Føler meg så alene

[Gjest Gjest]

Av og til får jeg lyst til å skrike av frustrasjon.

Det har jo pågått over tid. Han er en kjempegrei mann på mange måter, snill og kjærlig og omtenksom..så lenge det går hans vei føles det som.Det virker som han mistror meg i alt, og dermed har "rett til å bestemme" hva det er akseptabelt av meg å gjøre. Han er en del eldre enn meg, men det har vi aldri sett på som et hinder.

Jeg kan ikke dra på byen med mine venninner. Vi bor i ei lita bygd, og det er svært skjelden jeg har dratt til byen når jeg er ute. En gang jeg ble med mine venninner på byen for å kose meg, danse og bare være med dem, klikket han. "Hva pokker har du i byen å gjøre, er det der alle x-ene kommer fra? Tror du ikke jeg veit hvordan det er på slike byturer med venninner? Hva faen lyver du for, tror du jeg er dum? klikk.." og så slenger han på røret.

Jeg har en herlig venninnegjeng, der de fleste har typer, og vi er ikke interesserte i andre menn. Så, en sommer, ble det planlagt venninnetur til Syden, noe vi hadde drømt om i mange år. Men nei. "Tror du faen ikke jeg veit hva som foregår der nede i Syden? Hver forbanna kvinnfolk går ut på fest og knuller alt de kommer over. Hvorfor skal jeg godta det? Reis ned, du, men du må pokker ikke tro jeg venter på deg hjemme igjen. Kan reise til Thailand jeg, alene!" Og så kommer han alltid med "skal ikke vi reise sammen, tenker du bare på deg og venninnene?" Det ble ikke tur på meg. Ingen av mine venninners typer hadde noe imot det, de reiser på gutteturer selv. Og jentene hadde en kjempefin venninnetur.

Selv reiser typen min hvor han måtte ønske, på fester rundt forbi, og han hadde aldri latt meg stoppe ham om han ville et sted.

Etterhvert som jeg skriver dette og kommer på disse tingene som jeg har fortrengt og glemt, blir jeg så lei meg at tårene triller. Hva har skjedd med meg? Jeg var så sterk i viljen, fri og lykkelig da jeg møtte ham. Eller, kanskje ung og dum, og tok det som en selvfølge at jeg skulle bli respektert som et menneske med egne behov og meninger..

Vel, så ble jeg gravid, planlagt. Og vi ble kjempeglade. Jeg vendte meg fort til tanken om å bli mor, og gledet meg over den lille spiren. Så en morgen våknet jeg og blødde litt. Det viste seg at barnet mitt var dødt, og at jeg måtte til utskrapning samme dag.

Jeg ringte ham fra sykehuset og gråt og gråt, aldri har jeg vært så sønderknust, og han ble veldig lei seg han også. Men han kom ikke ned og støttet meg, jeg bad ikke om det, men allikevel.. Jeg ble kjørt hjem av min bror etter jeg hadde våknet fra narkosen. Tok det som en selvfølge at også min kjære kom hjem og var med meg da, vi delte jo sorgen.

Men han var på fest, og ville heller jeg skulle komme dit, jeg var forgrått og ødelagt.

For jeg måtte jo forstå at også han hadde det vondt, og trengte å være sammen med mennesker som trøstet og støttet ham. Jeg sov hos min bror den natten, gikk så hjem og ventet. Og ventet. Så kom han hjem etter 2 dager, full. Og sa "jeg har det jo vondt jeg og, det er ikke bare du." Da var jeg totalt ødelagt i hodet, og hadde ikke fått i meg mat siden det skjedde.

Så ble jeg gravid igjen. Han var stadig ute og drakk, gav aldri lyd fra seg og var umulig å få tak i. Jeg satt hjemme og gråt, førstegangsgravid, redd og forvirret.

Ikke hadde jeg vært særlig hormonell eller vanskelig. Om jeg var irritert på ham, så var det pga de stadige fyllekulene, at jeg jobbet livet av meg (tross lavt blodtrykk, kvalme og utmattethet) for å klare å betale for livsopphold imens han festet sine penger bort, og at han ALDRI gjorde noe hjemme i huset, bare forlangte å bli tilfredsstilt.

Nå forstår jeg ikke hvorfor jeg ikke gikk. Men da var jeg desperat, trodde jeg trengte ham for å overleve, og jeg var så redd for at han skulle gå..så etter krangler kom jeg alltid krypende og bad om unnskyldning selv om jeg visste det var helt feil.

Og så fant jeg ut, høygravid, at han holdt på med x-en. Og han syntes så synd på seg selv, så han drakk hele tiden og sa "handler alt om deg og hva du føler? Tror du ikke det er vanskeligst for meg nå, som jeg må velge hva som er best?" Og jeg gråt, sov såvidt, og bet tennene sammen. Tenkte at jeg MÅTTE vinne ham, kunne ikke miste ham som far til mitt barn, og som kjæreste. Og jeg vant. Men det var kun fordi jeg spilte kortene riktig, la alt til rette for at han skulle se det var enklest å bare bli hos meg. Og aldri har han bedt meg om unnskyldning for hva han lot meg gjennomgå. Det han derimot gjør, er å slenge ut når vi krangler "du er helt lik x-en, jævla psykopat".

Vi har verdens nydeligste barn. Etter barnet kom til verden, har han forbedret seg så enormt. Blitt snill og god, og hjelpsom hjemme. Hatt en herlig periode, men nå føler jeg at ting sklir ut.

Jeg er ikke ofte ute og hygger meg med alkohol. Han er vanligvis ute og drikker til morgens minst en gang i helgen. Selvsagt synes jeg det er herlig å være hjemme med barnet i helgene, men jeg trenger å komme meg ut litt også. Når jeg vil ut en helg, finner han alltid ut at da skal han også, så vi trenger barnevakt.

