Kommer du godt overens med foreldrene dine?

[Gjest Gjest]

De fleste er jo glade i foreldrene sine, men det betyr ikke nødvendigvis at man kommer godt overens med dem.

Foreldrene mine og jeg har forsåvidt et godt forhold; blant annet krangler vi så godt som aldri aldri. Likevel er vi veldig ulike hverandre, og jeg føler vel egentlig ikke at vi forstår hverandre. Vi har ulike prioriteringer, interesser, humor, måte å snakke på osv.

Det er rart å si det, men etter 25 år så tror jeg egentlig ikke de kjenner meg; når jeg er på besøk hos dem føler jeg meg litt som en fremmed. Jeg må si jeg misunner litt de som har foreldre som i voksen alder blir mer som to gode venner.

Hva slags forhold har du til foreldrene dine?

[snexi]

Har et veldig godt forhold til mine foreldre nå.

Var ikke så godt til min mor i ungdomsårene, synest hun la seg for mye opp i mine saker, men ser nå som jeg selv er mamma at hun mente det nok bare vel.

Vi er en liten familie som består av min søster, meg, mor og far.

Vi har vert igjennom mye, som min søster ble alvorlig syk for en tid tilbake [hun er helt frisk i dag] mor fikk hjerteinnfarkt da hun var 50 år [alt for tidelig ,men gikk heldigvis bra det og] og min far er ganske hardt angrepet av KOLS, noe som preger hverdagen til oss alle.

Tror nok motgangen har vert med på og bringe oss nærmere, og jeg tar i alle fall ikke livet, familie og venner for gitt. Ingenting varer evig!!!!

[Gjest Skya]

Jeg har faktisk et veldig godt forhold til foreldrene mine idag. Hadde noen fortalt meg det for 10 år siden så hadde jeg ledd av de, for det har vært turbulent.

Men nå føler jeg at vi lever på samme planet igjen. Vi har felles interesser, humor, væremåte o.l. Det har vi forsåvidt hatt hele tiden, men et bittert samlivsbrudd og påfølgende strid førte til at vi ikke så det. Men nå er altså ting mye bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg har det som deg. Setter stor pris på foreldrene mine og det er sjeldent vi krangler, men jeg føler heller ikke at foreldrene mine kjenner meg så godt. Jeg er meg selv mye mer når jeg er sammen med venner.

Vi er også vidt forskjellige. Moren min og jeg har nesten ingenting til felles. Pappa og jeg har litt likere personlighet, men vi har aldri hatt særlig bra kommunikasjon. Jeg føler på en måte at jeg har grodd fast i rollen som "datter" og at de ser på meg mer som noen de må veilede og "oppdra" (selv om jeg er voksen), heller enn å faktisk forstå at jeg klarer meg utmerket på egenhånd, og at jeg har mine egne mål og min egen måte å gjøre ting på som ikke nødvendigvis er feil, selv om de ville gjort det annerledes. De er veldig tradisjonelle og mener at a4-livet med mann og barn og jobb fra åtte til fire er slik det "skal være", mens jeg aldri har hatt noe til overs for a4-livet og ønsker noe helt annet ut av livet mitt.

Det kan være frustrerende til tider å være så ulik foreldrene sine at man ikke forstår hverandre

[Storm83]

Vi har et heller dårlig forhold, men vi prøver å komme overens likevel. Vi prater ikke om problemene, og later som om de ikke er der. Har noe med at min far er alkoholiker og min mor later som om han ikke er det. Jeg flyttet ut for snart 10 år siden, og synes det er veldig ubehagelig å komme på besøk. Er synd at det er blitt slik, har prøvd mange ganger å endre ting men møter en vegg hver gang. Lettere å bare omgås og prate om vær og vind. Så slik har jeg det..

[Gjest Keitel]

Jeg har alltid hatt et godt forhold til mamma og pappa.

De er flotte, spesielle, intelligente mennesker som jeg absolutt forguder. De er ikke perfekte, selvsagt, det er ingen, og det er ting i fortiden jeg skulle vært foruten, men når alt kommer til alt så vil jeg ikke forandret noe ved de.

Jeg føler at jeg kan snakke med de om så og si hva som helst, og etter at jeg ble voksen så har de vært flinke til å behandle meg som en voksen. Mamma henger litt etter her og der, men jeg er yngstedatteren og jeg ligner på henne så det er skummelt så det er greit. Jeg er veslejenta, det kommer jeg aldri unna.

