Bekymret for min venninne

[Gjest Gjest_Jente 18_*]

Jeg har ei helt utrolig venninne. For meg har hun vært en av de beste personene jeg har kunnet prate til og hun har vært der for meg. Begge to har gått i gjennom litt av hvert av det samme, men samtidig er det ganske forskjellig. Jeg har opplevd mobbing i 10 år(dvs hele grunnskolen) samt fraværendes foreldre osv.. Det har liksom brutt meg litt ned, men ved hennes hjelp har jeg aldri mistet håpet. Hun var den som fikk meg til å snakke med noen. Hun er den som hjalp meg til å oppsøke hjelp. Hadde det ikke vært for den hjelpen hun hjalp meg med så hadde jeg vært en helt annen plass nå..

Men jeg er fortsatt redd for henne. Hun er ung og veldig alene. Hun har opplevd mobbing, vært gjennom voldtekt og spiseforstyrrelser. Hun føler seg helt alene, selv om jeg prøver å være der for henne. Det er ikke helt lett å være der for henne, fordi hun skyver meg bort. Hun vet selv at hun gjør det. Hun har fått beskjed av psykologen at hun skyver mennesker bort. Noe som jeg klarer å forstå, jeg gjør det jo faktisk selv mot andre mennesker..noe som ikke er rart etter å opplevd så mye dritt(man mister veldig mye tiltro til andre).

Hun forteller ingenting til foreldrene. De har det perfekte bildet av datteren sin. Hun er perfekt for dem-flink på skolen, morsom, pen og ja, perfekt datter. Hun tør ikke å si noe til dem, fordi hun vil ikke være til bry for dem(dette er en familie som har slitt en del økonomisk, noe som ifølge henne gjør at hun ikke vil bry dem enda mer med sine problemer). Psykologen vil sette henne på antidepresseiva og legge henne inn på ungdomsavdelingen for ungdom, men hun nekter. Hun vil ikke godta den hjelpen. For det vil bekrefte at hun er "syk".

Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre. Hun hører ikke på meg når jeg sier at hun er bra nok som hun er. Hun hører ikke når jeg forteller henne at det er en grunn til at hun er til og at jeg bryr meg om henne. Hun bare avfeier meg og sier noe negativt om seg selv..

Hun snakker hele veien om døden. Hun mener det helt seriøst. Hun sliter med selvmordstanker, sosial-angst, depresjon etc.. Men hva kan jeg gjøre når hun skyver meg bort? Jeg kan ikke akkurat løpe til foreldrene og fortelle henne alt. Da vil jeg bare svikte henne, noe hun absolutt ikke trenger.

Hun er kun 16 år og fortjener et så mye bedre liv, men hun nekter å høre på meg..

[Gjest angstfrøken]

Jeg kan ikke akkurat løpe til foreldrene og fortelle henne alt. Da vil jeg bare svikte henne, noe hun absolutt ikke trenger.

Hun er kun 16 år og fortjener et så mye bedre liv, men hun nekter å høre på meg..

Hun er bare 16.

Hun er et barn, på mange måter.

Og hvis du tror at foreldrene hennes kan hjelpe henne bedre enn deg, så går du til de.

Det er ikke å svikte henne.

Joda, hun vil være sint og sår i begynnelsen, men når hun får den hjelpen hun trenger så vil det være anderledes.

Om hun er suicidal og klarer å gjennomføre et selvmord så kommer du til å føle at du sviktet henne ved å ikke gå til foreldrene hennes.

De kan gjøre det du ikke kan, de kan tvinge på henne hjelp. Det høres brutalt ut, men depresjon og angst er brutale sykdommer. Til slutt så er det riktignok hun som må ta avgjørelsen om å hjelpe seg selv, men det kan godt være at det hjelper når foreldrene først vet det, og hun ikke føler at hun må gjemme det for de lenger.

[Gjest Gjest_Jente 18_*]

Hun er bare 16.

Hun er et barn, på mange måter.

Og hvis du tror at foreldrene hennes kan hjelpe henne bedre enn deg, så går du til de.

Det er ikke å svikte henne.

Joda, hun vil være sint og sår i begynnelsen, men når hun får den hjelpen hun trenger så vil det være anderledes.

Om hun er suicidal og klarer å gjennomføre et selvmord så kommer du til å føle at du sviktet henne ved å ikke gå til foreldrene hennes.

De kan gjøre det du ikke kan, de kan tvinge på henne hjelp. Det høres brutalt ut, men depresjon og angst er brutale sykdommer. Til slutt så er det riktignok hun som må ta avgjørelsen om å hjelpe seg selv, men det kan godt være at det hjelper når foreldrene først vet det, og hun ikke føler at hun må gjemme det for de lenger.

Jeg er redd for å gjøre det. Hva om hun vil hate meg?

Hun går til psykolog en gang i uken. Foreldrene vet ingenting om henne og ja..

Æsj.. Jeg tør ikke å gjøre det! Vet at det muligens er det beste, men samtidig..

[milla-mor]

Åh, huff... Hun er jo veldig ung. Snakk med foreldrene hennes. Det er bedre at hun er sur på deg i mange år, enn at hun fortsetter å ødelegge livet sitt.

Og husk... Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

[Gjest pjanola]

Huff, dette høres ikke lett ut. Jeg må bare si at jeg syns du virker som en veldig moden og omtenksom person. Hun er heldig som har en venn som deg, uansett hva du velger å gjøre. Men jeg tror ikke jeg har noe godt råd å komme med, vet ikke hva jeg ville ha gjort heller. Men fortsett å vær der for henne så godt du kan selv om det er tungt, det betyr mye.

