Hvor er jeg hen...?

[Gjest Nybakt mamma]

Hei, skal prøve å få dette til å ikke bli for langt. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, kanskje jeg bare trenger å få det ut.

Jeg ble mamma for noen måneder siden, og nå føler jeg på en måte at jeg ikke trives i mitt eget skinn lenger.

Jeg hadde en nesten perfekt graviditet, gikk opp lite og hadde ikke nevneverdige plager. Fødselen var mer eller mindre etter boka, babyen er kjernesunn og snill og mannen er helt fantastisk flink. Etter fødselen er jeg i nesten uforskammet god form. Men jeg sliter litt nå...

Jeg er allerede delvis tilbake i jobb, hvor tempoet er høyt(noe jeg liker, men det er så klart slitsomt) og utfordringene mange og spennende. Jeg anser tiden på jobb som et friskt pust i forhold til å være hjemme, men lengter nesten hele tida litt hjem igjen. Takk og pris egentlig, tenk om jeg ikke hadde ønsket å komme hjem til babyen min. På samme måte lengter jeg litt etter å komme meg på jobb når jeg er hjemme.

Jeg ønsker å komme meg bort fra alt strevet, men vil ikke dra fra verken babyen, mannen eller jobben heller. Men jeg er alltid sliten. Jeg har så klart glimt hvor jeg er helt på topp, men veien er alltid så altfor kort til nesten bunnløs tretthet og en slags frustrasjon jeg ikke helt klarer å beskrive.

Og så er det kroppen, og dette er kanskje hovedårsaken til problemene mine... Jeg har delt den på alle måter med babyen min i 9 måneder, var gjennom fødsel som uansett hvordan en ser på det er en litt traumatisk opplevelse. Revnet litt og ble sydd og hadde noe ubehag pga det. Kroppen min var ikke "min" lenger på føden og barsel, personellet tok liksom litt over eierskapet. De hadde full rett til å se meg i den mest syke situasjonen jeg noensinne har vært i(fødsel), klemme meg på den ømme magen, sjekke stingene og hale og dra i brystene for å slippe babyen riktig til for ammingen. Folk jeg aldri ville vist meg naken for(både kjente og ukjente) skulle helt selvfølgelig se brystene mine mens jeg desperat prøvde å få til ammingen av en baby jeg fortsatt holdt på med å bli kjent med. Jeg er egentlig forholdsvis sjenert, ville aldri solt meg toppløs en gang. Vet jo at sykehuspersonellet gjorde alt dette for å hjelpe og er virkelig evig takknemlig, men det var tøft allikevel.

Nå skal jeg fortsatt dele kroppen min med babyen og mannen min. Sex har vi ikke fått helt til ennå, det gjør både fysisk og psykisk vondt. Jeg merker jeg er lei av å dele meg selv med andre så jeg ønsker kanskje å være bare meg litt. Det går jo utover intimiteten med mannen min når jeg nesten ønsker å mure meg inne. Vil ikke at noen skal ta på meg "der nede". Føler meg ekkel og litt ødelagt, ikke bare pga fødselen, men også pga en spiral jeg har fått satt inn som har gitt meg ganske økt mengde utflod...

Det er også vanskelig å konsentrere meg om meg og mannen når babyen er i samme hus. Redd for at den skal våkne, trenge oss. Hvis den er våken og evt begynner å sutre(les: kjede seg) fordi vi prøver å kose/ha sex klarer jeg ikke for alt i verden å konsentrere meg om noe annet, tror det er instinktene. Men mannen min har jo ikke disse, og jeg vet ikke om han vil forstå det. Jeg vil ikke at han skal føle seg avvist, jeg vil ikke avvise ham. Men jeg føler meg til tider helt utafor. Nesten sånn at det kribler i huden av og til.

Så, hvor er jeg hen oppi alt dette? Jeg blir irritabel når den stakkars mannen min prøver å få litt kos, både seksuelt og ikke-seksuelt, men savner dypt den intimiteten vi hadde før. Jeg savner babyen min når jeg er borte fra den, men lengter av og til bort når jeg har den hos meg. Jeg jobber mye mer enn de fleste mødre gjør på dette tidspunktet i livet, og det passer meg godt men sliter meg ut også. Jeg er redd for å gjøre feil i jobben pga ammetåke og lengter til tider hjem fra jobb. Jeg trenger å ha en definert "meg" for å trives, men klarer ikke å finne meg selv i denne nye situasjonen.

