Taushet

[Gjest anonym nå]

Jeg holder seriøst på å bli gal av at mannen min overser meg og omgir meg med taushet når han er sint på meg - av og til opptil to uker. Jeg sliter med psyken i utgangspunktet og dette gjør meg helt satt ut. Ikke er jeg i jobb og ikke har jeg mange venner å snakke med om det, så det blir til at jeg blir gående hjemme og tenke destruktive tanker ...

Jeg har prøvd å forklare for han hva dette gjør med meg, men det virker ikke som om han bryr seg. Han mener tydeligvis at jeg fortjener det.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Blir så lei meg og kommer meg nesten ikke ut av huset når dette står på.

Er det andre som har opplevd det samme, og hvordan taklet dere det? Vi har også barn som blir skadelidende av dette.

[Gjest Gjest]

Kontakt familievernkontoret straks. Barn skal ikke leve med denne typen psykisk terror hjemme.

[La Guapa]

Han utnytter tydeligvis din redsel for å bli avvist....og det at du sliter med psykiske problemer.

Lett å "ta" deg da vet du....

Orker du å leve med en mann som bruker din acilleshæl mot deg så aktivt ?

Ville du vært sammen med ham hvis han brukte fysisk makt for å undertrykke deg? eller er det greiere fordi han utnytter din dårlige helse istedenfor?

Gir deg en klem, jeg

[Gjest Gjest]

Kontakt familievernkontoret straks. Barn skal ikke leve med denne typen psykisk terror hjemme.

For all del,søk hjelp hos en annen instans før dette.

[Gjest Frk Åberg]

Stillhet i flere dager, eller opp til to uker, hadde jeg ikke tolerert. Spesielt når det går utover barna, som du sier. Hvordan går hverdagen rundt da? Snakker dere ikke sammen i det hele tatt?

Hva tenker du om å f.eks. få ham med deg til et familievernkontor? Kunne han tenke seg det, tror du? Hva er hans løsning på problemene deres? Syns han dere har det fint? Det kan vel ikke være morsomt for han heller, å ikke snakke med deg på flere dager.

[Noli]

Først og fremst ville jeg blitt direkte rasende dersom mannen min skulle straffe meg. Straff er et ord jeg virkelig ikke kan fordra, hverken når man snakker om barn eller voksne.

[Titti72]

Jeg hadde en x som holdt på på samme måte. Jeg passet på at han "overhørte" en samtale med en venninne hvor jeg sa at det var så digg når han gikk rundt og holdt kjeften sin i dagesvis.....

Det funka!! ;-)

Den gang var jeg ung og dum, i dag hadde jeg nok tatt det på en annen måte. (les: pakket tøyet han og satt det utefor døra, UTEN å si et ord. Skal man ikke si noe, så skal man IKKE si noe. BTW jeg eier leiligheten, og vi har ikke barn sammen).

[Carebear1]

-

Endret 24. august 2008 av Melania

[Gjest Gjest]

:gråte:

Jeg holder seriøst på å bli gal av at mannen min overser meg og omgir meg med taushet når han er sint på meg - av og til opptil to uker. Jeg sliter med psyken i utgangspunktet og dette gjør meg helt satt ut. Ikke er jeg i jobb og ikke har jeg mange venner å snakke med om det, så det blir til at jeg blir gående hjemme og tenke destruktive tanker ...

Hei.Jeg er i samme situasjon som deg,vet akkurat hvordan du har det.Jeg fikk til råd å være like taus tilbake,greit nok det,men det hjelper jo ikke på tankene som bygger seg opp inni en...Det er en vond situasjon,for du er sikkert like redd som meg for å miste mannen din.Sette tingene på trappa er vel ingen god løsning?Har ingen råd å gi deg,men vil du skal vite det er flere som opplever det samme..

Jeg har prøvd å forklare for han hva dette gjør med meg, men det virker ikke som om han bryr seg. Han mener tydeligvis at jeg fortjener det.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Blir så lei meg og kommer meg nesten ikke ut av huset når dette står på.