Også deler vi stort sett humor, og det er veldig fint, jeg har mange flotte minner om latterkrampe i sofaen.

Jeg er ganske anderledes fra de på mange måter, og det syns de er kjempeflott. Det er ikke alltid de er enige med valgene mine, men de er stolt av meg fordi jeg tar de på egenhånd og at jeg gjør det som er riktig for meg.

Jeg føler meg veldig heldig. Og jeg gjentar... jeg forguder foreldrene mine. Rare, rare folka.

[Gjest Chrissy82]

Jeg har et godt forhold til foreldrene mine. Men det blir mye bedre etter at jeg flytta ut hjemme ifra. Fordi da sluttet vi å være oppå hverandre hele tiden og kranglet veldig mye da.

Pappa hadde jeg egentlig ikke noe særlig forhold til når jeg bodde hjemme men nå hjelper han meg med alt fra småting i leiligheten og hvis jeg har problemer økonomisk. Jeg kunne aldri spurt han om å låne penger eller hjelpe meg med ting før. Det liker jeg!

Mamma og jeg har egentlig alltid hatt et godt forhold. Men nå snakker vi sammen ofte. Nesten som å være venninne med henne.

Jeg hadde heller aldri trodd at jeg skulle ha et så godt forhold til dem som jeg har nå. Helt utrolig!

[Gjest Bond]

Jeg har faktisk et veldig godt forhold til foreldrene mine idag. Hadde noen fortalt meg det for 10 år siden så hadde jeg ledd av de, for det har vært turbulent.

Helt enig!

Men jeg har lagt merke til at jeg har mer og mer å snakke med moren min, hun har blitt en venninne i tillegg til å være moren min. Og vi har mye moro sammen!

I tillegg snakker jeg med moren min omtrent nesten hver dag på MSN. Kanskje ikke helt hver dag, men ofte.

Er litt annerledes med pappa, men det er da ikke det samme å gå til dameklær-butikken med pappa , men forholdet der er utrolig greit nå også.

Hvis jeg tenker tilbake til hvordan jeg var som en tenåring, kan jeg godt forstå frustrasjonen til foreldre også

Jeg tror at mye av det gode forholdet nå skyldes det at de vet nå at jeg kaster ikke livet mitt vekk lenger og at jeg gjør litt bedre valg og at de faktisk er stolte over meg og det jeg har oppnådd.

Endret 12. mai 2008 av mrs_bond

[Gjest *Ulla*]

Jeg har et godt forhold til foreldrene min. Men... ikke et sånt forhold som jeg kanskje skulle ønske. Vi krangler ikke og vi er forholdsvis like, men vi er allikevel litt fremmede for hverandre. Selv om vi har et godt forhold, så er det ikke nært. Kanskje fordi vi alle er litt reserverte personer.

[Gjest Gjest_sara_*]

Jeg er 32 og har alltid hatt et godt forhold til foreldrene mine. Ikke perfekt, men godt.

Vi har vært uenige og forskjellige. Vi har kranglet iblant. Men vi har alltid visst at vi har vært glade i hverandre. Jeg har alltid visst (utenom da jeg var 12 kanskje;)) at foreldrene mine bare ville meg mitt beste, selv om jeg kunne være uenig i måten de gjorde ting på. Jeg har alltid visst at jeg kunne gå til foreldrene mine for å be om hjelp og støtte. De har alltid oppfordret meg til å gjøre det som føles riktig og bra for meg. Men et venneforhold har vi vel aldri hatt, og det synes jeg er helt greit.

Nå er både mamma og pappa døde. Det er tøft. Og hukommelsen blir nok litt selektiv, heldigvis. Det negative viskes bort, mens det positive forsterkes.

Husk at 99% av foreldre gjør det som de håper er best for barna deres. For de fleste av oss er det sånn at ingen kan noengang elske oss så mye som våre foreldre har elsket oss. Foreldres kjærlighet til barna sine er noe helt unikt. Ta vare på det gode!

[Gjest Gjest]

Jeg har et ganske kaldt og upersonlig forhold til mine foreldre.

Det er mye i fortiden som gjør at det er som det er. bla psykisk sykdom hos min mor som aldri ble snakket om slik at jeg som barn aldri forsto hvorfor mamma var så sint på meg og ikke hadde tålmodighet med familien. I tillegg til at alt måtte være så perfekt hele tiden, og at jeg pga dette ble fryktelig redd for å gjøre feil, og ble et veldig forsiktig barn og dermed utsatt for andre barn som plaget meg.