Noen som har orket å lese hele historien og har noen synspunkter?

[absinthia]

Slapp av, ikke jobb så hardt, begynn å tren litt (ikke nødvendigvis for at kroppen skal se bedre ut, men fordi man ofte blir mer glad i kroppen sin, når man får se at den fungerer bedre).

Sett av tid til å ha sex, dukk opp på soverommet (eller andre steder i huset) med ditt beste undertøy og nylagt sminke (det fikk ihvertfall meg til å føle meg bedre, som 19-åring og nybakt mor, med enorme strekkmerker og et stygt arr etter akutt keisersnitt), ta noe fint og sexy over undertøyet, kanskje en tynn minikjole, fin nattkjole eller noe annet som får deg til å føle deg mer sexy. Antagelig kommer du til å få mer lyst på sex og bli mindre irritabel, mens du gjør deg klar for å overraske mannen...og han kommer garantert til å sette pris på at du gjør dette for bare ham og føle seg bedre tatt vare på (selv om du gjør det minst like mye for din del).

Stå på!

[Gjest Nybakt mamma]

Trener gjør jeg heldigvis. Ikke nok dessverre, jeg hadde en veldig god periode i starten av 2008, men måtte trappe ned pga smerter og mangel på tid da jeg startet å jobbe igjen.

Du har nok et poeng absinthia, og jeg kommer nok til å gjøre noe liknende det du foreslår. Men aller først må jeg nok få babyen ut av huset, før jeg ønsker å gjøre meg til for sex. Ser forresten for meg samtalen med barnevakten(som da blir en av mødrene våre): "Hei, kan du passe babyen i dag? Vi skal nemlig ha sex."

Det er imidlertid langt igjen før jeg kan føle meg noe som helst i nærheten av sexy. Har fått masse kviser i ansiktet og på brystet og masse hår faller av(er jo kjente bieffekter etter graviditet), og som tidligere nevnt gir spiralen meg en del problemer.

Har nesten lyst til å være barn igjen og krølle meg sammen i pappas fang...

[Gjest Gjest]

Jeg ble utsatt for medisinske undersøkelser selv for mange år siden som satt liknende spor. Det var ikke i forbindelse med fødsel, men jeg kjenner igjen mye av reaksjonen din.

Mitt tips er å godta det. Om du føler deg"skitten", flau, at det var et overtramp osv, så er det slik du føler det. For uansett om det er velment eller ei fra helspersonellets side, så er det faktisk ikke helt uvanlig å reagere slik. (Det er faktisk et engelsk begrep, "birthrape", som beskriver det godt i forbindelse med fødsel)

Jeg vet ikke om det kan fungere for deg, men mitt tips er å ta deg tid til å jobbe deg gjennom det, snakk med din samboer, og be han respektere at kroppen er DIN, ikke hans. Det å bli "klådd på" av noen var med på å fremprovosere den kvalmen jeg hadde pga undersøkelsene, mens det at jeg hadde sex med han (ikke omvendt, jeg måtte ha styringen i starten) gikk bedre.

[Gjest nyb]

-Og dum som jeg er googlet jeg "birthrape"...

...Og kom på at en ting som skjedde under fødselen kunne ha vært birthrape, og at hvis ikke jeg hadde hatt full tillit til jordmor kunne jeg fort ha overbevist meg selv om at jeg hadde blitt mishandlet. Jeg må faktisk ikke tenke for mye på det, kunne endt opp med å overbevise meg selv om noe helt annet enn det som er tilfelle.

Jeg ble utsatt for en medisinsk undersøkelse for nesten 15 år siden hvor jeg følte meg kraftig krenket, og det ga meg problemer med intimitet. Jeg har ikke klart å snakke ordentlig med noen om den opplevelsen, men mannen min vet om det og forstår nok til at det ikke er et problem mellom oss.

