Åpen og ærlighet

[Gjest Polka]

Jeg sliter en god del med angst/depresjoner og "hele den pakka der". Har alltid vært tillhenger av å være åpen og ærlig om dette men i forhold til mannfolk så brente jeg meg gang på gang med å være åpen.Dette var selvfølgelig ikke noe av det første jeg nevnte men når man kom inne på temaet så la jeg alle kortene på bordet. Men jeg skjønte jo at siden mine relasjoner til disse mannfolka gikk rett vest hele tiden at dette bare skremte dem. Så jeg bestemte meg for å holde kjeft.

Så nå da,har jeg fått meg en kjæreste. Nå er jeg i den livssituasjonen at jeg går på medisin,skal begynne med ny behandling, er i "jobb" men mottar kun attføringspenger og attpåtil har blitt sykmeldt fordi ting er litt trasig for tiden.

Han vet jeg tar medisin og vet jeg mottar attføringspenger. Men han vet ikke hvorfor. Jeg tør ikke si noe om det. Han kommer med litt vage spm innimellom. Det er han som trekker frem dette som tema. Han spør om jeg ikke hadde klart meg uten medisiner,kommer med vage spm om hva jeg tenker om høsten,om jeg ikke skal studere (har studieangst deluxe!) og igår så fortalte jeg han at jeg er sykmeldt. Han reagerte med å spørre om hvorfor,du er da ikke syk? spurte han. Jeg ante ikke hva jeg skulle si. For det er disse "holdningene" jeg skyr,men samtidig så vet han jo ingenting heller. Han så at jeg ble litt satt ut og sa at "du trenger ikke si noe om du ikke vil"

Jeg har jo så inderlig lyst til å fortelle. Om hva som plager meg og grunnene til det men jeg er så redd for å skremme han bort. Jeg aner virkelig ikke hvordan han kommer til å ta det. Han er selv student med toppkarakterer og ser ut til å takle det meste her i verden fint,og legger planer for framtiden (ang studier..) og jeg føler meg som en liten fjott i forhold. og jeg er til og med eldre enn han!

Noen som har noen råd som helst? som kjenner seg igjen? Burde jeg si noe? Bare la det flyte så godt som det hele flyter nå?

[Storm83]

Jeg sliter med det samme selv. Jeg har "nettopp" fått diagnosen og vi har vært samboere i nesten 6 år. Det var mye for ham å svelge og det viser seg at jeg har hatt depr. og angst i mange år. Han prøver å forstå men det er ikke så lett. Men han er svært støttende og omsorgsfull.

Det jeg hadde gjort er å sette meg ned å fortelle det. Du trenger ikke å gå i detaljer. Mange har visse ideer om hva deprimerte personer er, som er som regel feil. Det gjør mye verre dersom du går å prøve å skjule dette over lengre tid ihvertfall. Dersom han er villig til å satse på deg så vil han ikke stikke av pga dette. Det er jo ikke slik at du kan noe for det,sant? Forklar ham litt hva det vil si å være deprimert. Jeg tror dette går bra jeg. Tenk på at han kanskje er kjempebekymret for at du er alvorlig syk...

[W. Wallace]

Det er selvsagt et meget personlig og vanskelig tema, men som en mann som var på vei inn i et (seriøst) forhold synes jeg visse ting er essensielle å få på bordet. Jeg ville tross alt vært en del av hennes opp- og nedturer, og ville gjerne hatt muligheten til å vurdere om jeg var interessert i det.

[Gjest Bellatrix]

Det er selvsagt et meget personlig og vanskelig tema, men som en mann som var på vei inn i et (seriøst) forhold synes jeg visse ting er essensielle å få på bordet. Jeg ville tross alt vært en del av hennes opp- og nedturer, og ville gjerne hatt muligheten til å vurdere om jeg var interessert i det.

Jeg er ikke mann, men helt enig. Både fysisk og psykisk sykdom vil påvirke deg og parforholdet så han bør få vite. Du vil trenge støtte, både i forhold til dagliglivet generelt og valg. Da er det lettere for han å forstå og være der for deg om han vet.

[Gjest Tigress]

Det er selvsagt et meget personlig og vanskelig tema, men som en mann som var på vei inn i et (seriøst) forhold synes jeg visse ting er essensielle å få på bordet. Jeg ville tross alt vært en del av hennes opp- og nedturer, og ville gjerne hatt muligheten til å vurdere om jeg var interessert i det.

Godt sagt!

[Gjest Gjest]

Enig med W.Wallace. Det er klart det er en utfordring, og noen vil kanskje bli skremt eller endre oppfatning av forholdet. Samtidig er det viktig å kunne kommunisere om noe så viktig - dessuten vil vel sykdommen uansett prege livet ditt i større eller mindre grad, og da tror jeg det er nødvendig at den man lever sammen med har mulighet for å forstå hva som skjer med deg.

Jeg hadde ei venninne som IKKE greide å være åpen om (eller kanskje forstå) visse problemer, men som lot dem kanaliseres ut på oss i vennekretsen til stadighet. Slik jeg ser det i ettertid var det egentlig vanskeligere at hun viste så liten evne til å innrømme problemene og ta litt selvkritikk/vise selvinnsikt, enn at hun lot ting gå utover meg. Jeg har også lest mange kloke innlegg fra folk med ulike diagnoser, og tenkt at selv om de har ting som gjør dem utfordrende å være venner eller kjærester med, har de også så mye kunnskap og selvinnsikt og andre perspektiv på ting at det helt sikkert ofte er verdt det likevel. Av egen erfaring vet jeg at så lenge jeg kan få en forklaring på hvorfor ting skjer, er det lettere å akseptere selv ganske sære greier.

Om forholdet får en knekk eller tar slutt fordi du er ærlig må du huske på at det antagelig er til det beste - da ville han antagelig ikke taklet deg som "uærlig syk" heller.