Å komme fra forskjellige byer

[Bomullstrusa]

Nå er jeg langt nede... I nesten 4 år har vi vært et par. Vi bor sammen i min hjemby, hvor han har studert i mange år og siden fått seg jobb. Det har vært ups and downs som i de fleste forhold. Han vil nå flytte tilbake til Oslo, hvor studiekameratene og familien hans bor. Jeg kunne godt ha flyttet på meg selv også, hvis jeg kunne flyttet familien min i tillegg. Hadde det ikke vært for familien, tror jeg at jeg hadde kunnet flyttet til Oslo og prøvd videre der. Huff, det er så vanskelig... Forholdet vårt har vel mer eller mindre stagnert en tid, men jeg er veldig, veldig glad i ham. Han har en jobb som krever at han jobber så å si alle sine våkne timer, alle dager, hele uka, hele året. Denne er både han og jeg lei av. Han vil nå si opp denne jobben og starte et nytt liv i hjembyen Oslo. Hverken jeg eller han vet hvordan vår hverdag sammen hadde sett ut dersom han hadde hatt en "normal" jobb, med fritid til å leve livet.

Jeg forstår godt at han vil tilbake.. Men det sårer at han kommer til å dra uansett, med eller uten meg. Begge er enige om at vi er ganske forskjellige; at vi har litt lyst til å fortsette og litt lyst til å avslutte. Det med flyttinga er det som vanskeliggjør alt desidert mest. Og moren min har sågar sagt hun er villig til å starte krig dersom det blir snakk om at jeg skal flytte fra byen.

Skjønner ikke hvordan jeg skulle ha overlevd uten ham... Han er en bra kar på mange måter Det er bare jobben hans som har ødelagt litt.. Ser liksom ikke noe lys i tunellen hvis det skulle bli slutt mellom oss nå. Føler at verden raser sammen før noen avgjørelse over hodet er tatt! En ny verdenskrig.. Elendighet.. Tar sorgene på forskudd her.. Vil ikke at det skal bli sommer.. Ingen ferie hvis vi ikke er sammen.. Er så lei meg... Help..

[Gjest Gjest]

Har du ingen lyst til noensinne å bo borte fra hjembyen? Hva med å prøve Oslo i en periode?

At moren din sier hun vil starte krig er skikkelig umodent.

[Rosalie]

Jeg er overbevist av at alle har godt av å bo borte fra hjemstedet sitt en periode, så prøv! Ikke minst har du nok godt av å komme deg et godt stykke unna mora di. Høres ut som om hun har mer tak på deg enn du er klar over selv.

[Failure]

Og moren min har sågar sagt hun er villig til å starte krig dersom det blir snakk om at jeg skal flytte fra byen.

Seriøst? Du må da forlate det reiret en gang? Moren din kan du fortsatt besøke. Er ikke snakk om to forskjellige kontinenter heller..

[Bomullstrusa]

Jo, jeg er egentlig ganske lei hjembyen min, men vil ikke flytte "for godt", om du skjønner meg. Ihvertfall har jeg ikke lyst til det for øyeblikket. Sambo har lyst til å bosette seg for godt i Oslo, noe jeg har vanskelig for å forholde meg til.

Jeg har dessuten startet på et nytt studie, da det jeg gikk før ble kjedelig i lengden. Har hørt det kan være litt trøblete med overflytting osv..

Høres fryktelig negativ ut her jeg nå.. Jeg er kanskje det også. Får litt panikk. Mulig det er umodent av henne å ville starte en krig, men jeg er også veldig avhengige av dem, så det er sagt. Det er for min egen del at jeg vil være blandt dem, ikke fordi Hun vil det.

[Gjest Pax]

Dra dit for ett år, og så se.

[Kalorina]

Hvor langt unna bor dere Oslo nå da?

[Bomullstrusa]

Hvor langt unna bor dere Oslo nå da?

Rundt 50 mil tenker jeg..

[Gjest Gjest]

Jeg vil først si at jeg er i en litt liknende situasjon; men her er det jeg som i utgangspunktet har flyttet med samboeren min til hans hjemsted, og vi har egentlig vært enige om å etablere oss et annet sted seinere. Nå viser det seg at han vil bli, mens jeg er usikker. Jeg tror det uansett kan bli problemer når man velger hjemstedet til den ene eller den andre når man kommer fra ulike deler av landet - det blir fort ganske skjevdelt ved at den ene har venner og familie rett rundt hjørnet, mens den andre kanskje må starte helt på nytt med å bli kjent med folk. Ideelt sett skulle jeg derfor ønske vi kunne flytte til et sted hvor begge sto likt, men det er jo ikke alltid det går, eller er den beste løsningen. Det er også nesten alltid en fordel å bo nær familie om man får barn f eks.