Er det andre som har opplevd det samme, og hvordan taklet dere det? Vi har også barn som blir skadelidende av dette.

[Gjest Gjest]

For all del,søk hjelp hos en annen instans før dette.

Da tror jeg nok familieværnkontor er noe annet enn det du tror. Dette er en rådgivnins innstand. Du tenker kanskje på barneværnet du?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Han utnytter tydeligvis din redsel for å bli avvist....og det at du sliter med psykiske problemer.

Lett å "ta" deg da vet du....

Orker du å leve med en mann som bruker din acilleshæl mot deg så aktivt ?

Ville du vært sammen med ham hvis han brukte fysisk makt for å undertrykke deg? eller er det greiere fordi han utnytter din dårlige helse istedenfor?

Gir deg en klem, jeg

Takk for klemmen! Nei jeg føler ikke at jeg klarer det, men jeg blir så nedbrutt at jeg ikke klarer gjøre noe med det nå. Prøver å forklare han det, men han henger seg bare opp i hva jeg har sagt/gjort galt. Og så er det like taust.

For all del,søk hjelp hos en annen instans før dette.

Hva er galt med familievernkontoret? Hvor kan jeg ellers få hjelp?

Stillhet i flere dager, eller opp til to uker, hadde jeg ikke tolerert. Spesielt når det går utover barna, som du sier. Hvordan går hverdagen rundt da? Snakker dere ikke sammen i det hele tatt?

Hva tenker du om å f.eks. få ham med deg til et familievernkontor? Kunne han tenke seg det, tror du? Hva er hans løsning på problemene deres? Syns han dere har det fint? Det kan vel ikke være morsomt for han heller, å ikke snakke med deg på flere dager.

Jeg aksepterer det jo ikke, men hva nytter det når han bare overser meg? Vi snakker ikke sammen annet enn høyst nødvendige beskjeder. Det går faktisk mest på sms. Hverdagen går rundt pga faste rutiner når barna er hjemme. Ellers er han på jobb eller trening og jeg sitter hjemme og holder på å ¨å fra forstanden. Han har ingen løsning. Han sier det bare "blir sånn". Sikkert ikke morsomt for han heller, men han er som sagt mye ute blandt andre.

Først og fremst ville jeg blitt direkte rasende dersom mannen min skulle straffe meg. Straff er et ord jeg virkelig ikke kan fordra, hverken når man snakker om barn eller voksne.

Straff var et ord jeg brukte nå. Han sier aldri at han skal "straffe meg" men det føles jo sånn da ...

Stillhet over to uker er jo ganske ekstremt.

Det er vel vanlig at folk etter en krangel ikke sier stort en kort periode, men hadde min samboer holdt på slik mer enn en dag, så tror jeg at jeg hadde klikket på han. Stillhet løser jo ingenting - tvert i mot så forsterker det bare konflikten.

Det er umulig å legge noe bak seg eller komme til enighet så lenge den andre oppfører seg slik!

Tror det er et godt forslag å prøve å få hjelp. Dere har jo barn, og de skal ikke trenge å leve i en så ubehagelig atmosfære. Mannen din må rett og slett få inn i hodet sitt at metodene hans ikke fungerer og at de tvert imot ødelegger for familien.

Lykke til.

Jeg har klikket mang en gang skal du tro. Nå er jeg bare bunn fortvilet.

Vi var for noen år innom familierådgivning uten særlig hell. Virket veldig kunstig. Han har også dårlig erfaring fra tidligere forhold og fam.rådgivning.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har det tungt psykisk i utgangspunktet, og nå føles det som om jeg har lyst til å gi opp hele livet.

[Alice Ayres]

Ah, the silent treatment...

Tja, hva skal man gjøre? For det første; dette er innmari barnslig av mannen din, for det andre tror jeg du er litt medskyldig i at han ikke snakker til deg på flere dager. Man blir ikke behandlet annerledes enn man lar seg behandle. Hvis mannen din ikke endrer seg, og dette er noe du ikke kan leve med stort lengre - pakk sakene dine og gå.