Og hvems jobb blir det? Jo, meg. Og dermed også ansvaret med å komme hjem på en skjebelig tid, og ta imot barnet morgenen etterpå. Hadde bare vært så deilig å få sovet ut og slappet av på fest en skjelden gang. Jeg tror at det bare er jeg som har ansvarsfølelse i dette forholdet.

Hvis jeg sier at jeg synes han kan sitte hjemme litt, slik jeg alltid gjør, så bruker han den med "åja, så vi skal aldri gå ut sammen vi? Hver gang du skal gå ut, så vil du være alene?"

Nå har det hendt flere ganger at jeg skal avgårde en morgen i helgen, og sier til ham mange ganger at han MÅ komme tidlig hjem og ikke drikke mye, da han har ansvaret for barnet vårt morgenen etter. Er klart en skal være opplagt da. Etter at jeg har sagt det noen ganger, får jeg til svar "ja, hva tror du om meg? At jeg er en elendig far, at jeg ikke eier ansvarsfølelse?"

Og hva skjer? Jo, han kommer hjem om morgenen, kanskje en halvtime før jeg skal avgårde. Da er han enda litt brisen, og har ikke sovet et sekund den natten. Selvsagt tar jeg kontrollen da, og leverer barnet til noen andre imens jeg er borte. Og da får jeg kjeft av en mann som er såret fordi jeg overlater vårt barn til noen andre, når han har kommet hjem "til riktig tid" for å ha henne.

Jeg sier ikke at jeg er perfekt. Av og til har jeg hatt voldsomt temperament, og om han har vært slem og vanskelig, så har jeg flere ganger gått løs på ham. Dette fordi det finnes ikke ord når han motsier meg med tåpelige kommentarer som er helt på jordet. Og da gråter jeg og slår løs, kan ikke noe for det, alt det andre han har gjort kommer tilbake til meg på en gang. Selv om det ikke finnes noen unnskyldning for dette.

Og sexlysten min er ikke til å skryte av, ihvertfall ikke når jeg er sliten etter jobb, legging av barnet og kanskje litt rydding..jeg tenker bare på å sove etterpå! Det er klart det sliter på ham, som hadde hatt lyst selv om han hadde blitt sprunget ned av 10 elefanter.

Men i det siste har jeg merket følelsene dabber av litt..er klart at en ikke nyforelsket lenger, og jeg vet jeg er veldig glad i denne mannen. Hvis jeg ikke hadde vært det, ville jeg vel ikke holdt ut alt dette?

Men jeg lurer på om det bare er en nedtur, siden alle forhold har opp- og nedturer. Kanskje jeg om litt får en kjempefin periode der jeg føler veldig sterkt for ham igjen. Jeg vet ikke, er bare redd, og fortvilet, og ser ingen ende. Følelsene jeg har inni meg er så vonde. Kan ikke forstå hvorfor en så voksen mann ikke kan ta til vett og lære av sine mange feil. Jeg er mange år yngre, men er allikevel 20 år eldre på en måte..

Kan noen hjelpe? Har noen opplevd noe liknende?

Vet at jeg selv må finne ut hva jeg vil, men føler meg så alene.

[Supramundane]

Hei,

dette hørtes veldig vondt og leit ut.

Jeg har egentlig ikke noe virkelig godt råd. Men det aller, aller viktigste må være å få snakket med han om dette? Hva med å la han lese innlegget ditt?

Hvis du ikke tar det opp, er det nok ingenting som vil forandre seg heller.. ?

[Gjest TS]

Takk for svar..

Joda, har tatt det opp utallige ganger, men møter ingen forståelse. Jeg holder meg så rolig jeg kan, men han gjør det til en krangel og vrenger om på alt jeg sier. Jeg vet at han aldri vil forandre seg, han er "for gammel" til det.

Huff, klarer ikke å tenke ordentlig.

[Supramundane]

Hvis dette er noe du ikke kan leve med, og samtidig noe han ikke er villig til å forandre på, så har dere et veldig alvorlig problem.

Jeg skal overhodet ikke rådgi deg til å gå fra han, men er det noe du har vurdert selv? For min egen del var jeg fryktelig redd for at jeg skulle gå fra å ha det dårlig, til å ha det mye verre, hvis jeg forlot min daværende .. men i ettertid ser jeg at det var ett av de beste valgene jeg noen sinne har tatt.

I alle tilfeller så er dere nødt til å gjøre noe med dette. Og faktum er at selv om han ikke har noen forståelse til at du føler det slik du gjør, så er han nødt til å forholde seg til det. Hvis min samboer kom til meg og sa "XXX opplever jeg som et veldig stort problem", og jeg overhodet ikke klarte å se at det var et problem ... ja vel, så måtte jeg alikevel jobbet med han for å ordne dette. To mennesker i et forhold skal ta seg av hverandre, og ikke utsette hverandre for vonde ting. Man gjør feil, men feil er uhell - alle gjør dumme ting. Det er lov å gjøre feil, men det er ikke lov til å bevisst gjøre ting ens kjære opplever som vondt, og som får direkte konsekvenser for forholdet man har.

Håper jeg gir noe mening.. ble litt mye på en gang der.

[Gjest TS]

Vurderer det nå. Og det er derfor jeg sliter så nå, siden jeg aldri før har kommet til det stadiet. Er så redd for å gjøre noe jeg kommer til å angre på.

Huff, får så dårlig samvittighet av å utlevere ham på en så negativ måte her. For visst kan han være en super mann. Men har hatt en dårlig periode nå, og hadde behov for å få det ut. Føler jeg ikke kommer noen vei, og at jeg enten må finne meg i alt dette, eller miste alt