Også må jeg innrømme at det høres ut som du hadde hatt godt av å bo lengre bort fra familien din for en stund. Hvorfor er du avhengig av dem? Jeg skjønner at det er fint å få hjelp til praktiske ting og slikt, samtidig har man gjerne godt av å komme seg litt vekk i en periode også, for å kjenne at man faktisk kan være selvstendig. At moren din sier hun vil starte krig høres umodent og ikke bra ut, og du bør ikke utelukke at slike uttalelser påvirker deg mer enn du tror.

[Bomullstrusa]

Jeg vil først si at jeg er i en litt liknende situasjon; men her er det jeg som i utgangspunktet har flyttet med samboeren min til hans hjemsted, og vi har egentlig vært enige om å etablere oss et annet sted seinere. Nå viser det seg at han vil bli, mens jeg er usikker. Jeg tror det uansett kan bli problemer når man velger hjemstedet til den ene eller den andre når man kommer fra ulike deler av landet - det blir fort ganske skjevdelt ved at den ene har venner og familie rett rundt hjørnet, mens den andre kanskje må starte helt på nytt med å bli kjent med folk. Ideelt sett skulle jeg derfor ønske vi kunne flytte til et sted hvor begge sto likt, men det er jo ikke alltid det går, eller er den beste løsningen. Det er også nesten alltid en fordel å bo nær familie om man får barn f eks.

Også må jeg innrømme at det høres ut som du hadde hatt godt av å bo lengre bort fra familien din for en stund. Hvorfor er du avhengig av dem? Jeg skjønner at det er fint å få hjelp til praktiske ting og slikt, samtidig har man gjerne godt av å komme seg litt vekk i en periode også, for å kjenne at man faktisk kan være selvstendig. At moren din sier hun vil starte krig høres umodent og ikke bra ut, og du bør ikke utelukke at slike uttalelser påvirker deg mer enn du tror.

Godt det ikke bare er meg.. Hvorfor er jeg avhengig av dem... Jeg er vel ikke direkte avhengig, bare veldig glad i. Er et familiemenneske av natur, og får litt hetta dersom jeg ikke har mulighet til å besøke de. Jeg er av typen som kan droppe et vorspiel for å dra hjem å ha "jentekveld" med mamma og lillesøster, hvor rart det enn måtte høres ut for enkelte... Føler meg også like "avhengig" av samboeren min. Jeg føler at noe mangler hvis jeg ikke er sammen med en av partene. Gleder meg til hver kveld med sambo, og til hver kveld med familien.

Åsså til en annen del av saken.. Det er langt fram og kanskje dumt å tenke på nå, men en ny lov sier at hvis man får barn sammen og avslutter forholdet, kan ikke den ene forelderen flytte til et annet sted uten å frasi seg omsorgen for barnet. Ja..vet ikke hva jeg ville frem til med å si det, men...

[Gjest Gjest]

Åsså til en annen del av saken.. Det er langt fram og kanskje dumt å tenke på nå, men en ny lov sier at hvis man får barn sammen og avslutter forholdet, kan ikke den ene forelderen flytte til et annet sted uten å frasi seg omsorgen for barnet. Ja..vet ikke hva jeg ville frem til med å si det, men...

Du hadde nok hatt godt av litt luft under vingene.

[Bomullstrusa]

Du hadde nok hatt godt av litt luft under vingene.

Mulig det.. Jeg føler ikke at jeg greier å ta stilling til eller avgjøre noe som helst om dagen... Famler i mørket.. Frys meg ned og tin meg opp når verden er på rett kjøl igjen... Sukk

[Gjest Beenthere]

Nå er jeg langt nede... I nesten 4 år har vi vært et par. Vi bor sammen i min hjemby, hvor han har studert i mange år og siden fått seg jobb. Det har vært ups and downs som i de fleste forhold. Han vil nå flytte tilbake til Oslo, hvor studiekameratene og familien hans bor. Jeg kunne godt ha flyttet på meg selv også, hvis jeg kunne flyttet familien min i tillegg. Hadde det ikke vært for familien, tror jeg at jeg hadde kunnet flyttet til Oslo og prøvd videre der. Huff, det er så vanskelig... Forholdet vårt har vel mer eller mindre stagnert en tid, men jeg er veldig, veldig glad i ham. Han har en jobb som krever at han jobber så å si alle sine våkne timer, alle dager, hele uka, hele året. Denne er både han og jeg lei av. Han vil nå si opp denne jobben og starte et nytt liv i hjembyen Oslo. Hverken jeg eller han vet hvordan vår hverdag sammen hadde sett ut dersom han hadde hatt en "normal" jobb, med fritid til å leve livet.