Nå som voksen sitter alt dette fortsatt i meg som en klump i magen når jeg skal treffe dem. En slags bitterhet for at de ikke gjorde noe for meg, og en slags bitterhet fordi min mor fortsatt ikke gjør noe med prolemene sine og forventer at jeg allikevel skal være der for henne. Og snakker til meg om problemer jeg IKKE vil vite om..

Hun behandler meg ikke som en datter, jeg må være en "mor" for henne i det værste.

Det værste for meg er at ingen utenfor forstår meg fordi vi alltid har frestått som den perfekte familie, for hva ville vel folk tenke om henne....

En dag fortalte hun meg at det er først de siste årene hun har kunnet sove litt lenge om morgenen i helgene, fordi naboene kunne jo begynne å tenke negative tanker om henne om de så at rullegardina var nede etter klokken halv ni på morgenen.....

Nei det skal ikke være lett.

Og til inlegget ovenfor, så er jeg nok jeg en av dem som har opplevd at andre kan elske meg høyere enn det mine foreldre har gjort. I allefall slik som jeg føler det på kroppen....

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å følge opp mitt samfunssansvar med å ta vare på dem når de blir gamle...

[estrella]

Mitt forhold til mine foreldre har vært veldig overfladisk helt fra jeg var liten av. Det er det veldig mange grunner til, men uansett hva som er årsaken er det noe som gjør meg trist. Jeg ser på vennene mine som ikke har noe i mot å gi en klem til mamman sin på flyplassen, eller de sier glad i deg o.l

Sist gang jeg ga mine foreldre en klem var når jeg var 6-7 år og glad i deg kan jeg ikke huske å ha sagt noen gang. Eller mottatt.

Nå begynner ting å gå litt lettere. Det er fortsatt ganske anspent mellom meg og min far, men jeg har lettere for å prate med han når det kommer til ting som opptar meg ang politikk, utdanning, søsken o.l Det er nesten det samme med mamma, men det er vanskeligere å prate med henne. Jeg vurderer hva jeg skal si veldig lenge før jeg sier det.

Vi har vel et forhold hvor de vet veldig lite om hva jeg vil, hva jeg føler og hvem jeg er og omvendt. Det er veldig overfladisk, enda. Men jeg vet ting de ikke vet at jeg, som handler om dem. Ting som jeg ikke skal vite, som gjør at jeg "passer" meg for hva jeg sier. Jeg skjuler på en måte hvem jeg er, med å være lite hjemme

Håper en dag at vi kan komme så langt at jeg føler meg trygg på dem og hvor vi kan prate med hverandre på en skikkelig måte og et forhold hvor jeg ikke er redd for å si at jeg er glad i dem.

[Gjest Serena]

Jeg har et veldig godt forhold til pappa, jeg og mamma er så ulike at vi har problemer med å forstå hverandre. Hun er praktisk, jeg typisk teoretisk, og hun har hatt en tendens til å klage på mye av det jeg gjør. Jeg har ofte følt at ingenting av det jeg gjør blir godt nok i hennes øyne. Men, etter jeg begynte å bli voksen (fylte 19), har jeg innsett at hun faktisk vil mitt beste, selv om hun kanskje gir uttrykk for det på en litt klønete måte.

Da jeg flyttet for å gå på skole ble med ett forholdet mye bedre, vi snakket i telefonen daglig og jeg følte at jeg kunne støtte meg på henne. Etter at jeg kom hjem har det blitt "revet" en del ned igjen av dagligdagse irritasjonsmomenter.

Pappa har jeg som nevnt et veldig godt forhold til, men jeg føler kanskje at jeg har kommet nærmere mamma de siste årene, og distansert meg litt mer fra ham. For eksempel er han det klassiske eksempelet på en superoptimist som aldri tenker negativt, så det kan være irriterende å søke støtte hos ham. Han kan trøste meg i fem minutter, men så begynner han å tenke produktivt! En god egenskap, for all del, men noen ganger gjør det at jeg ikke føler at jeg blir helt hørt.

Men da jeg flyttet hjemmefra var det faktisk mamma jeg tok meg i å savne aller mest. Begge er flotte mennesker med positive og negative sider, men jeg er veldig glad i dem! De har absolutt stått på for meg opp gjennom årene, og jeg er helt sikker på at jeg alltid vil ha et nært forhold til dem. Det som imidlertid har vært et "problem" de siste årene, er at de har en tendens til å ikke like kjærestene mine... Det kan være slitsomt å alltid skulle forsvare gutten en elsker ovenfor dem.

