreme)og det blir nesten en krangel ut av dette. Drar derfra ettervært og føler at det ikke er noe som ikke stemmer helt. Skriver melding til han og da får jeg en sint telefon fra han hvor mye han hater mine meninger og ting jeg står for osv. Etter flere meldinger skriver han at han vil snakke med meg dagen etter. Da fortelller han meg hvor håpløst forholdet vårt er, at det har ingen fremtid og at han irreterrer seg over meg og mine meninger og musikksmak osv. Han bruker min fortåelse for han ( altså ikke presse han til noe, (dere må huske at Subitex er en medisin som folk som har gått på morfin eller heroin i flere år får)og så kommer de t jeg ikke har ventet: Nei, han elsker meg ikke lenger. Jeg ble veldig overrasket for å si det slik. Jeg hadde ikke blitt overrasket over at han hadde "dumpet" meg igjen, men akkurat det hadde jeg virkelig ikke trodd. Jeg er helt knust, så virkelig frem til at vi kunne bygge forholdet vårt på noe videre. At jeg endelig fikk gleden av å støtte han mens han har vært avhengig av diverse medisiner og vært ganske vanskelig å forholde seg til. Men nå er det liksom kroken på døren. Jeg klarer ikke å forstå det, hvis han virkelig ikke elsker meg, så kan jeg vel ikke gjøre så mye, men for to dager, gjorde han det og nå, nei. Jeg har aldri gått til noen spådame eller slkt, men føler meg nesten helt desparat etter å finne ut om han elsker meg og om vi vil bli sammen igjen. Men jeg kommer ikke til å gjøre det. Vet ikke helt hva jeg venter av type respons på dette innlegget men..måtte bare får det ut. Hilsen trist og fortvilet.

[Humleblomst]

Dette virker som et veldig slitsomt og krevende forhold. Det at han går fra deg og blir sammen med deg igjen, forteller deg at han ikke elsker deg og kritiserer dine meninger (eller for å si det rett ut driver med mobbing i forholdet) er ikke noe pent trekk hos et menneske. Mest sansynlig gjør han det for å bryte deg ned psykisk slik at du blir avhengig av ham. Dette fordi det er den eneste måten han kan føle seg trygg på at du ikke går fra ham. Han har nok problemer med å stole på deg, eller noen andre for den saks skyld. Og det er ikke noe som kommer til å forandre seg over natten. Jeg tror du bør tenke gjennom om det virkelig er lurt å fortsette i dette forholdet, spesielt med tanke på datteren din (å se sin mor bli behandlet og ikke minst at hun aksepterer å bli behandlet på denne måten er ikke særlig sunt for et barn). Jeg skjønner godt at dette er vanskelig for deg, og at du er glad i ham og knyttet til ham. Jeg skjønner også at det er fryktelig vanskelig å gå fra et så vanskeligstilt menneske. Kanksje det vil hjelpe deg å sette opp en "for og imot"-liste? Da får du gjerne litt oversikt over hvilke ting som holder deg i forholdet og hvilke grunner det er til å bryte, og du kan se hvilken side og hvilke argumenter som veier tyngst.

Gir deg en trøsteklem, håper virkelig du finner den beste løsningen for deg

[DDuck]

Vet ikke hva mer jeg kan si jeg...

[Gjest Anonym idag]

Dette virker som et veldig slitsomt og krevende forhold. Det at han går fra deg og blir sammen med deg igjen, forteller deg at han ikke elsker deg og kritiserer dine meninger (eller for å si det rett ut driver med mobbing i forholdet) er ikke noe pent trekk hos et menneske. Mest sansynlig gjør han det for å bryte deg ned psykisk slik at du blir avhengig av ham. Dette fordi det er den eneste måten han kan føle seg trygg på at du ikke går fra ham. Han har nok problemer med å stole på deg, eller noen andre for den saks skyld. Og det er ikke noe som kommer til å forandre seg over natten. Jeg tror du bør tenke gjennom om det virkelig er lurt å fortsette i dette forholdet, spesielt med tanke på datteren din (å se sin mor bli behandlet og ikke minst at hun aksepterer å bli behandlet på denne måten er ikke særlig sunt for et barn). Jeg skjønner godt at dette er vanskelig for deg, og at du er glad i ham og knyttet til ham. Jeg skjønner også at det er fryktelig vanskelig å gå fra et så vanskeligstilt menneske. Kanksje det vil hjelpe deg å sette opp en "for og imot"-liste? Da får du gjerne litt oversikt over hvilke ting som holder deg i forholdet og hvilke grunner det er til å bryte, og du kan se hvilken side og hvilke argumenter som veier tyngst.