Jeg forstår godt at han vil tilbake.. Men det sårer at han kommer til å dra uansett, med eller uten meg. Begge er enige om at vi er ganske forskjellige; at vi har litt lyst til å fortsette og litt lyst til å avslutte. Det med flyttinga er det som vanskeliggjør alt desidert mest. Og moren min har sågar sagt hun er villig til å starte krig dersom det blir snakk om at jeg skal flytte fra byen.

Skjønner ikke hvordan jeg skulle ha overlevd uten ham... Han er en bra kar på mange måter Det er bare jobben hans som har ødelagt litt.. Ser liksom ikke noe lys i tunellen hvis det skulle bli slutt mellom oss nå. Føler at verden raser sammen før noen avgjørelse over hodet er tatt! En ny verdenskrig.. Elendighet.. Tar sorgene på forskudd her.. Vil ikke at det skal bli sommer.. Ingen ferie hvis vi ikke er sammen.. Er så lei meg... Help..

Hei

Var i samme situasjon for noen år tilbake, og endte med at min samboer flyttet til Oslo.

Jeg var i fast jobb, og hun var ferdig å studere, å da ble det liksom klarere og klarere at det ikke gikk lengre.. Vi bodde sammen i det en kan kalle en nøytral by for oss begge. Men hvor vi skulle bo ble mer og mer et tema som vi ikke kunne møtes på, og det ble slutten på forholdet.

Vi også hadde våre forskjeller, og det gjorde det vanskelig for meg å "satse" på at forholdet skulle veie opp for det å slutte i en god jobb, og flytte til en by jeg ikke har/hadde lyst å slå meg ned i.

Så uten at jeg kan si deg hva du skal gjøre, så bør du hvertfall tenke nøye gjennom hva som veier tyngst. Finnes garantert noen som du på ett eller annet tidspunkt møter, som du kanskje har ennå mer felles med? Men samtidig finnes det heller ingen garanti!

Uten relevans forøvrig, så har ikke jeg lykkes i å møte noen som har "vært for meg". Kjedeli, men samtidig greit å være alene og lære seg å bli mer selvstendig for en periode.

[Bomullstrusa]

Er det ingen der ute som her gjennomgått det samme, og som kan fortelle litt om egne opplevelser? Litt som terapi dette her. Begynner bare å gråte hvis jeg snakker om det med andre. Kveles av gråten, så klarer nesten ikke å si noe.

[Bokormen]

Jeg har flyttet til samboerens hjemby for å bo med han, kjente ingen her når jeg flyttet hit og har alle mine nærmeste venner og min familie ca 70 mil unna.

Heldigvis er det så enkelt å reise idag, at jeg ser de relativt ofte. De flyr hit, jeg flyr/tar tog hjem, og vi snakkes ofte på tlf og på nett.

Jeg innrømmer gjerne at jeg savner de, men det blir mindre og mindre for hver uke som går.

De aller fleste har svært godt av å bo litt unna familien sin iallefall i en periode, og når det gjelder studier er det vel få steder du har så gode muligheter som i Oslo.

Om du vil fortsette forholdet med kjæresten din ville jeg absolutt hatt tatt et prøveår i Oslo.

[Bomullstrusa]

Hei

Var i samme situasjon for noen år tilbake, og endte med at min samboer flyttet til Oslo.

Jeg var i fast jobb, og hun var ferdig å studere, å da ble det liksom klarere og klarere at det ikke gikk lengre.. Vi bodde sammen i det en kan kalle en nøytral by for oss begge. Men hvor vi skulle bo ble mer og mer et tema som vi ikke kunne møtes på, og det ble slutten på forholdet.

Vi også hadde våre forskjeller, og det gjorde det vanskelig for meg å "satse" på at forholdet skulle veie opp for det å slutte i en god jobb, og flytte til en by jeg ikke har/hadde lyst å slå meg ned i.

Så uten at jeg kan si deg hva du skal gjøre, så bør du hvertfall tenke nøye gjennom hva som veier tyngst. Finnes garantert noen som du på ett eller annet tidspunkt møter, som du kanskje har ennå mer felles med? Men samtidig finnes det heller ingen garanti!