[eximus]

Ah, the silent treatment...

Tja, hva skal man gjøre? For det første; dette er innmari barnslig av mannen din, for det andre tror jeg du er litt medskyldig i at han ikke snakker til deg på flere dager. Man blir ikke behandlet annerledes enn man lar seg behandle. Hvis mannen din ikke endrer seg, og dette er noe du ikke kan leve med stort lengre - pakk sakene dine og gå.

Den der synes jeg var rimelig frekk!! At man ikke blir behandlet annerledes enn man lar seg bli behandlet, og at hun dermed er medansvarlig?

Er dama som blir banket også medansvarlig fordi hun lar seg banke? Man kan sidestille fysisk og psykisk vold.

[Alice Ayres]

Den der synes jeg var rimelig frekk!! At man ikke blir behandlet annerledes enn man lar seg bli behandlet, og at hun dermed er medansvarlig?

Er dama som blir banket også medansvarlig fordi hun lar seg banke? Man kan sidestille fysisk og psykisk vold.

Ja, dama som blir banket er også medskyldig fordi hun ikke går, etter første slaget/dytten/kvelertaket/luggingen - og i dette tilfellet etter de første dagene fylt av taushet. Dette er satt på spissen, da jeg er fullstendig klar over at ikke alt er like sort/hvitt bestandig. Jeg sier ikke her noe som helst om at vold er akseptabelt - fysisk eller psykisk, på ingen måte. Det er feigt, forkastelig og pil råttent.

Det jeg mener å si (for å bruke en liten klisjé), er at man er sin egen lykkes smed. Og at ved å bli hos en som ikke behandler en særlig respektfullt, gir avkall på sin egen lykke. Man er sjelden totalt maktesløs. Og om man virkelig er maktesløs, er det i de fleste tilfeller en forbigående tilstand.

Og nei, man blir ikke behandlet annerledes enn man lar seg behandle. I trådstartes situasjon er hun medskyldig fordi hun velger å bli hos en som ignorerer henne i dagesvis, og som ikke bare har gjort det én gang, men flere. Hun har sagt fra, men situasjonen har jo ikke endret seg.

Sett fra min side har hun tre valg:

1. Gå fra mannen sin

2. Forlange at mannen går i terapi for å lære seg en annen måte å gi uttrukk for misnøye på

3. Hvis mannen hennes ikke endrer seg, og hun på tross av dette velger å bli; frasi seg retten til å klage over en mann som behandler henne respektløst

Endret 4. april 2008 av Alice Ayres

[Gjest Jente37]

Han utnytter tydeligvis din redsel for å bli avvist....og det at du sliter med psykiske problemer.

Lett å "ta" deg da vet du....

Orker du å leve med en mann som bruker din acilleshæl mot deg så aktivt ?

Ville du vært sammen med ham hvis han brukte fysisk makt for å undertrykke deg? eller er det greiere fordi han utnytter din dårlige helse istedenfor?

Gir deg en klem, jeg

Helt enig.

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Hvis du mener dette også går utover barna er det kanskje bedre å skille lag hvis du mener dette er uløsbart. Når det er sagt er det sikker ikke lett for mannen din å leve med en med psykiske problemer som hverken har jobb eller nettverk, uten at det forsvarer hans væremåte. Jeg kjenner ikke din situasjon, men det er uansett viktig å ha flere "arenaer" å støtte seg på, eks. jobb, fritidsinteresser, trening, venner, familie osv. Ordtaket lediggang er roten til alt vondt slår meg når jeg leser innlegget ditt, og ønsker deg lykke til med å skape deg et liv utenfor ekteskapet også.

[NinjaTurtle]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har det tungt psykisk i utgangspunktet, og nå føles det som om jeg har lyst til å gi opp hele livet.

TS.

