Fødselen min!

27. april 2008

Min fødsel ble satt i gang siden jeg var syk. Jeg var veldig urolig påforhånd at det skulle bli tøft for babyen åbli født før tiden og så liten av vekst. Jeg ble beroliget av barnelegen at dette ikke var noe problem.

Jeg ble satt i gang ved hjelp av stikkpiller laaangt inn i skjeden, de var grusom vond å sette. Nå første pille ble satt hadde jeg ingen tegn til modning og de mente at dette kom til å ta lang tid. Jeg lurte på om jeg begynte å kjenne rier allerede etter første pille men det mente de var nesten umulig. Så da gikk jeg utfra at jeg rett og slett innbilte meg rier. Neste pille ble satt 6 timer senere, og da heller ikke tegn til modning av livmorhalsen. Jeg hadde besøk av min mann akkurat da på sykehuset, han måtte snu seg bort når de satt pillen. ( da lurte jeg litt på hvordan det skulle bli med han under fødselen). Familie som ringte til sykehuset fikk vite at det var bare til å bero for det kom til å gå dager før barnet ble født.

Etter at pillen var satt måtte jeg ligge i en time. Etter det fikk jeg en sparketest.Når sparketesten var ferdig hadde den utslag på ganske hyppige og jevne rier. De beroliget mannen min med at han trygt kunne gå hjem fordi jeg bare hadde en reaksjon på tablettene. Heldigvis syntes han synd på meg og ble litt lenger, selv om visittiden var over og jeg bodde på tremannsrom.

Veldig raskt ble riene så tette og vonde at jeg ikke klarte å følge med, det rett og slett tok over kroppen min. Det er en ulempe ved at fødselen blir satt i gang at riene kan bli ekstremt intense. Det var kun 30 sekunders pause mellom riene og da fant ikke kroppen roen og jeg fikk skjelvinger i kroppen. Jeg prøvde også å konsentrere meg om at jeg ikke skulle være bråkete og ufin da det lå andre mennesker på rommet med meg. '

Ved vaktbytte kom en lege inn til meg og fant ut at åpningen var så stor at jeg måtte på føden. Endelig!!!

Her fikk jeg med en gang epidural som skulle hjelpe mot blodtrykket pga svangerskapsforgifningen. Det var ganske deilig. Etter det gikk alt fort og jeg husker faktisk ikke alt. pressriene kom med en gang etter epiduralen ble satt. Den er grusom å sette, men himmel når den begynner å virke. Jeg fikk så stor dose at jeg ikke kunne føle beina lenger. på slutten var blodtryEket så høyt at barnet måtte taes med tang. Det var da mannen min ble redd første gang når han så tangen. Men det gikk fort før lillegutt var ute men de sekundene før han skreik var de lengste i mitt liv... på slutten var det kommet mange leger inn, blant annet noen fra barneklinikken som vurderte å ta han med siden han var tidligfødt. Heldigvis trengte han ikke å bli med dem. Mens de kontrollerte lillemann formelig skreik kroppen min etter han og det var ubeskrivelig å få han på brystet. Grunnen til at det var kommet flere leger inn var at de gjor i stand keisersnitt, fordi de trodde det var nødvenig. Etter dette husker jeg ikke alt før dagen etter unntatt en ubeskrivelig lykkefølelse av å endelig å få møte leieboeren i magen og at han var frisk nok til å få bli hos oss!! :rødme: