Når man må omgås noen man ikke liker

[Gjest Gjest]

Det er ikke til å unngå at man møter folk man ikke kommer over ens med en gang i blant. Hva gjør du når du "må" være i nærheten av noen du ikke liker, enten fordi dere er i samme vennegjeng, er kolleger eller noe lignende?

Unngår du personen så mye som mulig? Prøver du å være blid og normal? Jeg er litt i villrede...

[PoisonIvy]

Jeg pleier å unngå så mye som mulig uten at det syns - hvis du skjønner hva jeg mener...

[Gjest Gjest]

Jeg må tilbringe en del tid med en svigerinne som ikke kan fordra meg, og som prøver å gjøre en del ting for å ødelegge for meg. Så jeg liker i grunn ikke henne jeg heller.

Jeg forsøker å heve meg over det, ignorere det, og ha så lite som overhodet mulig med henne å gjøre. Må vi ha noe med hverandre å gjøre, så er jeg så høflig og vennlig som jeg får til.

Noe sarkasme sniker seg jo inn en gang i blant, men jeg forsøker så godt jeg kan.

[Gjest Casey]

Jeg tror dessverre at jeg ikke klarer å skjule det helt. Dersom det er en kollega jeg egentlig ikke liker, forsøker jeg å være rolig. Men det vil jo gå fram av min atferd at jeg ikke ler, blir lengre enn jeg må og sier minst mulig til den personen.

Heldigvis er det svært sjelden jeg møter folk jeg må omgås og som jeg ikke liker. Men det hender! Da forsøker jeg å fokusere på alle de andre (flertallet) som jeg faktisk liker. I tillegg har jeg lært meg å se etter hva jeg kan lære fra selv de jeg ikke liker. Kanskje dette kommer mer med årene/med mer erfaring (?) men jeg forsøker til og med å forstå de jeg eventuelt ikke liker. Det er vanskelig og før var det helt utenkelig. Man må ikke la slikt ødelegge for siktemålet.

[Gjest ¤bella¤]

jeg oppører meg høffelig, men ikke noe ekstra.

[Lille Lea]

Da prøver man å holde roen å være seg selv, og ignorerer personen totalt

[Embla s]

Er få mennesker jeg direkte misliker. Men hvis jeg må omgås mennesker som irriterer meg, så prøver jeg å gjøre gode miner til slett spill. Tror jeg har et dårlig pokerfjes, så vet ikke om jeg lykkes i å skjule irritasjonen min.

[ToveM]

Opptrer så høflig jeg kan. I og med at jeg har flyttet vekk fra min hjemplass, er de fleste i omgangskretsen min barndomsvenner av mannen med sine familier. Blant de er det en av vennene til amnnen jeg ikke har så mye tilovers for. Vet ikke egentlig grunnen engang. Jeg har kjent ham nå i 25 år, men det er ikke blittt bedre med årene....men jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ikke tror at han merker noe. Det hender t.o.m at han får en klem når vi møtes. Med en gang jeg kom inn i gjengen, var skulle han alltid etterligne min dialekt når han så noe til meg, elelrs virker han i mine øyne veldig nedlatende sånn "jeg vet alt bedre enn deg" type. Enkelte personer har en bare ikke kjemi med, sånn er det bare..

[Gjest Jente37]

Det er ikke til å unngå at man møter folk man ikke kommer over ens med en gang i blant. Hva gjør du når du "må" være i nærheten av noen du ikke liker, enten fordi dere er i samme vennegjeng, er kolleger eller noe lignende?

Unngår du personen så mye som mulig? Prøver du å være blid og normal? Jeg er litt i villrede...

Jeg kommer overhodet ikke overens med bestevenninnen til min kjæreste. Så når vennegjengen samles, unngår jeg henne for enhver pris. Men mesteparten av tiden lar jeg kjæresten min treffe sine venner alene. Så slipper jeg/han å forholde oss til hennes hysteriske (sjalusimotiverte) drama-forstillinger som er rettet mot meg.

[Possibly]

Jeg pleier å unngå så mye som mulig uten at det syns - hvis du skjønner hva jeg mener...

Samme her. Jeg prøver selvsagt (i de aller fleste tilfeller) å være normalt høflig, men jeg tar ikke initiativ til kontakt med vedkommende, og det er heller ikke den første jeg går bort til for å snakke med på fest.

[LukaFrost]

Med en gang jeg kom inn i gjengen, var skulle han alltid etterligne min dialekt når han så noe til meg, elelrs virker han i mine øyne veldig nedlatende sånn "jeg vet alt bedre enn deg" type.

Sånt er fryktelig irriterende. Sånne mennesker blir slitsomme. Jeg snakker dialekt...

Det finnes mennesker jeg ikke liker og ikke har kjemi med. Jeg går aldri inn for å treffe de, men gjør jeg det så klarer jeg å utveksle høfflighetsfraser.

[Rosalie]

jeg oppører meg høffelig, men ikke noe ekstra.

Samme her.

[Gjest Lily1]

Jeg misliker ingen så mye at jeg må ignorere dem, unngå dem, eller at jeg ikke klarer å oppføre meg normalt sammen med dem.

Jeg oppfører meg mot (nesten) alle som jeg ønsker å bli behandlet tilbake.

Men det er noe jeg tenker på som er litt på siden av tråden, men som er en del av samme temaet likevel.

Har dere noen gang tenkt på hvorfor dere misliker akkurat den spesielle personen?

Det finnes noen (spesielt en person) som misliker meg, og som gir klart uttykk for det ved å innta en nedlatende holdning som ikke kan misforståes.

Da klarer jeg ikke å oppføre meg som normalt fordi jeg blir usikker på denne personen. Noe som jeg mistenker får henne til å mislike meg enda mer fordi jeg ikke klarer å oppføre meg som normalt, og som igjen får meg til å bli enda mer usikker... og jeg unngår å være på tomannshånd med henne. Ikke fordi jeg ikke liker henne, men fordi hun ikke liker meg!

Jeg vet den nøyaktige grunnen til at hun misliker meg, men hadde hun vært åpen, og gitt meg en sjanse, hadde hun sett at jeg ikke er den hun tror jeg er.

(Hun tror jeg er en dørmatte, og dørmatter har hun ingen respekt for!)

Så hvorfor ikke gi mennesker du misliker, men som du likevel må ha kontakt med, en sjanse? Det kan hende at de vil overraske deg!

[Cata]

Jeg er høflig og prøver å oppføre meg "nøytralt", men oppsøker ikke vedkommende.

Må legge til at det bare er et par ganger i hele livet jeg har truffet mennesker som jeg direkte har mislikt og samtidig vært nødt til å omgås i en del sammenhenger, så jeg har ikke den helt store erfaringen.

[Gjest Casey]

Dersom man har en bulldozerkollega prikk lik rektorsleggekasteren i "Matilda", Ms. Trenchbull, er det klart at det bare er å registrere at personen er der, og det må nesten bli nok.

[Gjest Lily1]

Dersom man har en bulldozerkollega prikk lik rektorsleggekasteren i "Matilda", Ms. Trenchbull, er det klart at det bare er å registrere at personen er der, og det må nesten bli nok.

en slik person ville jeg også holdt meg unna så godt det lot seg gjøre!

Men det er sjelden at en møter slike mennesker... det er mange grader mellom 0 og 100.

[Gjest Casey]

en slik person ville jeg også holdt meg unna så godt det lot seg gjøre!

Men det er sjelden at en møter slike mennesker... det er mange grader mellom 0 og 100.

Da jeg hadde en ekstrajobb under studiene hadde jeg en slik sjef - og nå er jeg blitt velsignet med en kollega som ser ut til å ha liknende ekstreme trekk. Heldigvis så er hun ikke min overordnede, så det skal nok gå bra. Ms. Trenchbull'er er nok en helt egen rase.

Endret 27. april 2008 av Casey

[Gjest RuskeSara]

Nå høres jeg sikkert ut som et foreferdelig menneske, men jeg må ærlig talt innrømme at jeg relativt ofte møter folk jeg ikke liker.

Men, siden dette er en side av meg selv jeg kjenner så altfor godt til, har jeg utviklet en liten evne til å aldri være direkte ufin, men heller holde en nøytral og høflig tone når det forventes av meg.

Nå er jeg uansett ikke en over gjennomsnittet sosial person, og trives veldig godt i selskap med meg selv og mine nærmeste, så det ligger ikke i min natur å være den som skal bli venn med alle. På den andre side så forventer jeg ikke at alle andre skal like meg så godt heller, så det er en litt vinn-vinn situasjon for min del:)

Men som sagt, det koster deg faktisk mer å være ufin mot andre mennesker enn å ta på seg et lite smil i ny og ne og holde en nøytral tone

[Gjest Gjest]

Jeg har som regel holdt meg litt unna, svart kort på spørsmål fra vedkommende, men ikke vært ufin på noe vis. De siste årene har jeg derimot prøvd å være mer hyggelig enn jeg før har vært. Ikke falsk... Verste jeg vet er falske smil og "heei! hvordan står det til med deg da? :)" Men på en sånn måte at jeg kanskje lærer de å kjenne på en annen måte, bli bedre kjent, finne ut litt om hvorfor vi ikke kommer helt overens osv.

Hvis noen irriterer meg, tar jeg det gjerne opp med de.

Kommer an på hvorfor jeg misliker personen, og hvor sterkt. Jeg kommer som regel ok overens med de fleste.

Husker jeg gikk i klasse med ei jente jeg ikke tålte trynet på. Var høflig og oppførte meg ordentlig, men hun visste nok at jeg ikke likte henne... Jeg får ikke til å skjule sånt. Og det er nesten like greit siden; ekte fiender er bedre enn falske venner.

Hvis folk har noe imot meg så håper jeg at vi kan snakke om det, eller at de ihvertfall ikke snakker dritt om meg til andre, eller later som at de synes jeg er kjempeherlig...