Hvis mannen din ikke kan vinne en diskusjon mot deg, hvis han føler at du argumenterer som at han ikke har rett til å føle skuffelse/sinne/irritasjon osv, og han ikke har intelligensen eller den verbale slagferdigheten som skal til for å beholde selvrespekten ovenfor deg, så forstår jeg godt at han velger å gi deg silent treatment, for at du skal forstå hvor urettferdig hans syns du oppfører seg. Han mener vel kanskje også at du skal innse det selv, selv om det ikke skjer. Jeg sier ikke at det er en bra løsning, og jeg sier ikke at du fortjener det, for det gjør du nok ikke. Men jeg sier at jeg er ganske sikker på at du er en del av årsaken, selv om denne mannen nok har et litt for lite avslappet forhold til hvem han selv må være.

Dersom du sier du sliter psykisk, så ville det vært det første stedet å begynne for å få en bedring. Og da kunne det kanskje vært en ide å informert deg hos fastlegen din hvilke muligheter som finnes for å få profesjonell hjelp. Det er mulig at oppførselen du har ovenfor mannen din ikke tolkes riktig av ham. Det er f.eks slik at deprimerte ofte kan være lettirriterte og ha følelsesutbrudd, men det er ikke sånn at omverdenen tolker dette riktig, og skjønner hva du trenger. Mannen din tar tydeligvis adferden din opp som et angrep på sin person, og føler derfor at han må få tilbake respekten.

Ellers er det typisk å skulle diskutere hva du sa og hva du gjorde under en diskusjon. Det er totalt uproduktivt, fordi diskusjonen handler om mye mer enn hva du sa og gjorde. Den handler om hvorvidt du hadde rett til å si og gjøre det du gjorde. Derfor sloss vi med nebb og klør for å vinne diskusjoner, for å få vite at det ikke er OSS det er noe galt med, at det ikke er MIN skyld at jeg ble såret og lei meg, men DIN. Og dette er et tankemønster en kan jobbe for å bryte ut av, f.eks med bøker om vanskelige diskusjoner, kurs og terapi.

[Gjest Gjest]

Å se på at partneren har det vondt for så å fortsette til å bidra til at partneren har det vondt er jo veldig sympatisk..... For en idiot. Barnslig og egoistisk.

Han kommer selvfølgelig ikke til å forandre seg så om du forventer en forandring så må det bli du som står for den. Jeg vet hvor tungt ting blir når en er deppa og langt nede psykisk, men det er faktisk opp til deg.

Om du gjentatte ganger klager over det samme problemet så er det du som eier det problemet.

Han er en tulling, men du eier problemet. Urettferdig men sant.

Om han ikke klarer å kommunisere på en konstruktiv måte så bør han kanskje forlate huset i de dager og netter det tar før han klarer oppføre seg som folk. Det er ikke holdbart at hans oppførsel lager dårlig stemning i huset. Ungene fortjener et godt miljø rundt seg og det bidrar han på ingen måte til.

Men du må sette noen krav.

[Gjest vimselot]

Jeg holder seriøst på å bli gal av at mannen min overser meg og omgir meg med taushet når han er sint på meg - av og til opptil to uker. Jeg sliter med psyken i utgangspunktet og dette gjør meg helt satt ut. Ikke er jeg i jobb og ikke har jeg mange venner å snakke med om det, så det blir til at jeg blir gående hjemme og tenke destruktive tanker ...

Jeg har prøvd å forklare for han hva dette gjør med meg, men det virker ikke som om han bryr seg. Han mener tydeligvis at jeg fortjener det.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Blir så lei meg og kommer meg nesten ikke ut av huset når dette står på.

Er det andre som har opplevd det samme, og hvordan taklet dere det? Vi har også barn som blir skadelidende av dette.

Ja, har opplevd det. Det er en velkjent hersketeknikk, ved siden av å holde tilbake informasjon, gjerne i jobbssammenheng også gi oppdrag til andre, usynliggjøring, latterliggjøring, påførelse av skam m.m.