Gir deg en trøsteklem, håper virkelig du finner den beste løsningen for deg

Takk for trøteklem. Jeg har ikke blandet datteren min inn i dette. Jeg har bare møtt han uten henne ( bortsett fra på førsten da, når han var mer "normal")Så vi er ikke samboere, bare kjærester ( eller var da)

[Gjest Gjest]

Sorry, men jeg skjønner ikke helt at du giddeR? Hvorfor ikke finne seg en trygg og stabil mann??

[Gjest Anonym idag]

Sorry, men jeg skjønner ikke helt at du giddeR? Hvorfor ikke finne seg en trygg og stabil mann??

Ja det kan man si du, men det er vel følelsene mine det da som jeg lar meg styre av, nå iallefall. Jeg håper at jeg ser ting på en annen måte ettervært men. Men nå vet jeg plutselig ikke om han faktisk elsker meg, han har aldri sagtat han ikke gjør dette før og det er han som ikke vil være sammen meg lengere.Venner, som det så fint høres ut.

[Gjest Gjest_mia_*]

Det er lett for folk å si "skjønner ikke at du gidder" MEN det er vel aldri så enkelt når det kommer til stykket, er det vel?

Om man får sterke følelser for en person, er det ikke bare bare å skulle slippe taket på vedkommende. Han har blitt endel av livet ditt, er med på å gi livet innhold.

Det høres ut som om du har det veldig tøft følelsesmessig nå. fra å være kjæreste gikk du videre over til å bli hans trofaste støttespiller gjennom denne kampen. Du var der for han når han tengte deg og holdt deg unna da han ønsket det. Du har gjort det beste for han som du kunne ha godt.. midt oppi det hele blir en avhengig av dette andre mennesket. Ikke bare pga kjærlighet, men mer pliktavhengig kan det virke som.

Jeg tror så gjerne at du elsker han og ønsker å være der for han, men ser du ikke at dette er i ferd med å dra deg ned i gjørma? Nå har du anledningen til å få det hele litt på avstand. Tenke på deg selv og være litt egoistisk. Det er gjerne tøft i starten, men etterhvert vil du selv kunne se situasjonen fra utsiden.

Jeg ville oppsøkt hjelp. gått i samtaleterapi og fått luftet følelsene mine med en uavhengig person. Og så kanskje du har venner som kan være der litt ekstra for deg nå?

Kjærlighetsbrudd kan være innmari tøft og verre føles det kanskje om der er en kamp som denne bak i tillegg..

Håper virkelig du kommer deg ut og etterhvert kan se lysere på livet rundt deg igjen.

*klem fra en som forstår mer enn du skulle tro*

[Gjest Anonym idag]

Det er lett for folk å si "skjønner ikke at du gidder" MEN det er vel aldri så enkelt når det kommer til stykket, er det vel?

Om man får sterke følelser for en person, er det ikke bare bare å skulle slippe taket på vedkommende. Han har blitt endel av livet ditt, er med på å gi livet innhold.

Det høres ut som om du har det veldig tøft følelsesmessig nå. fra å være kjæreste gikk du videre over til å bli hans trofaste støttespiller gjennom denne kampen. Du var der for han når han tengte deg og holdt deg unna da han ønsket det. Du har gjort det beste for han som du kunne ha godt.. midt oppi det hele blir en avhengig av dette andre mennesket. Ikke bare pga kjærlighet, men mer pliktavhengig kan det virke som.

Jeg tror så gjerne at du elsker han og ønsker å være der for han, men ser du ikke at dette er i ferd med å dra deg ned i gjørma? Nå har du anledningen til å få det hele litt på avstand. Tenke på deg selv og være litt egoistisk. Det er gjerne tøft i starten, men etterhvert vil du selv kunne se situasjonen fra utsiden.