Takk for god forståelse og tips gjest, skulle ønske jeg var i stand til å snakke ordentlig med mannen min, men jeg er forferdelig dårlig til det. Innser at jeg kanskje må, hvis vi skal rette opp i problemet. Tror også at jeg må ha styringen i starten. Blir uvel av tanken på å bli "klådd på", at kroppen min - igjen - ikke tilhører meg liksom.

[Gjest Nybakt mamma]

Det var meg over ja...

[Gjest Gjest]

Huff, jeg beklager at jeg nevnte det begrepet... For min egen del var det en lettelse å lese historier fra personer som hadde opplevd liknende ting, og "få lov til" å føle som jeg gjør. Det gjorde av mye løsnet, selv om jeg fortsatt har rester igjen i form av angst med tanke på helsevesenet, og da spesielt fødselsangst. Men det er mulig å jobbe seg gjennom det, heldigvis.

Kanskje du kan skrive til din mann i stedet for? Jeg føler det er lettere enn å snakke direkte. Kan ta pauser når jeg ikke orker mer, og slipper å måtte forholde meg til både han og minnene samtidig.

[Gjest Nybakt mamma]

Det er ingenting å beklage, det er bare det at jeg nesten må ta meg selv litt i nakken for å ikke skape et problem som egentlig ikke eksisterer. Og det er absolutt en lettelse å få beskjed om at mange føler seg slik, om nå det er ondsinnet eller ikke fra helsepersonellet.

Å skrive til mannen min hadde nok vært enklere ja. Men er ikke det litt rart, å måtte skrive til en person en har vært sammen med i 10 år og egentlig skulle vært helt i stand til å snakke med om alt mulig rart? Husker vi skrev "vanskelig å si"-tingene til hverandre i starten, og da fungerte det veldig bra. Har fortsatt et av brevene fra ham trygt tatt vare på.

Erfaringene og følelsene du skriver om er forresten skummelt lik mine egne.

[Gjest Gjest]

Ja, merkelig å møte en med like erfaringer på dette...

Slik jeg har måttet se på det, etter å ha slitt i lang tid med å "ikke la lov" til å føle det som et problem, er at det ER reelt, for meg. At andre ikke har problem med liknende ting, og tar alt på strak arm betyr ikke at jeg må unnskylde og undertrykke det jeg selv føler. Det betyr ikke at jeg skal dvele ved det, og fremelske problemer som ikke er der i utgangspunktet (for det har du rett i at er en fare som ikke må undervurderes), men at jeg måtte få det opp og frem for å lære å takle det og begynne å bli ferdig med det. Jeg har også vært nødt til å lære å si i fra for å unngå nye ting. Ikke enkelt, men nødvendig.

Kanskje er det merkelig å skrive i stedet for å snakke etter en viss tid. Men gjør det noe da? så lenge det fungerer for dere, så er det viktigere enn hva andre gjør og tenker.

[Gjest Nybakt mamma]

Jeg tror kanskje jeg har dvelt mer ved min "opplevelse" enn hva sunt er. Har ikke blitt ferdig med den fordi jeg ikke har turt å snakke ordentlig med noen om den. Og ser vel at den er en medvirkende faktor til at jeg sliter nå.

Forstår også at jeg må ta tak i disse tingene neste gang jeg evt blir gravid, både ammevansker og et nesten problematisk forhold til helsevesenet. Dette for å unngå nye ting, slik du nevner. Du har virkelig kommet mye lengre enn meg i prosessen med å komme over det.

Er dette årsaken til at jeg sliter? Mulig det. Jeg må nok gå litt i tenkeboksen her. Tusen takk for innspillet ditt gjest, jeg tror du har hjulpet meg mye.