Forholdet tok slutt selvfølgelig. Jeg visste at det var en hersketeknikk, og brukte samme metode tilbake etter gjentatte ganger har forsøkt å få kontakten opprettet igjen. Snakket bare til han om helt rent nødvendige praktiske ting, som innkjøp av mat f.eks. Men det var jo uholdbart å leve slik, så jeg pakket bare kofferten en dag og dro min vei. Sa fra noen uker før jeg dro, uten at jeg håpet at det skulle bli noe bedre.

Var ikke barn med i bildet. Barn lider under det, er som å leve i en luftboble med litt lite luft...nesten som å gå og liste seg uten noen reel fare. Det er ikke bra for nervene. Måtte spille glad og vanlig på jobb, gråt meg ofte i søvn når han sov, eller på ettermiddagen når jeg stengte meg inne på soverommet.

Var ensomt, som å leve som en zombie.

Begynte å tenke, hvem er han? Hvem er denne mannen som ligger ved siden av meg og som har gjort det i flere år? Og hvorfor gidder jeg mer? Hva vil jeg med livet...vil jeg ha det sånn?

Det er bedre med en krangel som renser lufta. Det er ofte bare sunt og nødvendig (krangel uten at man behøver skrike til hverandre)...

Du kan jo prøve å fortelle han hvordan du opplever det. Det kan være han er slik etter at dere har kranglet, og er av den typen som ikke vil ta det første skrittet til forsoning fordi han kansjke er utrygg?

Men er han ikke den typen, så kvitt deg med han. Du klarer deg bedre uten.

Og de som skriver hun er medskyldig. Han var sikkert ikke slik da hun traff han og da de flyttet sammen. Det er ikke slik det pleier å funke. Men det er en hersketeknikk. Jeg vil aldri finne meg i slikt igjen. Greit at det er litt taust etter en krangel, men dette du beskriver er ekstremt.

Hun er psykisk sliten, men hvorfor blir hun hengt ut som vanskelig å være sammen med? Hun er frisk nok til å ta vare på barna og sikkert ikke deprimert sengeliggende og en som bare venter på at kaffen skal bli satt framfor henne...

Synes det ble mye synsing om HENNE. At man ikke jobber, betyr ikke at man ikke har nettverk. At man er psykisk syk betyr ikke at man ikke har kontakt med andre enn sin mann eller at man er negativ og grinete.

Hun beskriver en mann som retter og peker på hennes feil, som om hun må korrigeres, en som usynliggjør henne vha en kjent hersketeknikk (til og med folk med sterk psyke er blitt knekket av dette i jobbsammenheng).

Hva hun velger å gjøre, må hun finne ut av. Det er vanlig å føle at man ikke er sterk nok til et brudd, men når tankene og følelsene får litt tid til å jobbe og man kanskje går fra mannen, er alltid den første tiden vanskelig og hard. Men andre greier det, og da greier ts også det om hun velger dette selv.

Alt begynner i tankene og noen trenger mer tid enn andre.

Lykke til ts.

Ville fortalt at du vurderer skilsmisse og se om han endrer seg da. Hvis ikke, er det bare du og ingen andre som kan bestemme hva du vil velge.

Endret 5. april 2008 av vimselot

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hvis du mener dette også går utover barna er det kanskje bedre å skille lag hvis du mener dette er uløsbart. Når det er sagt er det sikker ikke lett for mannen din å leve med en med psykiske problemer som hverken har jobb eller nettverk, uten at det forsvarer hans væremåte. Jeg kjenner ikke din situasjon, men det er uansett viktig å ha flere "arenaer" å støtte seg på, eks. jobb, fritidsinteresser, trening, venner, familie osv. Ordtaket lediggang er roten til alt vondt slår meg når jeg leser innlegget ditt, og ønsker deg lykke til med å skape deg et liv utenfor ekteskapet også.