Jeg ville oppsøkt hjelp. gått i samtaleterapi og fått luftet følelsene mine med en uavhengig person. Og så kanskje du har venner som kan være der litt ekstra for deg nå?

Kjærlighetsbrudd kan være innmari tøft og verre føles det kanskje om der er en kamp som denne bak i tillegg..

Håper virkelig du kommer deg ut og etterhvert kan se lysere på livet rundt deg igjen.

*klem fra en som forstår mer enn du skulle tro*

Tusen takk for svar. Ja, det er ikke så lett å bare gi opp. Ekstra sårt når jeg faktisk har vært der for han. (frivillig)Men, jeg vet ikke. Fornuften min sier jo en ting, men følelsene noe annet. Som sagt, han har jo sagt at han ikke elsker meg lenger..har litt vansklig å tro på den, men jeg vet jo faktisk ikke. Hva skal man forholde seg til liksom, det han sier? Det har jo blitt slutt mange ganger, men som sagt, han har aldri sagt at han ikke elsker meg. Hjelpe meg altså. Jeg burde strengt talt bare forduftet og holdt meg unna. Jeg prøver og skal prøve å holde meg kaldere, men jeg er så fornuftig og rasjonell i tankegangen, men så utrolig følelsestyrt i handling. Uansett, det gjør iallefall fryktelig vondt i meg nå, jeg elsker han jo faktisk og han dumper meg bare så lett. God 17 mai til deg og alle andre som leser dette.

[Gjest Gjest_mia_*]

Jeg forstår det TS.

Det er ikke enkelt dette.. Fornuften taler gjerne mot følelsene i en slik situasjon. Og midt oppi det hele sliter en med masse frustrasjon for fortvilelse. Det vil ikke være enkelt for deg nå. "å holde seg kald" er svært tøft..men du behøver ikke være kald, bare fokusere litt på deg selv og vær litt ekstra egoistisk!

Gjør gode ting for deg selv og kun deg selv!

Kontakt en uavhengig samtaleterapaut (gjerne en psykolog) og få snakket ut. Da får du sortert masse tanker og følelser og får situasjonen i et nytt perspektiv.

Vær med venner - gå ut sammen om du vil det. kos deg så godt du kan!

Det er så enkelt å isolere seg etter en slik hendelse og sitte der alene med alle tankene sine, men ting blir desverre gjerne bare mer dystert av dette..

Jeg har vært i en lignende situasjon. kan i allefall sammenlignes litt. Kan fortelle om det så kanskje du forstår :

Møtte en herlig mann. Hadde et fint halvår som kjærester sammen. bodde ikke sammen, men møttes nesten daglig. Han var drømmemannen, snakket aldri om framtiden sammen, men var dypt forelsket. så var han med i en ulykke. lenge på sykehus, koblet til respirator en stund også. Jeg var der for han hele tiden. natt og dag satt jeg der. Så våknet han, kom i rullestol, måtte jobbe seg framover. Jeg stilte opp, la alt annet til side for han jeg hadde falt for. mistet jobben gjorde jeg, men det måtte vike til fordel for han,følte jeg.. Kjempet sammen med han, fordi jeg ville.. det var en kamp med slit og tårer. Han var svingende i humøret. Ofte glad,men ofte sur og misfornøyd. han kom hjem til seg selv, kunne begynne som smått å gå. jeg kom også dit for han. Hjalp han med det han ville. var som hushjelpen hans. stelte han om han ville, ryddet, lagde mat.. han var glad for hjelpen, men plutselig kunne han fare opp for den minste ting og skjelle meg ut. Jeg ble nervøs, og usikker. Så kom det fram at han "ikke elsket meg". sa det rett ut. han trengte meg gjerne til hjelpen men var ikke lenger forelsket. han ville ikke ha meg nær seg lenger.. jeg var der litt til før jeg brøt sammen og innså, etter samtale med en terapaut, at dette var ikke bra for meg. totalt ødelagt og utslitt. Jeg hadde ofret alt for en jeg elsket. gitt han hele meg og støttet meg, men så ble JEG dumpet...