[Gjest Gjest]

Godt å vite at jeg kunne gjøre noe godt her i natten

Jeg kikker innom tråden videre, og jeg håper dere får snakket sammen. For jeg tror du har rett i at mye er gjort bare det kommer ut av ens eget hode, og til noen som forstår. Det hjalp mye for min del, og det var etter å ha slitt med det i mange år, inkludert flashback osv. Etter jeg fikk sagt det høyt, og fikk tatt et par runder hvor jeg gråt, kastet opp og få alt UT, så ble ting lettere. Jeg har fortsatt endel ting igjen om jeg noen gang skal klare å bli gravid (må føle jeg har kontroll og at jeg blir respektert, så lenge det er medisinsk forsvarlig), men i det daglige går det mye bedre.

Håper å høre fra deg om at ting løsner, om det nå så er i morgen, eller neste år

[Gjest Gjest_Mia_*]

Slike problemer kan ofte dukke opp pga. tidligere opplevde seksuelle overgrep, at man har opplevd å bli bestemt over før og kjenner samme følelsen av overtramp.

[tingeling]

Hei nybakt mamma

Jeg hadde aldri hørt begrepet "birthrape" før, men kjenner meg veldig godt igjen. Jeg gikk til psykolog i et halvt år etter fødselen for å få jobbet igjennom min opplevelse og få et ok forhold til kroppen min igjen. Nå, som vi planlegger et barn til, har de gamle følelsene dukket opp igjen og det tar knekken på sexlysten...

Jeg tror, at i tillegg til alt det med kroppen din, så er du veldig sliten. Sover du nok? Hvis du i tillegg til lite søvn opplever en konstant dårlig samvittighet ift babyen, så kommer du til å slite deg ut. Det er det ingen som kommer til å takke deg for.

Er det mulig for deg å gå ned i stillingsprosent en periode?

Uansett, sett deg ned sammen med mannen din og en stor kopp te (noe å holde i) og fortell han hvordan du har det. Han kommer, med all sansynlighet, forsøke å finne løsninger. Det er gjerne slik menn er og i dette tilfellet er det jo ikke så dumt om dere sammen finner en måte å få det bedre på.

Kanskje dere også bør bli enige om å ikke ha sex på en stund. Kun kose.

Men hvis du fortsatt har vondt når dere har sex så kan jeg anbefale Ovesterin som du får kjøpt på apoteket. Det er en mirakelkur :-)

tingeling

[Gjest Nybakt mamma]

Her var det jammen meg noen som hadde skrevet mer, tusen takk

Jeg har nok ikke klart å si så mye til mannen min ennå nei, unnskylder meg litt med at jeg er i tenkeboksen fortsatt. Det går litt bedre da, det hjalp uansett å få ned noen ord og litt hjelp fra gjesten i natten som fikk meg til å forstå at jeg kanskje har litt dypere "problemer".

(Synes det er egoistisk å kalle det jeg har for problemer når det finnes så ufattelig fæle skjebner i verden.)

Jeg vet jeg egentlig må ta meg sammen og prate med ham, men det er veldig vanskelig når jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva som er galt. Jeg tror det er et eller annet grunnleggende som får mye annet til å skjære seg, hvis dere forstår. Kanskje det går helt tilbake til den undersøkelsen jeg nevnte, den skjedde før jeg engang traff mannen min. Da kommer han sikkert(og kanskje jeg også) til å lure på hvorfor i all verden det ikke har vært et kjempeproblem før?

Jeg er veldig analytisk av meg og skal nå omtrent gjøre meg ferdig med en sak på egen hånd før jeg lufter det for mannen. Det er visst vanskelig når en ikke klarer å fatte det egentlige problemet helt.

Men Tingeling, hva er Ovesterin for noe? Det gjør fortsatt vondt ja, tror det er arrvev fra en rift jeg hadde på siden. Kanskje jeg må gjøre som du sier og overlate til ham å finne ut hva som er galt og finne løsningene. Men jeg vil egentlig klare meg selv... Sexfri, eller kanskje heller at kun det er jeg som tar initiativet en stund høres himmelsk ut, men jeg vet ikke helt om det er helt gjennomførbart. Og skal ikke stakkars mannen min få gi uttrykk for hvordan han føler seg liksom? Uff, vi har det nesten sånn allerede. Han er klar over trøbbelet spiralen gir meg, og at jeg føler meg ekkel pga det. Vi er nok litt i bakevja her. Og jo mer jeg skriver jo mer forstår jeg at jeg må sparke meg selv bak og prate med han...

