Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

[glassbit]

2. februar 2005 ble jeg kjent med en gutt som snudde livet mitt på hodet. Med tre års aldersforskjell lot han meg hoppe over den verste tenåringstiden og lærte meg hvordan jeg skulle sette pris på livet. I to måneder hadde vi verdens mest perfekte forhold. Han lærte meg hvordan jeg skulle sette pris på de små tingene i livet. Han lærte meg den virkelige gleden ved musikk, følelsen av å elske de unødvendige tingene som er der, men som du har glemt. Jeg elsket denne gutten, og det er ikke et ord jeg kaster rundt. Jeg hadde aldri sakt det til andre enn han, og jeg har ikke gjort det siden. Som sakt, i to mnd hadde vi det perfekt. For i mine øyne, var han perfekt. Et tykt brev kom i posten, jeg husker ansiktet hans da han så det, han anstrengte seg og jeg forsto noe var galt. Men han smilte til meg, og sa at det ikke var noe. Så spilte han piano for meg. Det vakreste stykket, og jeg har aldri sett noen spille med en sånn sjel i hele mitt liv. Det tok noen dager før han tok motet til seg. Øynene hans var røde og stemmen hans var tydelig anstrengt. ”Spurven min, jeg har kreft” sa han. Jeg kunne kjenne alt blodet mitt rant ut av fingertuppene mine og at munnen min var tørrere enn en ørken. Jeg visste han hadde hatt kreft da han var liten, og at dette gikk igjen i hans familie. Uten ord sto jeg der. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte. Jeg ville ikke at det skulle være synd på meg, fordi det var han som hadde noe feil inni seg. Men han smilte til meg, og fortalte at alt skulle ordne seg. At han skulle klare det. Men han ville ha meg ut av livet sitt. Han ville ikke ødelegge mitt. Jeg hørte ikke av ham på tre mnd. De verste tre mnd i hele mitt liv, jeg lot som om alt var fint med meg. Og at jeg var blitt dumpet av verdens vakreste gutt. Men i august tok han kontakt. Han ville bare vite hvordan det gikk med meg. Men vi klarte ikke slippe hverandre etter den samtalen. Jeg har alltid vært av den som setter alle andre foran meg selv. Han var det eneste mennesket som forsto hvordan jeg følte. Han kjente meg på smilet, på øynene. Han kunne til og med vite hvordan jeg hadde det bare han holdt meg i hånden. Jeg nektet han å gå fra meg. Han var inn og ut fra sykehuset hele tiden og hadde mange forskjellige behandlinger. Mange så ut til å fungere, helt til de gjorde alt verre. Han hadde en sånn livsglede jeg kunne ønske alle mennesker hadde. Jeg passet på han, jeg hjalp han med å ha motet oppe, selv om han klarte det meste selv. Han skulle vært russ og slet veldig med det at han ikke fikk være det med vennene sine. At de kunne leve livet uten han. Til slutt tok medisinene overhånd. Han besvimte overalt. Men var fast bestemt for å være hjemme, ikke på sykehuset. Enkelt og greit fordi han ville ha meg i nærheten. Sykehuset han var på var i Sverige, så det var vanskelig for meg å komme meg dit. Jeg kunne ønske jeg kunne skrive hvor mye jeg elsket han. Forklare hva å elske en person er. En dag fortalte han meg at den mannen som fikk meg til slutt kom til å være verdens heldigste. Jeg ble redd. Og etter en stund fikk vi vite at det ikke kom til å gå bra med han. Som 19 åring, 22. mai 2006 sovnet han inn etter en alt for hard kamp. Han fortalte meg at alt i livet hadde en mening. At meningen med livet var å finne meningen. Og han hadde funnet sin, og det var meg. Så hans liv var ferdig. Jeg kunne ikke forstå det, for min mening må ha vært han. Han fortalte meg at jeg var sendt til han, for å hjelpe han det året han hadde det grusomt. Og at han trolig ikke hadde klart å holde ut så lenge uten meg. Det var oss to, kun oss to. Jeg måtte love han å komme meg videre i livet mitt. Her sitter jeg i dag, med mer smerter i hjertet mitt enn noen gang. I følge legen er jeg deprimert og har en svak angst. Jeg er redd for andre mennesker. Jeg måler dem mot ham hele tiden. Jeg forstår ikke hvorfor ingen har den livsgnisten han hadde. Han var verdens mest perfekte gutt. For en mnd siden skulle han fylt 21 år. Og jeg blir 18 i november. Jeg klarer ikke komme meg over han, og jeg sliter med å finne mennesker som forstår. Jeg får hele tiden ”du kan snakke med meg vet du, jenta mi”. Men hvis jeg snakker klarer de ikke gi meg en tilbakemelding. Jeg trenger noen som har opplevd noe lignende. Denne dagen jeg sitter og skriver dette har jeg ikke gjort annet enn å se på fugler, av en eller annen måte er de det eneste som holder meg gående. Den friheten de har, er noe av den friheten jeg følte han hadde. Jeg trenger hjelp, men vet ikke hvordan jeg skal søke det. Jeg håper noen leser dette og kan gi meg en tilbakemelding. For meg var han verdens viktigste, og jeg klarer ikke føle glede over andre mennesker lengre. De er ingenting i forhold til han. Hvordan skal jeg komme meg videre, når han er rundt meg hele tiden?