Det er tøft. En er følelsesmessig knytt til dette andre mennesket og knytt til å stille opp for vedkommende. men om han ikke vil ha din hjelp, så se dette som en sjanse til å ta fatt på ditt eget liv igjen.

Kan skrive mer siden!

*stor klem*

[Gjest Anonym idag]

Jeg forstår det TS.

Det er ikke enkelt dette.. Fornuften taler gjerne mot følelsene i en slik situasjon. Og midt oppi det hele sliter en med masse frustrasjon for fortvilelse. Det vil ikke være enkelt for deg nå. "å holde seg kald" er svært tøft..men du behøver ikke være kald, bare fokusere litt på deg selv og vær litt ekstra egoistisk!

Gjør gode ting for deg selv og kun deg selv!

Kontakt en uavhengig samtaleterapaut (gjerne en psykolog) og få snakket ut. Da får du sortert masse tanker og følelser og får situasjonen i et nytt perspektiv.

Vær med venner - gå ut sammen om du vil det. kos deg så godt du kan!

Det er så enkelt å isolere seg etter en slik hendelse og sitte der alene med alle tankene sine, men ting blir desverre gjerne bare mer dystert av dette..

Jeg har vært i en lignende situasjon. kan i allefall sammenlignes litt. Kan fortelle om det så kanskje du forstår :

Møtte en herlig mann. Hadde et fint halvår som kjærester sammen. bodde ikke sammen, men møttes nesten daglig. Han var drømmemannen, snakket aldri om framtiden sammen, men var dypt forelsket. så var han med i en ulykke. lenge på sykehus, koblet til respirator en stund også. Jeg var der for han hele tiden. natt og dag satt jeg der. Så våknet han, kom i rullestol, måtte jobbe seg framover. Jeg stilte opp, la alt annet til side for han jeg hadde falt for. mistet jobben gjorde jeg, men det måtte vike til fordel for han,følte jeg.. Kjempet sammen med han, fordi jeg ville.. det var en kamp med slit og tårer. Han var svingende i humøret. Ofte glad,men ofte sur og misfornøyd. han kom hjem til seg selv, kunne begynne som smått å gå. jeg kom også dit for han. Hjalp han med det han ville. var som hushjelpen hans. stelte han om han ville, ryddet, lagde mat.. han var glad for hjelpen, men plutselig kunne han fare opp for den minste ting og skjelle meg ut. Jeg ble nervøs, og usikker. Så kom det fram at han "ikke elsket meg". sa det rett ut. han trengte meg gjerne til hjelpen men var ikke lenger forelsket. han ville ikke ha meg nær seg lenger.. jeg var der litt til før jeg brøt sammen og innså, etter samtale med en terapaut, at dette var ikke bra for meg. totalt ødelagt og utslitt. Jeg hadde ofret alt for en jeg elsket. gitt han hele meg og støttet meg, men så ble JEG dumpet...

Det er tøft. En er følelsesmessig knytt til dette andre mennesket og knytt til å stille opp for vedkommende. men om han ikke vil ha din hjelp, så se dette som en sjanse til å ta fatt på ditt eget liv igjen.

Kan skrive mer siden!

*stor klem*

Tusen takk for svar. Det er godt å høre fra noen som har følt dette på kroppen selv. Jeg har snakket litt med han og han var ikke lenger så bestemt i å fortelle at han ikke elsket meg. det hadde han jo svart på, hva var å elske osv. Vet ikke om det er bare en pen måte å si det på jeg men. Han vil at vi skal være venner nå, men begrense kontakten litt ( ingen overnattinger og møtes på cafe ol, det har jo vært slutt med oss en del ganger før, men som sagt har vi sklidd tilbake til hverandre igjen) Jeg skjønner egentlig at dette forholdet ikke er godt for meg, eller han. Men samtidlig ønsker jeg han tilbake..jeg håper og håper og oppfører meg som en umoden tenåring, innømmer det. Jeg takler brudd veldig dårlig, desverre. Men prøver å begynne å fokusere på meg selv igjen og fortsette å være en god mor for datteren min.