Nå ble det merkelig nok langt innlegg igjen... Har visst mye på hjertet jeg . Kanskje jeg skal ta kontakt med en psykolog igjen, men ikke før jeg og mannen min har prøvd selv, såpass skylder jeg han synes jeg.

[Gjest Nybakt mamma]

Skal forresten bare svare Tingeling litt mer.

Det hørtes fælt ut å måtte gå til psykolog etter fødsel, og spesielt i en "birthrape"-situasjon. Men jeg er ikke helt overrasket, er redd det finnes veldig mange som har behov for slik hjelp etter fødsel. Håper virkelig du får styr på situasjonen din. Selv er jeg livredd for å få den sykdommen de trodde jeg hadde den gangen jeg ble undersøkt, så jeg forstår deg.

Jeg lider nok litt av "flink pike"-syndromet til tider, så søvn og egenpleie har jeg vært nødt til å prøve å lære meg om igjen nå.

[Gjest Gjest]

Pampers er ikke en livsstilsreklame... Eller var det omvendt?

Jeg vil... men samtidig så vil jeg ikke!

Pose, sekk... er det kanskje hormonene som fyrer en bredsalve uten å ha noe spesifikt å sikte etter?

Pust dypt inn og ta kontrollen tilbake over hva det er du vil, for det var det du ville i utgangspunktet, å bli mor?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner hvordan du føler nybakt mamma,jeg er også ganske nybakt (8 måneder siden men..)Sliter ikke med akkurat det samme ,men føler også at jordmødre osv.på sykehuset "tok over" kroppen min litt.Stressende med amming som måtte "læres",være naken foran andre osv.Tenkte at "alle andre gjør jo det samme,og er noe jeg må igjennom",men det trenger ikke være slik synes jeg.Når jeg fødte var det en jordmor og en eller to andre der,og etter jeg var ferdig kom det en lege ,og en kvinnelig assistent eller lærling som kom sammen med han kikket der nede.Når jeg var utslitt etter to døgn med rier og uten søvn,så "måtte" jeg amme,prøve å ta en halvtime på hver side.Orket knapt å kle på meg...De vil vel det beste,men synes ikke det er så naturlig at flere enn nødvendig skal se meg sånn.Føler at jeg lå på utstilling.

[Donpedro]

Er nok fint å få bearbeidet fødselen, feks, på sykehsuet der du fødte. ellers så tror jeg mange vil kjenne seg igjen i det du beskriver om slitenhet, manglende sexlyst osv. Det er rett og slett ganske normalt. Det er ikke lenge siden livet ditt ble sundd på hodet med en liten baby, gi deg selv litt tid.

[tingeling]

Hei

Beklager at jeg ikke har svart før.

Å gå tl psykolog var ikke fælt, det var en lettelse Etter en del runder hadde jeg jobbet nok med opplevelsen til at jeg slapp bildene som hele tiden dukket opp og vi fikk etterhvert et sexliv som faktisk var bedre enn noensinne

Ovesterin er en salve som du får kjøpt reseptfritt på apoteket. Den hjelper mot tørre slimhinner. Det er en to-ukers kur, men etter en uke var jeg helt fin. Jeg slet også med vondt arrvev og sårhet. Det ble helt bra etter at jeg hadde behandlet det med ovesterin som jeg fikk anbefalt av legen min. Men det hjelper selvsagt bare mot det fysiske.

tingeling

[Gjest Nybakt mamma]

Beklager, jeg mente ikke at det skulle høres ut som det var fælt å gå til psykolog. Har vært der selv i en helt annen situasjon, og er helt enig i at det er en lettelse.

Men da tror jeg at jeg skal kjøpe ovesterin hvis ikke det gir seg snart. Og ting går litt og litt bedre her også tror jeg Er nok sant som Donpedro sier, at jeg må gi meg selv litt tid til å bearbeide hele saken.

Skulle trodd det fantes mer støttegrupper eller liknende for alle de nybakte mødrene - og sikkert også fedrene - som sliter litt. Det er jo tydeligvis en del av oss.