Klart det går ut over barna. Stemningen er ikke akkurat god. Jeg kan skjønne at det ikke er lett å leve med meg når jeg i perioder er dårlig, men jeg synes ikke det forsvarer hva han gjør. Jeg blir MYE værre av at han ikke vil snakke med meg og det vet han.

Takker for at du ønsker meg lykke til med å skape meg et liv utenfor ekteskapet også. Har forsåvidt et liv om jeg vil, men sykdommen min gjør at jeg ikke klarer å forplikte meg - og da trekker jeg meg tilbake.

TS.

Hvis mannen din ikke kan vinne en diskusjon mot deg, hvis han føler at du argumenterer som at han ikke har rett til å føle skuffelse/sinne/irritasjon osv, og han ikke har intelligensen eller den verbale slagferdigheten som skal til for å beholde selvrespekten ovenfor deg, så forstår jeg godt at han velger å gi deg silent treatment, for at du skal forstå hvor urettferdig hans syns du oppfører seg. Han mener vel kanskje også at du skal innse det selv, selv om det ikke skjer. Jeg sier ikke at det er en bra løsning, og jeg sier ikke at du fortjener det, for det gjør du nok ikke. Men jeg sier at jeg er ganske sikker på at du er en del av årsaken, selv om denne mannen nok har et litt for lite avslappet forhold til hvem han selv må være.

Dersom du sier du sliter psykisk, så ville det vært det første stedet å begynne for å få en bedring. Og da kunne det kanskje vært en ide å informert deg hos fastlegen din hvilke muligheter som finnes for å få profesjonell hjelp. Det er mulig at oppførselen du har ovenfor mannen din ikke tolkes riktig av ham. Det er f.eks slik at deprimerte ofte kan være lettirriterte og ha følelsesutbrudd, men det er ikke sånn at omverdenen tolker dette riktig, og skjønner hva du trenger. Mannen din tar tydeligvis adferden din opp som et angrep på sin person, og føler derfor at han må få tilbake respekten.

Ellers er det typisk å skulle diskutere hva du sa og hva du gjorde under en diskusjon. Det er totalt uproduktivt, fordi diskusjonen handler om mye mer enn hva du sa og gjorde. Den handler om hvorvidt du hadde rett til å si og gjøre det du gjorde. Derfor sloss vi med nebb og klør for å vinne diskusjoner, for å få vite at det ikke er OSS det er noe galt med, at det ikke er MIN skyld at jeg ble såret og lei meg, men DIN. Og dette er et tankemønster en kan jobbe for å bryte ut av, f.eks med bøker om vanskelige diskusjoner, kurs og terapi.

Takk for et veldig bra innlegg! Mye av dette stemmer nok godt. Han sier bl.a at han synes jeg angriper han som person og at det ikke går an å diskutere med meg ... og jeg er selvsagt ikke enig i det ...

Når det gjelde min psykiske helse så er han godt kjent med den. Han har vært med meg til både psykiater og på infomøter når jeg har vært innlagt. Han VET at han trigger sykdommen min når han oppfører seg som han gjør men bryr seg ikke om det. Ber jeg han om hjelp - eller at han skal begynne å prate med meg igjen sier han at jeg bare bruker sykdommen og at det er enkelt for meg å ha noe å skylde på. Men jeg bruker ALDRI min psykiske lidelse i noen diskusjoner, og det er heller ikke et tema vi pleier snakke om hjemme. Det eneste jeg ber han om er å snakke med meg eller gå fra meg, fordi dette gjør meg syk.

Jeg har samtaler med psykiater og tar medisin som holder meg i ganske grei form. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gå fra mannen min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare den praktiske og økonomiske biten. Mannen min er også typen som vil gjøre livet surt for meg om jeg går. Jeg livredd for at den følelsesmessige biten skal kjøre meg HELT ned i kjelleren, og er redd jeg skal kunne gjøre dumme ting. Jeg skulle så gjerne hatt noen som kunne hjelpe meg.