langt forhold på vei mot slutten

[Gjest Gjest_baremeg_*]

obs-dette kan bli langt!

jeg har vært samboer i snart tre år nå. jeg er 25, han er 44. stor aldersforskjell ja. han har hele tida vært den snilleste mann noen kan ha, han har støttet meg i dårlige perioder, hjulpet med økonomien, gitt meg det jeg trenger, og nesten skjemt meg litt bort, rett og slett.

de to første årene var alt bare greit! jeg ble stemor til en på 15, det har vært en litt hard prosess å takle for meg. og jeg har aldri stått på egne bein før jeg flyttet hit, aldri fått virkelig prøvd å klare megselv.

siste året har sexen uteblitt. ingen kos heller, såvidt. han jobber gjerne til klokka elleve på kvelden, jeg har gått uføretrygdet pga diverse problemer.

så vi har igrunnen sett hverandre veldig lite. jeg går alltid og legger meg før han, for avogtil legger han seg fire på natta...

vi finner aldri på noe sammen lenger, og han klager på at det er min feil at han må jobbe så mye...

ting har gått i stå så lenge nå, at ingen av oss har hatt motivasjon til å fikse opp. vi har snakket flere ganger om at forholdet er gått til helvete. men det er alt vi gjør. snakke opp og ned om tingene, til vi bare repeterer oss selv, og begynner å krangle fordi vi hisser oss opp.

jeg skal ærlig innrømme at jeg har gjort mye feil i forholdet og.

jeg føler meg ikke helt moden enda. siste halvåret har jeg rett og slett ikke orka tenke, jeg er skikkelig i villrede om hva jeg vil med livet mitt videre.

er veldig dratt mellom det å ville være voksen, ha et stabilt forhold, med familie, og skulle virkelig etablere meg.

samtidig er jeg ute nesten hver helg med vennene mine, og har det kjempemorro, og savner det livet ganske mye, føler ikke jeg er helt ferdig med det.. og lengter hjem til gamle plassen jeg bodde.

men samtidig vil jeg ikke flytte fra her jeg bor nå heller??

ikke vet jeg hvor følelsene mine ligger i forholdet jeg er i nå heller! han elsker meg, og har tolerert utrolig mye av meg. jeg er utrolig glad i han, men vet ikke om det er kjærlighet eller vennskap jeg føler!

og når jeg prøver tenke, så blir jeg bare mer forvirra!

tenker og mye på aldersforskjellen... han kan jo ikke være med meg og mine venner ut, for han liker ikke den typen fest. og jeg føler vel helt ærlig det hadde blitt rart for min del og, siden han er 20 år eldre...

og jeg trives ikke på fest med han sine venner, for føler de er for gamle, og jeg kjeder meg rett og slett, og føler meg dum og umoden.

ikke fortstår han at jeg løper rundt med venninnene mine på filmkvelder, og overnatter der... samtidig kan jeg skjønne han, for har kanskje ikke vært så flink til å prioritere han siste tida....

jeg er så himla i tvil!!!

vi har snakket om forholdet, han vil prøve. jeg tror jeg og vil, men jeg føler og virkelig jeg trenger å bo for megselv en periode, og få ting litt på avstand. dette tror jo han betyr slutten, noe jeg slettes ikke tror.

virker det absurd å flytte ut, men fremdeles prøve å fikse forholdet??

har to hester og, og blir det brudd, så aner jeg ikke hva jeg skal gjøre med de... og ja, det er ego og kvalmt, men jeg er så glad i de hestene at jeg egentlig er villig til å være i et dårlig forhold, bare for å få beholde de.....

er livredd for å måtte selge en av de, og tenker bare på hvor de ville mistrives på en ny plass... jeg er ikke god....

men er det noe håp? når jeg ikke har motivasjon til noe for tida. og ikke aner hva jeg vil i det hele tatt. og jo mer jeg tenker, jo mer i tvil blir jeg!!

er jeg så totalt umoden at det ikke er håp for meg?

skal og innrømmes at jeg rotet med en annen, ble tilgitt for dette, men er i tvil om følelsene mine der. dette vet samboer, og han har virkelig vondt for å tolerere dette... men vil likevel ikke gi opp...

[Gjest Gjest]

sERIØST...kom deg bort fra gamlefar;) Du er at my age, og seriøst....du kommer til å angre deg grønn om du ikke lever livet nå. Du liker jo å feste, og gjør det mens du kan sier nå bare jeg. Menn finnes det alltid nok av der ute, iallefall når forholdet skranter slik som deres.

Og en ting til.....dersom jeg feks var på fest med mine jevnaldrende på 25 år, og den ene plutselig kom dragsende på typen på 46 år som liksom skulle delta på festen, ja...DEt hadde blitt litt kræsj, for å si det mildt. Jeg ser det bare for meg...

Ikke for å være slem, men jeg tror du faktisk trenger å komme deg bort. Du trenger et spart i ræ...fordi du da vil bli mer selvstendig.

Nei, du får setet deg ned å tenke, lag en kryssliste med overskriften...." HVa har en mann på 46 år å tilby meg"???....

Jeg skjønner ikke de som er sammen med 20 år eldre mennesker...men det er nå bare meg da:) De gamle grisene på 40 + synes sikkert det er bra at det finnes jenter som går i musefella...