Uten relevans forøvrig, så har ikke jeg lykkes i å møte noen som har "vært for meg". Kjedeli, men samtidig greit å være alene og lære seg å bli mer selvstendig for en periode.

Ja, hadde jeg bare greid å ta meg sammen og finne ut hva som veier tyngst. En viktig ting som ikke har blitt nevnt tidligere her er at jeg er irriterende ubesluttsom når det kommer til stykket. Er klar over det selv, men synes ikke å komme meg ut av mønsteret.

Det kan godt hende det finnes en som passer bedre for meg, men så lenge jeg har en jeg er glad i, glemmer jeg andre gutter/menn. For øyeblikket kan jeg ikke tenke meg å skulle dra på byen og sjekke noen, lete etter den rette, prøve, feile, one-night-stands etc. Synd du ikke har funnet ei du vil dele livet med selv.. Det er nok det jeg er redd for. Er ikke skapt for singellivet jeg. Jeg vil ikke være alene!!! :gråte:

[Nabodama]

Ja, hadde jeg bare greid å ta meg sammen og finne ut hva som veier tyngst. En viktig ting som ikke har blitt nevnt tidligere her er at jeg er irriterende ubesluttsom når det kommer til stykket. Er klar over det selv, men synes ikke å komme meg ut av mønsteret.

Det kan godt hende det finnes en som passer bedre for meg, men så lenge jeg har en jeg er glad i, glemmer jeg andre gutter/menn. For øyeblikket kan jeg ikke tenke meg å skulle dra på byen og sjekke noen, lete etter den rette, prøve, feile, one-night-stands etc. Synd du ikke har funnet ei du vil dele livet med selv.. Det er nok det jeg er redd for. Er ikke skapt for singellivet jeg. Jeg vil ikke være alene!!! :gråte:

For å si det rett ut, du høres veldig uselvstendig ut.

Å ta et prøveår i Oslo kan da vel ikke være så farlig. Da har du et år til å finne ut om du trives der, samtidig har du mulighet til å prøve å bli litt mindre avhengig av familien. Klart det er koselig med familie, og det å være mye sammen, men samtidig kan det hindre deg i å stå på egne bein....og det høres ut til å være tilfellet her. Tror du vil ha veldig godt av å prøve å bo et annet sted!

[Gjest Beenthere]

Ja, hadde jeg bare greid å ta meg sammen og finne ut hva som veier tyngst. En viktig ting som ikke har blitt nevnt tidligere her er at jeg er irriterende ubesluttsom når det kommer til stykket. Er klar over det selv, men synes ikke å komme meg ut av mønsteret.

Det kan godt hende det finnes en som passer bedre for meg, men så lenge jeg har en jeg er glad i, glemmer jeg andre gutter/menn. For øyeblikket kan jeg ikke tenke meg å skulle dra på byen og sjekke noen, lete etter den rette, prøve, feile, one-night-stands etc. Synd du ikke har funnet ei du vil dele livet med selv.. Det er nok det jeg er redd for. Er ikke skapt for singellivet jeg. Jeg vil ikke være alene!!! :gråte:

Jeg var ikke den som klarte og ta steget med å avslutte da.. Slik sett har jeg også det tilfelles med deg. Det var hun som ville flytte, og det gjorde hun etter en lang diskusjon vi hadde..

Lover deg at det blir tøft om han reiser, og du velger å bli igjen.. Men tiden leger sårene, og man blir vant med en ny tilværelse.

Jeg brukte tiden etterpå til å dyrke meg selv med trening, og være med venner. Det hjalp å avlede tankene fra sorgen over forholdet. Så om du "ender" som meg, så vet du hvertfall at det finnes minst en annen som har "overlevd" det samme:)

Ønsker deg uansett lykke til! Vet hvordan du har det..

[Gjest Gjest_Babar_*]

Ei venninne av meg fikk valget av kjæresten; enten ble det slutt eller så flyttet hun med til hans hjemby. Avstanden her er også på 50 mil.

Venninna mi flyttet med han med følgende tanke: Hva har jeg å tape? Jeg skal gi det et år, og trives jeg ikke da så flytter jeg hjem igjen.

Det syns jeg du også skal gjøre.

Og en ting til, hold mora di langt unna dette.

Hva har hun med dette å gjøre egentlig?

[Sol79]

Hva har du å tape egentlig?