[Alice Ayres]

Psykologen vil sette henne på antidepresseiva og legge henne inn på ungdomsavdelingen for ungdom, men hun nekter. Hun vil ikke godta den hjelpen. For det vil bekrefte at hun er "syk".

Siden hun går til psykolog, kan du ikke ta en liten bekymringstelefon til han eller henne?

[venus*]

Siden hun går til psykolog, kan du ikke ta en liten bekymringstelefon til han eller henne?

Psykologer kan ikke diskutere pasienter med innringere.

[Serenity88]

Hei Trådstarter...

Følg mitt råd og snakk med noen voksne... Har du foreldre/tante/onkel/besteforeldre som du pleier å prate med? Fortell dem om din venninne også kan de ta det videre til hennes foreldre, evt snakk med helsesøster/lærer på skolen dere to i sammen.

Du vil ikke at hun skal komme til det stedet jeg kom... Det beste er å legge seg inn frivillig, ikke fordi du havner på sykehuset på grunn av selvmordsforsøk, i verste fall aldri rekker sykehuset.

Det er bedre å overreagere og være helt sikker, enn å la ting gå for langt. Som sagt, hun er enda ung, det er mange ting i livet som enda ikke har kommet, ting som gjør livet verdt å leve. Du virker som en utrolig god og støttende venn, og hadde noen skjønt hva som skjedde med meg så hadde jeg vært dem evig takknemmelig idag!

Masse lykke til, dette går nok bra skal du se, 15-16-17 er som regel de verste årene, men også de årene du lærer mest:)

[kospia]

Jeg synes du skal snakke med foreldrene hennes jeg.

Fortell dem om din bekymring for henne, og si også at hun sliter med negative tanker som skremmer deg.

Du skal ikke være redd for å si ifra, jeg hadde iallfall satt stor pris på om noen kom og pratet med meg hvis datteren min hadde store problemer.

Ønsker deg (og henne) lykke til.

Endret 11. april 2008 av kospia

[Alice Ayres]

Psykologer kan ikke diskutere pasienter med innringere.

Nei, jeg vet da det, men det går jo an å gi vedkommende et lite varsko.

[venus*]

Nei, jeg vet da det, men det går jo an å gi vedkommende et lite varsko.

Men så fort en psykolog bekrefter at en person er pasient hos han eller hun, så er taushetsplikten brutt. Det er ikke bare å ringe.

[Gjest Gjest]

Vet ikke foreldrene hennes at hun går til psykolog?

Jeg mener du bør skrive et brev til foreldrene å fortelle om datteren, det vil de sette pris på. Skrive brev eller ta kontakt med dem pr. telefon o.l.

Hun får ikke den støtten hun sårt fortjener når foreldrene ikke vet om hennes problemer.

[Gjest Gjest]

Ideelt sett, be om å få være med henne til psykologen en gang.

Jeg har selv oppled at personer jeg har snakket med har snakket med andre i beste mening, og det hele endte med at jeg ble overkjørt "til mitt eget beste". Det tok svært lang tid før jeg klarte stole på noen etter dette. Så i mitt tilfelle var det ikke positivt. Men jeg er klar over at det finnes situasjoner hvor det kan være det minst ille alternativet.

Men om dette er en situasjon som er så kritisk som du kan gi inntrykk av så sier jeg meg enig med de som her mener at du bør heller bør ta kontakt med psykologen enn foreldrene. Lever et brev til han, og si hvem det omhandler, da er han ikke nødt til å bekrefte eller avkrefte om hun går til han. (Det er ikke en selvfølge at du får tak i han, men du kan bli ndt til å gi det til en sekretær el. Om du ikke får gitt det til han direkte, så ikke skriv direkte på arket. Ring heller å si "du fikk et brev som omhandler ditt og datt, det angår......")

[Gjest Gjest_Helene_*]

Som psykolog synes jeg det ville vært veldig problematisk om en venninne av min pasient ville fortelle meg hvordan det "egentlig" står til med pasienten. Hvis jeg fikk en telefon fra en venninne (noe jeg vanskelig kan se for meg, jeg tror resepsjonisten ville avvist en slik innringer), så ville jeg rett og slett forklart taushetsplikten.

Jeg ville også hatt betenkeligheter med å lese et brev om en pasient. For det første er det ingen garantier for at det vedkommede skriver er sant. Og for det andre, hva skulle jeg gjort med denne informasjonen? Jeg er ganske sikker på at pasienten ville følt seg bedratt av både venninnen og meg hvis jeg brukte denne informasjonen i terapi.

Hvis dere tror en venn eller venninne er suicidal, så kontakt politiet.

I dette tilfellet ville jeg nok først snakket med venninnen. Si at du vil snakke med foreldrene hennes, men at du gjerne vil ha hennes godkjennelse først. Ikke gå bak ryggen hennes.. Det er ingen tjent med.

[Julie:)]

Du sier hun ikke snakker med foreldrene sine, men er det noen andre voksenpersoner du vet står henne nær som hun har tillitt til? Det kan være lettere for henne og snakke med de enn foreldrene.. Dette kan jo være alt fra lærere, tanter, onkler, søskenbarn, foreldre til venninner etc. Jeg husker at når jeg var på den alderen og slet med mine problemer var det lettere å snakke med andre enn mine foreldre som jeg ikke hadde noe nært forhold til.. Det var lettere å svelge at andre tok tak i situasjonen. Samtidig er det viktig at du er åpen med henne du også. Vis henne at du står igjennom med henne uansett, men ha også dine meninger.

Lykke til! Syns det er flott at du vil ta tak i ting