[Gjest Venn]

Kjære deg!

Det er veldig trist å lese, men du skriver fint og virker som ei fornuftig og sterk jente.

Jeg har aldri mistet noen som har stått meg nær, så jeg burde vel kanskje ikke være den rette til å gi deg noen råd, men jeg kan kanskje skrive noen ord, som vil få deg til å føle deg litt bedre?

Kjæresten din var nok en kjempeflott gutt og han elsket deg nok veldig høyt! Han synest det var godt å ha deg hos seg i denne tunge og sårbare tiden han hadde kreft.

Du er et flott menneske som stilte opp for han.

Men alle har sin egen sorgprosess de må gå igjennom, noen bruker noen år, andre må det gå lengre tid.

Ta den tiden du trenger til å komme deg over den verste sorgen på, tenk på han, alle samtalene dere hadde, og voks på det. Jeg tror også på at du var ment for han, at han skulle ha det fint den siste tiden han levde. Og jeg tror også at dere vil møtes igjen en gang.

Glem ikke alt han lærte deg om verdiene i livet, men heller lev etter dem. Vis han at du kan verdsette livet slik han gjorde!

Når man har fått en alvorlig sykdom så vil man se på livet i et annet perspektiv, man lærer å sette pris på de mindre uviktige ting, og du var så heldig som ble kjent med han, slik at du lærte det også. Og det er en stor gave å få!

Alt for mange personer i verden tar for lett på ting og tar både andre personer og ting for gitt. Men han åpnet øynene dine for de mindre ting, og det må du være takknemlig for. Kanskje han var ment for deg også?

Du vil nok finne lykken igjen kjære venn, tro meg.

Han lærte deg det!

[Gjest Gjest]

Du skriver godt, glassbit. Kondolerer!

Jeg har også opplevd å miste kjæresten min. Det skjedde brått og brutalt, noe som nok har både fordeler og ulemper. Jeg tror ikke jeg har så mange gode råd å komme med, vi er alle forskjellige og vi reagerer forskjellig. I tillegg var nok du og jeg i veldig forskjellige livssituasjoner da vi mistet våre kjære.

Jeg skriver litt om hva jeg har gjort og tenkt, og håper du har glede av det. For meg har det vært veldig viktig å være aktiv, ta noen tak og ikke tillate meg selv å bli et "offer". Jeg bestemte meg veldig tidlig for at dette ikke skulle få lov til å ødelegge livet mitt. Selvsagt har jeg fått en dårlig periode etter dette, men livet mitt er langt og på sikt skal jeg bygge meg et godt liv. Jeg tenkte også mye på hva dette gode livet skulle inneholde (jobb, bolig osv) og har gjort noen valg for å bevege meg i den retningen. Jeg har også trent mye, noe som gir meg mye energi og glede.

Jeg er veldig glad for at jeg traff kjæresten min, og for at vi fikk de fantastiske årene sammen som vi fikk. I begynnelsen lurte jeg på om det var verdt det, 4 fantastiske år først, bare for å få 50 år etterpå der jeg vet hva jeg går glipp av. Nå er jeg overbevist, jeg er utrolig glad for den kjærligheten og gleden jeg fikk lov til å oppleve. Han var min drømmeprins, og han beriket livet mitt enormt.

Verden er urettferdig noen ganger.

Stor klem til deg.

[Gjest Gjest]

[Gjest Gjest]

Kjære, kjære glassbit! Kondolerer så uendelig mye! Tårene bare strømmer nedover kinnene mine. Jeg er tom for ord akkurat nå, og det er egentlig så mye jeg vil si til deg. Jeg vil bare gi deg en ufattelig stor inntil videre! :klem:

[Gjest Gjest_mari_*]

Hei!!

Gå inn på http://www.gjorenforskjell.no/

Les dagboken og gå inn på gjesteboken....

Der vil du finne mennesker som fårstår deg og som er i samme situasjon...

Det er det beste rådet jeg kan gi deg...

Håper du finner det du leter etter!!

Lykke til

[Prinsessepaien]

Jeg har aldri opplevd og miste noen som er nær meg, men det er jo selvfølgelig mitt verste mareritt!

Jeg sitter faktisk og stor gråter etter at jeg leste dette innlegget! Fryktelig trist!

:klem:

[Anglofil]

Tråden har blitt ryddet iht reglene. Vis hensyn!

Yvonne (mod)

Endret 8. juli 2008 av Yvonne