[IloveNY]

Mamma er en av de personene som virkelig kan trykke på knappene mine så jeg blir forbannet! Men det er nok fordi vi er VELDIG like! he he

Men hun er den personen som betyr mest for meg her i verden! Jeg vil ikke tenke på den dagen hun ikke kommer til være her lenger. Uff...

Pappa har jeg et veldig overfladisk forhold type ringe til hvis det er noe trøbbel med banken eller forsikring...

[Gjest Frk Åberg]

Jeg har et godt forhold til foreldrene mine. Et nært forhold til pappa, og et godt, men mer distansert og til tider mer komplisert forhold til mamma. Jeg og pappa er nok enda mer like på mange områder.

[Black Eyed Susan]

Jeg har et ganske kaldt og upersonlig forhold til mine foreldre.

Det er mye i fortiden som gjør at det er som det er. bla psykisk sykdom hos min mor som aldri ble snakket om slik at jeg som barn aldri forsto hvorfor mamma var så sint på meg og ikke hadde tålmodighet med familien. I tillegg til at alt måtte være så perfekt hele tiden, og at jeg pga dette ble fryktelig redd for å gjøre feil, og ble et veldig forsiktig barn og dermed utsatt for andre barn som plaget meg.

Nå som voksen sitter alt dette fortsatt i meg som en klump i magen når jeg skal treffe dem. En slags bitterhet for at de ikke gjorde noe for meg, og en slags bitterhet fordi min mor fortsatt ikke gjør noe med prolemene sine og forventer at jeg allikevel skal være der for henne. Og snakker til meg om problemer jeg IKKE vil vite om..

Hun behandler meg ikke som en datter, jeg må være en "mor" for henne i det værste.

Det værste for meg er at ingen utenfor forstår meg fordi vi alltid har frestått som den perfekte familie, for hva ville vel folk tenke om henne....

En dag fortalte hun meg at det er først de siste årene hun har kunnet sove litt lenge om morgenen i helgene, fordi naboene kunne jo begynne å tenke negative tanker om henne om de så at rullegardina var nede etter klokken halv ni på morgenen.....

Nei det skal ikke være lett.

Og til inlegget ovenfor, så er jeg nok jeg en av dem som har opplevd at andre kan elske meg høyere enn det mine foreldre har gjort. I allefall slik som jeg føler det på kroppen....

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å følge opp mitt samfunssansvar med å ta vare på dem når de blir gamle...

Kjære deg du beskriver noe som mange andre har opplevd!

Det har i de siste årene blitt et økende fokus på barn i dysfunksjonelle familier og voksne som har vokst opp i slike. Ut av dette er det utviklet mange typer tiltak og mye informasjon. Det er både erfaringsbasert- og fagkunnskap som ligger til grunn for både informasjon og oprettede tiltak, det er med andre ord en del å velge mellom.

Jeg ser at svaret mitt er litt "off topic", men likevel.....

[Gjest Gjest]

Kjære deg du beskriver noe som mange andre har opplevd!

Det har i de siste årene blitt et økende fokus på barn i dysfunksjonelle familier og voksne som har vokst opp i slike. Ut av dette er det utviklet mange typer tiltak og mye informasjon. Det er både erfaringsbasert- og fagkunnskap som ligger til grunn for både informasjon og oprettede tiltak, det er med andre ord en del å velge mellom.

Jeg ser at svaret mitt er litt "off topic", men likevel.....

Jeg vet det er mange som har opplevd det samme som meg. Det er ikke det jeg sier.

Hva mener du med tiltak og informasjon.....? Hva har det med meg å gjøre?

Det er ingenting jeg kan gjøre før min mor begynner å gjøre noe nå. Jeg har gjort det jeg kan, og nå må jeg tenke på meg selv og min familie.

[Black Eyed Susan]

Jeg vet det er mange som har opplevd det samme som meg. Det er ikke det jeg sier.

Hva mener du med tiltak og informasjon.....? Hva har det med meg å gjøre?

Det er ingenting jeg kan gjøre før min mor begynner å gjøre noe nå. Jeg har gjort det jeg kan, og nå må jeg tenke på meg selv og min familie.

Jeg reagerte på innlegget ditt fordi jeg opplevde at du formidlet en sårhet du bar på. Jeg vet at det går an å gjøre noe med det du beskriver som klumpen, bitterhet, at ingen utenfor forstår deg osv. Jeg beklager hvis du på noen måte følte at svaret mitt var upassende, det var ikke meningen.

Endret 12. mai 2008 av Smirre

[Olive]

Min mor har aldri føltes som en mamma.. Når jeg var barn fikk jeg aldri klemmer eller høre at hun var glad i meg, og hadde dermed ikke noe nært forhold. Dette gjorde hun derimot ofte med min bror. Hun har også sagt at hun ikke liker meg som person og prøver stadig å fortelle meg hvordan jeg kan gjøre alt i livet mitt bedre. Kan egentlig si at jeg ikke er glad i henne selv om hun nå prøver mer enn hun gjorde før og virker innimellom oppriktig lei seg for at vi ikke har noe bedre forhold.

Min pappa er den beste pappaen noen kan ha Ingen i hele verden kan noen gang bli så viktig for meg som det han har vært! Vi er veldig nære og kommer alltid til å være det

[Gjest Gjest_Isabella_*]

Jeg har et ganske kaldt og upersonlig forhold til mine foreldre.

Det er mye i fortiden som gjør at det er som det er. bla psykisk sykdom hos min mor som aldri ble snakket om slik at jeg som barn aldri forsto hvorfor mamma var så sint på meg og ikke hadde tålmodighet med familien. I tillegg til at alt måtte være så perfekt hele tiden, og at jeg pga dette ble fryktelig redd for å gjøre feil, og ble et veldig forsiktig barn og dermed utsatt for andre barn som plaget meg.

Nå som voksen sitter alt dette fortsatt i meg som en klump i magen når jeg skal treffe dem. En slags bitterhet for at de ikke gjorde noe for meg, og en slags bitterhet fordi min mor fortsatt ikke gjør noe med prolemene sine og forventer at jeg allikevel skal være der for henne. Og snakker til meg om problemer jeg IKKE vil vite om..

Hun behandler meg ikke som en datter, jeg må være en "mor" for henne i det værste.

Det værste for meg er at ingen utenfor forstår meg fordi vi alltid har frestått som den perfekte familie, for hva ville vel folk tenke om henne....

Jeg kjenner meg igjen i det du forteller, spesiellt med at det er vanskelig for andre å forstå, nesten tro på at ikke alt var helt vanlig, fordi man har alltid fremstått som en vanlig og fin familie.

Jeg har et nesten ueksisterende forhold til min far, har ikke sett ham på to år og det er greit for meg om jeg aldri mer ser ham igjen, jeg er ikke glad i ham og ser ikke på ham som en far. Jeg ble slått, kritisert, jeg var aldri god nok, han sammenlignet meg og søstrene mine alltid med andre, og vi kom aldri godt ut, vi var aldri slik vi burde være. Han hadde et ukontrollert sinne som plutselig slo til uten noen nødvendig grunn.

Jeg har hatt veldig dårlig selvtillit, til tider vært veldig deprimert og hatt selvmordstanker fra jeg var 14, og husker å ha tenkt som 16-åring at det ikke var noen vits i å leve.

Med mamma har jeg et veldig komplisert forhold. Hun tillot alt det pappa gjorde, selv om hun ikke var enig, men å sette en stopper for det eller bryte ut av forholdet med ham sto så i konflikt med egne problemer og interesser, at hun nektet meg å be hjelp utenfor og ba meg være stille og ligge så lavt som mulig for min egen skyld. Dette har jeg aldri tilgitt henne, for hun tok fra meg min vilje og tro på familien som noe fint.

Man har heller aldri kunnet prate med henne om ting, for hvis hun blir såret, stiller hun seg alltid i en "offerposisjon", det har hun gjort siden vi var små, så vi kunne aldri være uenige eller motsi henne, da ble det drama med en gang.

Det som irriterer meg mest idag er at hun tror hun har et veldig godt og nært forhold til døtrene sine, hun elsker å ta på seg mammarollen og forstår ikke at det er altfor sent. Jeg liker ikke å få klem av henne, jeg liker ikke lukten av henne eller lydene hun lager, jeg liker ikke at hun står nær meg en gang. Jeg blir stresset og deprimert etter to dager med henne. Det kryper inne i meg når hun sier "jenta mi" eller "lille venn". Sånt sa hun aldri før da vi var små.

Jeg skulle på en måte ønske jeg ikke hadde foreldre.

Synd, men sant. Jeg har hatt for mange problemer på grunn av dem!